The Project Gutenberg EBook of Markens grde, by Knut Hamsun

This eBook is for the use of anyone anywhere at no cost and with
almost no restrictions whatsoever.  You may copy it, give it away or
re-use it under the terms of the Project Gutenberg License included
with this eBook or online at www.gutenberg.org


Title: Markens grde
       Anden del

Author: Knut Hamsun

Release Date: September 14, 2013 [EBook #43725]

Language: Norwegian

Character set encoding: ISO-8859-1

*** START OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK MARKENS GRDE ***




Produced by Louise Hope, Tor Martin Kristiansen, Robinzoon
and the Online Distributed Proofreading Team at
http://www.pgdp.net





[Denne e-teksten finnes i to versjoner: Unicode (UTF-8) og Latin-1.
Bruk den som fungerer best for din tekstleser.

  -- Dersom enkelte anfrselstegn i e-teksten har den gammeldagse
  lav-hy formen s har du UTF-8 versjonen, som stemmer best
  overens med den trykte boken. Dersom apostrofer, anfrselstegn
  eller , ,  i denne teksten ikke vises korrekt, kontroller at
  programmet du bruker for  lese teksten har tegnoppsett eller
  tegnkoding (character set eller file encoding) innstilt p
  Unicode (UTF-8). Det kan ogs hende du trenger  bytte skrifttype
  (font).
  -- Dersom anfrselstegn i e-teksten har den nyere guillemet-formen,
  s har du Latin-1 versjonen.

Trykkfeil vises p slutten av teksten.

Frste del: Project Gutenberg e-tekst 43724.]




  MARKENS GRDE

  ANDEN DEL




  _14. TUSINDE_




  Knut Hamsun

  MARKENS GRDE

  Anden Del


  Gyldendalske Boghandel
  Kristiania Og Kbenhavn
  MDCCCCXVII




  _Copyright 1917
  by Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag._

  _Oversttelsesretten for Rusland forbeholdes._


  Kbenhavn -- Forlagstrykkeriet




I


Sellanraa er ikke lnger et de Sted, her er syv Mennesker med smaat og
stort. Men i den korte Tid Slaatten stod paa kom det ogsaa en og anden
Fremmed, Folk som skulde se Slaamaskinen, Brede naturligvis som
Frstemand, men ogsaa Aksel Strm kom og Naboerne nedenfor helt ned til
Bygden. Og fra andre Siden av Fjldet kom Oline. Hun var uforgjngelig.

Oline kom heller ikke denne Gang uten Nyheter fra sin Bygd, hun mtte
aldrig tom op: nu var Regnskapet hans Gammel-Sivert gjennemgaat og det
fandtes ingen Formue efter ham! Intet!

Her knep Oline Munden sammen og saa fra den ene til den andre: Naa, gik
det ikke et Suk gjennem Stuen? faldt ikke Taket ned? Eleseus var den
frste som smilte: Hvorledes er det, heter ikke du efter han Sivert
Morbror? spr han dmpet. -- Lille-Sivert svarer like saa dmpet: Jo.
Men jeg forrte dig alt som faldt efter ham. -- Hvormeget var det? --
Mellem fem og ti Tusen. -- Daler? ropte Eleseus pludselig og hrmet
efter Sivert.

Oline syntes vel ikke at Stunden var til at spke i, aa hun selv var
blit saa snytt og endog ved Gammel-Sivert sin Kiste hadde hun opbydd al
sin seige Kraft og graatt Taarer. Eleseus visste jo selv bedst hvad han
hadde skrevet: saa og saa meget til Oline, en Stttestav i hendes
Alderdom -- hvor var Staven blit av? Lagt over et Kn og brutt.

Stakkars Oline, hun kunde gjrne ha arvet litt, det vilde ha blit det
eneste gyldne Glimt i hendes Liv! Hun var ikke forvnnet. vet i Ondt,
javel, vant til at stride sig frem med Knep og Smaabedragerier fra Dag
til Dag, strk alene ved at sprede Sladder, ved at gjre sin Tunge
frygtet, javel. Men intet vilde nu ha kunnet gjre hende vrre, en Arv
mindst av alt. Hun hadde i hele sit Liv arbeidet, hadde fdt Brn og
lrt dem sine egne faa Haandgrep, tigget til dem, kanske ogsaa stjaalet
til dem, men berget dem -- en Mor i de smaa Forhold. Hendes vner var
ikke ringere end andre Politikeres vner, hun virket for sig og sine,
talte for Stunden og reddet sig, tjente hjem en Ost paa det, en
Haandfuld Uld paa det, ogsaa hun kunde leve og d i banal og uoprigtig
Slagfrdighet. Oline -- kanske Gammel-Sivert et ieblik hadde husket
hende som ung, som pen og rd, men nu er hun gammel og vanskapt, et
Portrt av delggelsen, hun skulde vret dd. Hvor skal hun jordes? Hun
har ikke sit eget Familjegravsted, hun blir sandelig snket ned i en
Kirkegaard til lutter fremmede og ukjendte Benrester, der havner hun.
Oline, fdt og dd. Hun var ung engang. En Arv til hende nu paa
Faldrepet? Javel, et eneste gyldent Glimt, og en Trlkvindes Hnder
vilde ha foldet sig et ieblik. Retfrdigheten vilde ha indhentet hende
med sin sene Ln fordi hun tagg til sine Brn, kanske ogsaa stjal til
dem, men ialfald berget dem. Et ieblik -- og Mrket vilde atter herske
i hende, inene skule, Fingrene lete: Hvormeget er det? vilde hun si,
ikke mere? vilde hun si. Hun vilde atter ha Ret. Hun var mange Ganger
Mor og realiserte Livet, det var stor Ln vrd.

Alt slog feil. Gammel-Sivert sine Regnskaper var nu efter Eleseus'
Gjennemsyn blit nogenlunde greie, men Gaarden og Kua, Naustet og Noten
kunde snaut nok dkke Underbalancen i Kassen. Og at det i det hele tat
gik saapas godt som det gik skyldtes for en Del Oline, hun var saa opsat
paa at det skulde bli en Rest til hende selv at hun fremdrog glemte
Poster som hun som gammel Sladderkjrring visste om, eller Poster som
Revisionen vilde overse med Vilje for ikke at gjre agtvrdige
Sambygdinger Mn. Den Pokkers Oline! Og hun lastet heller ikke nu
Gammel-Sivert selv, han hadde saavisst testamenteret av et godt Hjrte
og der vilde ha blit rundelig efter ham, men de to Mnd av Herredsstyret
som greidde med Saken hadde snytt hende. Men engang skal alt komme for
den Alvidendes rer! sa Oline truende.

Forunderlig, hun saa intet latterlig i at hun var blit nvnt i
Testamentet, det var trods alt en re, ingen av hendes Gelikere var
nvnt der!

Folkene paa Sellanraa tok Ulykken med Taal, de var nu heller ikke helt
uforberedte. Inger kunde rigtignok ikke forstaa det: han Sivert Bror som
al sin Dag var saa rik! sa hun. -- Han kunde ha staat en rank og rik
Mand indfor Lammet og Tronen, men de har rvet han! sa Oline. -- Isak
stod frdig til at gaa nedover Marken og Oline sa: Det var Skrt du
skulde bort, Isak, saa faar jeg ikke se Slaamaskinen. Du har jo faat
Slaamaskine, er det ikke saa? -- Jo. -- Ja det snakker de paa. Og at hun
slaar fortere end som Hundrede Ljaaer. Og hvad ikke du faar, Isak, for
din Middel og dit Guld! Presten hos os har faat en ny Plog med to Skaft
paa, men hvad er Presten imot dig, det skulde jeg si opi hans aapne
Ansigt. -- Han Sivert vil slaa med Maskinen til dig, han er nu meget
bedre end som jeg, sa Isak og gik.

Isak gik. Det er Auktion paa Breidablik just ved Nontid og han skal dit,
det blir bare saavidt han rkker frem. Ikke saa at Isak tnker paa at
kjpe Nybygget mere, men Auktionen er nu den frste Auktion i Marken,
det er saa sin Sak at utebli fra den.

Da han kommer saa langt ned som til Maaneland og ser Barbro vil han bare
hilse og gaa forbi, men Barbro taler til ham og spr om han skal
nedover. -- Ja, svarer han og vil atter gaa. Det er hendes Barndomshjem
som skal slges, derfor svarer han saa kort. -- Skal du paa Auktionen?
spr hun. -- Paa Auktionen? Naa, jeg gaar nu bare nedover. Hvor du har
han Aksel? -- Han Aksel, nei han vet ikke jeg av. Han er gaat paa
Auktionen. Han skal vel snike sig til Godkjp paa et eller andet han
ogsaa.

Hvor tyk Barbro var, og hvor bisk hun var, rasende!

Auktionen er begyndt, han hrer Lensmandens Oprop og ser mange Folk. Da
han kommer nrmere kjender han ikke alle, det er somme utenbygds, men
Brede vimser om i sin bedste Stas og er livlig og pratsom: Goddag, Isak!
Naa, du vil vise mig den Agt og re at du vil mte paa Auktionen min?
Det skal du ha Tak for. Vi har vret Naboer og gode Venner i mange Aar
og aldrig har det vret et ondt Ord mellem os! Brede blir rrt: Det er
jo underlig at tnke paa at forlate et Sted som jeg har levet paa og
strvet paa og faat kjrt; men hvad Raad er det med det naar at det er
saa beskikket. -- Det kan bli meget bedre for dig herefter, trster
Isak. -- Ja, vet du, svarer Brede og griper til, det tror jeg ogsaa. Jeg
angrer ikke paa det, aldrig det Slag. Jeg har ikke spundet Silke her i
Marken, det maa vel bli bedre herefter, Brnene blir strre og flagrer
ut av Reiret -- jaja, Konen lager sig til med en til, men allikevel! Og
pludselig sier Brede kort og godt: Jeg har sagt ifra mig Telegrafen. --
Hvad? spr Isak. -- Jeg har sagt ifra mig Telegrafen. -- Har du sagt
ifra dig Telegrafen? -- Fra Nytaar. Hvad skulde jeg med han! Og dersom
at jeg var paa Fortjeneste og var med Lensmanden eller Doktoren i Skyss
saa skulde Telegrafen gaa frst og fremst? Nei det skal ikke
eksisterest! Det kan den gjre som har god Tid: at han rnder efter
Telegraflinjen over Berg og Dal for liten eller ingen Betaling, det blir
ikke han Brede! Og saa forresten saa blev jeg uklar med Bestyrelsen som
er over mig igjen.

Lensmanden vedblir at nvne Budene paa Nybygget, det er nu kommet op i
de faa Hundrede Kroner som det menes vrdt, derfor bydes det bare fem og
ti Kroner ad Gangen. -- Jeg mener det er han Aksel som byr! sier Brede
pludselig og iler nysgjrrig over til ham: Skal du ha Gaarden min? Har
ikke du stor nok Gaard? -- Jeg byr for en anden Mand, svarer Aksel litt
vikende. -- Naa, jaja det er ikke mig imot, det er ikke saa at forstaa.
-- Lensmanden hver Hammeren, et nyt Bud falder, et Hundrede Kroner med
en Gang, ingen gaar hiere, Lensmanden nvner Budet nogen Ganger, venter
en Stund med Hammeren iveiret og slaar.

Hvem bydde?

Aksel Strm. For en anden Mand.

Lensmanden frer ind i Protokollen: Aksel Strm pr. Kommission.

Hvem er det du kjper for? spr Brede. Ja ikke saa at det skjeller mig,
men.

Men nu stikker nogen Herrer Hoderne sammen ved Lensmandens Bord, der
sitter en Reprsentant for Banken, Handelsmanden er mtt ved sin
Betjent, noget er kommet paa, Kreditorerne er ikke dkket. Brede blir
kaldt til, og Brede, let og sorgls, nikker bare at javel han er enig,
men hvem kunde ha trodd at det ikke blev mere for Gaarden! sier han. Og
pludselig forkynder han hit til alle: Efterdi at vi nu har Auktion
korsom er og at jeg har brydd Lensmanden hit saa vil jeg slge det jeg
har her: Kjrren, Dyrene mine, en Greip, Slipestenen, jeg faar ikke Bruk
for det mere, jeg slger Rub og Stub!

Smaa Bud. Bredes Kone, let og sorgls hun ogsaa, skjnt med en uhyre
Mave, er imens begyndt at slge Kaffe ved et Bord, hun finder det
trisomt at vre Handelsmand, hun smiler, og da Brede selv kommer og
faar Kaffe forlanger hun for Spk Betaling av ham ogsaa. Brede tar
virkelig op sin slunkne Pung og betaler. Se bare paa Kona! sier han til
Forsamlingen, hun er om sig! sier han.

Kjrren er ikke stort vrdt, den har staat formeget ute under aapen
Himmel, men Aksel lgger paa hele fem Kroner tilslut og faar Kjrren
ogsaa. Saa kjper ikke Aksel mere; men alle forundrer sig over at den
forsigtige Mand kjpte saa meget.

Nu var det Dyrene. De stod inde idag for at vre forhaanden. Hvad skulde
Brede med Dyr naar han ikke lnger hadde Mark til dem! Han hadde ikke
Kjyr. Han hadde begyndt sit Jordbruk med to Gjeiter, nu stod han paa
fire. Saa hadde han desuten seks Sauer. Han hadde ikke Hest.

Isak kjpte en viss Sau med flate rer. Da Brnene til Brede kom
leiendes ut med denne Sau fra Fjset begyndte han straks at by paa den,
det vakte Opmrksomhet, Isak paa Sellanraa var jo en rik og agtet Mand
og heller ikke trngte han mere Sau end han alt hadde. Bredes Kone
holder et ieblik inde med sit Kaffesalg og sier: Ja den Sauen kan du
gjrne kjpe, Isak, hun er gammel, men hun har to og tre Lam hvert
eneste Aar. -- Ja jeg vet det, svarte Isak og saa paa hende, jeg kjender
Sauen.

Han blir sammen med Aksel Strm paa Hjemveien og leier sin Sau i Baand.
Aksel er faamlt og synes naget av noget, hvad det nu kunde vre. Han
har ikke nogen ytre Aarsak til at vre nedslaat, tnker vel Isak,
Avlingen hans staar pent, han har faat ind det meste av Fodret alt og
han er begyndt at lafte paa Stuehuset. Det gaar som det skal gaa hos
Aksel Strm, litt sent, men sikkert. Nu har han faat Hest.

Du blev Kjper av Stedet hans Brede, sa Isak, skal du bruke det? -- Nei
jeg skal ikke bruke det. Jeg kjpte det for en anden. -- Naa. -- Hvad du
synes, gav jeg formeget? -- Aanei. Der er gode Myrer naar at de blir
opdyrket. -- Jeg kjpte det til en Bror jeg har paa Helgeland. -- Naa.
-- Men saa tnkte jeg saa halvveis at jeg kanske kunde bytte med han. --
Bytte med han, vil du det? -- Om at ho Barbro heller skulde ville vre
dernede. -- Minders saa, sa Isak.

De gaar et godt Stykke i Taushet. Aksel sier: De er saa efter mig om at
ta Telegrafen. -- Telegrafen? Naa. Ja jeg hrte han Brede har sagt han
ifra sig. -- Naa, svarer Aksel og smiler, det er nu ikke net akkurat
saa, men det er han Brede som er blit opsagt. -- Jaja, sier Isak og
undskylder Brede litt, det kan kastes megen Tid bort paa Telegrafen. --
De sa han op til Nytaar, om han skulde ville forbedre sig. -- Naa. -- Du
synes ikke jeg skal overta den Posten? -- Isak tnkte lnge og svarte:
Jaja, det er nu de Pengene, men. -- De vil lgge paa til mig. --
Hvormeget? -- Det dobbelte. -- Det dobbelte? Ja da mener jeg du maa
tnke saa smaat paa det. -- Men de har gjort Strkningen noget lnger.
Nei jeg vet ikke hvad jeg skal gjre; men her er nu mindre at slge av
Skogen end som det var hos dig og jeg maa kjpe mere Redskap end den
lille jeg har. Penger og Kontanter trnges til enhver Tid og jeg har
ikke faat Budraatten saa stor at jeg kan slge av han. Jeg mener jeg maa
prve et Aar med Telegrafen for som frst .... Det faldt ingen av dem
ind at Brede kunde forbedre sig og beholde Posten.

Da de kommer til Maaneland er ogsaa Oline kommet dit paa sin Nedtur, ja
Oline er mrkelig, hun kryper fet og rund som en Makk og er over de
sytti Aar, men hun kommer frem. Hun sitter og drikker Kaffe i Gammen,
men da hun blir Mndene var maa alt vike og hun stiger ut: Goddag,
Aksel, og velkommen fra Auktionen! Du fortryter vel ikke paa at jeg ser
indom dig og ho Barbro? Og du baler og bygger Storstue og blir mere og
mere mgtig! Har du kjpt dig Sau, Isak? -- Ja, svarer Isak, kjender du
hende? -- Om jeg kjender hende? Nei. -- Hun har disse flate rene som du
ser. -- Flate rer, hvorledes? Ja end saa? Hvad det var jeg skulde sagt:
hvem fik Gaarden hans Brede? Jeg sa netop til ho Barbro at hvem skal nu
bli Naboen din dernede? sa jeg. Ho Barbro stakkar sitter bare og
graater, som ventende er; men den Almgtige har beskikket hende et andet
Hjem her paa Maaneland! Flate rer -- jeg har set mangen Sau i mine
Dager med flate rer. Og det var sandt, Isak, at den Maskinen din det
var nsten mere end som at mine gamle ine kunde fatte. Og hvad hun
koster det vil jeg ikke engang sprre om, for jeg kan ikke tlle det.
Har du set hende, Aksel, saa skjnner du hvad jeg mener, det var som jeg
saa Elias sin Ildvogn, forlate min Synd....

Da Hiet var i Hus begyndte Eleseus at ruste sig til sin Atterfrd til
Byen. Han hadde skrevet til Ingeniren at nu kom han, men faat det
mrkelige Svar at Tiderne var blit daarlige, de krvet Indskrnkninger,
Ingeniren maatte ophve hans Post og fra nu av skrive alt selv.

Det var som Pokker! Men hvad skulde i Grunden en Distriktsingenir med
Kontorhjlp? Dengang han tok Smaagutten Eleseus hjemmefra vilde han vel
bare vise sig som stor Mand i Marken, og om han fdde og kldde ham til
over Konfirmationen saa hadde han meget rigtig litt Skrivehjlp igjen
for det. Nu var Gutten blit voksen, det hadde ndret alt.

Men, skrev Ingeniren, kommer du tilbake saa vil jeg gjre alt for at
faa dig ind paa et andet Kontor, skjnt det kanske vil falde vanskelig,
her er saa overfldig mange Unge som gaar den Vei. Venlig Hilsen.

Visst vilde Eleseus tilbake til Byen, var det at tvile paa? Skulde han
kaste sig bort? Han vilde jo frem i Verden! Og Eleseus sa ikke noget til
dem derhjemme om den forandrede Situation, det var til intet, og
forresten saa var han litt slap, altsaa tidde han. Livet paa Sellanraa
virket paa ham igjen, det var et ubermt og dagligdags Liv, men det var
rolig og slvende, det virket til Drm, han hadde ingen at skape sig til
for, han behvet ikke at speile sig. Hans Byophold hadde spaltet ham og
gjort ham finere end de andre, gjort ham svakere, han begyndte i Grunden
at fle sig hjemls alle Steder. At han tok paa at like Lugten av
Reinfant igjen -- lat gaa! Men det var ikke nogen Mening i for en
Bondegut at staa og hre paa at Morn og Pikerne mlket Dyrene om Kvlden
og saa falde i flgende Tanker: de mlker, hr nu vel efter, det er
nsten omentrent forunderlig at hre paa, et Slags Sang i bare eneste
Striper, forskjellig fra Hornmusiken i Byen og Frelsesarmeen og
Dampskibsfliten. Striper ned i en Spand ....

De hadde det ikke meget med at vise sine Flelser paa Sellanraa og
Eleseus kvidde sig for det ieblik da han skulde ta Avsked. Nu var han
godt utrustet, han skulde atter faa en ny Vv til Underti med sig og
Farn hadde overdraget til Mellemmand at levere Eleseus nogen Penger idet
han gik ut av Dren. Penger -- kunde Isak virkelig avse Penger? Det
skulde ikke anderledes gaa, Inger ymtet jo at det vel skedde for siste
Gang, Eleseus skulde med det frste begynde at stige og komme frem selv.
-- Naa, sa Isak. -- Stemningen blev hitidelig, Hjemmet blev stille, de
hadde allesammen faat et kokt g hver til siste Maaltid og Sivert stod
alt utenfor frdig til at vre med nedover Marken og bre. Eleseus kunde
begynde.

Han begyndte med Leopoldine. Ja hun sa Farvel tilbake og greidde det
godt. Likeens Tausen Jensine som sat og kardet Uld, hun svarte Farvel;
men de glodde forbandet paa ham begge Pikerne bare fordi han kanske var
litt rdrandet om inene. Han rakte Haanden til sin Mor, og hun graat
naturligvis bent ut og brydde sig Fan om at han var en Motstander av
Graat. Du maa leve saa vel! hikstet hun. Farn blev det vrst med,
absolut, aa av alle Grunder: han var saa slitt og uendelig trofast,
hadde baaret Brnene paa Armen, fortalt dem om Maaser og andre Fugler og
Dyr og Markens Undere, det var ikke lnge siden, nogen Aar .... Farn
staar ved Glasvinduet, saa snur han sig pludselig rundt, griper Snnens
Haand og sier fort og rgerlig: Jaja Farvel! Jeg ser Nyhesten har slitt
sig dernede! Og ut svinger han og rnder avsted. Aa men han hadde jo
selv luret sig til at lse Nyhesten for litt siden, og det skjnte
Skieren Sivert meget godt der han stod utenfor og saa efter Farn og
smilte. Og forresten saa gik jo Hesten paa Haaen.

Saa var Eleseus frdig.

Saa kom Morn efter ham ut paa Drhellen og hikstet mere og sa at Gud
vre med dig! og leverte ham noget -- dette her -- og du skal ikke takke
han, det vil han ikke. Glem nu ikke at skrive flittig.--

To Hundrede Kroner.

Eleseus saa nedover: Farn strvet uhyre med at faa banket en Tjorpaal
ned i Jorden, det syntes ikke at ville lykkes ham endda det var paa
blte Engen.

Brdrene gik ind i Marken, de kom til Maaneland og Barbro stod paa
Drhellen og bad dem til sig: Skal du reise igjen nu, Eleseus? Nei saa
maa du komme ind og faa en Kop Kaffe om ikke andet! De gaar ind i Gammen
og Eleseus er ikke mere saa tilredt av Kjrlighed og vil springe ut av
Vinduet og ta Gift, nei han lgger sin lyse Vaarfrak over sine Kn og
srger for at Slvskiltet vender op, derpaa stryker han sit Haar med
Lommetrkldet og derpaa sier han aldeles fint: Et klassisk Veir vi har!

Barbro er heller ikke borte, hun spiller med Slvring paa en Haand og
Guldring paa en anden -- jo der hadde hun sandelig faat Guldringen ogsaa
-- og hun har et Forklde paa som rkker fra Halsen til Ftterne, saa
det er likesom ikke hun som er tyk, hvem det nu ellers er. Og da hun
faar Kaffen frdig og Gjsterne drikker syr hun frst litt paa en hvit
Duk og hkler derpaa litt paa en Krave og driver flere jomfruelige
Sysler. Barbro er ikke brydd av Besket og det er godt, Tonen blir
naturlig derved, Eleseus kan vre paa Overflaten igjen ung og fjasende.

Hvor du har gjort av han Aksel? spr Sivert. -- Enkvar Stdn, et eller
andet Sted, svarer hun og retter sig. Ja nu kommer du vel aldrig mere
hjem til Marken? spr hun Eleseus. -- Det er vel hist usandsynlig,
svarer han. -- For her er ikke Sted for den som er vant til Byen. Jeg
var tilfreds jeg kunde slaa Lag med dig. -- Naa, det mener du nu ikke?
-- Mener jeg det ikke? Jeg har smakt hvorledes at det er at vre i By og
hvorledes at det er at vre i Bygd, for jeg har vret i strre By end
som du; saa skulde jeg ikke vantrives her? -- Jo det mente jeg ikke, du
som har vret i selve Bergen! skyndte han sig at si, det var da svrt
hvor utaalsom hun var! -- Det vet jeg visst at hadde jeg ikke Avisen at
lse i saa fr jeg min Vei straks, sa hun. -- End han Aksel da og siden
altsammen, det var det jeg mente? -- Ja han Aksel det blev nu ikke min
Sak. End du selv, har du kanske ikke nogen som venter paa dig i Byen? --
Nu kunde ikke Eleseus late vre at skape sig noget til og lukke inene
og smlte det paa Tungen at han muligens aldeles rigtig hadde nogen som
ventet paa ham i Byen. Aa men han kunde ha utnyttet dette helt
anderledes hvis ikke Sivert hadde sittet der, nu maatte han bare svare:
Du tver! -- Naa, sa hun sttt, og det var da i det hele tat skammelig
saa grtten hun var: Tver, sa hun. Ja du kan ikke vente mere av Folk
her paa Maaneland, vi er ikke saa storveies.--

Eleseus gav hende forresten Pokker, hun var blit godt grimet i Ansigtet
og hendes Tilstand var endelig gaat op ogsaa for hans Barneine. -- Kan
du ikke spille litt paa Gitaren? sa han. -- Nei, svarte hun kort. Hvad
det var jeg skulde sagt, Sivert: kan du ikke komme og hjlpe han Aksel
med at lafte paa Nystuen i nogen Dager? End om at du begyndte imorgen
naar at du kommer tilbake fra Bygden? -- Sivert tnkte paa det: Ja. Men
jeg har ikke Klr til det. -- Jeg skal rnde hjem efter Hverdagsklrne
dine i Kvld saa du har dem her naar du kommer. -- Ja, sa Sivert,
minders saa. -- Barbro blev overfldig ivrig: Du maatte ha villet det!
Det er nu saa at Sommeren gaar og Stuen skulde vret oppe og tkket fr
Hstvten. Han Aksel har villet bedt dig mange Ganger, men han kommer
sig ikke til. Nei du maatte ha villet gjort os den Velgjrningen! -- Den
Hjlpen jeg kan gjre skal jeg gjre, sa Sivert.

Det var avgjort.

Men nu er det sandelig Eleseus sin Tur at bli sttt. Han skjnner nok
det er dygtig gjort av Barbro at vre om sig paa sine egne og Aksels
Vegne og skaffe Hjlp til Byggingen og berge til Hus, men det er litt
for aapenlyst, hun er ikke Kone paa Gaarden endda og det er ingen
Evighet siden han selv hadde kysset hende, dette Menneske. Fandtes det
ikke Skam i hende! -- Jo, sier han derfor pludselig, jeg skal komme
igjen og vre Fadder hos dig. -- Hun gav ham et Blik og svarte forarget:
Fadder? Du snakker om at tve! Og saaforresten saa skal jeg sende Bud
paa dig naar at jeg blir opraadd for Fadder. -- Hvad kunde Eleseus andet
gjre end le skamfuld og nske sig ut av Gammen! -- Tak for Kaffen! sa
Sivert. -- Ja Tak for Kaffen! sa Eleseus ogsaa, men han reiste sig ikke
og ikke bukket han heller, det skulde Pokker, og hun var et Nste av
Sinne, et Eiter.

Lat mig se! sa Barbro. Ja de Kontoristerne som jeg var hos de hadde
ogsaa Slvplater i Frakkerne sine, meget strre Slvplater, sa hun. Jaja
saa kommer du indom og ligger her i Nat, Sivert? Jeg skal hente Klrne
dine.

Det var Avskeden.

Brdrene gik igjen, Eleseus gav hende altsaa Pokker og hadde endda to
digre Pengesedler i Brystlommen! Brdrene agtet sig vel for at komme ind
paa nogen Slags srgmodige mner, paa Farns rare Farvel og Morns Graat,
de gjorde en Omvei forbi Breidablik for at slippe at bli hftet og
spkte muntert med dette Snyteri. Men da de kom saa langt ned at de
kunde se Bygden og Sivert skulde snu blev de litt umandige begge to.
Sivert kom til at si: Det er nu ikke frit for at det kanske blir
langsomt efter dig! -- Da begyndte Eleseus at plystre og at underske
sine Sko og faa en Flis i Fingeren og lete efter noget i Lommerne, nogen
Papirer, sa han, set paa Maken! Aa men det hadde nok allikevel gaat ilde
hvis ikke Sivert hadde reddet dem: Sisten! ropte han og gav Brorn et
Rapp og sprang vk. Det hjalp, de sendte hverandre nogen Farvelord mere
langveis fra og tok hver sin Vei.

Skjbne eller Slump. Eleseus vendte paa Trods av alt tilbake til Byen
til en Post som han ikke lnger hadde, men ved samme srlige Hve fik
Aksel Strm en Mand i Arbeide. De begyndte at lgge Stuen op den 21de
August og ti Dager senere var den under Tak. Aa det var ikke strre
Stuen og bare nogen faa Omfar i Hiden, bare saavidt det var Trhus og
ikke Gamme, men saavidt at Dyrene vilde faa et herlig Fjs til Vinteren
i det som hittil hadde vret Menneskenes Hus.




II


Den 3die September blev Barbro borte. Helt borte var hun nu ikke, men
hun var ikke ved Husene.

Aksel stod og snedkret det bedste han kunde, han strvet med at faa et
Glasvindu og en Dr sat ind i Nystuen, saa han var meget optat; men da
det lidde over Hgstdags og han endda ikke hadde faat Matbud gik han ind
i Gammen. Ingen der. Han fandt sig selv noget Mat og saa sig om mens han
spiste, alle Barbros Klr hang der, hun var bare ute et eller andet
Sted. Han gik tilbake til sit Arbeide i Nystuen og drev paa en Stund
til, saa kikket han ind i Gammen igjen -- nei ingen der. Hun maatte vre
blit liggende et Sted. Han gaar ut og leter.

Barbro! kalder han. Nei. Han leter omkring Husene, gaar over til nogen
Busker i Kanten av Jordet, leter lnge, kanske en Time, kalder -- nei.
Han finder hende godt avsides, hun ligger paa Jorden skjult av Busker,
Bkken lper forbi hendes Ftter, hun er barhodet og barbent, dertil
dyvaat helt op i Ryggen.

Ligger du her? sier han. Hvorfor svarte du ikke? -- Jeg kunde ikke,
hvisket hun og var nsten maallst hs. -- Hvad -- har du vret i
Vandet? -- Ja. Jeg glidde. Aa! -- Er du ussel? -- Ja. Det er over. -- Er
det over? sier han. -- Ja. Nu maa du hjlpe mig hjem. -- Hvor er --? --
Hvad? -- Var det ikke Barn? -- Nei. Det var ddt. -- Var det ddt? --
Ja.

Aksel er sen og uten Fremfrd, han staar der. -- Hvor det er? spr han.

Det gjr du ikke at vite, svarer hun. Hjlp mig hjem. Det var ddt. Jeg
kan gaa selv naar at du letter mig rlite under Armen.

Aksel brer hende hjem og stter hende paa en Stol. Vandet randt av
hende. -- Var det ddt? spr han. -- Det hrer du vel, svarer hun. --
Hvor du har det? -- Skal du lugte paa det? Har du fundet dig Mat mens
jeg var borte? -- Men hvad du skulde atmed Bkken? -- Hvad jeg skulde
atmed Bkken? Jeg skulde finde Ener. -- Ener? -- Til Kjrlerne. -- Det
er ingen Ener der, sier han. -- Du skal bare gaa og arbeide! advarer hun
hst og utaalmodig. Hvad jeg skulde atmed Bkken? Jeg skulde finde mig
Soplimeris. Har du spist, spr jeg? -- Spist? gjentar han. Er du meget
ussel? -- Aanei. -- Jeg mener jeg maa faa Doktoren til dig. -- Du kan
bare prve! svarer hun og reiser sig og begynder at finde sig trre Klr
til Skifte. Har du ikke andet at kaste Penger bort til!

Aksel gaar tilbake til sit Arbeide og han faar ikke stort utrettet, men
han dunker litt og hvler litt saa hun skal hre ham; tilslut kiler han
Vinduet og dytter det med Mose.

Om Kvlden er ikke Barbro videre paa Maten, men hun gaar og pusler og er
i Fjset og mlker og stiger bare litt forsigtigere end ellers over
Drstokkerne. Hun gik tilsengs i Hihuset som hun pleiet og de to
Gangene Aksel saa til hende om Natten sov hun fast. Hun hadde en god
Nat.

Morgningen efter var hun nsten som ellers, bare hs indtil Stumhet og
med en lang Strmpe reivet om Halsen. De kunde ikke tale med hverandre.
Dagene gik og Episoden blev gammel, andre Ting traadte i Forgrunden.
Nystuen skulde egentlig staa og sige i Lafterne og bli tt og trkfri,
men det var det ikke Tid til, den maatte gjres brukbar straks og det
nye Fjs indredes. Da det var gjort og Flytningen over tok de op Poteten
og da den var oppe skar de Kornet. Livet var det almindelige.

Men av mange smaa og strre Ting skjnte Aksel at Stillingen var blit
lsere, Barbro fandt sig ikke mere hjemme paa Maaneland end en anden
Taus vilde ha gjort, heller ikke mere bundet, hans Tak i hende hadde
raknet da Barnet dde. Han hadde tnkt saa stort at bare vent til Barnet
kommer! Men Barnet kom og gik. Tilsist strk Barbro endog av sig
Fingerringene og brukte ingen av dem. -- Hvad det skal bety? spurte han.
-- Hvad det skal bety? svarte hun og kastet med Nakken.--

Men det kunde ikke godt bety andet end Trskhet og Svik fra hendes Side.

Nu hadde han fundet det lille Lik ved Bkken. Ikke saa at han hadde lett
videre efter det, han visste jo nsten paa en Prik hvor det maatte vre,
men han lod det slvt bero. Tilfldet vilde da at han ikke skulde glemme
det helt bort: det begyndte at staa Fugl over Stedet, skrikende Skjur og
Kraake, men en Tid efter ogsaa et rnepar i svimlende Hide. Det var som
oprindelig bare en enkelt Skjur hadde set noget bli henlagt der og saa
ikke hadde kunnet tie med det som et Menneske, men var begyndt at
skravle. Saa vaknet jo ogsaa Aksel av sin Likegyldighet og ventet paa en
hvelig Stund til at snike sig ditbort. Han fandt det under Mose og
Kvist og et Par Stenheller, ien Klut, en stor Fille. Med Nyfikenhet og
Gru aapnet han litt paa Kldet -- inene lukte, mrkt Haar, Gut, Benene
overkors, mere saa han ikke. Kluten hadde vret vaat, men var begyndt at
trkes, det hele saa ut som en halvt opvridd Bundel efter Vask.

Aksel kunde ikke late det ligge slik i Dagen, inderst inde var han vel
ogsaa rdd for sig selv og sit Sted, han lp hjem efter Spade og gjorde
Graven dyp, men da det var saa nr Bkken at det kom Vand sigende ind
maatte han flytte Graven hiere op i Bakken. Under dette svandt hans
Frygt for at Barbro skulde komme paa ham og finde ham her, han blev
oprigtig morsk og trodsig, hun kunde gjrne komme, saa skulde hun faa
vrsaagod svpe Liket pent og ordentlig ind efter sig, enten det nu
hadde vret ddfdt eller ei! Han skjnte godt hvad han hadde tapt ved
dette Barns Dd, at han hadde Utsigt til at bli hjlpels paa sit Nybygg
igjen, og det nu da Buskapen var blit mere end tredobbelt saa stor.
Vrsaagod, det var ikke formeget om hun kom! Men Barbro -- det kan
gjrne vre at hun hadde opdaget hvad han var i Lag med, hun kom ialfald
ikke, han maatte selv svpe Liket paa bedste Maate og flytte det til den
nye Grav. verst la han Grstorven paa igjen som fr og skjulte alt, det
var nu intet andet synlig efter ham end en liten grn Haug blandt
Buskene.

Han mtte Barbro paa Tunet da han kom hjem. -- Hvor du har vret? spurte
hun. -- Bitterheten var vel gaat av ham, han svarte bare: Ingen Steder.
Hvor har du selv vret? -- Aa men Barbro tok kanske et Varsel av
Uttrykket i hans Ansigt, hun gik ind uten at si mere.

Han gik efter.

Hvorledes er det, sa han og spurte bent frem, hvad skal det bety at du
ikke lnger bruker Fingerringene dine? -- Kanske fandt hun det
raadeligst at gi litt efter, hun lo og svarte: Du er saa morsk at jeg
maa le! Men naar du vil at jeg skal slite paa Ringene til Hverdags saa
skal jeg gjre det! Dermed fandt hun dem frem og satte dem paa.

Men nu saa hun vel at hans Ansigt blev dumt og tilfredsstillet, hun
spurte dristig: Er det mere du har imot mig for? -- Jeg har ikke imot
dig, svarte han. Og du skal bare vre som du var fr, hele Tiden fr, da
du kom hit. Det er det jeg mener. -- Det er nu ikke saa let at vre
likeens jamt og samt. -- Han vedblev: Da jeg kjpte Stedet efter Far din
saa var det om at du heller vilde vre dernede, saa kunde vi flytte dit.
Hvad du tror om det? -- Ho, der hadde han tapt, aa nu var han rdd for
at miste sin Kvindfolkhjlp og bli opraadd med Dyrene og Husstellet
igjen, det skjnte hun godt: Ja det har du sagt fr, svarte hun
avvisende. -- Ja. Men jeg har ikke faat noget Svar. -- Svar? sa hun. Jeg
taaler ikke at hre det mere!

Aksel syntes vel han hadde strakt sig langt: han hadde latt Familjen
Brede bli boende paa Breidablik, og endda han hadde kjpt den vesle
Avlingen da han kjpte Stedet hadde han bare kjrt nogen faa Lass Hi i
Hus dernede og overlatt Poteten til Familjen. Det var en stor
Urimelighet av Barbro at slaa sig vrang nu, men hun aget sig ikke, hun
spurte som dypt krnket: Skulde vi flytte til Breidablik og gjre alle
mine Folk husvilde!--

Hrte han ret? Han sat frst med aapen Mund, saa begyndte han at smatte
som om han laget sig til et strre Svar, det blev til ingenting, han
spurte: Skal de ikke til Bygden? -- Det vet jeg ikke, svarte hun. Har du
kanske leiet til dem i Bygden?--

Aksel vilde fremdeles ikke gaa i Rette med hende, men han kunde ikke tie
med at hun forundret ham noget, forundret ham ubetydelig: Du blir mere
og mere forhrdet og tvrsfor, sa han, men du mener ikke noget med det,
sa han. -- Jeg mener alt jeg sier, svarte hun. Og hvorfor kunde ikke
heller Folket mit ha faat komme hit, kan du fortlle mig det? Saa kunde
jeg hat nogen Hjlp av ho Mor. Men du tror ikke jeg har saa meget at
gjre at jeg trnger Hjlp.--

I dette var naturligvis noget ret, men ogsaa meget urimelig: Familjen
Brede hadde da maattet bo i Gammen og Aksel vilde ha blit like opraadd
med Dyrene. Hvor vilde hun hen, og eiet hun ikke Vet og Forstand! -- Jeg
skal si dig ett, sa han, du skal heller faa Taus til Hjlp! -- Imot
Vinteren naar at det er mindre at gjre? Nei. Jeg kunde ha faat Taus da
jeg trngte hende.--

Hun hadde atter Ret i noget: da hun gik her og var tyk og syk kunde
Tausen ha kommet! Men saa var det jo at Barbro aldeles ikke blev
liggende tilbake i sit Arbeide, hun var i Grunden like rap og dygtig,
hun gjorde det som skulde gjres og ordet aldrig om en Taus. Men hun
skulde hat en. -- Ja saa forstaar jeg det ikke, sa han motls.

Taushet.

Barbro spurte: Hvad det er jeg hrer, skal du ha Telegrafen efter han
Far? -- Hvorledes? Hvem som har sagt det? -- De snakker paa det. -- Ja,
sa Aksel, det er ikke umulig. -- Naa. -- Ja hvad du spr for? -- Jeg
spr for det, svarte Barbro, at du har tat Hus og Hjem ifra han Far og
nu tar du Levebrdet.

Taushet.

Aa men nu vilde vel ikke Aksel strkke sig lnger: Jeg skal si dig
akkurat en Ting, ropte han, at du er ikke vrd alt jeg gjr for dig og
dine!

Naa, sa Barbro.

Nei! sa han og slog Nven i Bordet. Dermed reiste han sig.

Du skal ikke tro at du skrmmer mig! pep hun med ynkelig Maal og flyttet
sig nrmere Vggen.

Skrmme dig! hrmet han og blaaste foragtelig. Men nu er det Alvor og
jeg vil vite hvorledes at det er med Barnet. Har du kjvd det?

Kjvd det?

Ja. Det har vret i Vand.

Naa, sa hun, du har set det? Du har vret og -- lugtet paa det, vilde
hun ha sagt, men torde det ikke, han var kanske ikke til at spke med
just nu. Du har vret og set?

Jeg saa at det har vret i Vand.

Ja, sa hun, det kunde du gjrne se. Det blev fdt i Vand, jeg kom mig
ikke op igjen, jeg glidde.

Naa, du glidde.

Ja. Og i det samme kom Barnet.

Naa, sa han. Men du tok med dig en Klut hjemmefra, var det paa Vonen om
at du skulde komme til at gli?

Klut? gjentok hun.

En stor hvit Fille, en av mine Skjorter som du hadde klippet tvrs av.

Ja, sa Barbro, den Fillen tok jeg med til at bre Eneren i.

Eneren?

Ja Eneren. Har jeg ikke fortalt dig at jeg gik efter Ener?

Jo. Eller efter Soplimeris.

Jaja det blir det samme hvad det var ....

Men endog efter et saavidt strkt Sammenstt blev det godt igjen mellem
dem, det vil si nei ikke godt, men taalelig, Barbro viste sig klok og
mere fielig, hun veiret Fare. Men under slike Forhold blev jo Livet paa
Maaneland endda mere tvungent og ulevelig, uten Tillit, uten Glde,
altid paa Vakt. Det gik bare en Dag isenn, men saalnge det i det hele
tat gik maatte Aksel vre tilfreds. Han hadde nu engang faat denne Pike
til sig og trngte hende og hadde vret Kjrest med hende og bundet sit
Liv til hende, det var ikke nogen let Sak at omgjre sig selv og Livet.
Barbro visste alt som vedkom Nybygget: hvor Kopper og Kar stod; naar
Kjyr og Gjeiter skulde bre; om Vinterfodret blev snaut eller rikelig;
at den Mlk var til Ystings og den Mlk til Mat, -- en Fremmed vilde
ikke ha Greie paa noget, og en Fremmed var kanske ikke til at opdrive.

Aa men mangen Gang hadde Aksel Strm hat den Tanke at skifte ut Barbro
for en anden Taus, hun var stundom et Troll var hun og han var nsten
rdd hende. Selv i den Tid han hadde det Uheld at ha Held med sig hos
hende kunde han iblandt vike tilbake for hendes mrkelige Grumhet og
uhviske Adfrd, men hun var pen og hadde ste Stunder ogsaa og begrov
ham godt i sin Favn. Det var dengang, nu var det ophrt. Nei Tak, hun
skulde ikke ha op igjen den Elendigheten! Men det er ikke let at omgjre
sig selv og Livet: Saa lat os gifte os straks! sa Aksel og trngte paa.
-- Straks? svarte hun. Nei jeg faar nu frst til Byen med Tnderne mine,
de er snart bortvrket alle ihop.

Saa maatte det bare vedbli at gaa som fr, og Barbro fik ikke egentlig
Ln mere, men hun fik langt over Lnnen, og hver Gang hun var Penger og
Skillinger begjrendes og fik dem takket hun ogsaa som om det var Gaver.
Men forresten forstod ikke Aksel hvad hun brukte Pengene til, hvad
skulde hun med Penger i Marken? Sparte hun sammen? Men hvad i Alverden
sparte hun sammen til og sparte og sparte hele Aaret igjennem?

Det var saa meget Aksel ikke forstod: hadde hun ikke faat Fstering, ja
hadde hun ikke faat Guldring? Det var jo ogsaa blit godt mellem dem en
lang Stund efter denne siste store Gave, men i al Evighet virket den
ikke, langtifra, og han kunde ikke vedbli at kjpe Ringer til hende.
Kort og godt: vilde ikke Barbro ha ham? Kvindfolk var jo rare! Stod en
Mand med Buskap og et godt Nybygg frdig til hende et andet Sted? Aksel
kunde gjrne gaa til den Yterlighet at slaa i Bordet over Kvindfolks
Dumhet og Luner.

Det var saa mrkelig, intet andet syntes at staa Barbro i Hodet end
Bylivet og Bergen. Godt. Men hvorfor hadde hun da foretat Reisen
nordover igjen, Gud velsigne hende? Et Telegram fra Farn vilde ikke i og
for sig ha flyttet hende en Fot, hun maatte ha hat en anden Grund. Her
gik hun nu utilfredsstillet fra Morgen til Kvld i Aar efter Aar. Alle
disse Kjrler av Tr og ikke av Blik og Jrn; Gryter istedet for
Kasseroller; den evige Mlking istedet for en Spasertur til Meieriet;
Bondestvler, Gulsaape, Hisk under Hodet; aldrig Hornmusik, aldrig
Mennesker. Her gik hun ....

De trttet mangen Gang efter det store Sammenstt, ho, mangen god Gang.
Skal vi tie om det, skal vi tale om det! sa Barbro, og du mindes ikke
meget hvad du har gjort imot han Far, sa hun. -- Aksel spurte: Naa, hvad
har jeg gjort? -- Det vet du vel selv, svarte hun. Men saaforresten saa
blir nu vel ikke du Inspektr allikevel. -- Naa. -- Nei det tror jeg
ikke fr jeg ser det. -- Du mener jeg har ikke Hode til det? -- Det er
godt for dig dersom at du har et Hode, men ikke lser du og ikke skriver
du og du tar aldrig din Haand i Avisen. -- Jeg kan nu baade lse og
skrive til mit Bruk, sa han, men du er bare et stort Kjfthul! -- Der
har du den for som frst! sa hun og drev Slvringen paa Bordet. -- Naa,
end den andre? spurte han efter en Stund. -- Ja dersom at du vil ta
igjen Ringene dine saa skal du faa dem, sa hun og strvet med at faa
Guldringen av. -- Jeg estimerer ikke Sinnet dit! erklrte han og gik ut.

Og naturligvis brukte hun snart begge Ringene igjen.

Det stagget hende heller ikke i Lngden at han ymtet Mistanke til hende
for Barnets Dd. Tvrtimot, hun blaaste og var kaut. Ikke saa at hun
tilstod noget, men hun sa: Jaja, end om jeg hadde kjvd det ogsaa! Du
bor nu her i Marken og vet ikke om nogen Ting andre Steder! -- Da de
engang drftet dette Sprsmaal syntes hun at ville faa ham til at
forstaa hvor altfor alvorlig han tok det, selv tilskrev hun ikke et
Barnemord mere Vigtighet end det fortjente. Hun visste om to Piker i
Bergen som hadde drpt Barnet sit, men den ene hadde faat nogen
Maaneders Straf fordi hun hadde vret dum og ikke drpt det, men lagt
det ut til Ihjlfrysing, og den andre Piken var blit frikjendt. Nei
Loven han er ikke saa umenneskelig strng nu som fr, sa Barbro. Og
desforuten saa kommer det ikke altid op, sa hun. En av Pikerne som
tjente paa Bergens Hotel hadde drpt to Brn, hun var fra Kristiania og
gik baade med Hat og Fjr. For det siste Barnet blev hun sat fast i tre
Maaneder, men det frste Barnet kom ingenting op om, fortalte Barbro.

Aksel hrte paa og blev mere og mere rdd hende. Han prvet at forstaa,
at skjelne litt i dette Mrke, men i Grunden hadde hun Ret: han tok det
paa sin Maate for alvorlig. Hun var med al sin banale Fordrvelse ikke
vrdt en grundig Tanke. Et Barnemord var jo for hende uten Ide, uten
Overordentlighet, det var bare al den moralske Skittenfrdighet og
Lshet som kunde ventes av en Tjenestepike. Det viste sig ogsaa i Dagene
som fulgte: ikke en Times Eftertanke, hun var jvnt og naturlig den
samme som fr, uforanderlig fuld av likegyldig Fjas, fuld av
Tjenestepike. Jeg maa bort med Tnderne mine, sa hun, og saa skulde jeg
hat mig en Vampe, sa hun. En Vampe var et Slags kort Kaape som rak bare
saavidt nedenfor Livet, den hadde vret Mote i nogen Aar, Barbro vilde
ha en Vampe.

Naar hun tok det hele saa likefrem hvad andet hadde da Aksel at gjre
end slaa sig til Ro? Han hadde heller ikke altid videre fast Mistanke
til hende og selv tilstod hun jo intet, tvrtimot, hun hadde Gang paa
Gang ngtet al Skyld uten Harme, uten Haardnakkethet, men Pokkers
selvflgelig -- som en Tjenestepike ngter at ha slaat et Fat istykker
selv om hun har gjort det. Det gik et Par Uker, saa blev det allikevel
Aksel formeget, han stanset sig selv en Dag midt i Stuen og hadde en
Aapenbaring: Men du store Gud, alle hadde jo set hendes Tilstand, at hun
var tyk, at hun rugget, men nu var hun tynd igjen, og hvor var Barnet?
End om alle Mennesker kom og lette? De vilde en Dag forlange Forklaring.
Naar det altsaa ikke var noget galt fat saa hadde det vret langt
rettere at faa Liket begravet paa Kirkegaarden. Saa var det borte fra
Buskene, borte fra Maaneland--

Nei. Jeg vilde bare ha kommet i Omstndighet, sa Barbro. De vilde ha
aapnet Barnet og det vilde ha blit Forhr. Det kjret jeg ikke om.

Bare det ikke blir vrre siden, sa han.

Barbro spurte vel tilmote: Hvad du gaar og grunder over? La det ligge i
Buskene! Ja hun smilte og spurte: Tror du det kommer efter dig? Du skal
bare ti stille og ikke gaa og tve med det.

Naa, jaja.

Har jeg kjvd Barnet kanske? Det kjvde sig selv i Vandet da jeg faldt.
Er det ikke makelst hvad du kan finde paa! Og desforuten saa kommer det
ikke op, sa hun.

Det kom nu op med ho Inger paa Sellanraa, har jeg hrt, indvendte Aksel.

Barbro tnkte paa det: Jeg er like sl! sa hun. Loven han er forandret
nu, dersom at du lste Avisen saa fik du se. Det er saa mange som faar
Barn og tyner det og ingen gjr dem noget videre for det! -- Barbro
likefrem forklarer ham det og ser stort paa Tingen, hun hadde ikke for
intet vret ute i Verden og hrt og set og lrt meget, nu sat hun her og
var flinkere end han. Hun hadde tre Hovedargumenter som hun idelig
fremholdt: for det frste hadde hun ikke gjort det. For det andet var
det ikke saa farlig om hun hadde gjort det. Men for det tredje vilde det
ikke komme op.

Jeg synes alle Ting kommer op, indvendte han.

Hnei, langtifra! svarte hun. Og om det nu var for at forblffe ham eller
indgyde ham Mot, eller om det endog var av Forfngelighet, av Skryt --
hun lot i dette ieblik en Bombe springe: Jeg har selv gjort noget som
ikke er kommet op.

Du? sa han vantro. Hvad du har gjort?

Hvad jeg har gjort? Jeg har drpt!

Kanske hadde hun ikke ment at gaa saa vidt, nu maatte hun videre, han
sat jo der og stirret paa hende. Aa det var ikke stor og ubielig
Frkhet engang, det var retuteri, Bravade, hun vilde vre overlegen og
vinde i Pratet: Tror du mig ikke? ropte hun. Kan du huske det Barneliket
paa Stadthavet? Det hadde jeg kastet der!

Hvad? sa han.

Barneliket dengang. Du husker ingenting. Vi lste om det i Bladet.

Efter en Stund utbrt han: Du er et galent Spektakels!

Men hans Forvirring gav hende vel Blod paa Tand, et Slags kunstig Kraft,
saa hun kunde fortlle Detaljer: Jeg hadde det med i Kisten min-- ja
det var ddt, det gjorde jeg med det samme det fdtes. Og da vi var
kommet paa Stadthavet saa kastet jeg det ut.

Han sat mrk og taus, men hun talte endda: det var nu lnge siden, flere
Aar, det var da hun kom reisende til Maaneland. Saa han kunde se at ikke
alt kom op, langtifra. Hvad trodde han vel hvis alt kom op som gjordes
av alle Folk! End alt det som gifte Folk i Byerne gjorde? De drpte
Brnene fr de fdtes, det var Doktorer til det. De vilde ikke ha mere
end som ett Barn eller i Hiden to Brn, og saa aapnet Doktoren rlite
paa Morslivet. Saa Aksel kunde tro at dette var ikke nogen stor Sak ute
i Verden.

Aksel spurte: Naa, saa har du vel gjort det av med det siste Barnet
ogsaa?

Hnei! svarte hun yterst likegyldig. For det slap jeg, sa hun. Men hun
kom endda engang tilbake til at det vilde ikke ha vret saa farlig. Hun
syntes vant til at gaa Sprsmaalet under inene, derfor var hun blit saa
likegyldig. Frste Gang var det kanske allikevel litt nifst, bitte litt
fremmed for hende at drpe et Barn; men anden Gang? Hun kunde tnke paa
Daaden med et Slags historisk Flelse: det var gjort og det gjres.

Aksel kom ut av Stuen med tungt Hode. Det sysselsatte ham ikke saa
strkt at Barbro hadde drpt sit frste Barn, det hadde han intet med.
Og at hun i det hele tat hadde hat dette Barn var det ikke saa meget at
si paa, nogen Uskyldighet var hun ikke og hadde hun ikke utgit sig for,
tvrtimot, hun hadde ikke skjult sin Kyndighet, men lrt ham op i mangen
mrk Lek. Godt. Men det siste Barn vilde han ikke ha mistet, en liten
Gut, en hvit Skapning tullet ind i en Fille. Var hun Skyld i dette Barns
Dd saa hadde hun forurettet ham, forurettet Aksel, slitt et Baand som
var vrdifuldt for ham og som han ikke lnger fik Maken til. Men det
kunde jo vre at han gjorde hende Uret: at hun hadde glidd i Bkken og
ikke kommet sig op igjen. Skjnt Kluten var jo der, den halve Skjorte
som hun hadde tat med sig--

Men Timerne gik nu ogsaa, det blev Nn og det blev Kvld. Og da Aksel
var gaat tilsengs og hadde stirret lnge nok ind i Mrket sovnet han og
sov til om Morgningen. Saa kom en ny Dag, og efter den Dag kom andre
Dager.

Barbro vedblev at vre den samme. Hun visste saa meget fra Verden og
behandlet med Likegyldighet slike Smaatterier som var Farer og Rdsler i
Marken. Det var paa en Maate trstefuldt, hun var flink for dem begge,
sorgls for dem begge. Forresten gik hun heller ikke omkring som et
farlig Menneske. Barbro et Uhyre? Ikke Spor. Hun var derimot en pen
Pike, blaaiet, litt opnset, lethndt i Arbeidet. Hun gik og var idelig
lei og kjei av Nybygget og av Trkjrlerne, som trngte saa megen
Skuring, og kanske lei av hele Aksel og den Pokkers bortgjmte
Tilvrelse hun frte, men hun avlivet ingen av Dyrene og stod aldrig med
hvet Kniv over ham selv om Natten.

Bare en Gang til faldt det saa at de kom til at tale om Barneliket i
Skogen. Han mente atter at det burde ha vret begravet paa Kirkegaarden
og kastet Jord paa, men hun hvdet da som fr at hendes Fremgangsmaate
var god nok. Hvorpaa hun sa noget som viste at ogsaa hun rsonnerte, ho,
var glgg, tnkte utenfor Bindingstikkerne, tnkte med en liten ynkelig
Negerhjrne: Og dersom det kommer op saa skal jeg snakke med Lensmanden,
jeg har tjent hos ham, ho Fru Heyerdahl vil hjlpe mig. Det er ikke alle
som har det saapas og endda blir de frikjendt. Og desforuten saa staar
han Far sig vel med de Store og er Stvnevidne og altihop.

Aksel rystet bare paa Hodet.

Det tviler du paa?

Hvad du mener Far din kan udrette?

Det vet ikke du! ropte hun forarget. Minders du har faat han delagt da
du tok Gaarden og Levebrdet ifra han.

Hun hadde visst et Slags Forestilling om at Farns Anseelse var blit
nedsat i det siste og at dette kunde bli til Skade for hende selv. Hvad
skulde Aksel svare hertil? Tie. Han var en Fredens Mand og en
Arbeidsmand.




III


Da det lidde til Vinters var Aksel Strm atter alene Menneske paa
Maaneland, Barbro var reist. Jo det blev Enden.

Hendes Byfrd skulde ikke ta lang Tiden, mente hun, og det var ingen
Bergensreise, men hun vilde ikke gaa her og miste den ene Tanden efter
den andre og bli seendes ut som en Kalv i Munden. -- Hvad det vil koste?
spurte Aksel. -- Kan jeg vite det! svarte hun. Men det skal ialfald ikke
koste dig noget, jeg skal tjene det op.--

Hun hadde forklaret hvorfor det var bedst at hun gjorde Turen just nu:
det var bare to Kjyr at mlke, til Vaaren vilde de to andre bre og
endda alle Gjeiterne kide, Onnen vilde komme, det vilde atter bli
Arbeide paa Sprng til ut i Juni. -- Gjr som du vil, sa Aksel.

Det skulde ikke koste ham noget, slet ikke. Men hun maatte faa nogen
Penger, ubetydelig med Penger, hun trngte baade til Reisen og til
Tandlgen, desuten trngte hun til en Vampe og forskjellige andre Ting,
men det fik vre hvis han ikke syntes saa. -- Du har faat bra med Penger
fr, sa han.-- Naa, svarte hun. Men de er ialfald gaaen. -- Har du ikke
sparet ihop? -- Sparet ihop? Du kan jo komme og lete i Kisten min. Jeg
sparte ikke ihop i Bergen da jeg hadde meget strre Ln. -- Jeg har ikke
Penger til dig, sa han.--

Han hadde ikke stor Tro paa at hun i det hele tat kom tilbake fra denne
Reise og hun hadde trttet ham saa lnge ved sin Vranghet i alle Maater
at han begyndte at bli like sl med hende. Noget nvnevrdig med Penger
fik hun heller ikke fravristet ham nu, men han saa gjennem Fingre med at
hun laget sig til en uhyre Niste og han kjrte baade hende og Kisten
hendes ned i Bygden til Postbaaten.

Saa var det gjort.

Det kunde ha gaat at vre alene paa Nybygget igjen, han var vant til det
fra fr; men han blev meget bunden for Dyrenes Skyld og naar han maatte
vre hjemmefra stod de og blev vanrgtet. Handelsmanden hadde raadet ham
til at faa Oline for Vinteren, hun hadde engang vret paa Sellanraa i
flere Aar, hun var gammel nu, men rrig og arbeidsom. Ja Oline blev
budsendt, men hun var ikke kommet og han hadde intet hrt fra hende.

Mens Aksel venter arbeider han i Vedskogen og trsker sin lille Kornlo
og steller Dyrene. Det var ensomt og stille. Nu og da kjrte Sivert paa
Sellanraa forbi til eller fra Bygden, han hadde Lass nedover med Ved
eller Skind eller Budraat, men hjem igjen kom han nsten altid
tomreipet, det var saa faa Varer Gaarden Sellanraa trngte at kjpe.

Nu og da stvet ogsaa Brede Olsen forbi Maaneland og i det siste oftere
end fr -- hvad han nu monne stve saa flittig for. Det var som om han
agtet at gjre sig umistelig paa Telegraflinjen i de siste Ukerne og
kanske faa beholde Posten. Siden Barbro reiste kom han aldrig mere indom
hos Aksel, men gik bent forbi, og dette var nu en litt for dryg
Stormodighet av ham eftersom han fremdeles holdt til paa Breidablik og
var ikke flyttet ut. En Dag han vilde gaa forbi uten endog at hilse
stanset Aksel ham og spurte naar han hadde tnkt at gjre Stedet ledig.
-- Hvorledes skiltes du fra ho Barbro? spurte Brede tilbake. -- Det ene
Ord tok det andre: Du sendte hende fra dig uten den mindste Middel, hun
holdt paa ikke at komme sig til Bergen paa nogen Maate. -- Naa, hun er i
Bergen? -- Ja endelig saa kom hun dit, skriver hun, men det har hun ikke
dig at takke for. -- Jeg skal ta og stte dig ut av Breidablik straks,
sa Aksel. -- Ja dersom at du har villet vre saa godagtig! svarte den
anden spottende. Men efter Nytaar saa skal vi stte os selv ut, sa han
og gik sin Vei.

Naa, Barbro var reist til Bergen, det hadde altsaa gaat som Aksel
tnkte. Han srget ikke over det -- srget? langtfra, hun var ikke andet
end et Troll; men like til nu hadde han ikke opgit alt Haap om at hun
kanske kom tilbake. Pokker forstod det, han var vel allikevel blit
hngende litt for fast ved dette Menneske, dette Umenneske, hun hadde
ste Stunder, uforglemmelige Stunder, og det var netop for at hindre
hende i at rmme helt til Bergen han hadde vret saa knipen med Penger
til hende ved Avskeden. Nu var hun allikevel rmt. Her hang endda igjen
nogen faa Klsplagg efter hende og en Halmhat med Fuglevinge laa igjen i
et Papir paa Loftet; men hun kom ikke efter det. Aaja, kanske srget han
litt. Som en stor Spot og Haan vedblev nu Bladet hendes at komme til ham
og det vilde vel ikke stanse fr til Nytaar.

Men korsom var, han hadde andet at tnke paa, Aksel fik vre en Mand.

Til Vaaren skulde han stte op en Skjaa i Nordvggen av Nystuen, han
maatte flde Tmmeret i Vinter og faa saget Bord. Aksel hadde ingen
samlet Tmmerskog, men enkeltvis stod det digre Furuer flere Steder i
hans Utmark, han valgte at ta dem paa Veien op mot Sellanraa saa ikke
Kjringen til Sagen skulde bli for lang.

En Morgen fodrer han da Dyrene srlig godt saa de kan holde ut
tilkvlds, lukker Drene efter sig og gaar i Skogen; omfremt ks og
Matskrppe brer han Rke med til Sneskuflingen. Det er mildt i Veiret,
igaar var det en svr Storm med Nedbr, men idag er det Ophold. Han
flger Telegraflinjen hele Veien til han kommer frem til Stedet, saa
vrnger han Trien av og begynder at hugge. Efterhvert som han flder
Trrne kvister han dem og gjr dem til Stokker, saa lgger han Skat og
Kvist i Haug.

Brede Olsen gaar forbi opover, saa er det vel Uorden paa Linjen siden
Stormen igaar. Kanske gik Brede uten rend, han var blit saa ivrig i
Tjenesten, ho, han hadde forbedret sig saa. Mndene talte ikke til
hverandre og hilste ikke.

Aksel mrker godt at Veiret er begyndt at slaa om, det blaaser mere og
mere op, men han driver bare paa. Det er langt over Middag og han har
ikke spist. Saa er det han flder en svr Furu som i sit Fald kaster ham
til Jorden. Hvorledes det gik til? Ulykken var ute. En Tmmerfuru staar
og svaier paa Roten, Mennesket vil ha den en Vei, Stormen en anden,
Mennesket taper. Det kunde endda ha gaat an, men Sneen dkket det ufre
Lnde, Aksel traadte galt, traadte ut til Siden, og kom med Benet ned i
en Bergklype, han var tilskrvs i Berg, med et Tmmertr over sig.

Javel. Det kunde endda ha gaat an, men han var blit liggende saa utskt
vrngt, saavidt han kjendte med hele Lemmer, men forvridd og uten at
kunne arbeide sig frem av den store Vgt. Efter en Stund har han faat
den ene Haand fri, den andre ligger han paa, han kan ikke rkke ksen.
Han ser sig omkring og tnker, som ethvert andet fanget Dyr vilde ha
gjort, ser sig omkring og tnker og arbeider under Tret. Brede maa vel
komme nedover igjen om en Tid, tnker han og puster paa.

I Begyndelsen tar han det let og er bare rgerlig over at bli borthftet
ved dette Tilflde, dette elendige Trf, han er ikke det Spor rdd for
Helsen end si for Livet. Rigtignok kjender han at den Haanden han ligger
paa dr bort under ham og at Benet i Bergklypen blir koldt og visner det
ogsaa, men det faar endda gaa an. Brede kommer vel snart.

Brede kom ikke.

Stormen ket, Aksel hadde Snefokket like i Ansigtet. Se, nu begynder det
paa Kar! tnker han vel og er endda noksaa sorgls, ja det er som om han
blinker til sig selv gjennem Sneen at nu maa han vre opmrksom, nu
begynder det nemlig paa Kar! Efter en lang Stund stter han ut et enkelt
Rop. Det hres vel ikke langt i Stormen, men det gaar opover Linjen, til
Brede. Aksel ligger der med aldeles faanyttige Tanker: hadde han bare
kunnet rkke ksen og kanske faat hugget sig fri! Hadde han endda faat
Haanden sin op, den laa imot noget skarpt, en Sten, og Stenen aat sig
sagte og hflig ind i Haandbaken. Hadde ialfald den Satans Stenen vret
borte, men ingen har endnu kunnet fortlle et rrende Trk av en Sten.

Det lakker og lider, Sneen fyker haardt, Aksel fyker ned, han er saa
hjlpels, Sneen lgger sig uskyldig og uvidende over hans Ansigt, den
smlter en Stund, saa blir Ansigtet koldt og Sneen smlter ikke mere.
Det er nu det begynder paa Kar!

Saa roper han to store Rop og lytter.

Nu driver ksen hans ned, han ser bare litt i Skaftet. Drborte hnger
Matskrppen hans i et Tr, hadde han nu bare naadd den skulde han
sandelig ha tat en Bete, nogen ypperlig store Mundfulde. Og med det
samme han er saa dristig i sine Krav til Livet kunde han ogsaa nske sig
Trien sin paa, det blir koldt. Han roper et overhndig Rop igjen--

Der staar Brede. Han er stanset, han ser bortover til den ropende Mand,
staar bare et Sekund og kaster inene dit som for at finde ut hvad som
er paafrde. -- Kan du komme og rkke mig ksen! roper Aksel litt
ynkelig. -- Brede tar sine ine til sig, han skjnner hvad som er
paafrde, og nu ser han tilveirs, op til Telegraftraaden, og synes at
ville begynde at plystre. Var han gal! -- Kom og gi mig ksen, gjentar
Aksel hiere, jeg ligger under et Tr! -- Brede er saa forbedret og
ivrig i Tjenesten, han ser paa Telegraftraaden og vil idelig plystre. Og
lg vel Mrke til at han kanske vil plystre muntert og hvngjrrig. --
Naa, du vil tyne mig og ikke engang gi mig ksen! roper Aksel. -- Da er
det som om Brede maa gaa litt lnger nedover Linjen og se paa
Telegraftraaden. Han blir borte i Snedrevet.

Naa, jaja. Men nu skulde det vre en god Himmelstrek av Aksel om han
selv kom sig saapas ls at han rak ksen! Han spnder Maven og Brystet
op for at lette den uhyre Vgt som holder ham nede, han rrer Tret,
ryster det, men han opnaar bare at faa endel mere Sne over sig. Efter
nogen forgjves Tak holder han inde.

Det begynder at mrkne. Brede er gaat, men hvor langt kan han vre
kommet? Ikke videre langt, Aksel roper igjen og taler med det samme fra
Leveren: Later du mig snoft ligge her, din Manddraper? roper han, har du
ikke Sjl og Salighet kjrere? Du vet du kunde faa en Ku for at gi mig
en eneste Haands Hjlp, men du er en Hund, Brede, og du vil tyne mig.
Men saa skal jeg ogsaa mlde dig saasandt som jeg ligger her, husk paa
det! Og kan du ikke komme og gi mig ksen?

Stille. Aksel arbeider igjen under Tret, letter det litt med Maven og
faar det til at dynge ham endda mere ned med Sne. Saa gir han sig over
og sukker, slitt og svnig blir han ogsaa. Dyrene, nu staar de i Gammen
og rauter, de har ikke faat vaatt eller trt siden imorges, Barbro gir
dem ikke mere, hun rmte, rmte med begge Fingerringene ogsaa. Det
mrkner, javel, det blir Kvld og Nat, men det kunde endda gaa an, men
det er koldt, nu iser Skjgget, inene vil ogsaa ise igjen paa ham,
Trien drborte paa Tret kunde ha vret god at ha, og er det mulig,
hans ene Ben kjendes ddt til Hoften? Alt staar i Guds Faderhaand! sier
han, og det er jo formelig som om han kan tale gudelig naar han vil. Det
mrkner, javel, han kan d uten tndt Lampe! Han blir saa blt og god,
og for at vre ydmyg smiler han venlig og taapelig til Uveiret, det er
Guds Sne, uskyldig Sne! Ja han kan endog late vre at mlde Brede--

Han stilner og blir mere og mere svnig, ja som lam av Forgift, han ser
saa meget hvitt for inene, Skoger og Sletter, store Vinger, hvite Flor,
hvite Seil, hvitt, hvitt -- hvad kan det vre? Sludder, han vet godt at
det er Sne, han ligger i Marken, det er ikke noget Opspind at han er
begravet under et Tr.

Saa roper han paa maafaa igjen, bljer, der nede i Sneen ligger hans
vldige og haarede Bryst og bljer, det maatte kunne hres helt til
Gammen, til Dyrene, bljer Gang paa Gang. Og er du ikke et Svin og et
Udyr, roper han efter Brede, har du betnkt hvad du gjr og later mig
forgaa? Times du ikke at gi mig ksen, spr jeg, og er du et skammelig
Kreatur eller et Menneske? Men Lykke paa Reisen dersom at det er din Agt
og Mening at gaa ifra mig--

Han maa ha sovet, han er saa stiv og livls, men inene er aapne,
gjengrodde med Is, men aapne, han kan ikke blinke med dem; har han sovet
med aapne ine? Kanske han har bare blundet et Minut eller en Time, Gud
vet det, men nu staar Oline her. Han hrer at hun spr: Er du ilive i
Kristi Blods Navn? Og videre spr hun om at han ligger her, om at han er
gal? Oline staar her ialfald.

Ja det er noget veirende ved Oline, noget sjakalagtig, hun toner frem
naar det er Uhygge paafrde, hun lugter saa skarpt. Hvorledes skulde
Oline ha kommet frem i Livet hvis hun ikke hadde vret om sig og lugtet
skarpt? Nu hadde hun altsaa faat Aksels Bud og var kommet med sine sytti
Aar over Fjldet for at vre hos ham. Laa veirfast paa Sellanraa igaar
under Stormen, kom til Maaneland idag, fandt ingen hjemme, fodret
Dyrene, var smaat ute paa Drhellen og lydde, mlket Dyrene tilkvlds,
lydde igjen, hun forstod det ikke--

Saa hrer hun Rop og Oline nikker: enten er det han Aksel eller de
Underjordiske, ibegge Tilflder er det vrdt at snuse litt, at finde
den Almgtiges evige Visdom i saa megen Uro i Skogen -- og mig gjr han
ingenting, for jeg er ikke mgtig at lse hans Skotvinge--

Her staar hun.

ksen? Oline graver og graver i Sneen og finder ikke ksen. Hun vilde
klare sig uten ks og prver at lette paa Tret som det ligger der, men
hun er som et lite Barn og faar bare rystet de yterste Kvister. Hun
leter efter ksen igjen, det er mrkt, men hun graver med Hnder og
Ftter; Aksel kan ikke peke, han kan bare si hvor ksen engang laa, men
der er den ikke mere. Dersom at det ikke hadde vret saa langt til
Sellanraa! sier Aksel. Men nu begynder Oline at lete efter sit eget Hode
og Aksel roper til hende at nei der er den ikke. -- Neinei, sier Oline,
jeg vil nu bare se alle Steder! Og hvad er dette? sier hun. -- Jeg mener
du fandt hende? spr Aksel. -- Ja med den Almgtiges Bistand! svarer
Oline hitravende. Men Aksel er ikke meget hi, han indrmmer at han
kanske ikke er aldeles forstandig, han er gaat nsten klar. Og hvad
skulde Aksel med ksen? Han kunde ikke rre sig, Oline maatte jo hugge
ham ls. Aa Oline hadde hugget med ks fr, hadde hugget mere end en
Kvldsved i sit Liv.

Aksel kan ikke gaa, hans ene Ben er ddt til Hoften, Ryggen er avlage,
nogen strke Sting faar ham til at hyle aparte, idet hele tat kjender
han sig bare som en Levning, noget av ham ligger igjen under Tret. Det
er saa rart, sier han, og jeg forstaar det ikke! Oline forstaar det og
forklarer det hele med underfulde Ord, ja for hun har reddet et Menneske
fra Dden og hun vet det: Den Almgtige har brukt hende til et ringe
Redskap og ikke villet sende nogen Hrskare. Saa ikke Aksel hans vise
Raad og Beslutning? Og om han hadde villet sende en Orm i Jorden saa
hadde han kunnet gjre det. -- Ja det vet jeg nok, sier Aksel, men det
er saa konstig med mig! -- Konstig? Han skulde vente rpitterlite, rre
sig, bie og rette sig, saa ja, litt ad Gangen, hans Leddemot var visnet
og dde, han skulde faa Trien paa og bli varm. Men aldrig kom hun til
at glemme den Herrens Engel som kaldte hende ut paa Drhellen den siste
Gangen, og da hrte hun Rop fra Skogen. Det var som i Paradisets Dager
da de blaaste med Basuner paa Jerikos Mure--

Underfuldt. Men under denne Tale faar Aksel Tid paa sig, han ver sine
Lemmer igjen og lrer at gaa.

De kommer sig saa smaat hjemover, Oline er fremdeles Redningsmand og
sttter ham. Det gaar det og. Et Stykke nede mter de Brede. -- Hvad det
er? sier Brede, er du ussel? skal jeg hjlpe dig? sier han. -- Aksel
tier avvisende. Han har lovet Gud ikke at hvne sig paa Brede og mlde
ham, men videre er han ikke gaat. Og hvad skulde Brede paa Optur nu
igjen? Hadde han set at Oline var kommet til Maaneland og forstaat at
hun vilde hre Ndropene? -- Naa, det er du, Oline? sier Brede pratsom.
Hvor du fandt han? Under et Tr? Ja er det ikke forunderlig med os
Mennesker! utbryter han, jeg var paa Telegrafopsyn og saa hrte jeg Rop.
Den som snudde straks paa Timen var Brede, jeg vilde vre til Hjlp hvis
det trngtes. Og just saa var det du, Aksel! Laa du under et Tr? -- Ja
det baade saa og hrte du da du gik nedover, svarer Aksel, men du gik
mig forbi. -- Gud vr mig Synder naadig! roper Oline over saa megen
Sorthet. -- Brede forklarer sig: Ja saa dig? Jeg saa dig godt. Men du
kunde ha ropt, hvorfor ropte du ikke? Jeg saa dig saa utmrket vel, men
jeg trodde du laa og hvilte litt. -- Du skal bare tie! advarer Aksel, du
vilde at jeg skulde bli liggende!--

Nu forstaar Oline at Brede ikke maa gripe ind, det vil forringe hendes
egen Uundvrlighet og gjre hendes Redning mindre absolut, hun hindrer
Brede i at hjlpe til, han faar ikke engang bre Matskrppen eller
ksen. Aa for ieblikket er Oline saa helt paa Aksels Side; naar hun
kommer til Brede engang siden og sitter med en Kop Kaffe vil hun vre
paa hans. -- Kan du ikke late mig bre ksen og Rken ialfald? sier
Brede. -- Nei, svarer Oline i Aksels Sted, han vil bre den selv. --
Brede vedblir: Du kunde ha ropt paa mig, vi er vel ikke saa Uvenner at
du ikke kan faa Maal for dig. Ropte du? Naa. Saa skulde du ha ropt hit,
du skal gi dig Vet paa at det var Snestorm. Og desforuten saa kunde du
ha vinket med Haanden. -- Jeg hadde ingen Haand at vinke med, svarer
Aksel, du saa jeg laa som om jeg var laaset ned med Laas. -- Nei det saa
jeg ikke. Jeg har aldrig hrt saa galt! Lat mig nu bre Bren din, hrer
du! -- Oline sier: Du skal late han Aksel vre i Fred. Han er ussel.--

Men nu er vel ogsaa Aksels Hjrne kommet i Gang igjen. Han har hrt om
gamle Oline fr, han skjnner at hun blir baade dyr og plagsom for al
Fremtid hvis hun skal vre absolut alene om at ha reddet hans Liv, han
vil fordele Triumfen litt, Brede faar virkelig Skrppen og Redskaperne
at bre, ja Aksel later et Ord falde om at det lettet ham, det gjorde
godt. Men Oline vil ikke finde sig i det, hun river i Skrppen og
erklrer at hun og ingen anden skal bre det som bres skal. Det lure
Enfold er i Strid fra alle Sider, Aksel staar et ieblik uten Sttte og
Brede maa sandelig slippe Skrppen og fange ham op skjnt han ikke
vakler mere.

Men saa gaar de videre slik, Brede sttter den svake Mand og Oline brer
Bren. Hun brer og brer, hun er fuld av Ondskap og Gnister: hun har
faat tilvristet sig den ringeste og groveste Part av Redningen hjem.
Hvad Djvelen skulde Brede her! -- Du Brede, sier hun, hvad det er jeg
hrer, har de bent tat og solgt Gaarden din? -- Hvem du spr for? svarer
Brede kjkt. -- Spr for? Jeg visste ikke at du vilde ha det hemmelig.
-- Det var Skrt, Oline, du skulde ha mtt op og bydd paa Gaarden. --
Jeg? Du aper med en Stakkar! -- Naa, er du ikke blit rik? De sier du har
arvet Skrinet hans Gammel-Sivert, hehehe. -- Det gjorde ikke Oline
blidere at bli mindet om den feilslagne Arv: Ja han Gammel-Sivert han
undte mig alt godt, det er ikke at si andet. Men da han var dd gjorde
de han ren for jordisk Gods. Du vet selv hvorledes det er at bli snoft
ren, Brede, og vre under Andenmands Tak; men han Gammel-Sivert han har
nu store Saler og Pauluner, og du og jeg, Brede, vi gaar igjen paa
Jorden for Hvermands Fot. -- Jeg estimerer dig ikke, sier Brede, og han
henvender sig derpaa til Aksel: Jeg er glad for at jeg kom saa jeg kunde
hjlpe dig hjem. Gaar jeg for fort med dig? -- Nei.--

Men strides med Oline, mundhugges med Oline? Umulig. Aldrig gav hun sig
og ingen kunde naa hende i at blande Himmel og Jord sammen til et eneste
Rot av Venlighet og Ondskap, Vaas og Gift. Nu hrer hun at det egentlig
er Brede som hjlper Aksel hjem! -- Hvad det var jeg skulde sagt,
begynder hun: de store Herrerne som var paa Sellanraa den Gangen -- fik
du vist dem Stenskkene dine? -- Dersom at du vil, Aksel, saa skal jeg
akkurat ta dig paa Ryggen og bre dig, sier Brede. -- Nei, svarer Aksel.
Men du skal saavisst ha Tak!--

De gaar og gaar og det er ikke langt igjen, Oline skjnner at hun maa
nytte Tiden skal hun faa utrettet noget: Det hadde nu vret det bedste
om du hadde berget han Aksel ifra Dden, sier hun. Og hvorledes var det,
Brede, saa du hans Fordrvelse og hrte hans Ndsens Rop og gik bent
forbi? -- Du skal bare holde Munden din, Oline! svarer Brede.

Det vilde nu ogsaa ha vret det makeligste for hende, hun britte i Sne
og bar tungt, hun pustet; men hun tidde ingenlunde. Hun syntes at ha
gjmt en Godbit til Slutten, aa et farlig mne, og skulde hun vaage sig
ind paa det? -- Ho Barbro, sier hun -- ja hun er da ikke strken av, vet
jeg? -- Jo, svarer Brede letsindig. Og saa fik du Vinterarbeide for det
samme. -- Men her blev det godt Tak for Oline igjen, hun kunde late
forstaa hvor hun var en skt Oline, en attraaet Oline rundt omkring i
sin Bygd: kunde hun ikke ha vret paa to Steder, ja for den Saks Skyld
paa tre Steder? IPrestegaarden vilde de ha hat hende ogsaa. Og hun lot
med det samme forstaa en Ting til som endog Aksel gjrne kunde hre, det
skadet ikke: hun var bydd saa og saa meget for Vinteren, desuten nye
Sko, ja endda et Saufr atpaa. Men saa visste hun at her paa Maaneland
kom hun til en ekstra bra Mand som vilde lnne hende overfldig, og saa
vilde hun heller hit. Nei det skulde ikke han Brede vr at srge for,
hittil hadde hendes himmelske Fader aapnet Dr efter Dr for hende og
bedt hende ind. Og det saa jo nsten ut for at Gud hadde hat en Mening
med at sende hende hit til Maaneland, hun hadde frelst et Liv ikvld.--

Men nu begynder Aksel at bli saa utmattet og hans Ben saa uansvarlige
under ham. Det er forunderlig, han er hittil blit dygtigere til at gaa
efterhvert som Varme og Liv kom tilbake i hans Lemmer, nu trnger han
hilig Brede for at holde sig oppe! Det syntes at begynde da Oline talte
om sin Ln, og siden da hun atter reddet hans Liv blev det rent galt.
Vilde han endda engang minke paa hendes Triumf? Gud vet det, men hans
Hjrne var vel kommet i god Gang. Da de var nr Husene stanser han og
sier: Nei det ser ikke ut til at jeg skal komme mig hjem! -- Brede tar
ham uten videre paa Ryggen. Saa gaar de slik, Oline fuld av Eiter, Aksel
saa lang han er paa Bredes Ryg. -- Men hvorledes var det, spr Oline,
skulde ikke ho Barbro ha Barn? -- Barn? stnner Brede under sin Vgt.
Det er et yterst rart Optog, men Aksel later sig bre helt til han blir
sat ned paa Drhellen.

Brede puster umaatelig. -- Ja eller hadde hun ikke Barn? spr Oline. --
Aksel bryter fort ind med flgende Ord til Brede: Jeg skjnner ikke
hvorledes jeg skulde ha frelst mig hjem i Kvld dersom ikke du hadde
vret! Og han glemmer heller ikke Oline: Tak skal du ha, Oline, du var
den frste som fandt mig! Og Tak skal dokker nu ha begge to!--

Dette var den Kvld Aksel blev reddet ....

I de flgende Dager vil Oline ndig tale om andet end den store
Tildragelse, Aksel har nok at gjre med at holde igjen. Oline kan
paavise det Sted hun stod paa i Stuen da en Herrens Engel kaldte hende
ut paa Drhellen for at hre efter Ndrop, Aksel har atter andet at
tnke paa og maa vre en Mand. Han begynder sit Arbeide i Skogen igjen,
og naar han er frdig med at flde tar han paa at kjre Stok til Sagen
paa Sellanraa.

Et jvnt og hvelig Vinterarbeide saalnge det varer: Stok opover,
skaarne Bord nedover. Men det gjlder at drive paa og bli frdig fr
Nytaar, naar den store Frost stter ind og iser Sagen ned. Det gaar
rigtig godt, alting gaar: naar det hnder at Sivert paa Sellanraa just
kommer tomreipet fra Bygden tar ogsaa han en Stok paa Slden opover og
hjlper sin Nabo. De to faar sig da en ordentlig Prat og er til Hygge
for hverandre.

Hvad du freget i Bygden? spr Aksel. -- Nei ingenting, svarer Sivert.
Her skal komme en ny Mand i Marken.

En ny Mand -- aa det var ikke ingenting, det var bare Siverts Form. De
nye Mnd kom med Aars Mellemrum opover Marken og slog sig ned, det var
nu fem Nybygg nedenfor Breidablik, ovenfor gik det langsommere at
kolonisere skjnt Jorden hele Veien srover blev mere Muld og mindre
Myr. Den Nybygger som hadde vaaget sig hiest op i Almenningen var Isak
da han grundla Sellanraa, han var den dristigste og klokeste. Senere kom
Aksel Strm efter ham; nu hadde altsaa en ny Mand kjpt. Den nye Mand
skulde ha en stor Teig Dyrkningsmyr og Skog nedenfor Maaneland -- det
var nok at ta av.

Har du hrt hvad Slags Mand han er? spr Aksel. -- Nei, svarer Sivert.
Han kommer med frdige Huser som han kjrer hit og lgger op paa ingen
Tid. -- Naa. Saa har han Middel? -- Han maa vel saa ha. Han kommer med
Familjen, det er Kone og tre Brn. Og han har Hest og Dyr med. -- Ja saa
har han Middel, sier Aksel. Hrte du ikke mere? -- Nei. Han er tre og
tredive Aar. -- Hvad han heter? -- Aron, sa de. Stedet sit har han kaldt
Storborg. -- Naa, Storborg. Jaja det var nu ikke lite. -- Han er ifra
Sjkanten. De sa han har drevet Fiske. -- Saa kommer det an paa om han
er nogen Jordbruker, sier Aksel. Hrte du ikke det Slag mere om han? --
Nei. Han betalte kontant da han fik Skjte. Andet hrte jeg ikke. Han
monne ha tjent grovelig paa Fiske, sa de. Nu skal han stte sig ned her
og drive Handel. -- Naa, han skal drive Handel? -- Ja det snakket de
paa. -- Naa, han skal drive Handel!

Det var det allervigtigste, og de to Naboer talte det over paa alle
mulige Maater mens de kjrte Milen frem. Det var en stor Nyhet, kanske
den strste i hele Markens Historie, det var nok at drfte: Hvem vilde
den nye Mand handle med? De otte Nybygg i Almenningen? Eller ventet han
ogsaa Kunder fra Bygden? Ialle Tilflder vilde Handelsstedet bli av
Betydning, kanske kom det ogsaa til at ke Koloniseringen, Eiendommene
vilde muligens stige i Vrd, ingen visste det.

Hvor de drftet det og aldrig blev trtte! Disse to Mnd hadde sine
Interesser og sine Maal like saa vigtige som andres, Marken var deres
Verden, Arbeide, Aarstider og Avling de ventyr de oplevet. Var det ikke
Spnding i det? Ho, Spnding nok! Mangen Gang maatte de sove let, mangen
Gang arbeide over Mattiderne, de taalte det, de hadde Helse til det, syv
Timer under et Tmmertr skadet dem ikke for Livet hvis Lemmerne var
hele. En Verden uten Vidde, uten Utsyn? Saa! Men hvilken Verden av et
Utsyn dette Storborg med Handel midt i Marken!

Menneskene drftet det til Jul ....

Aksel hadde faat et Brev, et stort Brev med Lve paa, det var fra
Staten: at han skulde hente Telegraftraad og Telegraf, Redskap og
Vrkti hos Brede Olsen og overta Opsynet med Linjen fra Nytaarsdag.




IV


De kjrer med mange Hester opover Myrene, de kjrer Husene til den nye
Mand i Marken, Lass efter Lass, idagevis. De lsser av paa et Sted som
skal bli hetende Storborg, det blir nok stort engang, fire Mand ligger
nu borti Bergene og tar ut Sten til en Mur og to Kjldere.

Saa kjrer de og kjrer. Hver Stok er laftet paa Forhaand, det er bare
at lgge den op naar Vaaren kommer, det er fint utregnet, Stokkene har
Lpenumer og her mangler ikke en Dr, ikke et Vindu, ikke en farvet
Glasrute til Verandaen. Og den ene Kjrer kommer en Dag med et hit Lass
Spiler. Hvad er det? En av Nybyggerne nedenfor Breidablik vet det, han
er srfra og har set slikt fr: Det er Havestakittet, sier han. -- Den
nye Mand vil altsaa anlgge Have i Marken, stor Have.

Det tegnet godt, det hadde aldrig fr vret slik Frdsel op efter Myrene
og mange Hesteeiere tjente Skillinger paa Kjring. De drftet ogsaa
denne Sak: her var Utsigt til Fortjeneste i Fremtiden, Handelsmanden
vilde faa sine Varer fra Indland og Utland, han maatte ha dem opkjrt
fra Sjen med mange Hester.

Det saa ut for at stort skulde altsammen vre her. Det var kommet en ung
Formand eller Fuldmgtig som ordnet med Kjringen, han var en Sprt og
syntes ikke han fik Hester nok endda det slet ikke var saa mange Lass
igjen at kjre. -- Det er jo ikke saa svrt mange Lass igjen av Husene?
sa de til ham. -- Ja men alle Varene! svarte han. -- Sivert paa
Sellanraa kom ruslende hjemover, som sdvanlig tomreipet, og
Fuldmgtigen ropte til ham: Kommer du tomreipet nedenfra? Hvorfor tok du
ikke Lass hit til Storborg? -- Det kunde jeg ha gjort, men jeg visste
ikke om det, svarte Sivert. -- Han er fra Sellanraa, de har to Hester!
var det en som hvisket. -- Har dokker to Hester? spurte Fuldmgtigen.
Tak dem hit begge to og kjr for os, her er Penger at tjene! -- Ja,
svarte Sivert, det var ikke saa galt. Men just nu er det saa ondt om Tid
for os. -- Har du ikke Tid til at tjene Penger! sa Fuldmgtigen.

Nei de hadde ikke altid Tiden for sig paa Sellanraa, det var saa meget
at gjre hjemme. Nu hadde de endog for frste Gang leiet Karhjlp paa
Gaarden, to svenske Murere som sprngte Sten til et Fjs.

Dette Fjs hadde i mange Aar vret Isaks store Tanke, Gammen til Dyrene
blev baade for liten og for daarlig, et Stenfjs av dobbelt Mur og med
ordentlig Gjdselkjlder forestod. Men det var saa meget som forestod,
det ene drog det andre efter sig hele Tiden, det blev ialfald aldrig
Slut med Byggingen. Han hadde Sag og Kvrn og Sommerfjs, skulde han
ikke ha Smie? Bare en liten Smie, til Hjlp, til Ndhjlp, det var saa
langt til Bygden naar Slggen kruset sig eller et Par Hestesko skulde
kvsses. Altsaa bare saavidt han kunde berge sig: en Avl og et Smiested,
skulde han ikke ha det? Idet hele tat blir der saa mange smaa og store
Huser paa Sellanraa.

Gaarden blir strre og strre, mgtig, det er saaledes ikke Raad til at
hjlpe sig uten Taus mere, og Jensine maa vedbli at vre her. Hendes Far
Smeden spr iblandt efter hende og om hun ikke snart kommer hjem igjen,
men han trnger ikke haardere paa, han er meget eftergivende og har vel
en Mening dermed. Sellanraa ligger da verst opi Almeningen og bare
vokser, vokser i Huser og i Jorde, Menneskene er de samme. Lapperne
kommer ikke lnger forbi og gjr sig til Herrer paa Nybygget, det er for
lnge siden ophrt. Lapperne de kommer ikke ofte forbi, de gjr helst en
stor Bue utenom Gaarden, men de kommer ialfald ikke ind i Stuen mere, de
stanser ute, hvis de i det hele tat stanser. Lapperne de vanker i
Utkanterne, idet Skumle, st Lys og Luft paa dem, og de vantrives som
Uti og Makk. Nu og da blir en Kalv eller et Lam tvrt borte i
Sellanraas Utmark, langt borti en Utkant. Det er intet at gjre ved.
Naturligvis kan Sellanraa taale det. Og om Sivert kunde skyte saa hadde
han ikke Brse, men han kan ikke skyte, han er ukrigersk og munter, en
stor Skier: Desuten saa er vel Lapperne fredet! sier han.

Sellanraa kan taale smaa Tap i Buskapen fordi det er stort og strkt,
men det er ikke uten Sorger, aanei. Inger er ikke hele Aaret rundt like
tilfreds med sig selv og Livet, nei hun har engang gjort en stor Reise
og da fik hun vel et Slags ful Utidighet over sig. Den kan gaa bort, men
den kommer igjen. Hun er flittig og flink som i sine bedste Dager og hun
er en pen og sund Kone for sin Mand, for Kvrnkallen; men har hun ikke
Minder fra Trondhjem? drmmer hun aldrig? Jo isr om Vinteren. Det er
Pokker til Liv og Lyst i hende stundom, og da hun ikke kan danse alene
blir det intet Bal. Tunge Tanker og Andaktsbok? Aaja, jo. Men det andre
er ogsaa litt herlig og makelst, som Gud skal vite. Hun har lrt at bli
nisom, de svenske Murere er ialfald fremmede Mennesker og ukjendte
Rster paa Gaarden, men det er ldre og stille Karer, de leker ikke, de
arbeider. Men de er bedre end intet, de liver op, den ene synger deilig
paa Stenen og Inger staar iblandt og lytter. Han heter Hjalmar.

Men dermed er ikke alt godt og vel paa Sellanraa. Der er nu den store
Skuffelse med Eleseus. Det var kommet Brev fra ham at hans Post hos
Ingeniren var inddraget, men han skulde faa en anden Post, han maatte
bare vente. Saa kom det Brev om at i denne Tid da han ventet paa en hi
Kontorpost kunde han ikke leve av ingenting, og da han fik en
Hundredekroneseddel sendt hjemmefra skrev han tilbake at det var just
nok til at betale litt Skyld med. -- Naa, sa Isak. Men nu har vi Murere
og mange Utlg, spr nu han Eleseus om han ikke heller vil komme hjem og
hjlpe os! -- Inger skrev, men Eleseus vilde ikke hjem igjen, nei nu
vilde han ikke atter gjre denne Reise til ingen Nytte, fr vilde han
sulte.

Se, det var vel ingen hi Kontorpost ledig i hele Byen og Eleseus var
kanske heller ingen Rakekniv til at rydde sig Vei. Gud vet, kanske var
han heller ingen strre Dygtighet. Snil og arbeidsom til at skrive var
han nok, men Aanden og Lyset hadde han det? Og hvis ikke, hvorledes
skulde det saa gaa ham!

Da han kom hjemmefra med to Hundrede Kroner mtte Byen op med sine gamle
Regninger, og da han hadde betalt dem maatte han ha sig en Stok og ikke
et Paraplyskaft. Forskjellige andre Ting laa det ogsaa nr at skaffe si:
en Skindlue til Vinters som alle hans Kamerater hadde, et Par Skiter
til Lp paa Byisen, en Tandstikker av Slv som var til at stikke
Tnderne med og peke elegant med naar man sat og talte sammen ved et
Glas. Og saa lnge han var rik trakterte han efter vne, ved selve sit
Gjenkomstgilde lot han trkke op et halvt Dusin l med den strste
Sparsomhet. -- Hvad, gir du tyve re til Jomfruen? spurte de ham; vi gir
ti. -- Man skal ikke vre smaalig! sa Eleseus.

Han var ikke smaalig nei, det stod ikke paa for ham, han var fra den
store Gaard, ja fra et Gods, hans Far Markgreven eiet endelse
Tmmerskoger og fire Hester, tredive Kjyr og tre Slaamaskiner. Eleseus
var ingen Lgnhals og det var ikke han som utspredte ventyret om Godset
Sellanraa, det hadde Distriktsingeniren i sin Tid gjort og brisket sig
i Byen. Men det var ikke Eleseus imot at ventyret halvt om halvt blev
trodd. Da han selv intet var kunde han vre Sn av noget, han fik Kredit
paa det og kunde redde sig. Men i Lngden gik det ikke, han skulde en
Dag betale og da sat han fast. En av hans Kamerater fik ham da ind i sin
Fars Forretning, en Bondehandel med alskens Varer, det var bedre end
intet. Det passet daarlig for en saa gammel Gut at komme paa Begynderln
i en Krambod naar han skulde utdannes til Lensmand, men det var
Livsophold, en forelpig Utvei, aa det var i Grunden ikke saa galt.
Eleseus var snil og bra her ogsaa og blev godt likt av Folk, saa skrev
han hjem om at han var gaat over til Handelen.

Det var dette som var Morns store Skuffelse. Naar Eleseus stod i Krambod
saa var han jo ikke det Slag mere end som Betjenten hos Handelsmanden
nede i Bygden; fr hadde han vret mere uten Like; ingen uten han var
reist ut fra Bygden og blit Kontorist. Hadde han tapt sit store Maal av
Sigte? Inger var ikke saa dum, hun visste at det fandtes en Avstand
mellem det almindelige og det ualmindelige, men hun skjelnet den kanske
ikke altid saa nie. Isak var enfoldigere og enklere, han regnet nu
mindre og mindre med Eleseus naar han regnet, hans ldste Sn glidde
utenfor hans Omraade, han ophrte at tnke sig Sellanraa delt mellem
sine Snner naar han engang selv faldt fra.

Ut paa Vaaren kom Ingenirer og Arbeidere fra Sverige, de skulde bygge
Veier, opfre Barakker, planere, skyte, aapne Forbindelser med
Matleverandrer, med Hesteeiere, med Grundeiere ved Sjen -- hvad -- men
hvorfor alt dette? Er vi ikke i Marken hvor alt er ddt? Jo nu skulde de
begynde Prvedrift i Kobberfjldet.

Saa blev det allikevel Affre av, Geissler hadde ikke bare vimset.

Det var ikke de samme store Herrer fra forrige Gang, nei Landshvdingen
var borte, Brukspatronen var borte, men det var den gamle Bergkyndige og
den gamle Ingenir. De kjpte av Isak alle de sagede Bord han kunde
avse, de kjpte Mat og Drikke og betalte godt, saa pratet de og var
venlige og syntes om Sellanraa. Taugbane! sa de, Luftbane fra Toppen av
Fjldet til Sjen! sa de. -- Nedover alle Myrene her? spurte Isak, for
han tnkte saa daarlig. -- Nei saa maatte de le: Paa andre Siden, sa de,
ikke her paa denne Siden, det vilde bli Miler nedover, nei paa andre
Siden av Fjldet, like tilhavs, der er strkt Fald og ingen Lngde. Vi
rnder Malmen ned gjennem Luften i Jrntanker, du skal se det blir
storartet; men til at begynde med kjrer vi Malmen ned, bygger en Vei og
kjrer den ned med Hester -- aa femti Hester, storartet det ogsaa. Og vi
er ikke bare denne Styrken som du her ser; hvad er vi? ingenting! Det
kommer flere op fra andre Siden, et Tog av Arbeidere og frdigbyggede
Barakker og Proviant og Materiel og Redskaper av alle Slag, sa de, vi
mtes paa Toppen. Det skal bli Sving i Tingene, Millioner, og Kisen skal
til Sydamerika. -- Er ikke Landshvdingen med? spurte Isak. -- Hvad for
en Landshvding? Naa han, nei han har solgt. -- Og Brukspatronen? -- Han
har ogsaa solgt. Saa du husker dem? Nei de har solgt. Og de som kjpte
av dem har atter solgt. Nu er det et stort Selskap som eier
Kobberfjldet, uhyre rike Folk. -- Hvor mon Geissler er? spurte Isak. --
Geissler? Kjender ham ikke. -- Lensmand Geissler, han som solgte Dokker
Fjldet dengang? -- Naa han! Var det Geissler han hette? Gud vet hvor
han er! Husker du ham og?

Saa skjt de og arbeidet i Fjldet med mange Mand utover Sommeren, det
blev stor Virksomhet, Inger drev utstrakt Handel med Mlk og Budraat og
det var trisomt at handle og vandle, at se mange Folk som kom og gik.
Isak trampet sin dundrende Gang og dyrket sin Jord, intet forstyrret
ham; de to Murere og Sivert reiste Stenfjset. Det blev en vid Bygning,
men det gik sent at faa den op, de var for faa Mand paa Muren og Sivert
var desuten ofte ifra for at hjlpe til paa Jordet. Nu var det godt at
ha Slaamaskine og godt at ha tre rappe Kvindfolk paa Rakemarken.

Det var godt altsammen, demarken var blit Liv, det blomstret med
Penger.

Se nu Handelsstedet Storborg, var det ikke blit Forretning i stor Stil?
Den Aron maatte vre en Pokker og en Brand, han hadde faat Nys om det
forestaaende Gruvearbeide og mtte ieblikkelig op med sin Krambod, han
handlet, aa han handlet som en Regjering, ja som en Konge. Frst og
fremst solgte han nu alle Slags Husholdningsvarer og Arbeidsklr; men
Gruvearbeidere med Penger de er ikke saa nie paa Skillingen at de bare
kjper det ndvendige, nei de kjper alt. Isr om Lrdagskvldene
vrimlet Handelsstedet Storborg av Folk og Aron maaket Penger ind, han
hadde baade Fuldmgtigen og sin Kone til Hjlp indenfor Disken og solgte
selv alt han vann, men Stedet var ikke de og forlatt fr langt paa Nat.
De fik Ret Hesteeierne i Bygden, det blev en vldig Kjring av Varer op
til Storborg, Veien maatte flere Steder omlgges og gjres ordentlig
istand, det blev noget andet end Isaks frste smale Sti opover Marken.
Aron blev en ren Markens Velgjrer med sin Handel og sin Vei. Han hette
forresten ikke Aron, det var bare hans Dpenavn, han hette Aronsen, det
kaldte han sig selv og det kaldte hans Kone ham; Familjen var stor paa
det og hadde to Tjenestepiker og en Dreng.

Jorden paa Storborg maatte forelpig ligge urrt, det var ikke Tid til
Jordbruk, hvem vilde grave i Myren! Men Aronsen hadde Have med Stakit og
Rips og Asters og Rognbusker og andre plantede Trr, en fin Have. Det
var en bred Vei i den hvor Aronsen kunde gaa om Sndagene og rke lang
Pipe; iBakgrunden laa Husets Veranda med rde og gule og blaa Ruter.
Storborg. Tre Brn sprang smaa og pene omkring, Piken skulde lre at bli
Datter paa et Handelssted, Gutterne skulde lre Handel selv, aa tre Brn
med Fremtid!

Hadde ikke Aronsen tnkt paa Fremtiden saa var han i det hele tat ikke
kommet hit. Han kunde ha vedblit at fiske Fisk og kanske vre heldig og
tjene godt da ogsaa, men det var ikke som Handel, det var ikke fint, det
var uten Estime, Hattene fli ikke av for det. Aronsen hadde rodd med
Aarer, for Fremtiden vilde han seile. Han hadde et Ord: bom konstant.
Hans Brn skulde faa det mere bom konstant end han selv hadde hat det,
sa han, dermed mente han at han vilde berede dem et Liv i mindre Slit.

Og se, det tegnet godt, Folk hilste til ham, til Konen, ja til Brnene.
Det var ikke det mindste at Folk hilste til Brnene. Gruvearbeiderne kom
ned fra Fjldet og hadde ikke set Brn paa lnge, de blev mtt ute paa
Gaarden av Aronsens Brn og talte straks venlig med dem som om de hadde
mtt tre Puddelhunder. De vilde ha git Brnene Skillinger, men da det
var selve Handelsmandens Brn blaaste de i Stedet paa Mundspil for dem.
Gustaf kom, den unge Vildstyring med Hatten ned paa ret og de mange
muntre Ord paa Munden, ja han var det som kom og var morsom til dem en
lang Stund. Brnene kjendte ham igjen hver Gang og sprang ham imte, han
fik dem op paa Ryggen alle tre og danset med dem. Ho! sa Gustaf og
danset. Saa tok han op Mundspillet og blaaste Slaatter og Viser, det var
saa at de to Tjenestepiker kom ut og saa paa Gustaf og hrte paa Spillet
med duggede ine. Gustaf visste nok hvad han gjorde, Galningen!

Om en Stund gik han ind i Kramboden og rauset med Penger og kjpte
Rygskken fuld av Saker, og naar han gik hjemover igjen til Fjldet bar
han paa en hel liten Krambod som han aapnet paa Sellanraa og viste frem.
Der var Brevpapir med Blomst paa og en ny Snadde og ny Skjorte og et
Halstrklde med Frynser; der var Gotter som han delte ut til
Kvindfolkene; der var blanke Ting, Klokkekjde med Kompas, Pennekniv; ja
der var en Mngde Ting, der var Raketter som han hadde kjpt til Sndags
og vilde more sig selv og andre med. Han fik Mlk at drikke av Inger og
han spkte med Leopoldine og husket lille Rebekka h-it iVeiret. --
Naa, fik de snart Fjset op? spurte han sine Landsmnd Murerne og var
Venner med dem ogsaa. -- De hadde ikke Hjlp nok, svarte Murerne. -- Saa
skulde de faa ham, sa Gustaf for Spk. -- Det maatte ha vret saa vel!
sa Inger, for Fjset skulde vre frdig til Hsten naar Dyrene sattes
ind.

Nu brndte Gustaf av en Raket, og da han hadde brndt av en til kunde
like saa godt alle seks springe, og Kvindfolk og Brn holdt Pusten av
Forundring over Trollskapen og Trollmanden og Inger hadde aldrig set en
Raket fr, men disse gale Lyn mindte hende om den store Verden. Hvad var
en Symaskine nu! Og da Gustaf tilsist spilte Mundspil kunde Inger gjrne
ha fulgt ham paa Vei bare av strk Rrelse ....

Gruvedriften gaar sin Gang og Malmen kjres med Hester til Sjen, et
Dampskib har lastet og seilet vk til Sydamerika og et nyt er kommet i
Stedet. Stor Trafik. Alle Mennesker i Marken som kan gaa har vret paa
Fjldet og set Underne, og Brede Olsen har vret der med sine Stenprver
og er blit avvist fordi den Bergkyndige er reist hjem igjen til Sverige.
Om Sndagene har det vret stor Vandring opover helt fra Bygden, ja
endog Aksel Strm som ikke har Tid at avse har lagt sin Vei om Gruverne
det Par Ganger han har vret paa Linjeopsyn. Nu er det snart ingen som
ikke har set Underne. Da tar sandelig ogsaa Inger Sellanraa paa sig pene
Klr og Guldring og gaar tilfjlds.

Hvad vil hun der?

Hun vil ingenting, hun er ikke engang nysgjrrig paa at se hvorledes de
aapner Fjldet, hun vil bare vise sig frem. Da Inger saa at andre
Kvindfolk drog tilfjlds kjendte hun at hun vilde efter. Hun har et
skjmmende Ar paa Overmunden og hun har voksne Brn, men hun vilde
efter. Det grmmer hende at de andre er unge, men hun vil prve at hamle
op med dem, hun er endnu ikke begyndt at bli fet, hun er hi og pen og
kan ta sig ut. Naturligvis er hun ikke rd og hvit og hendes gyldne
Ferskenhud er for lnge siden avslitt, men de skulde bare faa se, de
skulde komme til at nikke og si: Hun er god nok!

De mter hende med den strste Venlighet, Arbeiderne har faat mangen
Mlkekum av Inger og kjender hende, de viser hende omkring i Gruverne,
iBarakkerne, Staldene, Kjkkenet, Kjlderen, Matboden, de dristige
kommer hende nr og tar hende smaat i Armen, det gjr ikke Inger noget,
det gjr hende godt. Naar hun skal stige op eller ned paa Stentrinnene
lfter hun Kjolen hit og gjr sine Lgger synlige, men hun er rolig med
det og det er som om hun ingenting har gjort. Hun er god nok! tnker vel
Arbeiderne.

Det gamle Menneske, hun er allikevel rrende: det kunde ses at et
iekast fra en eller anden av disse varme Mandfolk kom hende uventet,
hun blev taknemmelig for det og gjengjldte det, aa det kitlet hende at
vre i Vinden, hun var Kvindfolk som andre Kvindfolk. Hun hadde vel
vret rbar av Mangel paa Fristelser.

Det gamle Menneske.

Gustaf kom. Han overlot to Piker fra Bygden til en Kamerat bare for at
komme. Gustaf visste nok hvad han gjorde, han tok Inger overfldig godt
og varmt i Haanden og takket for sist, men trngte sig ikke paa. -- Naa,
Gustaf, skal du ikke komme og hjlpe os med Stenfjset? sier Inger og
blir sprutrd. -- Gustaf svarer at Jo nu kommer han snart. -- Hans
Kamerater hrer det og sier at de kommer vel snart allesammen. -- Naa,
spr Inger, skal dokker ikke vre her paa Fjldet i Vinter? --
Arbeiderne svarer forbeholdent at Nei det saa ikke ut for det. -- Gustaf
er dristigere, han sier leende at de hadde vel snart skrapet ut den
Kobberen som er. -- Du sier ikke det? spr Inger. -- Nei, svarte de
andre Arbeidere til, det maatte Gustaf agte sig for at si!

Men Gustaf agtet sig ikke, han sa leende endda mere, og hvad Inger
angaar da var han mrkelig til at vinde hende for sig selv alene skjnt
han ikke trngte sig paa. En anden Gut spilte Trkspil, men det var ikke
som naar Gustaf spilte Mundspil; en tredje Gut, en Stver han ogsaa,
prvet at vkke Opmrksomhet ved at synge utenad en Vise til
Trkspillet, men det var ikke noget det heller endda han hadde en
rullende Rst. Om litt stod Gustaf der og hadde sandelig faat Ingers
Guldring paa sin Lillefinger. Og hvorledes det var gaat til da han ikke
trngte sig paa? Aa han trngte sig godt nok paa, men han fr stille med
det som hun, de talte ikke om det, hun lot som ingenting da han puslet
med hendes Haand. Da hun senere sat inde i Barakkekjkkenet og drak
Kaffe hrte hun litt Sjau og Uvenskap utenfor og hun forstod at det saa
at si var til re for hende. Det kitlet hende, den gamle Orhne sat og
lydde paa et stt Bulder.

Hvorledes hun kom hjem fra Fjldet den Sndagskvld? Ho, utmrket, like
saa dydig som da hun gik, ikke mere og ikke mindre. Det fulgte hende
mange Mand nedover, de mange Mand vilde ikke snu om saalnge Gustaf var
med, de gav sig ikke, de agtet ikke at gi sig! Inger hadde ikke engang
ute i den store Verden hat det saa trisomt. -- Om ikke Inger hadde
mistet noget? sa de tilsist. -- Mistet? Nei. -- Guldringen! sa de. --
Saa maatte Gustaf frem med den, han hadde en Hr imot sig. -- Det var
godt du fandt han! sa Inger og skyndte sig at ta Farvel med Flget.

Hun nrmet sig Sellanraa og saa de mange Hustak, dernede var hendes
Hjem. Hun vaknet op igjen til den dygtige Kone hun var og vil gaa en
Benvei bortom Sommerfjset for at se til Dyrene, paa Veien dit kommer
hun forbi et Sted hun kjender godt: her laa engang et lite Barn
nedgravet, hun hadde klappet Jorden med Hnderne, sat et lite Kors paa.
Aa det var saa lnge siden. Undres derimot paa om Pikerne har mlket og
gjort ifra sig ....

Gruvearbeidet gaar sin Gang ja, men det ymtes om at Fjldet ikke holder
hvad det lovet. Den Bergkyndige som var hjemreist kommer igjen og han
har med sig en Bergkyndig til, de borer og skyter og undersker grundig.
Hvad er egentlig i Veien? Kobberen er fin nok, det mankerer ikke, men
det er tyndt av den og den er uten Dybde, den tiltar i Tykkelse srover,
den begynder at bli dyp og herlig just der hvor Selskapets Grnselinje
gaar, men saa er det Almenning igjen. Se, de frste Kjpere hadde vel
ikke ment saa svrt meget med sin Handel, det var et Familjeraad, nogen
Slgtninger som kjpte paa Spekulation, de sikret sig ikke hele Fjldet,
den lange Mil over til nste Dalfre, nei de kjpte en Klat av Isak
Sellanraa og Geissler og solgte den igjen.

Og hvad var nu at gjre? Chefer og Formnd og Bergkyndige skjnner det
godt, de maa ieblikkelig handle videre med Staten. Saa sender de Stafet
hjem til Sverige med Brevskaper og Karter og rider derpaa selv nedover
Marken til Lensmanden for at lgge Beslag paa hele Fjldet paa Srsiden
av Vandet. Men nu begynder nogen Vanskeligheter: Loven er kommet i
Veien, de er Utlndinger, de kan ikke kjpe direkte. Det visste de og
det har de ordnet. Men Srsiden av Fjldet er alt solgt, det visste de
ikke. -- Solgt? sier Herrerne. -- For lnge siden, for flere Aar siden.
-- Hvem har kjpt? -- Geissler. -- Hvad for en Geissler? Naa, han! --
Tinglst Skjte, sier Lensmanden. Det var snaut Fjld, han fik det for
nsten ingenting. -- Hvad Fan er dette for en Geissler som vi hrer om
nu og da? Hvor er han? -- Gud vet hvor han er!--

Herrerne maatte sende ny Stafet til Sverige. Og de skulde jo ogsaa komme
til at faa vite hvem Geissler var. Forelpig kunde de ikke arbeide med
fuldt Mandskap mere.

Saa kom Gustaf ned til Sellanraa og bar alt sit jordiske Gods paa
Ryggen, og nu kom han! sa han. Javel, Gustaf hadde forlatt Selskapet,
det vil si, han hadde nu siste Sndag uttalt sig litt for flaakjftet om
Kobberfjldet, hans Ord blev baaret til Formanden og til Ingeniren og
Gustaf hadde faat sin Avsked. Lykke paa Reisen, og forresten saa var det
kanske just hvad han vilde: nu vakte det ingen Mistanke at han kom til
Sellanraa. Han fik straks Arbeide paa Stenfjset.

De murer og murer, og da det kort efter kom en Mand til fra Fjldet fik
ogsaa han Plass paa Muren, og nu blev det to Lag og Arbeidet gik fort
fra Haanden. Det skulde nok bli Fjs til Hsten.

Men den ene Arbeider efter den andre kom ned fra Fjldet og var blit
opsagt og tok Veien hjem til Sverige; Prvedriften skulde stanse. Det
gik som et Suk gjennem alle Mennesker i Bygden nedenfor, se, de var saa
taapelige, de skjnte ikke at Prvedrift var Drift paa Prve, men det
var det. Mismot og onde Anelser grep Menneskene i Bygden, Pengene blev
sjldnere, Lnningerne var blit nedsat, Handelsstedet Storborg blev
stille. Hvad skulde det altsammen betyde? Nu var det hele saa godt i
Gang, Aronsen hadde faat Flagstang og Flag, han hadde faat en
Isbjrnfld til Kjreslden sin til Vinters og han hadde utstyret
Familjen med storartede Klr. Dette var jo bare Smaating, men strre
Ting var ogsaa hndt: der hadde nu to nye Mnd kjpt sig Rydningsland i
Marken, det var hit oppe, mellem Maaneland og Sellanraa, det var
ingenlunde betydningslst for hele den lille avsides Verden. De to
Nybyggere hadde sat sine Gammer op og hadde ryddet Jord og grftet Myr,
det var flittige Folk, de var kommet langt paa kort Tid. Ihele Sommer
hadde de kjpt sine Matvarer nede paa Storborg, men da de kom nu siste
Gang var det nsten intet at faa. Varer -- hvad skulde Aronsen med Varer
naar Gruvedriften stanset? Nu hadde han nsten ikke Varer, han hadde
bare Penger. Av alle Mennesker i Marken var kanske Aronsen den mest
mismotige, hans Overslag hadde vret saa feilagtige. Da nogen raadet ham
til at dyrke sin Jord op og leve av den til bedre Tider svarte Aronsen:
Grave i Jorden? Det er ikke det jeg og mine er kommet hit for!

Tilsist holdt Aronsen det ikke lnger ut, han vilde selv op til Gruverne
og se paa Saken. Det var en Sndag. Da han kom til Sellanraa vilde han
ha Isak med sig opover, men Isak hadde endnu aldrig sat sin Fot paa
Fjldet siden Driften begyndte, han trivedes bedst nede i Lien. Inger
maatte trde til: Kan du ikke gaa med han Aronsen naar han ber dig! sa
hun. Se, Inger hadde vel intet imot at Isak blev borte en Stund, det var
Sndag, hun kunde ville vre ham kvit et Par Timer. Saa blev Isak med.

De saa meget rart paa Fjldet, Isak kjendte sig ikke igjen i denne By av
Barakker og Kjredoninger og gapende Gruver. Selve Ingeniren viste dem
om. Kanske var han ikke saa svrt let tilsinds for Tiden, den gode
Ingenir, men han hadde prvet at motarbeide den tunge Stemning som
hvilte over Markens og Bygdens Folk, her var nu et rigtig godt Hve,
selve Markgreven paa Sellanraa og Handelsmanden paa Storborg var
tilstede.

Han forklarte Stensorten: Kis, Kobberkis, den indeholdt Kobber, Jrn og
Svovl. Aa de visste paa en Prik hvad Berget indeholdt, ja det indeholdt
endog litt Slv og Guld. Man drev ikke Bergvrksdrift uten at kunne sine
Ting! -- Men skal det stanse nu? spr Aronsen. -- Stanse? gjentar
Ingeniren forbauset. Det vilde nok ikke Sydamerika vre tjent med. De
skulde stanse for en kort Tid Prvedriften ja, de hadde nu set hvad her
var, saa skulde de bygge Luftbane og gaa ls paa hele Fjldet srover.
Isak visste vel ikke hvor denne Geissler var henne i Verden? -- Nei. --
Naa, han blev nok fundet. Saa bar det ls for Alvor. Nei stanse!

Isak er faldt i Forundring og Bevgelse over en liten Maskine som er til
at trde med Foten, han ser straks hvad det er, og det er jo en liten
Smie til at kjre paa en Kjrre og flytte og stte ned hvorsomhelst. --
Hvad koster en slik Maskine? spr Isak. -- Den? Feltessen? Den kostet
ikke stort. De hadde flere Stykker av dem, men de hadde ganske andre
Maskiner og Indretninger, nede ved Sjen uhyre Maskiner. Isak maatte vel
forstaa at slike dype Daler og Avgrunder i et Fjld det gjorde man ikke
med Neglene, hahaha.

De gaar og driver, herunder fortller Ingeniren at han agter sig til
Sverige en av Dagene. -- Men Dokker kommer igjen? spr Aronsen. --
Naturligvis. Han visste ikke noget som Regjering eller Politi derhjemme
kunde stte ham fast for! -- Isak laget det saa at de kom til at staa
foran den lille Smie engang til: Men hvormeget kan en slik Avl koste?
spr han. -- Koste? Det husket sandelig ikke Ingeniren. Den kostet vel
nogen Penger, men i et stort Gruvebudget kostet den jo ingenting! Den
pragtfulde Ingenir, kanske var han langtfra lys tilsinds for Tiden nei,
men han bevaret Skinnet og var stor og flot til det siste: Trngte Isak
en Feltesse? Tak den der! Hans Selskap var mgtig, det forrte ham
Feltessen!

En Times Tid senere vandrer Aronsen og Isak hjemover igjen. Aronsen er
blit roligere og har faat litt Haap, Isak rugger nedover Fjldet med den
dyrebare Feltavl paa Ryggen. Den gamle Pram var vant til at bre Last!
Ingeniren bydde sig til at late nogen Mand komme hjem til Sellanraa med
Klenodiet imorgen, men Isak takket at det skulde de ikke vr. Han tnkte
paa dem derhjemme at de skulde bli bra forundret naar han kom gaaende
med en Smie paa Ryggen.

Det var Isak som blev forundret.

Det kom netop en Hest med et hist aparte Kjrrelass ind paa Tunet.
Kjreren var en Mand fra Bygden, men ved Siden av ham gik en Herremand
som Isak stirret forundret paa: det var Geissler.




V


Isak kunde vel ogsaa hat Grund til at forundres over et og andet ellers,
men han var ingen herlig Hund til at tnke paa mange Ting ad Gangen.
Hvor er Inger? sa han bare da han gik forbi Kjkkendren. Han tnkte paa
at Geissler maatte bli ordentlig mottat.

Inger? Hun var i Brmarken, hadde vret i Brmarken helt siden Isak gik
tilfjlds, hun og Gustaf, Svensken. Det gamle Menneske, hun var blit saa
tullet og forelsket, det lidde til Hst og Vinter, men hun kjendte Varme
i sig igjen, Blomster i sig igjen. Kom og vis mig hvor det er Multer, sa
Gustaf, Hjortron! sa han. Hvem kunde staa for slikt! Hun lp ind i
Kammerset og var baade alvorlig og religis i flere Minutter, men der
stod han utenfor og ventet, Verden var hende like i Hlene, det blev til
at hun ordnet Haaret og speilet sig omhyggelig og gik ut igjen. Hvad
saa, hvem vilde ikke ha gjort det samme? Kvindfolk kjender ikke det ene
Mandfolk fra det andre, ikke altid, ikke ofte.

De gaar i Brmarken og plukker Br, plukker Multer paa Myrene, de stiger
fra Tuve til Tuve, hun lfter op og har sine gode Lgger. Det er stille
allevegne, Rypen har alt store Unger og hvser ikke mere, det er lune
Steder med Busker paa Myrene. Det er ikke gaat en Time og de hviler alt.
Inger sier: Er du slik! Aa hun er saa svak til ham, hun smiler
forkommen, for hun er saa forelsket, aa hvor det er stt og ondt at vre
forelsket, begge Deler! Skik og Bruk byder vel at forsvare sig? Ja for
at overgi sig. Inger er saa forelsket, ddelig og uten Naade, hun vil
ham vel og er bare dyp og kostelig til ham.

Det gamle Menneske.

Naar Fjset er frdig saa reiser du, sier hun saa. -- Nei han reiste
ikke. Jo naturligvis maatte han vel reise engang, men ikke paa en Ukes
Tid. -- Skal vi ikke gaa hjemover? spr hun. -- Nei.--

De plukker Br, og om en Stund finder de sig atter nogen lune Busker og
Inger sier: Du er gal, Gustaf! Timer gaar, nu er de nok sovnet i
Buskene. Er de sovnet? Det er makelst, midt i demarken, iEden. Da
sier Inger og sitter ret op og lytter: Jeg synes jeg hrer nogen kjre
langt bortpaa Veien? -- Solen synker, Lynghaugene mrkner litt av Skygge
da de gaar hjemover. De kommer forbi mange lune Steder og Gustaf ser dem
og Inger ser dem nok ogsaa, men hun synes hele Tiden at nogen kjrer
foran dem. Aa men gaa og forsvare sig mot en gal og pen Gut paa hele
Hjemveien? Inger er saa svak, hun smiler bare og sier: Nei jeg har ikke
set slik som du er!

Hun kommer alene hjem tilgaards. Det var godt at hun kom nu, storartet,
et Minut senere hadde ikke vret bra. Isak er netop steget ind paa
Gaarden med sin Smie og med Aronsen; en Hest med Kjrre er stanset.

Goddag! sier Geissler og hilser paa Inger ogsaa.

Der staar Menneskene og ser paa hverandre. Intet kunde hve bedre ...

Geissler er kommet igjen. Han har vret borte i nogen Aar nu, men her er
han igjen, ldet og graanet, men kvik som altid, og nu er han fin,
ihvit Vest og Guldkjde. Pokker forstaar den Mand!

Var det saa at han hadde faat Kundskap om at nu foregik noget i
Kobberfjldet og vilde underske Saken? Godt, her var han. Han ser
yterst vaken ut, han mnstrer Stedet og Jordet ved at snu Hodet sagte og
bruke inene, han ser store Forandringer, Markgreven har utvidet sit
Herredmme. Geissler nikker.

Hvad er det du brer? spr han Isak. Et helt Hestelass! sier han. -- En
Smieavl forklarer Isak. Han skal bli god at ha for mig mangen Gang her
paa Nybygget, sier han og kalder Sellanraa et Nybygg endda! -- Hvor har
du faat den? -- Paa Fjldet, Ingeniren tok og forrte mig han. -- Er
det en Ingenir paa Fjldet? spr Geissler som om han ikke visste det.

Og skulde Geissler staa tilbake for en Ingenir paa Fjldet! Jeg har
hrt om at du har Slaamaskine, nu har jeg med en Rakemaskine til dig,
sier han og viser til Kjrrelasset. Der stod den, rd og blaa, en
umaatelig Kam, en Hirive til at kjre med Hest. De lftet den av
Kjrren og saa den over, Isak spndte sig for og prvet den paa Jordet.
Det var ikke saa rart at hans Mund stod aapen, Under paa Under blev nu
samlet paa Sellanraa!

De talte om Kobberfjldet, om Bergvrket: De spurte saa efter Dokker, sa
Isak. -- Hvem spurte? -- Ingeniren og alle Herrerne. At de endelig
maatte finde Dokker, sa de. -- Aa der gjorde visst Isak formeget av det,
Geissler taalte det kanske ikke, han blev brat i Nakken og sa: Jeg er
her hvis de vil mig noget!

Dagen efter kom de to Stafetter tilbake fra Sverige og med dem fulgte et
Par av Eierne i Minen, de var tilhest og var fornemme og tykke Herrer,
efter Utseendet at dmme grundrike. De stanset nsten ikke paa
Sellanraa, men spurte fra Hesteryggen et Par Sprsmaal om Veien og ridde
videre opover Fjldet. Geissler lot de som de ikke saa skjnt han stod
nr nok. Stafetterne med de lastede Pakhester hvilte en Time, talte med
Murerne paa Fjset, fik vite at den gamle Herre i hvit Vest og Guldkjde
var Geissler og drog saa videre de ogsaa. Men den ene Stafetten kom ned
til Gaarden igjen samme Kvld med mundtlig Bud at Geissler maatte komme
op til Herrerne paa Fjldet. Jeg er her hvis de vil mig noget! lot
Geissler svare.

Han var vel blit saa stor, han tnkte kanske at han sat inde med
Alverdens Magt, og fandt han et mundtlig Budskap litt for nonchalant?
Men hvorledes gik det til at han kom til Sellanraa just da han trngtes?
Saa var han vel en Mester til at vre alvitende og vite om mangt og
meget. Naa, men da Herrerne paa Fjldet fik Geisslers Svar maatte de jo
umake sig ned til Sellanraa. Ingeniren og de to Bergkyndige fulgte dem.

Se, det var altsaa mange Kroker og Sving endog fr Mtet kom istand. Det
lovet ikke godt, nei Geissler var uhyre stor paa det.

Herrerne var hflige nu, de bad undskylde at de hadde sendt Bud paa ham
igaar, de var saa trtte efter Frden. Geissler var hflig tilbake og
svarte at ogsaa han var trt efter sin egen Frd, ellers vilde han ha
kommet. -- Naa, men nu til Saken: Vilde han slge Fjldet paa Srsiden
av Vandet? -- Er Herrerne Kjper? spurte Geissler, eller taler jeg med
Mellemmnd? -- Dette kunde ikke vre noget andet end Vrangskap fra
Geisslers Side, han maatte vel se paa dem at de fornemme og tykke Herrer
ikke var Mellemmnd. Saa gik de videre: Prisen? sa de. -- Ja Prisen! sa
Geissler ogsaa og tnkte paa det. Et Par Millioner, sa han. -- Jasaa, sa
Herrerne og smilte. -- Geissler smilte ikke.

Ingeniren og de Bergkyndige hadde saa lselig underskt Fjldet
bortover, hadde boret nogen Huller og skutt, og her var nu Opgaverne:
Forekomsten skyldtes Eruption, den var ujvn, var efter den forelpige
Underskelse dypest omkring Skjellet mellem Selskapets og Geisslers
Eiendom, siden tok den av. Den siste Halvmilen var det ingen drivvrdig
Kis at finde.

Geissler hrte paa denne Beretning med den strste Likegyldighet. Han
tok op av Lommen nogen Dokumenter som han saa opmrksomt i, men det var
ikke Karter og Gud vet om det da i hele tat var Dokumenter som vedkom
Kobberfjldet. -- De har ikke boret dypt nok! sa han som om han saa det
av Papirerne. -- Nei det indrmmet Herrerne straks; men Ingeniren
spurte: Ja hvorledes kan Geissler vite det? De har jo slet ikke boret?
-- Da smilte Geissler som om han nok hadde boret et Par Hundrede Meter
ned gjennem Jordkloden, men derpaa skjult Hullerne.

De holdt paa til Middag og talte frem og tilbake, de begyndte at se paa
Klokkerne sine. Nu hadde de faat Geissler ned paa en Kvart Million, men
ikke en Haarsbred lnger ned. Nei de maatte ha sttt ham litt alvorlig,
de gik ut fra at han var glad ved at slge, ndt til at slge, men det
var han ikke, ho, saa de ikke at han sat her nsten like saa fin og stor
som de! -- En femten, tyve Tusen skulde vel ogsaa vre en bra Skilling,
sa Herrerne. -- Det ngtet Geissler ikke, naar man netop trngte denne
Skilling, men to Hundrede og femti Tusen var mere. -- Da sa en av
Herrerne, og han sa det vel for at holde Geissler nede ved Jorden: Jeg
husker med det samme, vi kan hilse fra Fru Geisslers Folk i Sverige. --
Tak! svarte Geissler. -- Apropos, sa den andre Herren da ingenting
nyttet: En Kvart Million! Det er da ikke Guld, det er Kis. -- Geissler
nikket: Det er Kis.--

Da blev Herrerne utaalmodige allesammen og fem Klokkekapsler sprang op
og smaldt igjen og nu var det ikke Tid til Spkefuldheter mere, nu var
det Middag. Herrerne begjrte ikke Mat paa Sellanraa, men ridde tilbake
til Gruverne igjen for at spise sin egen Mat.

Slik lp Mtet av.

Geissler blev alene.

Hvad monne det nu vre for Funderinger som sysselsatte ham? Kanske
ingen, kanske var han likeglad og tankels? Ingenlunde, han tnkte, men
han viste ingen Uro. Efter Middagen sa han til Isak: Jeg skulde ha vret
en lang Tur over i Fjldet mit og jeg skulde hat Sivert med likesom
forrige Gang. -- Ja, sa Isak ieblikkelig. -- Nei. Han har andet at
gjre. -- Han skal gaa med Dokker paa Timen! sa Isak og ropte Sivert ned
fra Muren. -- Geissler holdt Haanden i Veiret og sa kort Nei.

Han drev omkring paa hele Gaarden og kom flere Ganger tilbake til
Murerne og talte livlig med dem. At han kunde overkomme det, en stor Sak
hadde jo nys optat ham! Geissler, kanske hadde han saa lnge levet i
usikre Forhold at intet egentlig syntes at staa paa Spil for ham mere,
noget svimlende Fald vilde i ethvert Tilflde ikke ske med ham.

Han stod der han stod paa ren Slump. Da han hadde solgt den lille
Gruveteig til sin Kones Slgtninger gik han straks hen og kjpte hele
Fjldet bortenfor, hvorfor gjorde han det? Vilde han rgre Eierne ved at
bli nrmeste Grande? Oprindelig hadde han vel bare hat den Tanke at slaa
under sig en Remse paa Srsiden av Vandet, der hvor Gruvebyen maatte
lgges hvis det nogensinde blev Drift av; hele Fjldet derimot blev han
Eier av fordi det nsten intet kostet og fordi han ikke vilde ha Bry med
en vidlftig Skjelsforretning. Han blev Bergkonge av Likegyldighet, en
liten Bytomt til Barakker og Maskiner blev til et Rike like til Havet.

I Sverige gik den lille frste Gruveteig fra Haand til Haand og Geissler
holdt sig vel underrettet om dens Skjbne. Naturligvis hadde de frste
Eiere kjpt galt, svinegalt, Familjeraadet var ikke Bergfolk, det hadde
ikke sikret sig Fjld nok, men hadde bare villet betale en viss Geissler
bort fra sin Nrhet. Men de nye Eiere var ikke mindre komiske, det var
vel mgtige Folk, de kunde tillate sig en Spk og kjpe for Moro, kjpe
under et Kalas, Gud vet. Men da det blev Prvedrift og Alvor i Tingen
stod man pludselig foran en Mur: Geissler.

De er Brn! tnkte kanske Geissler fra sin store Hide, han hadde faat
saa meget Mot og var blit saare brat i Nakken. Rigtignok hadde Herrerne
prvet at kjle ham godt av, de trodde de stod foran en Trngende og
ymtet noget om en femten, tyve Tusen, -- de var Brn, de kjendte ikke
Geissler. Her stod han.

Herrerne kom ikke mere ned fra Fjldet den Dag, de mente vel at handle
klokt ved ikke at vise sig for hippen. Den nste Morgen kom de og hadde
sine Pakhester med og var paa Hjemfrd. Men da var Geissler gaat bort.

Var Geissler gaat bort?

Herrerne kunde saa ikke avgjre noget fra Hesteryggen, de maatte stige
av og vente. Hvor var Geissler gaat hen? Ingen visste det, han gik
allevegne, han hadde Interesse for Sellanraa Gaard, sist var han set ved
Sagen. Stafetterne blev sendt ut for at lete, men Geissler var kanske
gaat langt bort, for han svarte ikke naar det blev ropt. Herrerne saa
paa sine Klokker og til at begynde med var de noksaa rgerlige og sa: Vi
gaar ikke her som nogen Narrer og venter. Vil Geissler slge saa faar
han vre tilstede! Aa men Herrernes store rgrelse la sig, de ventet, ja
de begyndte endog at more sig, det blev jo desperat, de blev liggende
ute paa Grnsefjldet til Natten. Det gaar brillant! sa de, vore
Familjer vil engang finde vore Ben!

Tilslut kom Geissler. Han hadde vret og set sig om, sist kom han fra
Sommerfjset. -- Det ser ut til at bli forlite for dig Sommerfjset
ogsaa, sa han til Isak. Hvormange Dyr har du ialt deroppe? -- Slikt
kunde han si skjnt Herrerne stod der med Klokken i Haand. Geissler
hadde en mrkelig Rdme i Ansigtet som om han hadde nytt Strkt. Puh,
jeg blev varm av Turen! sa han.

Vi ventet halvveis at De vilde ha vret tilstede, sa en av Herrerne. --
Det har ikke Herrerne bedt mig om, svarte Geissler, ellers vilde jeg ha
vret paa Pletten. -- Naa, end Handelen? Vilde Geissler idag ta imot et
rimelig Tilbud? Det var vel ikke Tale om en femten, tyve Tusen Kroner
hver Dag for ham heller, eller hvorledes? -- Denne nye Hentydning sttte
Geissler strkt. Var det ogsaa en Maate! Se, Herrerne hadde vel ikke
talt slik hvis de ikke hadde vret rgerlige, og Geissler hadde vel ikke
ieblikkelig blit blek i Ansigtet hvis han ikke frst hadde vret paa et
ensomt Sted og blit rd. Nu bleknet han og svarte koldt: Jeg vil ikke
antyde hvad som muligens er overkommelig for Herrerne at betale, men
derimot vet jeg hvad jeg vil motta. Jeg vil ikke hre paa mere Barneprat
om Fjldet. Min Pris er den samme som igaar. -- En Kvart Million Kroner?
-- Ja.--

Herrerne steg tilhest.

Nu skal jeg si Geissler ett, sa den ene: Vi skal gaa til fem og tyve
Tusen! -- De er fremdeles spkefuld, svarte Geissler. Jeg skal derimot
foreslaa Dem noget for fuldt Alvor: Vil De slge det lille Gruvefeltet
Deres? -- Ja, sa Herrerne litt overrumplet, det kunde tnkes. -- Saa
skal jeg kjpe det, sa Geissler.

Aa den Geissler! Nu stod jo hele Gaarden fuld og hrte ham, alle
Sellanraas Folk og Murerne og Herrerne og Stafetterne, han kunde kanske
ikke skaffe det mindste av Pengene til en slik Handel, men Gud vet om
han ikke kunde det forresten, Pokker forstod ham! Ialle Fald
revolutionerte han litt blandt Herrerne ved sine faa Ord. Var det Knep?
Mente han at gjre sit Fjld betydningsfuldere ved den Manvre?

Herrerne tnkte paa det, Herrerne begyndte sandelig at tale sagte sammen
om det, de steg av Hestene igjen. Da blandet Ingeniren sig i det, se,
dette syntes vel efter hans Skjn at bli for jammerlig, og han syntes at
ha Magt, kanske ogsaa Myndighet. Nu stod jo hele Gaarden fuld av Folk og
hrte paa. -- Vi slger ikke! sa han. -- Ikke det? spurte Herrerne. --
Nei.--

De hvisket litt til, saa steg de tilhest for Alvor. -- Fem og tyve
Tusen! ropte en av Herrerne. -- Geissler svarte ikke, han vendte sig og
gik bort til Murerne igjen.

Og slik lp da siste Mte av.

Geissler syntes likegyldig for Flgerne, han gik fra og til og talte om
det ene og det andre, for ieblikket var han optat av at Murerne la ned
nogen vldige Loftsbjelker tvrsover det hele Fjs. De vilde bli frdige
denne Uke med Fjset, Taket skulde vre bare et midlertidig Tak, senere
skulde et nyt Foderhus bygges ovenpaa Fjset.

Isak holdt Sivert nede fra Muren nu og lot ham drive, det gjorde han for
at Geissler til enhver Tid skulde finde Gutten ledig for den Tur i
Fjldet. En faanyttig Omsorg, Geissler hadde opgit Turen eller kanske
glemt den. Da han hadde faat litt Niste med av Inger gik han derimot
Veien nedover Marken og blev borte tilkvlds.

Han passerte de to nye Rydninger som var blit til nedenfor Sellanraa og
talte med Mndene, han kom helt ned til Maaneland og vilde se hvad Aksel
Strm hadde utrettet i disse Aar. Det hadde ikke gaat saa svrt fort med
ham, men han hadde gjort godt Arbeide paa Jorden. Geissler interesserte
sig ogsaa for dette Nybygg og sa til ham: Har du Hest? -- Ja. -- Jeg har
staaende en Slaamaskine og en Nybrotsharv srpaa, nye Saker, jeg skal
sende dig dem. -- Hvad? spurte Aksel og skjnte ikke en slik
Storartethet, han tnkte sig noget med Avbetaling. -- Jeg skal forre
dig de Redskaperne, sa Geissler. -- Det er da ikke mulig? -- Men du skal
hjlpe de to Naboerne dine her ovenfor og harve noget Nyland for dem. --
Ja det skal ikke mankere! erklrte Aksel og kunde endda ikke skjnne
hele Geissler: Naa, saa har Dokker Eiendom og Maskiner srpaa? --
Geissler svarte: Jeg har saa meget at staa i. -- Se, det hadde kanske
Geissler ikke, meget at staa i; men han lot ofte saa. Denne Slaamaskine
og Harv kunde han jo bare kjpe i en av Byerne og sende nordover.

Han kom til at tale lnge med Aksel Strm, om de andre Nybyggere i
Marken, om Handelsstedet Storborg, om Aksels Bror, en nygift Mand som nu
var kommet til Breidablik og hadde begyndt at aapne Myrene og faa Vandet
ut av dem. Aksel klaget over at det ikke var Kvindfolkhjlp at faa, han
hadde bare en gammel Kone som hette Oline, hun vann ikke stort, men han
fik endda vre glad saalnge han beholdt hende. Aksel hadde en Stund
maattet arbeide Nat og Dag i Sommer. Han kunde kanske ha faat et
Kvindfolk fra sit Hjemsted, fra Helgeland, men saa hadde han maattet
betale Reisepenger omfremt Lnnen. Det var Utgifter paa alle Kanter.
Aksel fortalte videre at han hadde overtat Opsynet over Telegraflinjen,
men det angret han litt paa. -- Slikt noget det er for Folk som Brede,
sa Geissler. -- Det er saa sandt som det er sagt! indrmmet Aksel. Men
det var de Skillingerne. -- Hvormange Kjyr har du? -- Fire. Og en Fors
Okse. Det var saa langt til Sellanraa til Oksen.--

Men en meget vigtigere Sak laa det Aksel Strm paa Hjrte at faa tale
med Geissler om: nu var det sat Underskelse i Gang mot Barbro. Jo
naturligvis var det kommet op: Barbro hadde gaat her med Barn, men hun
var reist fri og frank og uten Barn herfra, hvorledes hang det sammen?
Da Geissler hrte hvad det galdt sa han kort og godt: Kom her! Han tok
Aksel med sig bort fra Husene, Geissler gjorde sig dygtig til og var som
en vrighet. De satte sig i Skogkanten og Geissler sa: Lat mig nu hre!

Naturligvis var det kommet op ja, hvorledes kunde det undgaaes! Det var
ikke lnger frit for Mennesker i Marken og desuten var Oline kommet dit.
Hvad hadde Oline med den Sak? Ho! Og atpaa alt saa hadde Brede Olsen
gjort sig Uvenner med hende. Nu var ikke Oline lnger til at komme
forbi, hun bodde paa Aastedet og kunde fritte Aksel selv ut i smaa
Skift, det var jo mistnkelige Saker hun levet for, tildels levet av, se
her var nu atter noget med den rette Lugt! IGrunden var Oline nu blit
for gammel og svak til at stelle Hus og Dyr paa Maaneland, hun burde
opgi det; men kunde hun det? Kunde hun rolig forlate et Sted hvor en saa
diger Gaate laa uopklaret? Hun greidde Vinterens Arbeide; ja hun slet
sig ogsaa igjennem i Sommer, og det var svrt til Styrke hun hentet sig
bare ved Utsigten til at kunne avslre en Datter av Brede. Sneen gik
ikke fr av Marken i Vaar fr Oline gav sig til at snuse omkring, hun
fandt den lille grnne Haug ved Bkken og saa straks at Torven var lagt
paa i Ruter; hun hadde ogsaa vret saa lykkelig at komme over Aksel en
Dag han stod og trdde paa den lille Grav og jvnet den ned. Aksel
visste altsaa om det hele. Oline nikket med sit graa Hode at nu var det
hendes Tur!

Ikke for det, han Aksel var ikke en uvennes Mand at vre hos, men han
var dygtig paaholdende og talte Ostene sine og hadde god Rede paa hver
Ulddott; Oline hadde langtfra frie Hnder. Og nu Redningen hans ifjor,
hadde Aksel vist sig som en Herremand og forskyldt hende for den?
Tvrtimot, han holdt stadig fast paa sin Deling av Triumfen: Javel, sa
han, dersom at ikke Oline var kommet saa hadde han maattet ligge ute og
fryse den Natten; men han Brede hadde nu ogsaa vret til god Hjlp paa
Hjemveien! Det var Takken. Oline syntes det var saa at den Almgtige
maatte fortrnes over Menneskene! Kunde ikke han Aksel ha tat en Ku paa
Baasen og leidd hende frem og sagt: Det er din Ku, Oline! Men nei.

Nu kom det sig an paa om det ikke vilde koste ham mere end som en Ku!

Sommeren utover passet Oline op hvert Menneske som gik forbi og hvisket
med dem og nikket og betrodde sig til dem. Men ikke mine Ord igjen! sa
hun. Oline var ogsaa et Par Ganger nede i Bygden. Nu begyndte det at
drive med Rygter i Marken, ja det drev som Taake, det la sig paa
Ansigterne og trngte ind i rene, selv Brnene som gik paa Skole paa
Breidablik begyndte at nikke med Hemmeligheter. Tilsist maatte
Lensmanden rre paa sig, maatte indberette det og faa sin Ordre. Saa kom
han med Flgesvend og Protokol til Maaneland en Dag og efterforsket og
skrev op og reiste igjen. Men tre Uker efter kom han tilbake og
efterforsket og skrev op mere, og denne Gang aapnet han en liten grn
Haug ved Bkken og tok ut et Barnelik av den; Oline var ham en
uundvrlig Hjlp, til Vederlag maatte han svare paa hendes mange
Sprsmaal og han svarte da blandt andet at Ja det kunde nok bli Tale om
at arrestere Aksel. Da slog Oline Hnderne sammen over al den
Fordrvelse hun var kommet op i her paa Stedet og nsket sig bort, langt
bort. Men end ho Barbro? hvisket hun. -- Piken Barbro, sa Lensmanden,
hun sitter arresteret i Bergen; Retfrdigheten maa ha sin Gang, sa han.
-- Saa tok han Liket med og reiste igjen ....

Det var da ikke rart at Aksel Strm gik i Spnding. Han hadde forklaret
sig for Lensmanden og intet ngtet: det han hadde Del i var selve Barnet
og desuten hadde han paa egen Haand gravet en Grav til det. Nu spurte
han Geissler hvorledes han videre skulde fare ad. Han maatte vel til
Byen paa meget vrre Forhr og Pinsel?

Geissler var ikke lnger slik Kar, nei den omstndelige Fortlling hadde
trttet ham, han dovnet av -- hvad nu Grunden kunde vre, om han kanske
ikke lnger hadde Aanden fra om Morgningen over sig. Han saa paa
Klokken, reiste sig fra Marken og sa: Det der maa overveies grundig, jeg
skal tnke paa det. Du skal faa mit Svar fr jeg reiser!

Dermed gik Geissler.

Han kom tilbake til Sellanraa om Kvlden, spiste litt og gik tilsengs.
Han sov til langt paa Dag, sov, hvilte ut, han var vel slap efter Mtet
med de svenske Gruveeiere. Frst to Dager efter laget han sig til at
reise sin Vei. Han var atter stor og overlegen, betalte rundelig og gav
lille Rebekka en blank Krone.

Isak holdt han en Tale for og sa: Det er det samme om det ikke blev
Handel nu, det kommer nok engang; forelpig stanser jeg denne Driften
opi Fjldet. Det var nogen Brn var det, de mente at lre mig! Hrte du
at de bydde mig fem og tyve Tusen? -- Ja, sa Isak. -- Naa, vedblev
Geissler og vinket bort alle Slags Skambud og Stvgrand med Hodet, det
skader ikke Distriktet her opover at jeg stanser Driften, tvrtimot, det
vil tukte Folk til at dyrke sin Jord. Men det vil mrkes i Bygden
dernede. Det kom jo adskillig med Penger ind i Sommer, det blev fine
Klr og Grynmelsgrt til nogen hver; nu er det Slut. Se, Bygden kunde
gjrne ha vret Venner med mig, saa vilde det kanske ha gaat anderledes.
Nu er det jeg som raader!

Han saa nu ikke ut til at raade over meget allikevel da han gik, han bar
litt Niste i Haanden og hadde en Vest som ikke lnger var rent hvit. Nu
hadde kanske hans gode Kone utstyret ham til denne Tur for Resten av de
firti Tusen hun engang fik, Gud vet om det ikke var saa. Men nu kommer
han snau hjem!

Han glemte ikke at gaa indom Aksel Strm paa Nedturen og gi ham Besked:
Jeg har tnkt over det, sa han, Saken er altsaa lpende, du kan
ingenting gjre nu. Du blir indkaldt til Forhr og maa forklare dig ....
Bare almindelig Prat, Geissler hadde kanske ikke tnkt det Spor paa
Saken. Og Aksel sa motfalden Ja til alt. Tilslut blusset Geissler op til
en mgtig Mand igjen, han rynket Brynene og sa grublende: Det skulde da
vre om jeg kunde mte op i Byen og vre tilstede? -- Ja dersom at
Dokker kunde det! utbrt Aksel. -- Geissler avgjorde det i nste
ieblik: Jeg skal se om jeg faar Tid, men jeg har saa meget at ivareta
srpaa. Men jeg skal se om jeg faar Tid. Farvel for idag. Jeg skal sende
dig de Redskaperne!

Geissler gik.

Var det nu hans siste Tur i Marken?




VI


Resten av Arbeiderne kommer ned fra Fjldet, Driften er stanset. Nu
ligger Fjldet ddt igjen.

Nu er ogsaa Stenfjset paa Sellanraa frdig. Det har faat det forelpige
Torvtak paa for Vinteren, det store Hus inddeles i Rum, lyse Rum, en
vldig Salon i Midten og store Kabinetter paa hver av Enderne, ja det er
som for Mennesker. Isak bodde engang her paa Stedet i en Torvgamme
sammen med nogen Gjeiter: nu er det ingen Torvgamme mere paa Sellanraa.

De indreder med Spiltaug, Baaser og Binger. For at faa det fort frdig
er de to Murere fremdeles med, men Gustaf kan ikke med Trarbeide, sier
han, og skal derfor reise. Gustaf har vret en herlig Gut paa Muren og
har lftet som en Bjrn; om Kvldene har han vret til Glde og
Opmuntring for alle og spillet Mundspil og han har desuten hjulpet
Kvindfolkene med at bre tunge Hlker til og fra Elven; men nu skal han
reise. Nei han kan ikke med Trarbeide, sier han. Det er som han absolut
vil avsted.

Du kunde vel vre til imorgen, sier Inger. -- Nei han har ikke mere
Arbeide her og nu faar han desuten Flge over Grnsefjldet med de siste
Gruvearbeidere. -- Hvem skal nu hjlpe mig med Hlkerne? sier hun og
smiler vemodig. -- Det har den raske Gustaf straks Raad for: han nvner
Hjalmar. Og Hjalmar det var den yngste av de to Murere, men ingen av dem
var ung som Gustaf og ingen slik som han. -- Nei han Hjalmar! svarer
Inger foragtelig. Men pludselig tar hun sig i det og vil hidse Gustaf og
sier: Jaja, han Hjalmar er ikke vrst. Og han synger saa pent paa
Stenen. -- En Stver! erklrer Gustaf uten at hidses. -- Men han kunde
vel vre Natten over? -- Nei. Saa vilde Flget gaa ifra ham.

Aa nu var vel Gustaf begyndt at bli trt av det. Det var brillant at
nappe hende midt for Nsen paa alle Kameraterne og ha hende det Par Uker
han var paa Stedet; men nu skulde han herfra, til andre Arbeider, kanske
til en Kjrest derhjemme, det var nye Utsigter. Kunde han gaa her og
drive for Ingers Skyld? Han hadde saa god Grund til at avbryte at hun
selv maatte forstaa det; men hun var blit saa dristig, saa ansvarsls,
hun brydde sig om ingenting. Det hadde ikke varet saa lnge mellem dem
nei, men det hadde varet Murarbeidet ut.

Inger gaar sandelig og er trist, ja hun er saa vildfarende trofast at
hun srger. Det er ikke saa godt for hende, hun er uten Skaperi og uten
Forlorenhet forelsket. Nei hun skammer sig ikke over det, hun er et
kraftig Kvindfolk fuld av Svakhet, nu flger hun Naturen omkring sig,
hun har Hstgld. Mens hun staar og lager istand Niste til Gustaf blger
hendes Bryst av Flelser. Hun tnker ikke over om hun har Ret til det
eller om det er Fare ved det, hun gir bare efter, hun er blit morsk
efter at smake, efter at nyte. Isak kunde lfte hende i Taket og stampe
hende ned i Gulvet engang til, -- javel, men hun barer sig ikke.

Hun gaar ut med Nisten og leverer den.

Nu hadde hun sat en Hlke tilrette ved Trappen, om Gustaf skulde ville
bre med hende til Elven for siste Gang. Hun vil kanske si ham noget,
kanske stikke til ham et eller andet, Guldringen, Gud vet, hun var
troendes til alt. Men det maatte vel ha en Ende, Gustaf takker for
Nisten, sier Farvel og gaar. Og gaar.

Der staar hun.

Hjalmar! roper hun hit, aa saa undig hit. Det er som om hun jubler
paa Trods -- ja eller er i Nd.

Gustaf gaar ....

Hsten utover foregaar nu det sdvanlige Arbeide i hele Marken, like ned
til Bygden, Poteten takes op, Kornet berges ind, Storfet blir sluppet
paa Jordet. Det er otte Nybygg og alle Steder har de det travlt, men paa
Handelsstedet Storborg har de ikke Dyr og ikke grnt Jorde, de har bare
Have, og ellers saa har de heller ingen Handel mere, og ingen har det
travlt der.

Paa Sellanraa har de en ny Rotfrugt som heter Turnips, den staar grn og
kolossal paa sin Myrteig og duver med Bladene, men det er ikke Raad at
holde Kjyrene borte fra den, de bryter ned alle Gjrder og stormer
bljende ind. Nei saa maa Leopoldine og lille Rebekka de maa gjte for
Turnipsmyren, og lille Rebekka hun gaar med en stor Vie i Haanden og er
svr til at jage Kjyr. Farn arbeider i Nrheten og nu og da kommer han
og kjender paa Hnderne hendes og paa Ftterne hendes og spr om hun
fryser. Leopoldine som er stor og voksen snart hun gaar og binder Hoser
og Votter til Vinters mens hun gjter. Hun er fdt i Trondhjem og kom
til Sellanraa fem Aar gammel, Erindringen om en stor By med mange
Mennesker og en lang Reise med Dampskib glider nu mere og mere ut i det
Fjrne for hende, hun er et Markens Barn og kjender ikke mere nogen
anden stor Verden end Bygden dernede hvor hun har vret til Kirken nogen
Ganger og hvor hun blev konfirmeret ifjor.....

Og nu er det de tilfldige Gjremaal som mlder sig, saaledes Veien
nedover som er lite fremkommelig paa et Par Steder. Da Jorden endnu er
tien gaar Isak og Sivert en Dag og begynder at grfte Veien. Det er to
Myrstykker som skal trlgges.

Aksel Strm har lovet at vre med paa dette Arbeide fordi ogsaa han har
Hest og har Bruk for Veien; men nu fik Aksel saa ndvendig rend til
Byen -- hvad i Alverden han skulde der, men det var et aldeles ndvendig
rend, sa han. Men han har faat sin Bror paa Breidablik til at mte i
sit Sted paa Veiarbeidet. Han heter Fredrik.

Denne Mand er ung og nygift, en letlivet Kar som kan si en Spk og vre
like god for det; Sivert og han ligner hverandre. Nu var Fredrik indom
sin nrmeste Grande Aronsen paa Storborg da han kom opover imorges og er
derfor optat av alt det Handelsmanden hadde sagt. Det begyndte slik at
Fredrik vilde ha en Tobaksrul. Jeg skal forre dig en Tobaksrul naar jeg
faar han, sa Aronsen. Naa, saa har Dokker ikke Tobak? Nei, og ikke vil
jeg ha han, det er ingen til at kjpe han. Hvad du tror jeg tjener paa
en Tobaksrul? Aronsen hadde nok vret i et farlig Lune, han fandt sig
likefrem narret av det svenske Gruveselskap: nu hadde han nedsat sig her
i Marken for at handle og saa stanset Driften!

Fredrik smiler lunt av Aronsen og har ham tilbedste: Nei han har da ikke
gjort det Slag med Jorden sin! sier han, og han har ikke engang Foder
til Dyrene sine, han kjper det! Han var paa mig om at faa kjpe Hi.
Nei jeg hadde ikke Hi at slge. Naa, du trnger ikke Penger! sa han
Aronsen. Han tror det er ett og alt at ha Penger, han drev en
Hundredekroneseddel paa Disken og sa: Penger! Ja Penger er godt! sa jeg.
Det er bom konstant! sa han. Han er akkurat som han viser sig rlite
naragtig medkvart, og Konen hans hun gaar med Lommeur paa sig til
Hverdags -- hvad det nu kan vre for indstndige Klokkeslt hun skal
huske paa.

Sivert spr: Snakket ikke han Aronsen om en som hette Geissler? -- Jo.
Det var en som ikke vilde slge Fjldet sit, sa han. Han Aronsen var
rasende: en avsat Lensmand, sa han, kanske eier han ikke en Femkrone i
Boka, han skulde vret skutt! Dokker skal nu bie rlite, sa jeg, saa
slger han vel senere. Nei, sa han Aronsen, det skal du ikke vr at tro.
For det skjnner vel jeg som er Handelsmand at naar den ene Parten
stter paa to Hundrede og femti Tusen og den andre Parten byr fem og
tyve Tusen saa er det formeget som staar dem imellem, det blir ingen
Handel. Men Lykke paa Reisen! sa han Aronsen, jeg var bare tilfreds jeg
aldrig hadde sat min Fot i dette Hullet med mig og mine! Ja Dokker
tnker nu vel ikke paa at slge? spurte jeg. Jo, svarte han, det er net
hvad jeg tnker paa. Denne Myrmarken, sa han, dette Hullet og denne
rken! Jeg tar ikke ind en Krone paa hele Dagen mere, sa han.

De lo av Aronsen og hadde ingen Medynk med ham. -- Tror du han slger?
spurte Isak. -- Ja det lt han om. Og nu har han alt skilt sig med
Drengen. Ja det er en artig og konstig Mand han Aronsen, det er visst!
Han skiller sig med Drengen som kunde arbeide med Vinterveden og kjre
hjem Hi med hans egen Hest, men han beholder Fuldmgtigen! Det er nok
sandt, han slger ikke for en Krone om Dag mere, for han eier ikke Varer
i Bua; men hvad skal han saa med Fuldmgtigen? Minders det er av
Stormgtighet og Overmagt: at han maa ha en Mand til at staa ved Pulten
og skrive i store Protokoller. Hahaha, ja det er net som han skulde vre
rpitterlite galen han Aronsen!

De tre Mnd arbeider til Middags, spiser av sine Matskrpper og prater
en kort Stund. De har sine Ting at drfte, Markens og Nybyggenes Ve og
Vel, det er ikke Smaatterier, men de behandler dem med Sindighet, de er
rolige, deres Nerver er uslitte og gjr ikke det de ikke skal. Nu
begynder Hsten, det tier overalt i Skogen omkring, Fjldene staar der,
Solen staar der, iKvld vil Maane og Stjrner komme, alt er faste
Forhold, det er fuldt av Venlighet, en Favn. Her har Menneskene Tid til
at hvile i Lyngen, med en Arm til Hodepute.

Fredrik taler om Breidablik, at han har ikke faat gjort stort dernede
endda. -- Jo, sier Isak, du har gjort meget alt, det saa jeg da jeg var
nedover. -- Denne Ros fra den ldste i Marken, Kjmpen selv, gldet vel
Fredrik, han spr rlig: Synes Dokker det? Nei det skal bli bedre
senere. Jeg blev saa borthftet iaar, Stuen skulde flies, hun var lk og
holdt paa at fare ilde; Hihuset maatte jeg rive og stte op igjen;
Fjsgammen var forliten, jeg har nu baade Ku og Kvige som at ikke han
Brede hadde i sin Tid, sier Fredrik stolt. -- Trives du her? spr Isak.
-- Ja jeg trives og Konen min hun trives, hvorfor skulde vi ikke det?
Det er vidt omkring hos os, vi kan se opover og nedover Veien. Den lille
Lunden ved Husene er pen, synes vi, der er Bjrk og Selje, jeg skal nu
plante mere paa andre Siden av Tunet naar at jeg faar Tid. Det er
storveies saa Myren har trket bare siden i Vaar da jeg grftet, det
kommer nu an paa tilaars hvad som monne vokse paa hende! Jo trives? Naar
at Konen og jeg har Hus og Hjem og Jord? -- Naa, skal det vre bare
dokker to? spr Sivert underfundig. -- Nei, vet du, det kan hnde at vi
blir flere, svarer Fredrik muntert. Og naar vi snakker om at trives saa
har jeg aldrig set Konen min saa trivelig som nu.

De arbeider tilkvlds; nu og da retter de Ryggen og snakker med
hverandre: Naa, saa fik du ikke Tobak? spr Sivert. -- Nei, og det er
jeg like sl med, svarer Fredrik. Jeg bruker ikke Tobak. -- Bruker du
ikke Tobak? -- Nei. Men jeg vilde bare gaa indom han Aronsen og hre
hvad han sa. -- Da lo begge Skierne og hadde Moro.

Paa Hjemveien er Far og Sn faamlte som sdvanlig, men Isak maa ha
tnkt ut noget, han sier: Du, Sivert? -- Ja? svarer Sivert. -- Nei det
var ikke noget. -- De gaar en lang Stund, saa taler Farn igjen:
Hvorledes kan han Aronsen handle naar han ikke eier Varer? -- Nei,
svarer Sivert. Men her er nu ikke saa mange Mennesker i Marken at ha
Varer til. -- Naa, mener du det? Neinei, det er vel saa! -- Sivert
forundrer sig litt over disse Ord.-- Farn fortstter: Her er bare otte
Nybygg, men det kan nu bli flere og flere. Nei jeg vet ikke. -- Sivert
forundrer sig endda mere; hvad tnker Farn paa? Ingenting? Far og Sn
gaar en lang Stund igjen og er nsten hjemme. -- Hm. Hvad du tror han
Aronsen vil stte paa for Stedet sit? spr den Gamle. -- Det var nu det!
svarer Sivert. Vil du kjpe det? sier han for Spk. Men med ett gaar det
op for ham hvor Farn vil hen: det er Eleseus den Gamle tnker paa. Aa
han har vel aldrig glemt ham, men tnkt like saa trutt paa ham som Morn,
bare paa sin egen Maate, nrmere Jorden, ogsaa nrmere Sellanraa. --
Prisen er vel overkommelig, sier Sivert da. -- Og naar Sivert sier saa
meget da skjnner Farn paa sin Side at han er blit forstaat, og som om
han er rdd for at ha vret for tydelig gaar han straks over til at si
et Par Ord om Veiarbeidet, at det var godt de hadde det ifra sig.

I et Par Dager stak Sivert og hans Mor sine Hoder sammen og raadslog og
hadde meget at hviske om og skrev endog et Brev; da Lrdagen kom fik
Sivert Lyst til at gaa til Bygden. -- Hvad du skal nedi Bygden nu igjen
og rnde Stvlerne i Filler? spurte Farn dygtig forarget -- aa mere
morsk i Ansigtet end naturlig var, han skjnte nok at Sivert skulde paa
Posthuset. -- Jeg skal til Kirken, svarte Sivert. -- Det fandtes ikke
bedre Grund. Farn sa: Ja hvad det kunde vre!

Men naar Sivert skulde til Kirken saa kunde han spnde for og ta lille
Rebekka med. Lille Rebekka hun kunde sandelig faa denne Fornielsen for
frste Gang i Livet, hun hadde vret saa dygtig til at gjte for
Turnipsen og var i det hele tat Perlen og Knoppen av alle paa Gaarden,
det var hun. Det blev spndt for, og Rebekka fik Tausen Jensine med til
Flge -- hvilket Sivert ikke motsatte sig.

Mens de er borte hnder det at Fuldmgtigen paa Storborg kommer opover
Marken. Hvad nu? Nei ingen stor Ting, bare at en Fuldmgtig, en
Andresen, kom gaaende, han skal op paa Fjldet en Tur, hans Chef har
sendt ham. Mere er det ikke. Og det gaar intet strre Ryk gjennem
Menneskene paa Sellanraa ved denne Hndelse, det er ikke som i gamle
Dager da en Fremmed var et sjldent Syn paa Nybygget og Inger blev mere
eller mindre altereret. Nei Inger hun er gaat i sig selv igjen og er
stille.

En aparte Ting den Andaktsboken, en Veileder, ja en Arm omkring Halsen!
Naar Inger hadde vret slipphndt med sig selv og gaat sig vild i
Brmarken fandt hun hjem igjen ved Mindet om Kammerset og Andaktsboken,
for Tiden var hun atter nedsnket og gudfrygtig. Hun husker de Aar for
lnge siden da hun sydde og stak sig paa en Naal og sa: Fan! Det lrte
hun av sine Medsstre ved det store Skrdderbord. Nu stikker hun sig paa
en Naal og blr og suger Blodet av i Taushet. Det skal ikke liten
Overvindelse til at omvende sig saa. Og Inger gik endda videre. Da alle
Arbeiderne var forsvundne og Stenfjset var frdig og hele Sellanraa
igjen laa forlatt da hadde Inger en Krise og graat meget og slet ondt.
Hun lastet ingen anden end sig selv for sin Fortvilelse og hun var dypt
ydmyg. Bare hun kunde tale med Isak og lette sit Sind, men det gjorde
ingen paa Sellanraa, at de talte om sine Flelser og bekjendte noget.
Saa bad hun Manden svrt omhyggelig ind til Maaltiderne og gik like bort
til ham og bad ham istedet for at rope fra Drhellen, og om Kvldene saa
hun over Klrne hans og satte i Knapper. Men Inger gik endda videre, en
Nat reiste hun sig paa Albuen og sa til Manden: Du Isak? -- Hvad det er?
spr Isak. -- Naa, er du vaken? -- Ja? -- Nei det var ikke noget, sier
Inger. Men jeg har ikke vret som jeg skulde. -- Hvad? spr Isak. Det
undslap ham og han kom sig paa Albuen han ogsaa. De laa og talte videre;
hun er nu allikevel et makelst Kvindfolk og har et fuldt Hjrte: Jeg
har ikke vret som jeg skulde imot dig, sier hun. Det gjr mig saa ondt!
-- Disse enkle Ord rrer ham, rrer Kvrnkallen, han vil sandelig trste
Inger, han forstaar ikke selve Saken, men han forstaar bare at det er
ingen som hun: Det skal du ikke vr at graate for, sier Isak, for det er
ingen som er som vi skal! -- Naa. Neinei, svarer hun taknemmelig. Aa
Isak han hadde slikt sundt Skjn paa Tingene, han rettet dem op naar de
hldet. Hvem er som vi skulde vre? Han hadde Ret, selve Hjrtets Gud,
han som endda er Gud, er jo ute paa ventyr, og vi kan se det paa ham,
Vildstyringen: den ene Dag duver han i en Rosendynge og slikker sig om
Munden og husker sig, den nste Dag har han traadt en Torn i Foten og
drager den ut igjen med et desperat Ansigt. Dr han av det? Ikke Spor,
han er like god. Det skulde se vakkert ut om han dde.

Det rettet sig med Inger ogsaa, hun kommer over det, men hun vedblir med
sine Andaktsstunder og finder tryg Barmhjrtighet i dem. Inger er
flittig og taalmodig og god hver Dag, hun kjender Isak fra alle andre
Mandfolk og nsker sig intet andet end han. Naturligvis er han ingen
Stver og Sanger til det Ytre, men han er bra nok, ho, det skulde hun
mene! Og det sandes igjen at Gudsfrygt med Nisomhet er en stor Vinding.

Nu kom denne lille Fuldmgtig fra Storborg, denne Andresen, han kom til
Sellanraa om Sndagen, og Inger blev ikke altereret, det var langt ifra,
hun gad ikke engang selv gaa ind med en Mlkekum til ham, men da ikke
Tausen var hjemme sendte hun Leopoldine med den. Og Leopoldine bar jo en
Mlkekum godt nok og sa Vrsaagod og blev rd i Ansigtet, endda hun
hadde Sndagsklr paa og intet hadde at undse sig for. -- Tak, det er
altfor meget! sa Andresen. Er Far din hjemme? sa han. -- Ja han er vel
ute enkvar Stdn. -- Andresen drak og trket sig med Lommetrkldet og
saa paa Klokken. Er det langt op til Gruverne? sa han. -- Nei. Det er en
Times Gang og ikke det. -- Jeg skal op og se dem over for han Aronsen
som jeg er Fuldmgtig hos. -- Naa. -- Ja du kjender vel mig? Jeg er
Fuldmgtig hos han Aronsen. Du har vret hos os og handlet. -- Ja. --
Jeg husker dig godt, sa Andresen, du har vret to Ganger og handlet. --
Det er mere end som ventendes at Dokker kan huske mig, svarte
Leopoldine, men da var det noksaa forbi med hendes Krfter, hun stod og
holdt sig i en Stol. -- Andresen hadde Krfter tilbake, han fremturet og
sa: Skulde jeg ikke huske dig! Og han sa videre: Kan du ikke gaa med mig
op paa Fjldet?

Litt efter litt blev det rdt og rart for Leopoldines ine og Gulvet
blev borte under hende og Fuldmgtig Andresen talte fra det Fjrne: Har
du ikke Tid? -- Nei, svarte hun. -- Gud vet hvorledes hun kom sig ut i
Kjkkenet. Morn saa paa hende og spurte: Hvad det er som feiler dig? --
Ingenting.--

Ingenting, neivel. Men se, nu var det Leopoldines Tur at bli altereret,
at begynde Kredslpet. Hun var vel skikket til det, oplpen og pen og
nykonfirmeret, hun vilde nok bli et bra Offer. Det dirrer en Fugl i
hendes unge Bryst, hendes lange Hnder er som Morns fulde av mhet,
fulde av Kjn. Kunde hun ikke danse? Joda. Det var et Under hvor de
lrte det, men de lrte at danse paa Sellanraa ogsaa, Sivert kunde det,
Leopoldine kunde det, en Dans skapt i Marken, en stedegen Svingom med
mange Krfter, Skotsk, Masurka, Reinlnder og Vals. Og kunde ikke
Leopoldine pynte sig og bli forelsket og drmme lysvaken? Akkurat som
andre! Da hun stod paa Kirkegulvet fik hun laane Morns Guldring, det
fandtes ikke Synd i det, det var bare pent, og Dagen efter da hun skulde
til Alters fik hun forresten ikke Ringen paa fr alt var overstaat. Hun
kunde gjrne staa med Guldring paa Kirkegulvet, hun var Datter av en
mgtig Mand, Markgreven.

Da Fuldmgtig Andresen kom ned igjen fra Fjldet traf han Isak og blev
bedt ind. Han fik Middag og Kaffe. Alle Husets Folk var nu i Stuen og
deltok i Samtalen. Fuldmgtigen forklarte at Aronsen hadde sendt ham
opover for at underske hvorledes det var fat med Gruverne, om det var
Tegn til at Drift og Virksomhet kunde begynde igjen. Gud vet,
Fuldmgtigen sat kanske og storli at han var sendt, han kunde like saa
gjrne ha fundet Turen paa for egen Regning, og ialfald saa kunde han
ikke ha vret helt oppe ved Gruverne paa den korte Tid han var borte. --
Det er nu ikke saa godt at se utenpaa om at Selskapet vil begynde igjen,
sa Isak. -- Nei det indrmmet Fuldmgtigen, men han Aronsen hadde nu
sendt ham og det var nu ogsaa saa at fire ine ser mere end som to.

Men nu kunde vel ikke Inger bare sig lnger, hun spr: Er det som de
sier at han Aronsen vil slge igjen? -- Fuldmgtigen svarer: Han snakker
paa det. Og en Mand som han kan nu gjre hvad han vil, for han har
Middel til alt. -- Naa, han har mange Penger? -- Ja, svarer Fuldmgtigen
og nikker, det mankerer visst ikke! -- Inger kan atter ikke tie, men
spr: Hvad mon han forlanger for Stedet sit? -- Isak griper ind, han er
kanske endda mere nyfiken end Inger; men denne Ide om Kjpet av Storborg
skal aldeles ikke ha opstaat hos ham, han gjr sig fremmed for den og
sier: Hvad du spr for, Inger? -- Nei jeg spr nu bare, svarer hun. --
De ser begge paa Fuldmgtig Andresen og venter. Da svarer han.

Han svarer noksaa forbeholdent at Prisen vet han ikke, men han vet hvad
Aronsen selv har sagt at Storborg koster ham. -- Hvormeget er det? spr
Inger og eier ikke Magt til at tie og holde sin Mund. -- Det er seksten
Hundrede Kroner, svarer Fuldmgtigen. -- Naa, Inger slaar ieblikkelig
Hnderne sammen, for er det noget Kvindfolk ikke har saa er det just
dette at Vet og Forstand paa Gaardpriser det har de ikke. Men forresten
saa er nu seksten Hundrede Kroner det er ingen Smaasum i Marken, og
Inger er bare rdd for en Ting: at Isak skal skrmmes ifra. Men Isak han
er akkurat Maken til et Fjld og sier bare: Det er de store Husene! --
Ja, sier Fuldmgtig Andresen ogsaa, det er de overhndige Husene!--

Nys fr Fuldmgtigen gaar er Leopoldine kommet sig paa Dr. Det er saa
rart, det synes vel umulig for hende at ta ham i Haanden. Men hun har
fundet sig en god Plass og staar i Stenfjset og ser ut av et av
Vinduerne. Hun har et blaat Silkebaand om Halsen, det hadde hun ikke
fr, og det mrkelige er at hun har faat Tid til at ta det paa. Der gaar
han forbi, han er litt liten og rund, sprk i Lggene, lyslet Helskjg,
otte, ti Aar ldre end hun. Han er ikke uvennes, skulde hun mene! ....

Og saa kom Kirkefolket hjem langt ut paa Natten til Mandag. Alt var gaat
bra, lille Rebekka hadde nu sovet de siste Timer opover og hun blev
ogsaa lftet sovende av Kjrren og baaret ind. Sivert har hrt meget
Nyt, men da Morn spr: Hvad du freget? svarer han bare: Nei ikke noget
videre. Han Aksel har faat Slaamaskine og Brotharv. -- Hvad du sier?
spr Farn interesseret. Saa du det? -- Jeg saa det. Det stod paa
Bryggen. -- Naa, saa var det rendet hans til Byen! sier Farn. Og Sivert
sitter tyk av bedre Viden, men mler ikke et Ord mere.

Farn kunde gjrne tro at Aksel Strms ndvendige rend til Byen var at
kjpe Slaamaskine og Brotharv; Morn kunde ogsaa gjrne tro det. Aa men
det var ingen av Forldrene som trodde det, de hadde nok hrt ymte om at
det hang sammen med et nyt Barnemord i Marken. -- Ja nu maa du gaa og
lgge dig! sier Farn tilslut.

Sivert gaar og lgger sig, han er tyk av Viden. Aksel er kaldt til
Forhr, det var en stor Sak, Lensmanden er reist med ham. Det var saa
stor en Sak at Lensmandsfruen, som sandelig atter hadde faat en Liten,
hadde forlatt Barnet og var reist med til Byen. Hun hadde lovet paa at
hun vilde tale et Ord med Juryen.

Nu drev det med Sladder og Rygter i Bygden og Sivert mrket godt at et
visst ldre Barnemord blev husket paany. Utenfor Kirken stanset Samtalen
naar han nrmet sig, og hadde han ikke vret den han var vilde kanske
Folk ha vendt sig fra ham. Det var godt at vre Sivert, frst fra en
stor Gaard, en rik Mands Sn, dernst selv en dygtig Kar, en Arbeider,
han stod foran andre og hadde Respekt. Han hadde ogsaa hele Tiden hat
Folkeyndest. Bare nu ikke Jensine kom til at faa hre formeget fr de
reiste hjem! Sivert hadde ogsaa sit at ottest for, ogsaa Markens Folk
kan rdme og blekne. Han saa da Jensine gik fra Kirken med lille
Rebekka, hun hadde ogsaa set ham, men var bare gaat forbi. Saa venter
han en Stund og kjrer saa over til Smedens Stue for at hente de to.

De sitter og spiser, hele Huset spiser Middag. Sivert blir ogsaa bydd
Mat, men han har spist, Tak! De visste at han skulde komme, de kunde ha
ventet den lille Stunden, det vilde de ha gjort paa Sellanraa, det
gjorde de ikke her. -- Aanei det er vel ikke slik Mat som du vinn paa,
sier Smedkonen. -- Hvad du freget med Kirken? spr selve Smeden, skjnt
han hadde vret ved Kirken han og.

Da Jensine og lille Rebekka sitter paa Kjrren sier Smedkonen til sin
Datter: Jaja, Jensine, nu maa det ikke vare for lnge fr du kommer hjem
igjen! -- Dette kan forstaaes paa to Maater, tnkte vel Sivert, for han
blandet sig ikke i det. Men en litt tydeligere Tale, og han vilde kanske
ha svaret! Han rynker Brynene og venter, -- nei, intet mere.

De kjrer hjemover og lille Rebekka er den eneste som har noget at si,
hun er fuld av ventyret i Kirken, av Presten i den slvkorsede Kjole,
av Lyskronen, Orglet. Efter en lang Stund sier Jensine: Det var
skammelig dette med ho Barbro! -- Hvad det var Mor di mente med at du
skulde komme hjem igjen snart? spr Sivert. -- Hvad hun mente? -- Vil du
reise ifra os? -- Jeg maa vel hjem igjen engang, svarer hun. -- Ptro!
sier Sivert og stanser Hesten. Vil du at jeg skal snu med dig nu? --
Jensine ser paa ham, han er blek som en Ddning. -- Nei, svarer hun.
Kort efter begyndte hun at graate. Rebekka ser forundret fra den ene til
den andre. Aa lille Rebekka var svrt nyttig at ha med paa en slik Tur,
hun tok Parti for Jensine og klappet hende og fik hende til at smile
igjen. Og da lille Rebekka truet sin Bror med at hun vilde hoppe av
Kjrren og finde en god Vie til ham maatte ogsaa Sivert smile. -- Men nu
maa jeg sprre hvad du mente? sa Jensine. -- Sivert svarte uten
Betnkning: Jeg mente at hvis du vil reise ifra os saa maa vi prve at
greie os dig foruten. -- Lnge efter sier Jensine: Jaja ho Leopoldine er
nu voksen og kan gjre mit Arbeide.

Det blev en vemodig Hjemfrd.




VII


Det gaar en Mand opover Marken. Det suser og regner, Hstvten er
begyndt, men det bryr ikke Manden sig om, han ser glad ut og er det
ogsaa, det er Aksel Strm, han kommer fra Forhret og er frikjendt. Og
han er glad: frst saa staar nu en Slaamaskine og en Nybrotharv til ham
nede paa Bryggen og dernst er han frikjendt. Han har ikke vret med at
myrde et Barn. Slik kan det gaa!

Men for nogen Stunder han har oplevet! Da han stod og vidnet hadde denne
daglige Sliter det tyngste Arbeide i sit Liv. Han hadde ingen Fordel av
at ke Barbros Skyld, derfor tok han sig vel i Agt for at si formeget,
han aapenbaret ikke engang alt han visste, hvert Ord blev spurt ut av
ham og han svarte oftest med Ja og Nei. Var ikke det nok? Skulde Saken
gjres endda strre? Aa det saa mangen Gang ut til at bli Alvor, den
hie vrighet var saa sortkldt og farlig, den kunde med nogen faa Ord
ha vendt alt til det vrste og kanske faat ham dmt. Men det var snille
Folk, de vilde ikke hans Undergang. Og det traf sig desuten saa at det
var mgtige Krfter i Virksomhet for at redde Barbro, dette skulde ogsaa
han komme til at nyte godt av.

Hvad i Alverden stod saa paa for ham?

Barbro selv kunde vel ikke gi sig til at forklare sig til Misfordel for
sin forrige Husbond og Kjreste, han sat inde med en frygtelig Viden om
baade denne og en ldre Barnesak, hun var vel ikke dum. Nei Barbro var
klok nok, hun roste Aksel og sa at han slet intet visste om hendes
Nedkomst fr efter at den var over. Han var smaat egen av sig og de
stemte ikke overens, men han var en stille Kar og en aldeles utmrket
Kar. Nei at han hadde gravet en ny Grav og skjult Liket i den, det var
lnge bakefter, det kom sig av at han syntes ikke den frste Graven var
tr nok, men det var den nu forresten, det var bare at han Aksel var saa
egen.

Hvad stod saa paa for Aksel naar Barbro tok hele Bren? Og for Barbro
var det saare mgtige Krfter i Bevgelse. Fru Lensmand Heyerdahl var i
Bevgelse.

Hun gik til hi og lav Person og sparte sig ikke, hun forlangte sig
avhrt som Vidne og holdt Tale i Retten. Da hendes Tur kom stod hun der
ved Skranken og var meget til Dame, hun optok Sprsmaalet om Barnemord i
hele sin Bredde og gav Retten et Numer, det var som hun hadde utvirket
Tillatelse hertil paa Forhaand. Man kunde ha hvad for Mening man vilde
om Lensmandsfruen, men tale kunde hun og lrd i Politik og
Samfundssprsmaal det var hun. Det var et Under hvor hun fik Ordene
ifra. Nu og da syntes Lagmanden at ville fre hende litt tilbake til
Saken, men han hadde vel ikke Hjrte til at forstyrre hende, han lot
hende holde paa. Og i Slutten kom hun baade med et Par brukbare
Oplysninger og gjorde Retten et opsigtsvkkende Tilbud.

Alt foregik -- bortset fra retstekniske Vidtlftigheder -- saaledes:

Vi Kvinder, sa Lensmandsfruen, vi er en ulykkelig og underkuet Halvdel
av Menneskeheten. Det er Mnd som gjr Lovene, vi Kvinder har ingen
Indflytelse paa dette. Men kan nu en Mand stte sig ind i hvad det vil
si for en Kvinde at faa Barn? Har han flt Angsten, har han flt den
forfrdelige Smrte og Ve og utsttt Skrikene?

I dette Tilflde er det en Tjenestepike som har faat Barnet. Hun er
ugift, hun skal altsaa hele Tiden gaa med Barn i sig og prve at skjule
det. Hvorfor skal hun skjule det? For Samfundets Skyld. Samfundet
foragter den ugifte Kvinde som skal ha Barn. Det ikke alene ikke
beskytter hende, men det forflger hende med Foragt og Skam. Er det ikke
haarreisende? Det er saa at ethvert Menneske med Hjrte i Livet maa
oprres! Piken skal ikke bare fde Barn til Verden, som kunde synes evig
haardt nok, men hun skal behandles som en Forbryter herfor. Jeg vil si
det var et Held for denne Pike som her sitter paa Anklagebnken at
hendes Barn ved et Ulykkestilflde blev fdt i Bkken og kvalt. Det var
en Lykke baade for hende selv og for Barnet. Saalnge Samfundet er som
det nu er br en ugift Mor vre straffri for endog at drpe sit Barn.

Det hres et svakt Murr fra Lagmanden.

Eller ialfald straffes bare ubetydelig, sa Lensmandsfruen. Selvflgelig
er vi alle enige i at Brnenes Liv br bevares, sa hun, men skal absolut
ingen av Humanitetens Love gjlde overfor den ulykkelige Mor? sa hun.
St Dem ind i hvad hun har gjennemgaat under Svangerskapet, hvad for
Kvaler hun har oplevet med at skjule sin Tilstand og ikke vite sin arme
Raad med sig selv og det Barn som skal komme. Det kan ikke nogen Mand
stte sig ind i, sa hun. Barnet faar ialfald en velment Dd. Morn vil
ikke sig selv og det kjre Barn saa ondt at det skal leve, Skammen er
for tung for hende at bre, under dette modnes Planen i hende om at
avlive Barnet. Saa fder hun i Dlgsmaal og hun er i fire og tyve Timer
saa fuld av Vildelse at hun er utilregnelig under selve Drapet. Hun har
saa at si nsten ikke utvet det, for hun er saa i Vildelse. Med hver
Knokkel i sig endda vrkende efter Nedkomsten skal hun nu ombringe
Barnet og skaffe Liket avveien, -- tnk Dem den Viljeanstrngelse som
utfordres til dette Arbeide! Men naturligvis nsker vi alle at Brn skal
leve og det er bare beklagelig at nogen av dem utryddes. Men det er
Samfundets egen Skyld, dette haaplse, ubarmhjrtige, sladresyke,
forflgelsessyke, ondsindede Samfund som staar paa Vakt for at kvrke
den ugifte Mor med alle Midler!

Men selv efter en slik Medfart av Samfundet kan de mishandlede Mdre
reise sig igjen. Det er ofte saa at disse Piker efter sit sociale
Feiltrin netop da begynder at utfolde sine bedste og dleste Egenskaper.
Lagretten kunde sprre Bestyrerinderne paa de Asyler som optar Mor og
Barn om ikke dette er sandt. Og det er erfaringsmssig godtgjort at
netop de Piker som har -- ja som Samfundet saaledes har tvunget til at
drpe sit Barn, de blir saa utmrkede Barnepiker. Det skulde vel gi Stof
til Eftertanke for nogen hver.

En anden Side av Saken er denne: Hvorfor skal Manden gaa fri? Morn som
begaar Barnemord hun kastes i Fngsel og pines, men Barnefarn, selve
Forfreren, han rres ikke. Men aldenstund han er Barnets Ophav har han
Del i Mordet og den strste Del i det, uten ham vilde Ulykken ikke vret
ute. Hvorfor gaar saa han frank og fri? Fordi Lovene forfattes av
Mandfolk. Der har De Svaret. Det er saa at man maa anrope Himlen om Vrn
mot disse Mandfolklove! Og det blir aldrig godt fr vi Kvinder blir med
og faar et Ord at si ved Valgene og paa Tinget.

Men, sa Lensmandsfruen, naar nu denne grusomme Skjbne rammer den
skyldige -- eller mere skyldige -- ugifte Mor som begaar Barnemord, hvad
skal vi saa mene om den uskyldige som bare mistnkes for Mordet og ikke
har utvet det? Hvad for Opreisning gir Samfundet dette Offer? Ingen
Opreisning! Jeg vidner at jeg kjender den anklagede Pike som sitter der,
jeg har kjendt hende fra Barn, hun har vret i min Tjeneste, hendes Far
er min Mands Stvnevidne. Vi Kvinder tillater os at tnke og fle stik
imot Mndenes Anklager og Forflgelser, vi tillater os at ha en Mening
om Tingene. Piken der er arresteret og bervet Friheten mistnkt for
frst at ha fdt i Dlgsmaal, dernst for at ha ombragt sit Barn. Hun
har -- det tviler ikke jeg paa -- ingen av Delene gjort; Lagretten vil
selv komme til denne soleklare Slutning. Dlgsmaal? Hun fder midt paa
lyse Dagen. Vel er hun alene, men hvem skulde vre hos hende? Det er
langt op i en demark, det eneste Menneske paa Stedet foruten hende selv
er en Mand, skulde hun ha tilkaldt ham i et slikt ieblik? Vi Kvinder
oprres ved en slik Tanke, vi slaar inene ned ved en slik Tanke. -- Saa
skal hun ha drpt Barnet? Hun fdte det i en Bk, hun ligger der i
iskoldt Vand og fder. Hvorledes er hun kommet til Bkken? Hun er
Tjenestepike, altsaa Slave, hun har sine daglige Gjremaal, nu skal hun
tilskogs efter Ener til Trkjrlerne; idet hun skal over Bkken glider
hun og falder nedi. Der blir hun liggende, Barnet fdes og kvles i
Vandet.

Lensmandsfruen stanser. Hun kunde se paa Retten og Tilhrerne at hun
hadde talt forunderlig godt, det var saa stille i Rummet, bare Barbro
sat nu og da og trket inene av Rrelse. Fruen endte med disse Ord: Vi
Kvinder har et Hjrte. Jeg har forlatt mine Brn i fremmede Hnder for
at komme reisende og vidne for den ulykkelige Pike som sitter der.
Mndenes Love kan ikke forbyde Kvinden at tnke: jeg tnker at Piken der
er straffet nok for ikke at ha gjort nogetsomhelst galt. Frikjend hende
da, saa skal jeg ta hende til mig. Hun vil bli den mest utmrkede
Barnepike jeg har hat.

Fruen slutter.

Lagmanden bemrket: Ja men det var jo Barnemorderskerne som efter Fruens
Uttalelser blev saa utmrkede Barnepiker? Aa, men Lagmanden var ikke
uenig med Fru Lensmand Heyerdahl, langtfra, han var saa human han ogsaa,
saa presteagtig mild. Ved det Par Sprsmaal som Statsadvokaten fik
rettet til Fruen efterpaa sat Lagmanden for det meste og noterte paa
nogen Papirer.

Det var en Formiddags Forhandling, ikke stort mere, Vidnerne var saa faa
og Saken sandelig saa grei. Aksel Strm sat og haapet det bedste, saa
syntes pludselig baade Lensmandsfruen og Statsadvokaten at forene sig om
at skaffe ham Ubehageligheter fordi han hadde begravet Barneliket
istedet for at mlde Ddsfaldet. Han blev utspurt med nogen Strnghet og
han vilde kanske ikke ha klaret sig altfor godt paa dette Punkt hvis han
ikke et Stykke borti Salen hadde faat ie paa Geissler. Aldeles rigtig:
Geissler sat der. Dette gav Aksel et Slags Sttte, han flte sig ikke
lnger alene mot en vrighet som vilde ham tillivs. Geissler nikket til
ham.

Jo Geissler var mtt op i Byen. Han kom ikke til at mlde sig som Vidne,
men han var tilstede. Han hadde ogsaa brukt et Par Dager fr Forhret
til at stte sig ind i Saken og notere ned det han husket av Aksels egen
Fortlling paa Maaneland. De fleste av Dokumenterne var i Geisslers ine
noget Skrap, denne Lensmand Heyerdahl var et meget indskrnket Menneske,
han hadde i sin Efterforskning lagt an paa at gjre Aksel til Medvider i
Barnemordet. Den Tosk, den Idiot, han hadde intet Kjendskap til Livet i
Marken, han forstod ikke at Barnet netop var det Baand som skulde binde
Kvindfolkhjlpen til Aksels Gaard!

Geissler talte med Statsadvokaten, men han fik det Indtryk at han ikke
hadde behvet det: han vilde hjlpe Aksel hjem igjen til Gaarden og
Marken, men Aksel trngte ingen Hjlp. Nei for det saa jo velsignet lyst
ut for Piken Barbro selv, og blev hun frikjendt vilde Aksels Medskyld
falde bort. Det kom jo an paa Vidneutsagnene.

Da de faa Vidner var avhrt -- Oline var ikke indkaldt, men Lensmanden,
Aksel, Sakkyndigheten, et Par Piker fra Bygden, da de var avhrt var det
Middagshvile og Geissler gik til Statsadvokaten igjen. Nei
Statsadvokaten hadde den Opfatning at det fremdeles saa lyst ut for
Piken Barbro, som godt var. Fru Lensmand Heyerdahls Vidneprov hadde
vret av megen Vgt. Det kom jo an paa Lagretten.

Interesserer De Dem srlig for denne Piken? spurte Statsadvokaten. --
Forsaavidt, svarte Geissler. Eller kanske srlig for Manden. -- Har hun
tjent hos Dem ogsaa? -- Nei han har ikke tjent hos mig. -- Naa, Manden.
Men Piken? Det er hun som samler Rettens Medflelse. -- Nei hun har ikke
tjent hos mig. -- Manden han er mere fordgtig, sa Statsadvokaten. Han
gaar hen aldeles alene og begraver Barneliket i Skogen. Det er
mistnkelig. -- Han vilde vel i det hele tat begrave det, sa Geissler,
det var ikke gjort frste Gang. -- Naa, hun var en Kvinde og hadde ikke
en Mands Krfter til at grave. Og i den Tilstand hun var orket hun ikke
mere. Idet hele og store, sa Statsadvokaten, saa har vi arbeidet os
frem til et mere menneskelig Syn paa disse Barnemordsaker. Jeg vilde som
Lagrette ikke vaage at dmme denne Piken, og efter det som foreligger
tr jeg ikke krve hendes Domfldelse. -- Det er meget gldelig! sa
Geissler og bukket. -- Statsadvokaten vedblev: Som Menneske og
Privatmand vil jeg gaa endda videre: jeg vilde ikke dmme til Straf en
eneste ugift Mor som drpte sit Barn. -- Det er interessant, sa
Geissler, at Hr. Statsadvokaten og Fruen som vidnet idag er saa enige.
-- Naa, hun! Men hun talte forresten godt. Nei, men hvad skal alle disse
Domfldelser vre til? Ugifte Mdre har lidt saa uhrte Kvaler paa
Forhaand og er drevet saa langt ned under alle menneskelige Forhold ved
Verdens Haardhet og Brutalitet at det er Straf nok. -- Geissler reiste
sig og sa tilslut: Men saa er det Brnene? -- Ja, svarte Statsadvokaten,
det er srgelig nok med Brnene. Men naar alt kommer til alt saa er det
jo Guds Velsignelse med Brn igjen. Og specielt slike ugte Brn,
hvorledes gaar det dem? Hvad blir det av dem? -- Geissler vilde kanske
rte litt det runde Menneske, eller kanske vilde han bare gjre sig
mystisk og dyp, han sa: Erasmus var Lsbarn. -- Erasmus? -- Erasmus av
Rotterdam. -- Naa. -- Leonardo var Lsbarn. -- Leonardo da Vinci? Saa.
Ja det gives naturligvis Undtagelser, ellers var ikke Regelen der. Men i
det store og hele! -- Vi freder Fugl og Dyr, sa Geissler, det synes litt
rart ikke at frede Spdbrn. -- Statsadvokaten grep langsomt og vrdig
efter nogen Papirer paa Bordet til Tegn paa at han maatte avbryte: Ja,
sa han fravrende, ja, aaja. -- Geissler takket for den overordentlig
instruktive Samtale han hadde opnaadd og gik.

Han satte sig i Retssalen igjen for at vre ute i Tide. Det kitlet ham
vel at han sat der saapas mgtig: han hadde Kundskap om en viss
avklippet Skjorte til at bre -- Soplimeris i, om et Barnelik som drev
engang paa Stadthavet, han kunde stte Retten fast, et Ord av ham nu
vilde vre godt som Tusen Svrd. Men Geissler agtet visst ikke at uttale
dette Ord nu hvis det ikke blev ndvendig. Det tegnet jo herlig, selve
den offentlige Anklager var paa Anklagedes Side.

Saa fyldes Lokalet og Retten sttes igjen.

Det blev en interessant Komedie i Smaabyen, Statsadvokatens manende
Alvor, Forsvarerens bevgede Veltaleri. Lagretten sat og hrte efter
hvad den skulde mene om Piken Barbro og hendes Barns Dd.

Ikke for det: saa rent liketil var det nu ikke at finde dette ut.
Statsadvokaten var en pen Mand at se paa og han var sikkert ogsaa et
godt Menneske, men noget maatte ha rgret ham nylig, eller han var
kommet i Tanke om at han hadde en Plass at forsvare i norsk Retspleie,
Gud vet. Det var uforstaaelig, men han var ikke saa medgjrlig som i
Formiddag, han paatalte Udaaden hvis den var gjort, sandelig, sa han,
det var et mrkt Blad hvis det med Bestemthet kunde sies at vre saa
mrkt som Vidneforklaringerne tillot at tro og tnke. Det maatte saa
Lagretten avgjre. Han vilde fste Opmrksomheten paa tre Punkter: det
frste Punkt var om her forelaa Barnefdsel i Dlgsmaal, om dette
Sprsmaal stod klart for Dommerne. Han gjorde nogen personlige
Bemrkninger. Det andet Punkt var Kldet, denne halve Skjorten, hvorfor
hadde Anklagede tat med sig den? Var det paa Vonen om at hun skulde faa
Bruk for den? Han utviklet dette videre. Det tredje Punkt var den
skyndsomme og fordgtige Begravelse uten at mlde Ddsfaldet til Prest
og Lensmand. Her var Manden paa Stedet Hovedpersonen, og det var av den
strste Vigtighet for Lagretten at opgjre sig den rette Mening her. For
det var jo indlysende at var Manden Medvider, og det var derfor han
foretok Begravelsen paa egen Haand, saa maatte hans Tjenestepike ha
begaat en Ugjrning som han var blit Medvideri.

Hm! sa det i Salen.

Aksel Strm sat atter og skjnte at han var i Fare, han saa op og traf
ikke et eneste Blik, alle fulgte Taleren med inene. Men langt borti
Lokalet sat Geissler nu igjen, han saa yterst overlegen ut, som
sprkkefrdig av Hovmod, med Underlben fremskutt og med Ansigtet vendt
mot Loftet. Denne uhyre Likegyldighet for Rettens Alvor og dette Hm!
hit mot Sky kom til at virke opkvikkende paa Aksel, han flte sig atter
ikke alene mot hele Verden.

Og nu rettet det sig, denne Statsadvokat syntes endelig at det kunde
vre nok, han hadde faat utspredt saa megen Mistanke og Ondskap mot ham
som det var mulig, nu holdt han op. Ja han snudde paa en Maate helt
rundt gjorde Statsadvokaten, han forlangte ikke Domfldelse. Han sa
tilslut bent ut at efter de foreliggende Vidneprov torde ikke han for
sin Del paastaa Anklagede dmt.

Det var jo rigtig godt! tnkte vel Aksel, nu blir det en Ende paa det!

Saa tok Forsvareren fat, en ung Mand som hadde lrt at bli Jurist og som
nu hadde faat Forsvaret i denne prgtige Sak. Det blev ogsaa en Laat der
efter, aldrig hadde en Mand vret mere viss paa at forsvare en
Uskyldighet end han. I Grunden hadde denne Fru Lensmand Heyerdahl kommet
ham i Forkjpet og knepet adskillige Argumenter fra ham i Formiddag, han
var misnid med at hun hadde utnyttet Samfundet -- aa han hadde selv saa
meget at si Samfundet! Han var rgerlig paa Lagmanden som ikke hadde
stoppet hende i Talen, det var jo et Indlg hun leverte, oplagt
Procedure, hvad var nu tilbake til ham?

Han begyndte med Begyndelsen av Piken Barbro Bredesens Levnetslp, hun
var fra et Smaakaarshjem, forresten med strvsomme og agtvrdige
Forldre, hun kom tidlig ut at tjene, hun kom frst til Lensmandens. Vi
har idag hrt den Mening som hendes Matmor, Fru Heyerdahl, hadde om
hende, den kunde ikke vre mere straalende. Barbro kom til Bergen.
Forsvareren fstet sig ved det dypt flte Skudsmaal fra to Kontorister
som hun hadde indtat en betrodd Stilling hos i Bergen. Barbro kom hjem
igjen for at styre Hus hos en Ungkar i Utmarken. Her begyndte hendes
Ulykke.

Hun skulde ha Barn med denne Ungkar. Den rede Statsadvokat hadde --
forvrig paa den allerskjnsomste og skaansomste Maate -- antydet
Barnefdsel i Dlgsmaal. Hadde Barbro dulgt sin Tilstand, hadde hun
forngtet den? De to Vidner, Pikerne fra hendes Hjembygd, hadde ment at
forstaa at hun var frugtsommelig, men da de spurte hende hadde hun
aldeles intet ngtet, hun hadde bare slaat det hen. Slik gjr unge Piker
det med den Ting, de slaar det hen. Ingen andre hadde spurt Barbro. Var
hun gaat til sin Matmor og hadde bekjendt? Hun hadde ingen Matmor. Hun
var selv Matmor. Hun hadde en Husbond, men en ung Pike gaar ikke til en
Mand med den Slags Hemmeligheter, hun brer Korset selv, hun synger
ikke, hun hvisker ikke, hun er Trappist. Hun dlger sig ikke, men hun
gaar i Enrum.

Barnet fdes, det er en fuldbaaren og velskapt Gut, han har levet og
aandet efter Fdselen, men han er kvalt. Lagretten kjender
Omstndigheterne ved denne Fdsel, den foregik i Vand, Morn faldt i
Bkken og fdte, hun er ute av Stand til at redde Barnet, hun blir
liggende og kan ikke engang redde sig selv paa Land fr efterpaa. Nuvel,
det kan ikke opdages Spor efter Vold paa Barnet, det har ingen Mrker,
ingen har villet dets Dd, det er kvalt av Vandet. Det er ikke mulig at
finde en naturligere Forklaring.

Den rede Statsadvokat hentydet til et Klde: det var et dunkelt Punkt
at hun hadde tat med sig denne halve Skjorte paa sin Tur. Intet var
klarere end denne Dunkelhet: hun hadde tat med sig Kldet for at rispe
Ener i det. Hun kunde ha tat -- lat os si et Putevar, men hun tok et
Klde til det. Noget maatte hun ha, hun kunde ikke bre rispet Ener med
sig i Hnderne. Nei her kunde Lagretten vre tryg!

Men det var et andet Punkt som ikke var fuldt saa klart: hadde Anklagede
den Sttte og Omsorg som hendes Tilstand krvet i de Tider? Viste hendes
Husbond hende Skaansomhet? Godt, hvis han gjorde det! Piken har her
under Forhret omtalt sin Husbond med Anerkjendelse, det skulde tyde paa
et godt og delt Sindelag hos hende. Manden selv, Aksel Strm, har jo
heller ikke i sine Forklaringer lagt Sten til Bren for Anklagede og
lastet hende, -- det har han sandelig ogsaa gjort ret i, for ikke at si
klokt i: det er hun som skal frelse ham. Det at kaste mest mulig Skyld
over paa hende vilde jo nemlig, hvis det frte til hendes Fald, ogsaa
rive ham med.

Det er umulig at dukke ned i Akterne i foreliggende Sak uten at fle den
dypeste Medlidenhet med denne unge Pike i hendes Forlatthet. Og endda
trnger hun ikke at anrope Barmhjrtigheten, men bare Retten og
Forstaaelsen. Hun og hendes Husbond er paa en Maate forlovet med
hverandre, men Uforlikelighet og dyp Forskjel i Interesser utelukker
gteskap. Hos denne Mand kan denne Pike ikke finde sin Fremtid. Det er
ikke behagelig at maatte gjre det, men for at vende tilbake til
Momentet med det medbragte Klde: naar alt skal frem saa var det ikke en
av sine egne Srker Piken hadde tat med, men en av sin Husbonds
Skjorter. Vi spurte os selv i Begyndelsen: Var denne Skjorte stillet til
Raadighet? Her, mente vi, _kunde_ vre en Mulighet for at Manden, at
Aksel, hadde hat en Finger med i Spillet.

Hm! sa det borti Salen. Det var saa haardt og hit at det stanset
Taleren, alle lette med inene efter Ophavsmanden til denne Avbrytelse,
Lagmanden sendte et skarpt Blik.

Men -- fortsatte Forsvareren efter at ha fundet sig selv igjen -- ogsaa
paa dette Punkt kan vi vre rolige, takket vre Anklagede selv. Skjnt
det skulde ligge i hendes Interesse at halvere Skylden her saa har hun
ikke gjort det. Hun har paa det bestemteste fritat Aksel Strm for at ha
kjendt til at hun tok hans Skjorte istedet for sin egen Srk med til
Bkken -- jeg mener med til Skogen efter Ener. Det er ingensomhelst
Grund til at tvile paa Anklagedes Ord, de har hele Veien holdt Stik, de
gjr det ogsaa her: hadde hun mottat Skjorten av Mandens Haand vilde
dette ha forutsat hele Barnemordet, og Anklagede vil ikke med sin
Sandhetskjrlighet bidrage til at flde selv denne Mand for en
Forbrytelse som ikke er til. Idet hele tat forklarer hun sig pent og
aapenhjrtig og har ikke villet kaste nogen Skyld over paa andre. Dette
Trk at fare pent frem gaar igjen overalt hos hende, saaledes har hun
svpt ind det lille Barnelik paa bedste Maate og gjort sig Flid med det.
Slik fandt Lensmanden det i Graven.

Lagmanden vil -- for en Ordens Skyld -- gjre opmrksom paa at det var
Grav Numer 2 Lensmanden fandt, og der hadde jo Aksel begravet Barnet.

Javel, det er saa, og jeg takker Hr. Lagmanden! sier Forsvareren med al
den rbdighet man skylder Justitsen. Jo det var saa. Men nu hadde Aksel
selv forklaret at han bare lftet Liket over til den nye Grav og la det
nedi. Og det er utvilsomt ogsaa saa at en Kvinde kan bedre svpe et Barn
end en Mand kan, og hvem kan allerbedst svpe det? Jo, en Mor med de
mme Hnder!

Lagmanden nikker.

Men forresten: Kunde ikke denne Pike -- hvis hun hadde vret av det
Slaget -- ha gravet Barnet ned nakent? Jeg vil gaa saa vidt som at si at
hun kunde ha lagt det i en Sppelkasse. Hun kunde ha efterlatt det under
et Tr ovenpaa Jorden for at fryse det ihjl -- det vil si hvis det ikke
hadde vret ddt. Hun kunde ha stukket det i Ovnen i en ensom Stund og
brndt det op. Hun kunde ha tat det med sig til Sellanraaelven og slngt
det nedi den. Intet av dette gjorde denne Mor, hun svpte det dde Barn
og begrov det. Og var det pent svpt da det blev fundet saa var det en
Kvinde og ikke en Mand som hadde gjort det.

Nu, sa Forsvareren, skulde Lagretten avgjre hvad som blev tilbake av
Skyld hos Piken Barbro. Det blev i Sandhet lite tilbake, det blev efter
Forsvarerens bedste Skjn intet tilbake. Det skulde da vre at Lagretten
vilde flde hende for at ha undlatt Anmldelse av Ddsfaldet. Men nu var
jo Barnet engang ddt, det var langt opi demarken, mange Mil til Prest
og Lensmand, det fik sove sin evige Svn i en god Grav i Skogen. Var det
en Forbrytelse at begrave det her saa delte Anklagede den med Barnefarn;
men den Forbrytelse maatte i alle Tilflder kunne tilgives. Man er mere
og mere kommet bort fra at straffe Forbrytelser, man forbedrer
Forbryterne. Det var i gamle Dage man skulde straffe for alt mulig, det
var nemlig Hvnlren fra Det gamle Testamente: ie for ie, Tand for
Tand! Nei dette er ikke Aanden i Lovgivningen mere. Den moderne
Retspleie er human, den sker at avpasse sig efter det mere eller mindre
forbryterske _Sindelag_ som vedkommende kan ha utvist.

Dm da ikke denne Piken! sa Forsvareren. Det gjlder ikke om at faa en
Forbryter mere, det gjlder at tilbakegi til Samfundet et godt og nyttig
Medlem. Forsvareren pekte paa at Anklagede nu vilde faa det
omhyggeligste Tilsyn i en ny Plass som var hende tilbydd: Fru Lensmand
Heyerdahl hadde ut fra sit langvarige Kjendskap til Barbro og efter sin
rike Erfaring som Mor slaat sit Hjem op paa vid Vg for hende; Lagretten
vilde da under Vgten av sit Ansvar dmme eller frikjende hende. Tilslut
vilde Forsvareren takke Hr. Statsadvokaten fordi han ikke nedla Paastand
paa Domfldelse. Der saa man den dype og humane Forstaaelse.

Forsvareren satte sig.

Resten av Forhandlingerne tok ikke lang Tid, Retsbelringen var det
samme op igjen, set fra to Kanter: et kort Sammendrag av hele
Skuespillets Indhold, trt, kjedelig og vrdig. Det var gaat saa koselig
til, baade Statsadvokaten og Forsvareren hadde jo vret inde paa
Lagmandens Omraade, de hadde gjort ham Hvervet let.

Det blev tndt Lys, et Par Lamper skinnet ned fra Loftet, et elendig Lys
som Lagmanden ikke syntes at se sine Notater ved. Han paatalte noksaa
skarpt at ikke det lille Barns Ddsfald var blit mldt til
Autoriteterne; men -- sa han -- det maatte under de forhaandenvrende
Omstndigheter nrmest ha blit Barnefarns Sak og ikke Morns, eftersom
hun var for svak til det. Saa var det da at Lagretten skulde avgjre om
her forelaa Barnefdsel i Dlgsmaal og Barnemord. Det blev atter engang
forklaret fra Ende til anden. Derpaa fulgte det sdvanlige Paalg om at
vre sig Ansvaret bevisst, hvad Lagretten var blit indprentet fr, og
endelig det ikke ukjendte Raad at i Tvilstilflde skulde Avgjrelsen
komme Anklagede tilgode.

Nu var det hele klart.

Saa gik Dommerne ut av Salen og ind i et Kammers. De skulde raadslaa
over et Papir med Sprsmaal som en av dem hadde faat med sig. De var
borte i fem Minutter og kom tilbake med Nei til alle Sprsmaalene.

Nei Piken Barbro hadde ikke drpt Barnet sit.

Saa talte Lagmanden et Par Ord igjen og sa at Piken Barbro var fri.

Folk forlot Salen. Komedien var slut ....

Nogen tar Aksel Strm i Armen, det er Geissler. Han sa: Saa, nu er du
kvit Saken! -- Ja, sa Aksel. -- Men de har jo hftet dig bort til ingen
Nytte. -- Ja, svarte Aksel igjen. Men nu var han kommet sig litt og la
til: Men jeg faar nu vre glad at jeg slap unda. -- Det skulde ogsaa
bare ha manglet! sa Geissler og la Vgt paa hvert Ord. -- Herav fik
Aksel det Indtryk at Geissler maatte ha hat noget at gjre med Saken, at
han hadde grepet ind. Gud vet om det ikke i Grunden var Geissler som
hadde ledet hele Retten og fremskaffet det Resultat han vilde. Dunkelt
var det.

Men saa meget skjnte Aksel at Geissler hadde staat paa hans Side i hele
Dag. -- Ja Dokker skal nu ha saa megen Tak! sa han og vilde takke i
Haanden. -- Hvad for? spurte Geissler. -- For -- ja for altsammen! --
Geissler avviste ham kort: Jeg har intet gjort. Jeg brydde mig ikke om
at gjre noget, det var ikke vrdt! Men Geissler hadde kanske allikevel
intet imot denne Tak, det var som han hadde ventet paa den og nu hadde
faat den: Jeg har ikke Tid til at tale mere med dig netop nu, sa han.
Reiser du hjem igjen imorgen? Det er godt. Lev vel saalnge! -- Geissler
drev nedover Gaten ....

Paa Dampskibet hjem traf Aksel Lensmanden og Fruen, Barbro og de to
Piker som hadde vidnet. -- Naa, sa Lensmandsfruen, er du ikke glad for
Utfaldet? -- Aksel svarte at Jo, han maatte vel vre glad for at det
blev Endskap paa det. -- Lensmanden selv talte og sa: Dette er nu den
andre Barnesaken jeg har hat i Marken, den frste galdt Inger paa
Sellanraa, nu har jeg faat den andre ifra mig. Nei det nytter ikke at
komme vk fra slikt, Retfrdigheten maa ske sin Fyldest!

Men Lensmandsfruen forstod vel at Aksel ikke var videre blid for hendes
Vidnemaal igaar, nu vilde hun jvne paa det, gjre det godt igjen: Ja du
skjnte vel hvorfor jeg talte som jeg gjorde imot dig? -- Ja. Jo, svarte
Aksel. -- For det skjnte du vel. Tror du jeg vilde dig tillivs? Dig har
jeg altid holdt for en prgtig Mand, det vil jeg bare si dig. -- Naa, sa
Aksel bare, men han blev baade rrt og glad. -- Ja det har jeg, sa
Lensmandsfruen. Men jeg var ndt til at lgge litt Skyld paa dig, ellers
var Barbro blit dmt og du med hende. Det var gjort i den bedste Mening
fra min Side. -- Jaja Tak skal Dokker nu ha! -- Det var jeg og ingen
anden som gik til Herodes og Pilatus i Byen og virket for dere. Og du
hrte vel at alle vi som holdt Tale maatte skylde litt paa dig for at
faa dere begge fri. -- Ja, sa Aksel. -- Nei du trodde nu vel ikke et
ieblik at jeg vilde vre ond imot dig, vet jeg? Dig som jeg holder for
en utmrket Mand!

Det gjorde godt efter al Fornedrelsen! Aksel var ialfald nu saa rrt at
han sandelig vilde gi Lensmandsfruen noget, hvad det kunde bli, men vise
sin Taknemmelighet og gi hende et eller andet, kanske et Slagt nu i
Hst. Han hadde en Fors Okse.

Fru Lensmand Heyerdahl holdt Ord: hun hadde tat Barbro til sig. Ogsaa
ombord i Skibet tok hun sig av hende og tillot hende hverken at fryse
eller sulte, hun tillot hende heller ikke at fjase med den bergenske
Styrmand. Den frste Gang dette hndte sa ikke Fruen noget, hun bare
ropte Barbro til sig. Men se, nu stod Barbro igjen og fjaset med
Styrmanden og la Hodet paasnei og talte Bergensmaal og smilte. Da ropte
Fruen paa hende og sa: Jeg synes ikke du skal staa og holde Passiar med
Mandfolk nu, Barbro. Husk paa hvad du har vret oppe i og hvad du kommer
ifra. -- Jeg hrte bare han var ifra Bergen og saa snakket jeg til han,
svarte Barbro.

Aksel talte ikke med hende. Han la Mrke til at hun var fin og blek i
Huden og at hun hadde faat pene Tnder. Hun hadde ingen av hans Ringer
....

Og nu stamper Aksel opover Marken. Det blaaser og regner, men han er
sjleglad, han har set Slaamaskinen og Nybrotharven nede paa Bryggen.
Den Geissler! Ikke et Ord hadde han nvnt nu i Byen om den store
Sending. Han var en forunderlig Herre.




VIII


Aksel fik ikke lang Hvilen hjemme, med Hststormene begyndte en privat
Mie og Fortrd som han hadde paadraget sig: Telegrafen paa hans Vg
mldte at Linjen var i Uorden.

Aa han hadde vel vret for grisk efter Skillingerne da han overtok denne
Post. Det hadde vret ubehagelig helt fra Begyndelsen, Brede Olsen hadde
likefrem truet ham da han kom og hentet Telegrafens Saker og Vrkti,
han hadde sagt: Du husker ikke meget paa at jeg reddet Livet dit i
Vinter. -- Det var Oline som reddet Livet mit, svarte Aksel. -- Naa, bar
jeg dig ikke hjem paa min egen stakkars Ryg? Og korsom var saa passet du
paa at kjpe Gaarden min i Sommers Tide og gjre mig husvild til
Vinters! Brede var hilig krnket, han sa: Men du skal bare ta
Telegrafen med dig og hele Skrapet med dig. Jeg og Familjen vi skal fare
til Bygden og begynde med noget, men hvad det blir vet ikke du, men det
skal vre med et Hotel og et Sted hvor at Folk kan faa kjpt Kaffe. Tror
du ikke vi skal klare os! Konen min hun kan slge Fortringer av alle
Slag og jeg selv kan fare paa Forretninger og tjene meget mere end som
du. Men det vil jeg si dig, Aksel, at jeg kunde gjre dig mangt et Puss,
jeg som er saa kjendt med hele Telegrafen, og jeg kunde baade vlte
Stolper og bryte av Traaden. Saa maatte du ut midt i Onnen. Det vil jeg
bare si dig og du kan lgge det paa Minde ...

Nu skulde Aksel ha hentet op Maskinerne fra Bryggen -- aa de var saa
forgyldte og kulrte som et Skilderi hver, han kunde ha hat og set paa
dem idag og sat sig nie ind i Bruken av dem, -- nu maatte de staa. Det
var ikke bra at maatte forsmme ndvendig Arbeide og fare Telegraflinjen
over. Men det var de Pengene.

Paa Toppen av Fjldet trffer han Aronsen. Handelsmand Aronsen staar her
og ser og skuer midt i Stormen, han var selv som et Syn. Hvad vilde han
her? Han har vel ikke faat levende Fred lnger, men er draget tilfjlds
for selv at underske Minerne. Se, det gjorde Handelsmand Aronsen av
lutter Omtanke for sig og sines Fremtid. Nu staar han overfor den bare
Elendighet og delggelse paa det forlatte Fjld: Maskiner som laa og
rustet, Materiel, Kjredoninger, meget av det under aapen Himmel, alt
var trsteslst. Hist og her paa Barakkevggene var opslaat haandskrevne
Plakater som forbydde at bortta eller skade Selskapets Redskaper, Vogner
eller Bygninger.

Aksel faar sig en liten Prat med den gale Krmmer og spr: Er Dokker ute
paa Skytteri? -- Ja jeg maatte saasandt ha naadd han! svarer Aronsen. --
Hvem vilde Dokker ha naadd? -- Hvem? Han som lgger de baade mig og
alle andre her omkring. Han som ikke vilde slge Fjldet sit og late det
bli Rrelse og Handel og Penger iblandt Folk. -- Dokker mener han
Geissler? -- Ja jeg mener just den Karn. Han skulde vret skutt! --
Aksel ler og sier: Han Geissler var i Byen nu for nogen Dager siden, der
kunde Dokker ha truffet han. Men efter mit ringe Skjn saa tror jeg ikke
at Dokker skal vr den Manden. -- Hvorfor ikke det? spr Aronsen sindt.
-- Jeg frygter for han vilde bli rlite for dunkel og navnkundig for
Dokker. -- De kjklet en Stund om dette og Aronsen blev mere og mere
hftig. Tilslut spurte Aksel paa Ski: Ja Dokker vil nu vel ikke snoft
gjre os opraadd her i Marken og fare ifra os? -- Tror du jeg vil gaa
her og rote i Myrene dokkers og ikke tjene til Kardusen i Pipen min?
ropte Aronsen forarget. Vil du skaffe mig Kjper saa skal jeg slge! --
Kjper? sa Aksel. Det er almindelig god Jord dersom at Dokker dyrker
hende; med den Vidden Dokker har kan hun fde sin Mand. -- Naar du hrer
at jeg ikke vil rote i hende! ropte Aronsen igjen i Stormen. Jeg kan
gjre det som bedre er! -- Aksel mente saa at han nok kunde faa en
Kjper, men Aronsen haanet lystig en slik Tanke: Her er ikke en eneste i
Marken som kan kjpe mig ut. -- Nei netop her i Marken. Men det kan vre
andre. -- Her er bare Skitt og Armod, vedblev Aronsen rasende. -- Hvad
det kan vre. Men han Isak paa Sellanraa kunde nu kjpe Dokker ut hvad
Dag som helst, sa Aksel sttt. -- Det tror jeg ikke, sa Aronsen. -- Jeg
kjrer ikke om hvad Dokker tror, svarte Aksel og vilde gaa. -- Aronsen
ropte efter ham: Bi rlite! Naa, kunde han Isak skille mig av med
Storborg, tror du? -- Ja, svarte Aksel, om det saa var fem slike
Storborg, hvad som Penger og Middel angaar!

Aronsen var gaat utenom Sellanraa Gaard paa Opturen, han vilde ikke vise
sig; paa Hjemveien gik han indom og hadde en Samtale med Isak. Nei,
hadde Isak sagt og bare rystet paa Hodet, det er noget som jeg ikke har
tnkt paa og heller ikke skjnner.--

Men da Eleseus kom hjem til Sellanraa til Jul var ikke Isak lnger saa
avvisende. Han hadde rigtignok aldrig hrt saa galt som at kjpe
Storborg, den Flyvegrillen var ialfald ikke kommet fra ham; men mente
han Eleseus at Handelsstedet var noget for ham saa fik de tnke paa det.

Eleseus selv var saa midt imellem, slet ikke opsat, men heller ikke
likegyldig. Slog han sig til herhjemme saa var han paa en Maate forbi,
Marken det var ikke Byen. IHst da det var stort Forhr over Markens
Folk i Byen undgik han at vise sig, han brydde sig ikke om at trffe
disse Sambygdinger, de tilhrte en anden Verden. Skulde han nu selv
vende tilbake til den Verden?

Mor hans vilde at de skulde kjpe, Sivert vilde ogsaa at de skulde
kjpe, de slog sig sammen om Eleseus og en Dag kjrte de alle tre ned
til Storborg for at se paa Herligheten.

Men ved Utsigten til at bli av med Stedet blev Aronsen nu en anden Mand:
han hadde ikke fornden at slge! Om han reiste bort saa kunde Gaarden
staa igjen her, det var en bom konstant Gaard og en splendo Gaard, han
fik den nok solgt. Dokker vil ikke gi det jeg vil ha for han, sa
Aronsen. -- De var inde i Rummene, var i Fjset, iPakboden, de saa over
Resterne av de stakkars Varer: nogen Mundspil, Klokkekjder, sker med
roset Papir, Hngelamper med Prismer, altsammen uslgelige Saker blandt
Nybyggerne. Og saa forresten var det litt Bomuldsti og nogen Kasser med
Spiker.

Eleseus gjorde sig til og saa faglrt paa alt. Den Slags Varer har ikke
jeg Bruk for, sa han. -- Nei Dokker kan late dem vre, svarte Aronsen.
-- Men jeg skal by Dokker femten Hundrede Kroner for Gaarden som den
staar med Varer og Dyr og altsammen, sa Eleseus. Aa han var saa
likeglad, hans Bud var bare et Slags Flokseri, han vilde vise sig.

De kjrte hjem igjen. Nei det blev ingen Handel, Eleseus hadde skambydd
Aronsen og fornrmet ham: Jeg estimerer ikke at hre paa dig! sa Aronsen
og duttet ham, duttet denne bylrte Spirrevip som vilde lre Handelsmand
Aronsen om Varer. -- Saavidt jeg vet har jeg ikke drukket Dus med dig,
sa Eleseus like saa fornrmet. Det maatte bli til Fiendskap for Livet.

Men hvorfor Aronsen alt fra frste ieblik var saa kaut og saa lite ndd
om at slge? Det hadde sin Grund, Aronsen gik nemlig med et Slags Haap
igjen.

Der var holdt et Mte nede i Bygden for at drfte den Tilstand som var
opstaat ved at Geissler ikke vilde slge sit Fjld. Det var ikke bare
Marken som led herunder, hele Distriktet laa og droges med Dden.
Hvorfor ikke Menneskene kunde leve like saa godt eller like saa daarlig
nu som fr Prvedriften i Kobberfjldet? Det kunde ikke Menneskene! De
var blit vnnet paa hvit Grt og hvitt Brd, Krambodti til Klr, hie
Lnninger, Flothet, de var blit vant til mange Penger, var Menneskene.
Og nu var Pengene igjen borte, ja som en Sildstim var de glidd tilhavs,
Gud Fader for en Nd, og hvad kunde saa gjres?

Det var ingen Tvil om at den forhenvrende Lensmand Geissler vilde hvne
sig paa Bygden fordi den hadde hjulpet Amtmanden med at avstte ham, det
var heller ingen Tvil om at Bygden hadde undervurderet denne Mand. Han
var ikke borte. Ved det enkleste Middel, bare ved at forlange en ublu
Kvart Million for et Fjld, gik han hen og stanset Bygdens Utvikling.
Hadde han ikke Magt? Han Aksel Strm paa Maaneland kunde tale med her,
han hadde truffet Geissler sist. Barbro hans Brede hadde hat en Sak i
Byen og hun kom frikjendt hjem, men han Geissler hadde vret tilstede
under hele Forhret. Og den som mente at han Geissler var nedfor som en
anden Stakkar han kunde jo bare se paa de kostbare Maskinerne som han
hadde sendt Aksel til Skjnk.

Denne Mand holdt altsaa Distriktets Skjbne i sin Haand, man fik avfinde
sig med ham. Hvormeget vilde Geissler til Nd slge sit Fjld for? Det
maatte skaffes paa det rene. Svenskerne hadde bydd ham fem og tyve
Tusen, det hadde Geissler avslaat. Men om nu Bygden, om Komunen, skjt
til Resten bare for at faa Handel istand? Hvis det ikke var en for
urimelig Sum vilde det lnne sig. Baade Handelsmanden nede ved Sjen og
Handelsmand Aronsen paa Storborg vilde bidrage privat og hemmelig, et
Utlg nu vilde de ha igjen i det lange Lp.

Det endte med at to Mnd blev betrodd at reise til Geissler og tale med
ham. Og nu ventet man dem snart tilbake.

Se, derfor gik Aronsen atter med et lite Haap i Hjrtet og mente han
kunde vre kaut til dem som vilde kjpe Storborg. Han skulde ikke vre
kaut saa lnge.

En Ukes Tid efter kom de betrodde Mnd hjem igjen med det blankeste
Avslag. Aa det gale var allerede fra Begyndelsen at den ene av de to
Utsendinger simpelthen var Brede Olsen, ja for han hadde saa god Tid.
Mndene hadde aldeles rigtig fundet Geissler, men han hadde bare rystet
paa Hodet og ledd. Reis hjem igjen! hadde han sagt. Men Geissler hadde
betalt Hjemreisen deres.

Og saa skulde altsaa Distriktet forgaa!

Da Aronsen hadde raset i nogen Tid og var blit mere og mere raadls gik
han bent op til Sellanraa en Dag og avsluttet Handelen. Det gjorde
Aronsen. Eleseus fik det som han vilde, Gaard med Huser og Dyr og Varer
for femten Hundrede Kroner. Rigtignok viste det sig ved Overtagelsen at
Aronsens Kone hadde tusket til sig det meste av Bomuldstierne; men
slike Smaatterier brydde ikke en Mand som Eleseus sig om. Vi skal ikke
vre smaalige, sa han.

Men i det hele tat var Eleseus ingenlunde henrykt: nu var hans Livslp
beseglet, Marken skulde begrave ham! Han maatte slaa av paa de store
Planer: Kontorist var han ikke lnger, Lensmand blev han ikke, nei han
blev ikke engang Bymand. Overfor Farn og dem derhjemme var han litt
stolt over at ha faat Storborg for netop den Pris han hadde sagt, der
kunde de se, han skjnte sig paa det! Men denne lille Triumf monet ikke
stort. Han hadde ogsaa den Tilfredsstillelse at kunne overta Fuldmgtig
Andresen, som saaledes paa en Maate gik med i Handelen, Aronsen hadde
ikke Bruk for sin Fuldmgtig mere fr han fik et nyt Handelssted. Det
kitlet Eleseus paa en egen Maate da Andresen kom og bad om at faa bli
vrende, her var nu Eleseus for frste Gang Herre og Chef. Du kan vre!
sa han. Jeg trnger korsom er en Fuldmgtig her paa Stedet naar jeg skal
gjre mine Forretningsreiser og aapne Forbindelser i Trondhjem og
Bergen, sa han.

Og Andresen var ingen daarlig Fuldmgtig, det viste han straks, han
gjorde meget Arbeide og holdt godt Opsyn mens Chefen Eleseus var
fravrende. Det var bare i Begyndelsen her i Marken at Fuldmgtig
Andresen hadde slaat noget stort og fint paa, det var hans Herre
Aronsens Skyld. Nu var det blit anderledes. Om Vaaren da Myrene saavidt
var tinet litt i Dybden kom Sivert paa Sellanraa ned til Storborg og
begyndte at grfte hos sin Bror, og da gik sandelig ogsaa Fuldmgtig
Andresen ut i Myren og grftet -- hvad han nu gjorde det for, da han
ikke var ndt til det; men den Slags Mand var han ialfald. Det var saa
lite tinet at de kom langtfra dypt nok ned, men de gjorde indtil videre
halvt Arbeide og allerede det var meget. Det var gamle Isaks Ide at
trke ut Myrene paa Storborg og drive Jordbruk; den lille Krambodhandel
den maatte bare vre noget ved Siden av, saa Markens Folk slap at fare
helt ned i Bygden om de trngte en Traadsnelle.

Saa stod Sivert og Andresen og grftet og stundom pustet de paa og hadde
en munter Prat. Andresen hadde ogsaa paa en eller anden Maate faat fat i
en Guld Tyvekrone, og denne blanke Penge hadde Sivert god Lyst paa, men
Andresen vilde ikke skille sig med den, han gjmte den i Silkepapir i
sin Kiste. Sivert foreslog at de skulde dragest om Guldpengen, ta Rygtak
om den, men det torde ikke Andresen gaa ind paa; Sivert tilbydde sig at
gi tyve Kroner i Sedler og desuten grfte op hele Myren alene dersom han
fik Pengen; men da blev Fuldmgtig Andresen sttt og sa: Naa, saa du fik
det at fortlle hjemme hos dokker at jeg kan ikke arbeide i Myren!
Tilsist blev de enige om fem og tyve Kroner i Papir for Guldpengen, og
Sivert lp hjem til Sellanraa om Natten og fik Sedlerne av Farn.

Ungdoms Paahit, den vakre Livets Ungdom! En vaken Nat, en Mil bort og en
Mil tilbake, Dagen efter Arbeide igjen -- det var ingenting for den unge
Mand med Krfterne, og det var en pen Guldpenge. Det var ikke frit for
at Andresen vilde gjre sig litt lystig over ham for denne rare Handel,
men det hadde Sivert god Raad med, han kunde bare ymte et Ord om
Leopoldine, at Ja det var sandt: ho Leopoldine bad mig hilse dig! saa
stanset Andresen med ett og blev rd.

Det var trisomme Dager for dem begge mens de stod i Myren og kjklet
for Spk og arbeidet og kjklet igjen. Stundom kom Eleseus ut til dem og
hjalp dem, men han blev snart trt og var ikke strk av sig hverken til
Krop eller Vilje, men han var det snilleste Menneske. -- Der kommer ho
Oline, kunde Skieren Sivert si, nu maa du gaa ind og slge hende en
Mark Kaffe igjen! -- Og det gjorde Eleseus gjrne. At han gik ind og
solgte Oline en eller anden Smaating. Saa slap han at vlte Myrlomp
saalnge.

Og stakkars Oline, hun trngte nogen Kaffekorn iblandt, enten hun nu en
sjlden Gang fik Skillingerne til dem av Aksel eller hun tusket sig til
dem for en liten Gjeitost. Oline var ikke lnger saa uforandret som fr,
Tjenesten paa Maaneland var i Grunden for tung for den gamle Kone og
hadde tat paa hende. Men ikke saa at hun vedkjendte sig nogen Alder
eller Avfldighet, ho, hun vilde ha kommet i et visst Humr dersom hun
var blit opsagt. Hun var seig og ukuelig, gjorde sit Arbeide og saa sig
Tid til at vandre over til Naboerne og faa sig en liten ustyrtelig god
Prat som hun maatte savne hjemme. Aksel var ingen Taler.

Hun var utilfreds med Saken, skuffet over Saken. Frikjendelse over hele
Linjen! At Barbro hans Brede slap unda naar Inger paa Sellanraa fik otte
Aar kunde ikke Oline skjnne, hun flte en meget ukristelig Forargelse
over at man hadde vret god mot en anden. Men den Almgtige har ikke
sagt sin Mening endda! nikket Oline og vilde vel dermed spaa om en mulig
himmelsk Domfldelse siden. Naturligvis var ikke Oline istand til at tie
med sin Misfornielse over Saken, isr naar hun blev usams med sin
Husbond om et eller andet tok hun paa sin melede Maate Ordet og var
utskt spydig: Jaja jeg vet nu ikke hvorledes at Loven han er blit
angaaende Sodomas Synder, men jeg gaar frem efter Guds egne Ord, saa
enfoldig er jeg!

Aa Aksel var lei og kjei av hele sin Husholderske og nsket hende langt
vk! Og nu kom Vaaren igjen, han maatte gjre Onnen mo alene; saa kom
Hiingen og han blev rent opraadd. Det var Utsigterne. Hans Brorkone paa
Breidablik hadde skrevet hjem til Helgeland for ham og prvet at opdrive
en ordentlig Kvindfolkhjlp til ham, men det var ikke lyktes hende
endda. Og i ethvert Tilflde maatte han da betale Reisepenger.

Nei det var et ondt og skarvagtig Vrk av Barbro at det lille Barnet kom
vk og at hun selv strk av! Ito Vintrer og en Sommer hadde han nu
vret ndt til at hjlpe sig med Oline, og det saa ut til at vare
lnger. Tok Barbro sig nr av det, Skarnet? Han hadde talt nogen Ord med
hende nede i Bygden en Dag i Vinter, men ikke en Taare hadde banet sig
langsomt Vei ned fra hendes ine og frosset fast paa hendes Kind. --
Hvor du har gjort av Ringene som jeg gav dig? spurte han. -- Ringene? sa
hun. -- Ja Ringene? -- Dem har jeg ikke lnger. -- Naa, du har dem ikke
lnger. -- Det blev jo forbi mellem os, sa hun, saa kunde jeg ikke gaa
med Ringene mere. Det bruker ingen at gjre naar at det blir forbi
mellem dem. -- Jeg har bare Mot at vite hvor du har gjort av dem? --
Vilde du ha tat dem igjen? spurte hun. Jeg mente ikke jeg skulde gjre
dig saa simpel. -- Aksel betnkte sig litt og sa: Jeg kunde ha forskyldt
dig for dem. Du skulde ikke ha gjort det for ingenting!

Men neida, Barbro hadde skilt sig med Ringene og gav ham ikke engang
Hve til at faa en Guldring og en Slvring for en rimelig Utgift.

Men forresten saa var ikke Barbro raa og ulikelig allikevel, det var hun
ikke. Hun hadde et langt Forklde med Sler og Krus, og det stod op en
hvit Strimmel om Halsen hendes, det var pent. Folk snakket paa at hun
alt hadde faat sig en Gut nede i Bygden til at vre Kjrest med, men det
var kanske bare Sladder, Lensmandsfruen holdt hende ialfald godt i Age
og slap hende ikke det Spor ut paa Juledansen iaar.

Ja den Lensmandsfruen passet i Sandhet godt paa: mens Aksel stod der paa
Veien og talte med sin fordums Taus om to Ringer kom Fruen pludselig
midt iblandt dem og sa: Skulde ikke du paa Kramboden for mig, Barbro? --
Barbro avsted. Fruen vendte sig til Aksel og sa: Du har vel ikke et
eller andet Slagt at slge mig? -- Hm! svarte Aksel bare og hilste.

Det var jo netop Lensmandsfruen som hadde skrytt ham op i Hst engang,
at han var en utmrket Kar og en av de mest utmrkede Karer, det kunde
vel fortjene en Villighet igjen. Aksel kjendte den folkelige
Fremgangsmaate fra fr i Tiden med de Store, med vrigheten, det hadde
da ogsaa straks foresvvet ham noget om et Slagt, en Fors Okse som han
kunde ofre. Men saa gik Dagene og Hsten gik og Maaned efter Maaned, og
han sparte Oksen. Det syntes ikke at skulle ske noget galt om han
beholdt den heller, han vilde ialfald vre saa meget fattigere hvis han
gav den bort, og det var en Rugg av en Okse.

Hm. Goddag! Nei, sa Aksel og rystet paa Hodet at Slagt hadde han ikke.
-- Det var som Fruen stod der og gjttet hans inderste Tanker, hun sa:
Jeg har hrt at du har en Okse? -- Ja det har jeg, svarte Aksel. -- Skal
du ha den? -- Ja jeg skal ha han. -- Naa, sa Lensmandsfruen, og du har
ikke en Vder? -- Nei ikke nu. Det er nu saa at jeg har ikke sat paa
flere Dyr end jeg skal fde frem. -- Jaja saa var det ikke mere, nikket
Fruen og gik.

Aksel kjrte videre hjemover, men han kom til at tnke nrmere over
denne Samtale og frygtet for at han kanske hadde baaret sig galt ad.
Lensmandsfruen hadde vret et vigtig Vidne engang, med ham og imot ham,
men et vigtig Vidne. Det var gaat endel ut over ham, men han var ialfald
blit utfriet av en tung og uhyggelig Affre med et Barnelik i Skogen
sin. Han fik kanske allikevel ofre en Vder.

Mrkelig forresten, denne Tanke hadde en fjrn Sammenhng med Barbro:
naar han kom med en Vder til hendes Matmor maatte vel Barbro faa et
visst Indtryk av ham.

Men Dagene gik igjen og det skedde intet galt fordi Dagene gik. Da han
atter kjrte ned i Bygden tok han ingen Vder med, det gjorde han ikke;
men i siste ieblik tok han med et Lam. Det var forresten et stort Lam,
saa det var intet usselt Dyr, og da han kom med det sa han: Nei Vdrene
de er saa seige i Kjtet, jeg vilde heller gi Dokker noget som godt var!
-- Men Lensmandsfruen vilde ikke hre Tale om nogen Gave: Si hvad du
skal ha for Marken, sa hun. Den greie Dame, nei Tak hun mottok ikke
Gaver av Folk! Det endte sandelig med at Aksel fik Lammet godt betalt.

Barbro traf han ikke. Nei Lensmandsfruen hadde vel set ham komme og
hadde faat hende avveien. Og Lykke paa Reisen, Barbro hadde snytt ham
for Kvindfolkhjlpen i halvandet Aar!




IX


Det skedde noget meget uventet og meget betydningsfuldt om Vaaren:
Driften skulde atter aapnes i Kobbergruverne, Geissler hadde solgt sit
Fjld. Var det utrolige hndt? Aa Geissler var nu en uutgrundelig Herre,
han kunde handle eller late vre, ryste paa Hodet til Nei eller nikke
til Ja. Han kunde faa en Bygd til at smile igjen.

Saa hadde vel Samvittigheten slaat ham, han vilde ikke lnger straffe
sit gamle Lensmandsdistrikt med hjemmeavlet Grtmel og Pengemangel?
Eller hadde han faat sin Kvart Million? Men kanske var det saa at
Geissler selv begyndte at trnge Penger og maatte late Fjldet gaa for
det han kunde faa? Fem og tyve eller femti Tusen er jo ogsaa Skillinger.
Det rygtedes forresten at det var hans ldste Sn som hadde sluttet
Handelen paa Farns Vegne.

Men Driften blev ialfald gjenoptat, den samme Ingenir kom igjen med
adskillig Mandskap og det samme Arbeide begyndte. Det samme Arbeide ja,
men paa en helt anden Maate end fr, en bakvendt Maate.

Alt skulde synes saa greit: Svenskerne kom med Folk og Dynamit og
Penger, hvad var saa iveien? Og endog Aronsen kom igjen, Handelsmand
Aronsen, som absolut vilde kjpe Storborg tilbake. -- Nei, sa Eleseus,
jeg slger ikke. -- Dokker slger vel hvis at Dokker faar Penger nok? --
Nei.--

Nei det vilde ikke Eleseus, slge Storborg. Saken var at Stillingen som
Handelsmand i Marken ikke lnger forekom ham saa elendig, han hadde en
fin Veranda med kulrte Glasruter, han hadde en Fuldmgtig til at gjre
Arbeidet for sig, selv kunde han ligge paa Reiser. Aa at reise, paa
frste Plass, med fine Folk! Om han engang kunde komme sig helt til
Amerika, det hadde han ofte tnkt paa. Bare disse Forretningsturer til
Byerne srpaa for at aapne Forbindelser var noget han kunde leve lnge
paa hver Gang. Ikke saa at han slog sig ls og reiste med eget Dampskib
og tullet med Orgier. Han og Orgier! Han var i Grunden mrkelig, aldrig
brydde han sig om Piker mere, han hadde forlatt dem, tapt Interessen for
dem. Nei men naturligvis var han Markgrevens Sn og reiste paa frste
Plass og kjpte mange Varer. Selv kom han jo hjem fra sine Utflugter
litt finere og strre for hver Gang, sist kom han hjem med Galoscher paa
Ftterne. Gaar du med to Par Sko? sa de til ham. Ja jeg har Fotfrost, sa
Eleseus. Og da hadde de Medynk med hans Fotfrost.

Lykkelige Dager, Herreliv og Lediggang! Nei han vilde ikke slge
Storborg. Skulde han tilbake til den lille By igjen og staa i den lille
Bondehandel igjen og ikke ha en Fuldmgtig under sig! Forresten saa
agtet han fra nu av at drive en uhyre Virksomhet paa Storborg,
Svenskerne var atter kommet tilbake og vilde oversvmme Marken med
Penger, han vilde vre en Tull om han solgte. Aronsen maatte hver Gang
gaa sin Vei med Avslag, mere og mere forfrdet over sin Dumhet at han
hadde forlatt Marken.

Aa men Aronsen kunde ha holdt Maate med sin Selvplage og likeens kunde
Eleseus ha modereret sine store Forventninger; men fremfor alt skulde
Marken og Bygden ha hat mindre Haap og ikke gaat og smilet og gnidd sig
i Hnderne som Englene gjr fordi de er salige, det skulde Marken og
Bygden saa langtfra ha gjort, for nu blev Skuffelsen voldsom. Skulde man
tro det: Gruvearbeidet begyndte rigtig nok, men paa den motsatte Ende av
Fjldet, to Mil borte, paa Srenden av Geisslers Fjld, langt ind i et
andet Bygdelag, et uvedkommende Bygdelag. Derfra skulde saa Arbeidet
langsomt te sig nordover til det frste Kobberfjld, til Isaks
Kobberfjld, og bli til Velsignelse for Marken og Bygden. Det vilde vel
i bedste Tilflde ta mange Aar, ta Menneskealdre.

Det kom som den vrste Dynamitsprngning, med Sanselshet og Dott i
rene. Bygdens Folk sank ned i Sorg. Nogen skyldte paa Geissler, at
denne Satans Geissler atter hadde gjort dem et Puss, andre krp sammen
til et Mte og sendte en ny Deputation av betrodde Mnd ut, denne Gang
til Gruveselskapet, til Ingeniren. Det frte til intet, Ingeniren
forklarte at han maatte begynde Arbeidet paa Srsiden fordi det var like
ved Havet, det trngtes ikke Luftbane, det blev nsten ingen Transport.
Nei Arbeidet maatte begynde paa Srsiden. Frdig med det.

Da reiste Aronsen ieblikkelig over til det nye Arbeidsfelt, den nye
Guldmark. Han vilde endog ta Fuldmgtig Andresen med sig: Hvad skal du
gaa her i demarken for? sa han. Det er langt likere for dig at bli med
mig! -- Men Fuldmgtig Andresen vilde ikke forlate Marken, det var
uforstaaelig, men det var som noget bandt ham til Marken, han syntes at
trives her, han var grodd fast her. Det maatte vre Andresen som hadde
forandret sig, Marken var det ikke. Her var Folk og Forhold akkurat som
fr: Bergvrksdriften var biet bort fra disse Trakter, men ingen Markbo
hadde mistet Hodet for det, de hadde Jordbruket, de hadde sin Avling og
sine Dyr. Det var ikke saa meget med Penger nei, men det var med alle
Livets Ndvendigheter, med absolut alle. Det gjorde ikke engang Eleseus
fortvilet at Pengeflommen gik ham forbi, det vrste var jo at han i sin
frste Rus hadde kjpt ind en Mngde uslgelige Varer, men de fik
forelpig ligge der, de staset op og tjente til Honnr for Kramboden.

Markboen tapte ikke Hodet. Han fandt ikke Luften usund for sig, han
hadde Publikum nok til sine nye Klr, han savnet ikke Diamanter, Vin
kjendte han fra Bryllupet i Kana. Markboen gjorde sig ikke ondt av de
Herligheter han ikke fik: Kunst, Aviser, Luksus, Politik var vrd
niagtig det som Menneskene vilde betale for det, ikke mere; Markens
Grde derimot den maatte skaffes til hvilkensomhelst Pris, den var
Altings Ophav, den eneste Kilde. Markboens Liv de og srgelig? Ho,
mindst av alt! Han hadde sine hiere Magter, sine Drmme, sine
Forelskelser, sin rike Overtro. Sivert gaar en Kvld op efter Elven og
stanser med ett: nede paa Vandet ligger to Grsnder, Han og Hun. De har
opdaget ham, de har set Mennesket og blir ngstelige, den ene av dem
sier noget, en kort Lyd, en Melodi i tre Toner, den anden svarer
likelydende. Isamme Nu letter de, spinder som to Smaahjul et Stenkast
opad Elven og slaar sig atter ned. Da sier den ene noget igjen og den
anden svarer, det er det samme Sprog som frste Gang, men saa frelst at
det er en liten Salighet: _det er stemt to Oktaver hiere_! Sivert staar
og ser paa Fuglene, ser forbi dem og langt ind i Drmmen. En Lyd hadde
seilet igjennem ham, en Sdme, han stod tilbake med en tynd og fin
Erindring om noget vildt og deilig, noget tidligere oplevet, men
utslettet. Han gaar hjem i Stilhet, taler ikke om det, skvaldrer ikke om
det, det var ulikt jordiske Ord. Det var Sivert paa Sellanraa, han gik
ung og almindelig ut en Kvld og oplevet dette.

Det var ikke hans eneste ventyr, han hadde andre. Men han hadde ogsaa
det ventyr at Jensine forlot Sellanraa. Det skapte megen Ugreie i
Siverts Sindsliv.

Jo det blev til det at hun reiste, hun vilde det selv. Aa Jensine var
ikke den frste den bedste, det skulde ingen si! Sivert hadde engang
bydd til at ville kjre hende hjem igjen, ved den Leilighet hadde hun
desvrre graatt, senere angret hun sin Graat og viste at hun angret den,
hun sa op Tjenesten. Javel, grei Adfrd.

Og intet kunde komme Inger paa Sellanraa mere tilpas end at hun reiste,
Inger var begyndt at bli utilfreds med sin Taus. Mrkelig var det, hun
hadde intet at utstte paa hende, men hun syntes at se hende med
Overvindelse, at bare saavidt taale hende paa Gaarden. Det hang vel
sammen med Ingers Sindstilstand: hun hadde vret tung og religis i hele
Vinter og kom ikke over det. Vil du reise? Jaja, sa Inger. -- Det var en
Velsignelse, en Opfyldelse av natlige Bnner. De var nu to voksne
Kvindfolk allikevel paa Gaarden, hvad skulde saa denne smldfriske og
giftefrdige Jensine her? Inger saa med Uvilje paa denne Giftefrdighet
og tnkte vel som saa: Akkurat som jeg selv var engang!

Hendes store Religisitet fortok sig ikke. Hun var saa lite lastefuld av
sig, hun hadde smakt, javel nippet, hun agtet ikke at drive paa med
dette ut gjennem Alderdommen, ikke Tale om, Inger avviste denne Tanke
med Rdsel. Gruvedriften og alle Arbeiderne blev borte -- aa Gud, intet
var bedre! Dyden var ikke bare utholdelig, den var ndvendig, et
ndvendig Gode, en Naade.

Men Verden var gal. Se, nu gik Leopoldine her, lille Leopoldine, et Fr,
et lite Barn, hun gik her drgende fuld av Sundhet og Synd; fik hun en
Arm om Livet saa vilde hun segne ned, fy! Hun var begyndt at faa Finner
i Ansigtet, det tydet allerede paa Vildskap i Blodet, aa Morn husket
det, at da begyndte Vildskapen i Blodet. Morn fordmte ikke sin Datter
for disse Finner i Ansigtet, men hun vilde ha en Ende paa dem,
Leopoldine skulde holde op med dem. Hvad kom ogsaa denne Fuldmgtig
Andresen op til Sellanraa for om Sndagene og sat og pratet om Jordbruk
med Isak? Indbildte de to Mandfolk sig at lille Leopoldine ingenting
forstod? Aa Ungdommen var gal fr i Tiden, for tredive, firti Aar siden,
men nu var den vrre.

Hvad det nu kan vre med det, sa Isak da de talte herom; men nu er
Vaaren her og Jensine hun er reist og hvem skal vi ha i Sommerarbeidet?
-- Ho Leopoldine og jeg skal rake, sa Inger. Ja jeg skal heller rake Nat
og Dag! sa hun ophidset og graatfrdig. -- Isak forstod ikke dette
hftige Utbrudd, men han hadde sine egne Meninger, saa gik han bort i
Skogkanten med Hakke og Spet og begyndte at arbeide med en Sten. Nei
sandelig, Isak forstod ikke at Tausen Jensine reiste bort, hun var en
dygtig Pike. Han forstod i det hele tat bare det mest likefremme,
Arbeidet, lovlige og naturlige Gjrninger. Han var rund og mgtig i
Overkroppen, ingen var mindre astral, han aat som en Kar og hadde godt
av det, derfor kom han meget sjlden ut av Likevgt.

Det var nu denne Stenen. Det var mange flere Stener, men her var nu en
til at begynde med. Isak forutser den Dag da han maa bygge en liten Stue
her, et lite Hjem for sig og Inger, han vil passe paa at rydde litt paa
Tomten mens Sivert er nede paa Storborg, ellers maa han bare gi Snnen
Forklaring og det vil han undgaa. Naturligvis kommer den Dag da Sivert
trnger alle Husene paa Gaarden for sig selv, saa maa Forldrene ha en
Stue. IGrunden saa blev det jo aldrig Slut med Byggingen paa Sellanraa,
det store Foderhus ovenpaa Stenfjset var heller ikke reist endnu. Men
Stokker og Bord laa frdige.

Nu var det denne Stenen. Den saa ikke videre stor ut ovenpaa Jorden, men
den rrte sig ikke for Slag, saa det maatte vel allikevel vre en Rugg.
Isak grv omkring den og prvet med Spetet, den rrte sig ikke. Han grv
mere og prvet igjen -- nei. Saa maatte Isak hjem efter Spade for at faa
Fylden vk, han grv igjen og prvet -- nei. Det var da svrt til Kar!
tnkte vel Isak i sin Taalsomhet om Stenen. Han grv nu en god Stund,
Stenen blev bare videre og videre nede i Jorden og han fik ikke
ordentlig Tak paa den. Det skulde nu vre rgerlig hvis han blev ndt
til at skyte den. Saa vilde Slagene paa Boret hres og tilkalde alle
Husets Folk. Han grv. Han maatte avsted efter en Vogstang og prvet den
-- nei. Han grv igjen. Isak begyndte nok at bli litt rtet av Stenen,
han rynket Brynene og saa paa den som om han just var kommet for at ha
en Smule Opsigt med Stenene her, og specielt denne Stenen var meget dum.
Han kritiserte den, den var saa rund og idiotisk, den var ikke til at
faa Tak paa, ja det var ikke frit for at han syntes den var galt skapt.
Skyte den? Ikke Tale om at koste Krudt paa den. Og skulde han opgi den,
skulde han vise nogen Slags Frygt for at Stenen vilde faa Overtaket?

Han grv. Han middest dygtig, det gjorde han, men hvor var Frygten?
Endelig fik han Snuten av Vogstangen ned og prvet den -- Stenen rrte
sig ikke. Faglig var det intet at utstte paa hans Tak, men det virket
ikke. Hvad var dette, hadde han ikke brutt op Stener fr? Var han blit
gammel? Pussig, hehe. Latterlig. Han hadde rigtignok nylig mrket Tegn
til avtakende Styrke, det vil si han hadde ikke mrket det og hadde ikke
brydd sig om det, det var Indbildning. Og nu gaar han paa Stenen igjen
fuldkommen villig til at ta den.

Aa det var ingenlunde Smaatterier naar Isak la sig paa en Vogstang og
gjorde sig tung. Nu ligger han der og heiser og heiser, kyklopisk og
overordentlig, med en Overkrop som syntes at gaa til Knrne. Det var en
viss Pomp og Pragt over ham, hans kvator var utrolig.

Men Stenen rrte sig ikke.

Det var ingen Raad med det, han fik grave mere. Skyte Stenen? Ti stille.
Nei men han fik grave mere. Han blev meget ivrig, Stenen skulde op! Det
kunde ikke sies at vre noget perverst i dette fra Isaks Side, det var
gammel Jordbryterkjrlighet, men aldeles uten mhet. Det saa naragtig
ut, frst saa stimlet han likesom sammen om Stenen fra alle Kanter fr
han slog ned paa den, saa grv han omkring dens Sider og famlet paa den
og ste Jorden op med de bare Hnder, det gjorde han. Men intet av dette
var Kjrtegn. Han var varm, men varm av Idighet.

Om han nu prvet Vogstangen igjen? Han stak den ned der hvor han hadde
mest Von -- nei. Det var da en aparte Trods og Paastaaelighet hos en
Sten! Men det syntes at gaa, Isak prvet igjen og har Haap, Jordbryteren
hadde paa Flelsen at Stenen ikke lnger var uovervindelig. Saa glap
Vogstangen og kastet Isak til Jorden. Fan! sa han. Det undslap ham. Hans
Lue hadde i det samme faat et Skubb og var blit hngende paa Siden, han
saa rverisk ut, spansk ut. Saa spyttet han.

Der kommer Inger. -- Nei nu maa du komme og faa dig Mat, Isak! sier hun
aldeles god og snil. -- Ja, svarer han, men han vil ikke ha hende
nrmere og vil ikke ha nogen Prat. Aa den Inger, hun skjnte ingen Ting,
hun kom: Hvad du har tnkt ut nu? spr hun for at gjre ham blid med at
han nsten daglig tnkte ut noget storartet. -- Men Isak er saa morsk,
frygtelig morsk, han svarer: Nei det vet jeg ikke! -- Og Inger paa sin
Side saa taapelig, uf, hun spr og snakker mere til ham og gaar ikke. --
Efterdi du har set det, sier han, saa vil jeg ha op denne Stenen! --
Naa, vil du ha han op? -- Ja. -- Jeg kan vel ikke hjlpe dig? spr hun.
-- Isak ryster paa Hodet. Men det var ialfald et pent Trk av Inger at
ville hjlpe ham og han kunde ikke lnger bite hende fra sig: Dersom at
du kan bie rlite! sa han og lp hjem efter Slgge og St.

Kunde han faa gjort Stenen litt ru ved at slaa av den en Flis paa det
rette Sted vilde Vogstangen faa bedre Tak. Inger holder Sthammeren og
Isak slaar. Slaar, slaar. Jo det lykkes, en Flis brister av. -- Ja nu
skal du ha Tak for Hjlpen, sier Isak. Og du skal ikke vr mig med Maten
for som frst, jeg vil ha op denne Stenen!

Men Inger gaar ikke. Og i Grunden liker Isak godt at hun staar og ser
paa ham under Arbeidet, det er noget han har likt helt fra unge Dager.
Og se, han faar et velsignet Fste for Vogstangen og veier op -- Stenen
rrer sig! -- Han rrer sig! sier Inger. -- Du aper vel ikke? spr Isak.
-- Aper jeg! Han rrer sig!

Saa langt var han kommet, den lettet sig saavidt, for Pokker, han hadde
vundet Stenen for Saken, det blev Samarbeide mellem dem. Isak heiser og
husker paa Stangen og Stenen rrer sig, men heller ikke mere. Han driver
paa en Stund til, det blir til ingenting. Han forstaar med ett at det
ikke bare er et Sprsmaal om Kropstyngde fra hans Side, han har ikke
lnger Krfterne fra fordum, det er Tingen, han har mistet den seige
Svai i Legemet. Kropstyngde? Det var ingen Sak at lgge sig paa og bryte
den svre Stang. Han var blit vekere var han, slik saa det ut. Dette
fylder den taalsomme Mand med Bitterhet; hadde endda ikke Inger staat og
set paa det!

Pludselig opgir han Vogstangen og griper Slggen. Det var Sinnet som tok
ham, han er i Stemning til at gaa voldsomt tilvrks. Se, han har
fremdeles Luen paa ene ret og er rverisk, nu vandrer han vldig og
truende rundt Stenen for likesom at stte sig selv i det rette Lys til
den, ho, han synes at ville efterlate denne Sten som en Ruin imot fr.
Hvorfor skulde han ikke gjre det? En Sten man hater til Dden er det
bare en Formalitet at knuse. Og om Stenen gjorde Motstand, om den ikke
lot sig knuse? Den skulde faa se hvem som blev den Overlevende av dem!

Men saa sier Inger aldeles litt frygtsomt igjen, for hun skjnner vel
hvad som gjrer i Manden; hun sier: End om vi begge to lgger os paa
Tmmerstokken? og med Tmmerstokken mente hun Vogstangen. -- Nei! roper
Isak rasende. Men efter et iebliks Omtanke sier han: Jaja -- eftersom
at du er her endda, men jeg forstaar ikke hvorfor du ikke gaar hjem. Lat
os prve!

Og saa faar de Stenen paa Kant. Det lykkes. Puh! sier Isak.

Men nu aapenbarer sig for deres ine noget uventet: Undersiden av Stenen
er en Flate, umaatelig vid, vakkert skaaret, jvn, slet som et Gulv.
Stenen er bare den ene Halvdel av en Sten, den anden Halvdel er nok et
Sted i Nrheten. Isak kjendte godt til at to Halvdeler av samme Sten
kunde ha forskjellig Leie i Jorden, det var vel Tlen som gjennem lange
Tidsrum har fjrnet dem fra hverandre; men hele Fundet forundrer og
glder ham, det er en Gagnsten av bedste Slag, en Drhelle. En strre
Pengesum vilde langtfra ha fyldt Markboens Hjrte med saa megen
Tilfredshet. En fin Drhelle! sier han stolt. -- Inger utbryter i god
Tro: Jeg forstaar ikke hvorledes du kunde vite det! -- Hm! sa Isak,
trodde du jeg grv her i Jorden for ingenting!

De gaar hjem sammen, Isak snyter sig til en ufortjent Beundring, den
smaker ikke meget forskjellig fra den fortjente. Han lgger ut om at han
har vret paa Jagt efter en ordentlig Drhelle i al den Tid, nu hadde
han fundet den. Fra nu av var det heller intet mistnkelig ved hans
Arbeide paa Tomten, han kunde rote saa meget han vilde der under Paaskud
av at lete efter den anden Halvpart av Drhellen. Da Sivert kom hjem fik
han endog ham til at hjlpe sig.

Men naar det var slik fat at han ikke lnger kunde gaa ut alene og bryte
en Sten op av Jorden saa hadde meget forandret sig, det saa farlig ut,
det hastet med Tomten. Alderen hadde indhentet Isak, han begyndte at
modnes for Kaarstuen. Den Triumf han hadde tilvendt sig da han fandt
Drhellen smuldret for ham i Dagenes Lp, den var ugte og uvarig. Isak
kom til at lute naar han gik.

Var det ikke saa at han engang i sit Liv kunde bli opmrksom og
spilvaken naar nogen sa Sten til ham og sa Grft til ham? Det var ingen
Tid siden, bare nogen Aar. Og da maatte jo den som saa skjevt til en
trlagt Myr helst agte sig for ham. Nu begyndte han saa smaat at ta alt
slikt med mere Ro, aaja Herregud! Intet var som fr, hele Marken var
forandret, denne brede Telegrafvei gjennem Skogen var ikke fr, Bergene
oppe ved Vandet var ikke skutt snder og sammen fr. Og Menneskene? Sa
de Freden! naar de kom og Bliv i Freden! naar de gik? De nikket bare, og
ikke engang nikket.

Men saa var det jo heller intet Sellanraa fr, det var bare en
Torvgamme; men hvad var det nu? Og saa var det heller ingen Markgreve
fr.

Ja men hvad var Markgreven nu! Bare en srgelig og visnet Menneskemand.
Hvad nyttet det at te og ha gode Tarmer naar det ikke lnger blev
Krfter av det? Det var Sivert som hadde Krfterne nu, og Gudskelov for
at Sivert hadde dem; men tnk, om ogsaa Isak selv hadde hat dem! Hvad
skulde det vre godt for at hans Hjul begyndte at sagtne? Han hadde
virket som en Kar, hans Ryg hadde utholdt Lastdyrets Brer, herefter
skulde han vise Utholdenhet i at hvile den paa en Krak.

Isak er misfornid, Isak er tungsindt.

Her ligger nu en gammel Sydvest og rotner paa Bakken. Det er Stormen som
har frt den hit i Skogkanten, eller kanske det er Smaagutterne engang
da de var smaa. Den ligger her Aar efter Aar og rotner mere og mere, men
det var engang en ny Sydvest og var gul over det hele. Isak husker da
han kom hjem med den fra Handelsmanden og Inger sa det var en pen
Sydvest. Et Par Aar efter gik han til Maleren nede i Bygden og fik
svrtet Sydvesten blank og sort og fik malet grn Skjrm paa den. Da han
kom hjem nu syntes Inger det var en penere Sydvest end nogen Gang. Inger
syntes altid det var bra altsammen, aa det var en god Tid, han hugget
Favnved og Inger saa paa, det var hans bedste Tid. Og naar Mars og April
kom saa blev han og Inger gale efter hverandre, akkurat som Fugler og
Dyr i Skogen, og naar Mai kom saa saadde han Kornet og satte Poteten og
trivedes Dgnet rundt. Det var Arbeide og Svn, Kjrlighet og Drmmeri,
han var som den frste Storoksen, og den var et Vidunder, stor og blank
som en Konge naar den kom. Men det er ikke en slik Mai mere nu om
Aarene. Findes ikke.

I nogen Dager var Isak meget nedtrykt. Det var mrke Dager. Han kjendte
hverken Lyst eller Krfter i sig til at ta fat paa Foderhuset, det fik
bli Siverts Sak engang; det som det nu galdt om var Kaarstuen. ILngden
kunde han ikke skjule for Sivert at det var en Tomt han ryddet her i
Skogkanten, og en Dag saa aapenbaret han det: Der er en god Sten dersom
at vi skulde mure noget, sa han. Og der er en god Sten til, sa han. --
Sivert forandret ikke en Mine, men svarte: Rene Syllstener! -- Nei hvad
du mener om det, sier Farn: saa lnge har vi nu rotet omkring efter den
andre Drhellen at det kunde bli en skarve Tomt her? Men jeg vet ikke.
-- Det skulde vel ikke vre uvennes til Tomt her! svarer Sivert og
kaster inene utover Plassen. -- Naa, mener du det. For det kunde nu
gjrne staa en liten Stue her som vi kunde hyse Folk i om her kom nogen.
-- Ja. -- Det maatte vel vre Stue og Kammers? Du saa hvorledes at det
var da de svenske Herrerne kom hit sist, og nu har vi ingen Nybygning
til dem. Men hvad du tror: det maatte vel vre et lite Kjkken ogsaa om
de skulde ville koke? -- De kan jo ikke vre snoft fri for et lite
Kjkken og gjre os til Spot, vet jeg, sa Sivert. -- Naa, mener du
det.--

Farn tidde. Men den Sivert var en forunderlig Gut til at skjnne og faa
fort ind i Hodet hvad som trngtes til en Stue for svenske Herrer,
aldrig saa spurte han et Sprsmaal engang, men han sa: Var du som jeg
saa satte du en liten Skjaa i Nordvggen. Det er godt for dem at ha en
Skjaa om de skulde ville hnge op vaate Klr. -- Farn griper straks til:
Du sier noget!--

De tier begge og arbeider med Stener. Om en Stund sier Farn: Ja han
Eleseus var ikke hjemkommen, nei? -- Sivert svarer undvikende: Han
kommer nu snart.--

Det var nu dette med Eleseus, han var saa opsat paa at ligge borte,
ligge paa Reise. Kunde han ikke skrive efter Varer istedet for at staa
paa Stedet og kjpe dem? Han fik dem saa meget billigere, javel; men
hvormeget kostet Reiserne? Han var saa slsom i Tankegangen. Og hvad
skulde han med mere Bomuldsti og forskjellige Silkebaand til Daapsluer
og sorte og hvite Halmhatter og lange Tobakspiper? Ingen Markbo kjpte
slikt og Kunderne fra Bygden de kom bare op til Storborg hver Gang de
var fri for Penger. Eleseus var dygtig nok paa sin Vis, aa man skulde se
ham skrive paa Papir eller notere op et Regnestykke med Kridt! Jeg
maatte ha hat dit Hode! sa Menneskene til ham da. Alt dette var rigtig
nok, men han satte formeget ut. Disse Bygdefolk betalte jo aldrig sin
Skyld og endog slike Stakkarer som Brede Olsen var kommet til Storborg i
Vinter og hadde faat Bomuldsti og Kaffe og Sirup og Parafin paa Kredit.

Isak har jo alt nu lagt ut store Penger for Eleseus og hans Handel og
hans Reiser, han har ikke saa overlag meget igjen av Rikdommen for
Kobberfjldet, og hvad siden? -- Hvorledes tror du det gaar med han
Eleseus? spr Isak pludselig. -- Gaar? spr Sivert tilbake for at vinde
Tid. -- Det ser ikke ut for at gaa. -- Han har god Tro paa det selv. --
Naa, har du snakket med ham om det? -- Nei. Han Andresen sa det. -- Farn
tnker paa det og ryster paa Hodet: Nei det gaar nok ikke! sier han. Men
det er Synd i han Eleseus!

Og mere og mere mrk blir Farn, han var ikke for lys til Sinds fr.

Da skinner Sivert frem med en Nyhet: Her kommer nu flere Folk i Marken.
-- Hvorledes? -- To Nybyggere til. De har kjpt opimot os. -- Isak blir
staaende med Spetet i Haanden, det var en stor Nyhet og en god Nyhet, en
av de bedste: Saa blir vi ti i Marken, sier han. Isak faar nrmere Rede
paa hvor de nye Mnd har kjpt, han har hele Markens Geografi i Hodet og
nikker: Ja det har de gjort Ret i, der er godt med Vedskog, der er ogsaa
en og anden Tmmerfuru. Jorden hlder mot Sydst.

Men saa fik jo ingenting Bugt med Nybyggerne, her kom nye Folk.
Bergvrksdriften ophrte, men det blev bare til Gagn for Jordbruket, det
var ikke sandt at Marken laa og dde, tvrtimot, den begyndte at yre av
Liv, to nye Mnd til, fire Hnder til, Aker, Eng og Hjem. Aa de grnne
Smaavidder inde i en Skog, Hytten og Kilden, Brn og Dyr! Det duver Korn
paa Myrene hvor fr stod Kjrringrok, det nikker Blaaklokker paa
Rabbene, det flammer Solgule i Tiriltungen bortenfor Husene. Og der gaar
Menneskene og snakker og tnker og er sammen med Himmel og Jord.

Her staar nu frste Mand i Marken. Han kom gaaende tilkns i Myrer og
Lyng, han fandt en Li og bosatte sig der. Andre kom efter ham, de
trampet en Sti i den de Almenning, atter andre kom, Stien blev Vei, nu
kjrte de med Kjrre paa den. Isak maa fle sig tilfreds, et Ryk maa gaa
gjennem ham av Stolthet: han var Grundlggeren av denne Bygd, han er
Markgreven.

Jaja, vi kan ikke gaa og rote paa denne Tomten hele Tiden dersom at vi
skal faa op Foderhuset iaar, sa han.

Det sa han vel i pludselig lyst Lune, i nyt Mot paa Livet.




X


Det gaar et Kvindfolk opover Marken. Det falder en jvn Sommerregn, hun
blir vaat, men det bryr hun sig ikke om, hun har andet at tnke paa, hun
er spndt -- det er Barbro og ingen anden, Barbro hans Brede. Javist er
hun spndt: hun vet ikke hvorledes ventyret vil ende, men hun er kommet
bort fra Lensmandens og har forlatt Bygden. Slik er det.

Hun gaar utenom alle Nybygg opover Marken fordi hun vil undgaa
Mennesker; enhver vilde jo forstaa hvor hun agter sig hen da hun brer
en Br med Klr paa Ryggen. Javel hun agter sig til Maaneland og vil
vre der igjen.

Nu har hun tjent i ti Maaneder hos Lensmandens, og det er ingen kort Tid
utregnet i Dager og Ntter, men det er en Evighet utregnet i Tvang og
Lngsler. IBegyndelsen gik det rigtig godt, Fru Heyerdahl var saa
omhyggelig for hende og gav hende Forklr og staset hende op, det var en
Lyst at bli sendt rend til Kramboden med saa pene Klr paa. Barbro
hadde jo engang vret Barn her i Bygden, hun kjendte alle Folk fra hun
lekte her, gik paa Skolen her, kysset Gutterne her og spillet
forskjellige Spil med Stener og Skjl. Det gik godt et Par Maaneder. Men
saa blev Fru Heyerdahl endda mere omhyggelig og da Julemoroerne begyndte
blev Fru Heyerdahl strng. Hvad skulde nu det vre til uten for at
delgge det gode Forhold! Barbro vilde ikke ha holdt det ut dersom ikke
visse Nattetimer hadde vret hendes egne: fra Klokken to til seks om
Morgningen kunde hun vre nogenlunde tryg, og hun fik sig mangen
stjaalen Fornielse i de Timer. Hvad Slags Pike var saa Kokka som ikke
mldte hende? En almindelig Pike av denne Verden: Kokka var selv uloves
ute. De skiftet paa til Vaktholdet.

Det tok ogsaa lang Tid fr det blev opdaget. Barbro var ingenlunde saa
letsindig at det stod skrevet utenpaa hende, nogen Slags Fordrvelse var
det umulig at tillgge dette Menneske. Fordrvelse? Hun gjorde den
Motstand hun skulde. Naar Gutterne bad hende til Juledans sa hun Nei en
Gang, to Ganger, men den tredje Gang svarte hun: Jeg skal prve at komme
fra to til seks! Se, slik svarer et skikkelig Kvindfolk og gjr sig ikke
vrre end hun er og staser ikke med Frkhet. Hun var en Tjenestepike,
hun tjente Tiden lang og visste ikke om anden Moro end Flokseriet. Det
var ogsaa alt hun begjrte. Lensmandsfruen kom og gav hende Foredrag og
laante hende Bker -- den Narrehtte! Barbro som hadde levet i Bergen og
lst Aviser og vret i Teatret! Hun var intet Gudsord fra demarken.

Men Lensmandsfruen maatte ha faat Mistanke, hun staar en Morgen Klokken
tre foran Pikernes Dr og kalder: Barbro! -- Ja, svarer Kokka. -- Nei er
ikke Barbro der? Luk op! -- Kokka aapner Dren og gir den Forklaring hun
skal: at Barbro, nei hun maatte ndvendig rnde hjem som snarest. --
Hjem, som snarest? Klokken er tre om Natten, sier Fruen og utvikler
dette nrmere. Om Morgningen blev det stort Forhr, Brede blev tilkaldt
og Fruen spurte: Var Barbro hjemme hos dere Klokken tre i Nat? -- Brede
er uforberedt, men svarer Ja. Jo Klokken tre? INat? Vi blev endda
sittende saa lnge fordi det var noget vi skulde snakke om, svarer
Barbros Far. -- Lensmandsfruen kundgjr hitidelig: Barbro gaar ikke
mere ut om Ntterne! -- Neinei, svarer Brede. -- Ikke saa lnge hun er
her i Huset. -- Nei. Ja der hrer du, Barbro, jeg sa det til dig! sier
Farn. -- Du kan gaa til dine Forldre om Formiddagen nu og da! bestemmer
Fruen.

Men den aarvake Lensmandsfruen var vel allikevel ikke blit helt kvit sin
Mistanke, hun ventet en Ukes Tid og tok Stikprve igjen ved Firetiden en
Morgen: Barbro! kaldte hun. -- Aa men dennegang var Kokka ute og Barbro
hjemme, Pikerummet var altsaa fuldt av Uskyldighet. Fruen maatte
skyndsomt finde paa noget: Tok du ind Vasken igaaraftes? -- Ja. -- Det
var godt, for det begynder at blaase saa ute. Godnat!

Det var forresten brydsomt for Lensmandsfruen at faa Lensmanden til at
vkke sig om Ntterne og saa selv labbe over til Pikerne og hre om de
var hjemme. Det fik gaa som det vilde, hun gjorde det ikke mere.

Og hvis nu Lykken ikke hadde svigtet kunde Barbro nok ha holdt Aaret ut
med sin Matmor paa denne Maate. Men saa for nogen Dager siden skred det
ut med dem.

Det var en tidlig Morgen i Kjkkenet. Barbro hadde frst vret litt
usams med Kokka, ja ikke saa ubetydelig usams heller, de talte hiere og
hiere og glemte at Fruen kunde komme. Kokka hadde baaret sig usselt ad
og snytt sig ut i Nat utenfor Tur fordi det var Sndagsnat. Og hvad
undskyldte hun sig med? Maatte hun ut og ta Avsked med en kjr Sster
som skulde reise til Amerika? Ikke Spor, Kokka undskyldte sig slet ikke,
hun hvdet at hun hadde hat denne Sndagsnat tilgode. -- At du ikke har
Sandhet og re i Livet, dit Kreatur! sa Barbro.

Fruen stod i Dren.

Hun hadde kanske oprindelig tnkt at be om Forklaring paa denne
Hirstethet, men hun svarte paa Pikernes Godmorgen og gav sig pludselig
til at se visst paa Barbro, paa Brystsmekken til Barbro, at lute sig
frem og se endda vissere paa den. Det begyndte at bli uhyggelig. Og
pludselig stter Fruen i et Skrik og viker til Dren. Hvad i Alverden er
det? tnker vel Barbro og ser sig i Brystet. Naa Herregud, en Lus!
Barbro maa smile litt, og da hun ikke er uvant med at handle under
overordentlige Omstndigheter knipser hun Lusen av sig. -- Paa Gulvet?
skriker Fruen. Er du gal? Ta Dyret op! -- Ja Barbro begynder at lete og
handler atter flinkt: hun later som hun finder Lusen og kaster den
herlig ind i Kokeovnen.

Hvor har du faat den fra? spr Fruen ophidset. -- Hvor jeg har faat den?
svarer Barbro. -- Ja jeg vil vite hvor du har vret og hentet den paa
dig. Svar! -- Nu gjorde Barbro den skammelige Feil at hun ikke sa: Paa
Kramboden! Det vilde ha vret fuldgodt. Nei hun visste ikke hvor hun
kunde ha faat Lusen, men hun luret paa om hun ikke hadde faat den av
Kokka. -- Kokka ieblikkelig hit iveiret: Av mig? Du er god nok selv
til at drage paa dig Lus! -- Men det var du som var ute i Nat.--

Feil igjen, hun skulde aldrig ha nvnt det. Kokka hadde ikke lnger
nogen Grund til at tie, og nu kom altsammen for en Dag om de ulykkelige
Utentter. Lensmandsfruen er i hieste Ophidselse, Kokka har hun intet
med, det er Barbro det gjlder, Piken som hun er gaat god for. Og endda
kunde kanske ogsaa alt ha blit reddet dersom Barbro hadde biet Hodet
som et Siv og sunket i Jorden og git nogen forunderlig strke Lfter for
Fremtiden, men nei. Fruen maatte tilsist minde sin Barnepike om alt hun
har gjort for hende, og da begyndte sandelig Barbro at svare, at stte
op, hun var saa dum. Ja eller hun var kanske saa klok at hun nu vilde
stte Saken paa Spidsen og komme sig herfra? Fruen sa: Jeg har revet dig
ut av Lovens Klr. -- Hvad det angaar, svarte Barbro, saa var jeg like
sl om Dokker ikke hadde gjort det. -- Det er Takken jeg har! sa Fruen.
-- Skal vi tie om det, skal vi tale om det, sa Barbro. Jeg kunde da blit
dmt, det hadde nu allikevel ikke blit mere end som nogen Maaneder, og
saa var jeg kvit med det! -- Fruen blir maalls et ieblik, jo en liten
Stund staar hun bare og aapner Munden og lukker den igjen. Det frste
Ord hun faar frem er Avskeden. -- Barbro svarte bare: Jaja, net som
Dokker vil!

De Dager som er gaat siden har Barbro opholdt sig hjemme hos Forldrene.
Men der kunde hun ikke vedbli at vre. Ikke for det, Morn drev med
Kaffehandel nu og det kom noksaa mange Folk til Huset, men Barbro kunde
ikke leve av det, hun kunde jo ogsaa ha andre gode Grunder til at komme
i en fast Stilling. Saa idag tok hun en Sk med Klr paa Ryggen og
begyndte en Vandring opover Marken. Nu kom det an paa om Aksel Strm
vilde motta hende! Men hun hadde faat Lysning forrige Sndag.

Det regner, det er et griset Fre, men Barbro gaar. Det kvldes, men da
det endda ikke er Olsok Tide blir det ikke mrkt. Stakkars Barbro, hun
sparer sig ikke, men gaar sit rend hun og, hun skal et Sted hen og
begynde paa nste Strid. Hun har i Grunden aldrig sparet sig, aldrig
vret lat, derfor er hun ogsaa pen og fin av Skapning. Barbro har let
Nemme og bruker det ofte til eget Fordrv, hvad andet var at vente? Hun
har lrt at redde sig fra Nd til Nd, men hun har berget med sig
forskjellige gode Egenskaper, et Barns Dd er ingenting for hende, men
et levende Barn kan hun gi Gotter. Saa har hun et utmrket Musikre, hun
klunker bltt og rigtig paa Gitaren og synger til med hst Mle, det er
behagelig og litt srgelig at hre paa. Nei sparet sig selv? Ho, saa
lite at hun har kastet hele sig selv bort og mrker intet Tap ved det.
Nu og da graater hun og faar sit Hjrte til at briste over et og andet i
sit Liv, det hrer til, det kommer av de Viser hun synger, det er
Poesien og sta Vennen i hende, hun har narret sig selv og mange andre
med det. Hadde hun kunnet ta Gitaren med idag vilde hun ha klunket litt
for Aksel i denne Kvld.

Hun lager det saa at hun kommer sent frem og alt er stille paa Maaneland
da hun stiger ind paa Tunet. Se, Aksel har alt begyndt Slaatten omkring
Husene og har faat litt Trhi ind! Saa regner hun ut at Oline som er
gammel ligger inde i Kammerset, Aksel ligger da her ute i Hihuset hvor
hun selv engang laa. Hun gaar til den kjendte Dr og er spndt som en
Tyv, saa kalder hun sagte: Aksel! -- Hvad det er? svarer Aksel med en
Gang. -- Nei det er bare mig, sier Barbro og stiger ind. Men du kan vel
ikke hyse mig i Nat? sier hun.

Aksel ser paa hende og er litt sen av sig og sitter der i Underklrne og
ser paa hende: Naa, det er du, sier han. Hvor du skal hen? -- Ja det
kommer nu an paa for som frst om at du trnger Sommerhjlp, svarer hun.
-- Aksel tnker paa det og spr: Skal du ikke vre lnger der du var? --
Nei jeg har sluttet hos Lensmanden. -- Jeg kunde sagtens trnge
Sommerhjlp, sier Aksel. Men hvad skal dette bety: finder du paa at
komme igjen? -- Nei du skal bare ikke vr mig, avvrger Barbro. Jeg skal
gaa videre imorgen, jeg gaar til Sellanraa og over Fjldet, der har jeg
Plass. -- Naa, har de tinget dig? -- Ja. -- Jeg kunde sagtens trnge
Sommerhjlp, gjentar Aksel.

Hun er saa vaat, hun har Klr med i Skken og maa skifte. Ja du skal
ikke vr om at jeg er her, sier Aksel og viker bare litt mot Dren.
Barbro tar de vaate Klr av og imens taler de sammen, Aksel vender ofte
Hodet mot hende. -- Nei nu maa du gaa ut rlite! sier Barbro. -- Ut?
svarer han. Og det var nu heller ikke Veir til at gaa uti. Han staar og
ser paa at hun blir mere og mere naken, det er ikke til at faa inene
ifra, og saa tankels Barbro er, hun kunde godt ha tat trre Plagg paa
efterhvert som hun skiftet de vaate av, men det gjorde hun ikke. Srken
er saa tynd og klber til, hun knapper op paa den ene Aksel og snur sig
bort, hun er saa vet. Han tier i dette ieblik bom stille og ser at hun
bruker bare et Strk eller to og vasker Srken nedover sig. Det var
makelst gjort, syntes han. Og der staar hun saa aldeles tankels.

Senere blev de liggende og prate sammen. Jo han trngte Sommerhjlp, det
feilet ikke. -- Ja det snakker de paa, sier Barbro. -- Han hadde begyndt
Slaatten og Hiingen paany et Aar alene, Barbro kunde vel selv skjnne
hvor opraadd han var. -- Jo Barbro skjnte alt. -- Paa den anden Side
var det netop Barbro som hadde rmt dengang og sat ham fast for
Kvindfolkhjlp, han kunde ikke glemme det, og hun hadde tat Ringene med.
Atpaa al Forsmdelsen saa vedblev jo ogsaa Bladet hendes at komme, denne
Bergensavisen som han holdt paa ikke at bli kvit nogensinde, han hadde
maattet betale for et helt Aar efterpaa. -- Det var da et skammelig
Blad! sa Barbro og holdt med ham hele Tiden. -- Men ved saa stor
Fielighet kunde heller ikke Aksel vre et Umenneske, han medgav at
Barbro kunde ha Grund til at rgre sig over ham tilbake fordi han hadde
tat Telegrafopsynet fra hendes Far. Men forresten saa kan nu Far din faa
Telegrafen sin igjen, sa han, jeg gir ikke om han, det er bare Tidhft.
-- Ja, sa Barbro. -- Aksel tnkte en Stund, saa spurte han bent ut: Ja
hvorledes er det nu, skal du vre bare for Sommeren? -- Nei, svarte
Barbro, det skal bli som du vil.-- Naa, er det din Agt og Mening? --
Ja. Net som du vil saa vil jeg ogsaa. Du gjr ikke at tvile paa mig
mere. -- Naa. -- Nei. Og jeg har faat lyst for os.--

Naa. Det var ingenlunde ilde. Aksel blev liggende lnge og tnkte over
det. Hvis det dennegang var Alvor og ikke atter en skammelig Svik saa
hadde han sjleiendes Kvindfolk og var hjulpen for al Tid. -- Jeg kunde
faa et Kvindfolk hjemmefra, sa han, og hun har skrevet at hun vilde ha
mig. Men saa maatte jeg koste hende hjem fra Amerika. -- Barbro spr:
Naa, er hun i Amerika? -- Ja. Hun reiste ifjor; men hun trives ikke. --
Nei du skal ikke vr hende! erklrer Barbro. Hvad skulde det saa bli av
mig? spr hun og begynder at rres. -- Nei derfor saa har jeg heller
ikke gjort det visst med hende.--

Nu vilde vel Barbro ikke staa tilbake hun heller, hun bekjendte at hun
kunde ha faat en Gut i Bergen og han var Kjrer for et overhndig stort
Bryggeri, saa han var meget betrodd. Og han gaar visst endda og srger
paa mig, sier Barbro hikstende. Men du vet at naar to Folk har hat saa
meget tilsammens som du og jeg, Aksel, saa kan ikke jeg glemme han. Saa
faar du glemme mig saa meget du vil! -- Hvem, jeg? svarer Aksel. Nei for
den Saks Skyld saa skal du ikke ligge og graate, for jeg har aldrig
glemt dig. -- Naa.--

Denne Tilstaaelse hjlper godt paa Barbro og hun sier: Og korsom er: at
koste hende hjem like fra Amerika naar at du kan slippe! -- Hun
fraraader ham hele Foretagendet, det vilde bli for dyrt og han var ikke
ndd om det. Barbro syntes at ha sat sig i Hodet at ville grunde hans
Lykke selv.

De blev enige i Nattens Lp. De var jo ikke fremmede for hverandre, men
hadde saa ofte drftet hver Ting fr. Endog den ndvendige Vielse skulde
foregaa fr Olsok og Slaatten, de behvet ikke at forstille sig og
Barbro var nu selv den ivrigste til at skynde paa. Det sttte ikke Aksel
at Barbro var ivrig og vakte ingen Mistanke hos ham, tvrtimot, hendes
Hast smigret ham og ophidset ham. Javel, han var en Markens Mand, en
Hardhaus, han var lite nie paa det, Pokkers lite smldfin, han var ndt
til et og andet, han saa paa Nytten. Dertil kom at Barbro var saa ny og
pen for ham igjen, nsten litt nydeligere end fr. Hun var som et ble,
og han bet i det. Det var jo alt lyst for dem.

Om Barneliket og Forhret tidde begge.

De talte derimot om Oline, at hvorledes skulde de bli kvit hende? Ja hun
maa ut! sa Barbro. Vi har ikke at takke hende for nogen Ting. Hun er
bare Sladder og Ondskap. -- Men det viste sig vanskelig at faa Oline
vk.

Allerede den frste Morgen da Barbro kom tilsyne ante vel gamle Oline
sin Skjbne. Hun blev ieblikkelig ilde ved, men skjulte det og nikket,
satte Stol frem. Det hadde gaat en Dag isenn paa Maaneland, Aksel hadde
jo baaret Vand og Ved og gjort det allertyngste Arbeide for hende og
Oline hadde greid Resten. Hun var i Tidens Lp blit enig med sig selv om
at vre paa Nybygget sit Liv ut, men nu kom Barbro og gjorde dette til
intet.

Dersom at her hadde vret et Kaffekorn i Huset saa skulde du ha faat
det, sa hun til Barbro. Skal du lnger opover Marken? -- Nei, svarte
Barbro. -- Naa, du skal ikke lnger opover? -- Nei. -- Jaja det er ikke
noget som skjeller mig, sa Oline. Skal du nedover igjen? -- Nei ikke det
heller. Jeg blir nu her for som frst. -- Naa, skal du vre her? -- Ja
det blir vel til det.--

Oline venter en Stund, hun bruker sit gamle Hode, det er alt fuldt av
Politik: Ja, sier hun, saa slipper vel jeg. Og glad skal jeg vre! --
Naa, sier Barbro for Spk, har han Aksel vret saa skarvagtig imot dig?
-- Skarvagtig? Han? Du skal ikke vr at ape med et gammelt Menneske som
bare gaar og bier paa Forlsningen! Han Aksel han har vret som en Far
og en hi Utsending for mig hver en Dag og Time, jeg skal ikke si andet.
Men det er nu saa at jeg har ingen av mine her i Marken, jeg gaar de og
forlatt paa andre Folk sin Jord og har alt mit Folk paa andre Siden av
Fjldet.--

Men Oline blev vrende. De kunde ikke skille sig med hende fr efter
Vielsen, og Oline drog svrt paa det, men sa tilsist Ja at hun vilde
gjre dem den Tjenesten at passe Huset og Dyrene naar de skulde vies.
Det tok to Dager. Men da de Nygifte kom hjem gik ikke Oline endda. Hun
forhalet Tiden, den ene Dagen var hun ussel, sa hun, den andre Dagen saa
det ut til Regn. Hun godsnakket med Barbro at nu var det blit anden
Forskjel i Maten paa Maaneland, iKostholdet, og det var blit en anden
Forskjel med Kaffe i Huset! Aa Oline skydde intet, hun spurte Barbro
tilraads om Ting som hun visste bedre selv: Hvad du mener, skal jeg
mlke Kjyrene eftersom at de staar i Baasene eller skal jeg ta ho
Bordelin frst? -- Det kan du gjre som du vil med. -- Ja er det ikke
det jeg sier! utbryter Oline. Du har nu vret ute i Verden og vret
iblandt hie og fornemme Folk og lrt alt. Det er ikke saa med en anden
Stakkar!

Nei Oline skydde intet, men drev Politik Dgnet rundt. Sat hun ikke
ogsaa og fortalte Barbro hvor gode Venner og vel forlikt hun var med
hendes Far, med Brede Olsen! Ho, hun hadde hat mangen trisom Stund med
ham, han var slik en godlidendes og grom Mand, han Brede, og aldrig at
hre et morskt Ord i hans Mund!

Men dette gik ikke i Lngden, hverken Aksel eller Barbro vilde ha Oline
lnger og Barbro tok alt Arbeidet fra hende. Oline klaget ikke, men hun
saa med farlige Glimt efter sin Matmor og skiftet saa smaat Tone: Ja
dokker er nu meget til Folk! sa hun. Han Aksel var en Tur i Byen ifjor
Hst, du traf ham vel ikke? Nei du var i Bergen. Men han reiste ens
rend og kjpte Slaamaskine og Harvemaskine. Hvad er de paa Sellanraa
imot dokker nu? Ikke det Slag!

Hun utstraalet smaa Naalestik, men heller ikke det hjalp, Herskapet
frygtet hende ikke, Aksel sa bent ut til hende en Dag at nu maatte hun
gaa. -- Gaa? spurte Oline. Hvorledesen? Skal jeg krype? Nei hun ngtet
at gaa under Paaskud av at hun var ussel og vann ikke at rre Benene. Og
saa galt skulde jo hnde: da Arbeidet blev tat fra hende og hun sattes
ut av al Virksomhet faldt hun sammen og blev virkelig syk. Hun gik og
drog sig en Ukes Tid endda, Aksel saa rasende til hende, men Oline blev
vrende av Ondskap, tilsist maatte hun tilsengs.

Og nu laa hun aldeles ikke og biet paa Forlsningen, men talte tvrtimot
Timerne til at hun skulde komme op igjen. Hun forlangte Doktor, en
Storagtighet som var ukjendt i Marken. -- Doktor? spurte Aksel, er du
ifra dig? -- Hvorledes? spurte Oline mildt tilbake og forstod ingen
Ting. Ja hun var saa mild og melet, saa lykkelig over at hun ikke faldt
andre til Byrde, hun kunde betale Doktoren selv. -- Naa, kan du det?
spurte Aksel. -- Naa, kan jeg ikke det? sa Oline. Og desforuten saa skal
jeg vel ikke ligge her og d som et Dyr for Frelserens Aasyn. -- Nu
blandet Barbro sig i det og spurte uforsigtig: Hvad som mankerer? Faar
du ikke Maalene dine som at jeg brer ind til dig? Men Kaffe det har jeg
ngtet dig i en god Mening. -- Er det du, Barbro? sier Oline og snur
bare inene efter hende, hun er meget daarlig og ser uhyggelig ut med de
vrngte ine: Det maa vel vre som du sier, Barbro, at jeg vilde bli
vrre av en rliten Draape Kaffe, av et Skeblad med Kaffe. -- Var du som
jeg saa hadde du nu andet at tnke paa end som Kaffe, sa Barbro. -- Er
det ikke som jeg sier! svarte Oline. Du var aldrig av dem som vilde et
Menneskes Dd, men at han skulde omvende sig og leve. Hvad -- jeg ligger
og ser -- er du paa Barnveien, Barbro? -- Jeg? roper Barbro og lgger
rasende til: du var vrd at jeg tok og kastet dig paa Dungen for Munden
din!

Her tier den Syke et tankefuldt ieblik, men hendes Mund dirrer som om
den absolut vil smile og ikke maa. -- Jeg hrte i Nat noget som ropte,
sier hun. -- Hun er ifra sig! hvisker Aksel. -- Nei jeg er ikke ifra
mig. At det likesom ropte. Det kom ifra Skogen eller ifra Bkken. Det
var forunderlig, akkurat som et lite Barn som skrek. Gik ho Barbro? --
Ja, sa Aksel, hun vil ikke hre lnger paa Tullet dit. -- Jeg tuller
ikke, jeg er ikke saa ifra mig som dokker tror, sier Oline. Nei det er
ikke den Almgtiges Vilje og Behag at jeg skal gaa ind for Tronen og
Lammet endda med alt det jeg vet om Maaneland. Jeg kommer mig nok igjen;
men du skal hente Doktoren til mig, Aksel, saa gaar det snarere. Hvad
det nu er for en Ku du vil gi mig? -- Hvad for en Ku? -- Kua som du
lovet mig. Er det ho Bordelin? -- Du bare snakker over dig, sier Aksel.
-- Du vet du lovet mig en Ku da jeg reddet Livet dit. -- Nei det vet jeg
ikke.--

Da lfter Oline Hodet op og ser paa ham. Hun er saa skaldet og graa,
Hodet staar op fra en lang Fuglehals, hun er ventyrlig og frygtelig,
det gaar et Ryk gjennem Aksel og han famler bak sin Ryg efter
Drklinken. -- Naa, sier Oline, du er av det Slaget! Saa snakker vi ikke
mere om det for som frst. Jeg kan leve Kua foruten ifra denne Dag og
skal ikke ta hende paa Tungen. Men det var godt at du viste dig akkurat
som den Mand du er, Aksel, saa vet jeg det til en anden Gang!

Men om Natten dde Oline, engang om Natten, hun var ialfald kold om
Morgningen da de kom ind til hende.

Gamle Oline -- fdt og dd ....

Det var hverken Aksel eller Barbro imot at kunne begrave hende for
altid, det blev nu mindre at vre paa Vakt for, de kunde vre glade.
Barbro klager over Tandpine igjen, ellers er alt godt. Men dette evige
Uldtrklde om Munden som hun maa holde vk hver Gang hun skal si et Ord
er ingen liten Plage, og Aksel skjnner ikke saa megen Tandpine. Han har
nok lagt Mrke til hendes forsigtige Tyggemaate hele Tiden, men hun
manglet jo ikke en Tand i Munden. -- Har du ikke faat dig nye Tnder?
spr han. -- Jo. -- Ja vrker de ogsaa? -- Du aper og aper! svarer
Barbro forarget, skjnt han hadde spurt i god Tro. Og i sin Bitterhet
kommer hun til at gi bedre Besked: Du skjnner godt hvorledes at det er
med mig.

Hvorledes det var med hende? Aksel ser litt niere til og synes hun alt
har faat Mave. -- Ja men du er da vel ikke paa Barnveien? spr han. --
Jo det vet du vel, svarer hun. -- Han stirrer litt aandssvakt paa hende.
Isin Senhet blir han sittende og tlle en Stund: en Uke, to Uker, paa
tredje Uken. -- Vet jeg det? sier han. -- Barbro irriteres til det
yterste av denne Debat og smlder i at graate hit, graate forurettet:
Nei du skal bare skke mig ned i Jorden ogsaa, saa er du skilt med mig!
sier hun.

Mrkelig hvad et Kvindfolk kunde finde paa at graate for!

Nei Aksel vilde aldeles ikke skke hende ned i Jorden, han er en
Hardhaus til at se paa Nytten, noget Blomsterflor har han ingen Trang
til at vade i. -- Saa kan du ikke rake i Sommer? spr han. -- Kan jeg
ikke rake? svarer hun forfrdet. Og Gud, hvad et Kvindfolk ogsaa
pludselig kan smile til! Da Aksel tok det paa den Maaten saa ilet jo en
hysterisk Lykke gjennem Barbro og hun utbrt: Jeg skal rake for to! Du
skal bare faa se, Aksel, at jeg skal gjre alt du stter mig til og
meget mere. Jeg skal slite mig ut og vre glad atpaa, dersom bare du vil
vre tilfreds!

Det blev mere Taarer og Smil og mhet. Det var bare de to i demarken,
ingen at frygte for, aapne Drer, Sommervarme, Fluesurr. Hun var saa
fielig og hengiven, alle Ting vilde hun som han vilde.

Efter Solnedgang staar han og spnder for Slaamaskinen, han vil lgge
ned en liten Teig til Morgendagen. Barbro kommer hastig ut som om hun
har et rend og sier: Du Aksel, hvorledes kunde du tnke at ta nogen
hjem fra Amerika? Saa vilde hun jo ikke komme fr til Vinters, og hvad
skulde du med hende da? -- Se det hadde vel Barbro fundet ut og kom nu
lpende med det som om det var ndvendig.

Men det var ingenlunde ndvendig, Aksel hadde fra frste Stund indset at
naar han tok Barbro saa vandt han ind hele Sommerhjlpen for et Aar. Den
Mand gynger ikke og han tnker sig ikke hos Stjrnerne. Nu han har faat
sjleiendes Kvindfolk til at vre hjemme kan han ogsaa beholde
Telegrafen en Tid til. Det er mange Penger om Aaret og kommer vel med
saalnge han ikke kan slge noget strre fra Gaarden. Det rusler og gaar
altsammen, han er midt i Virkeligheten. Og fra Brede som nu er hans
Vrfar venter han intet Overfald paa Telegraflinjen mere.

Heldet begynder at flge Aksel storveies.




XI


Og Tiden gaar, Vinteren gaar, det blir Vaar igjen.

Naturligvis maatte Isak til Bygden en Dag. De spurte ham hvad han skulde
der. Nei, det vet jeg ikke, svarte han. Men han kostet Kjrren rigtig
ren, la Stet paa den og kjrte avsted. Og naturligvis hadde han med sig
forskjellige Matvarer som skulde til Eleseus paa Storborg. Det gik jo
aldrig Hest ut fra Sellanraa uten en eller anden Sending til Eleseus.

Naar Isak kom kjrende nedover Marken saa var ikke det en ubetydelig
Hndelse, han kom saa sjlden, Sivert pleiet at komme i hans Sted. Ved
de to frste Nybygg staar de i Gammedren og sier til hverandre: Det er
han Isak selv, skal tro hvad han kjrer efter idag! Da han kom saa langt
ned som til Maaneland staar Barbro i Glasvinduet med et Barn paa Armen
og ser ham og tnker: Det er han Isak selv!

Han kommer til Storborg og stanser: Ptro! Er han Eleseus hjemme? --
Eleseus kommer ut. Jo han er hjemme, han er ikke reist endda, men han
skal reise, han skal gjre sin Vaarutflugt til Byerne srpaa. -- Her er
noget som Mor din skikket med mig, sier Farn. Jeg vet ikke hvad det er,
men det er vel ikke noget videre. -- Eleseus tar imot Kjrlerne, takker
og spr: Ja du har ikke noget Brev eller slikt? -- Jo, svarer Farn og
begynder at lete i Lommerne, og det er nok ifra ho lille Rebekka. --
Eleseus faar Brevet, det er det han har ventet paa, han kjender at det
er godt og tykt og sier til Farn: Nei det var Skrt at du kom saa
tidlig, to Dager fortidlig. Men kanske dersom du bier rlite saa kjrer
du Kufferten min.

Isak stiger av og binder Hesten. Han tar en Sving bortover Jordet. Lille
Fuldmgtig Andresen er ingen daarlig Jordbruker paa Eleseus sine Vegne,
naturligvis har han hat Sivert ned fra Sellanraa med Hestehjlp, men han
har ogsaa paa egen Haand trket ut adskillig med Myr og leiet med sig en
Mand til at stenstte Grfterne. De kom ikke til at maatte kjpe Foder
paa Storborg iaar og nste Aar kunde Eleseus kanske holde sjleiende
Hest. Det hadde han Andresens Interesse for Jordbruk at takke for.

Langt om lnge roper Eleseus at han har pakket Kufferten og er frdig.
Selv staar han ogsaa der og vil flge med, han er i fine blaa Klr og
med hvit Krave om Halsen, Galoscher paa Ftterne, Spaserstok. Rigtignok
kommer han nu over to Dager for tidlig til Postbaaten, men det gjr ikke
noget, han kan vente nede i Bygden saalnge, det er det samme hvor han
er.

Saa kjrer Far og Sn. Fuldmgtig Andresen staar i Kramboddren og sier:
Lyksom Reise!

Farn er omhyggelig for Gutten sin og vil gi ham Stet alene, men Eleseus
avslaar det ieblikkelig og stter sig ved Siden av. De kommer forbi
Breidablik og Eleseus husker pludselig at han har glemt noget. -- Ptro!
Hvad det er? spr Farn. -- Aa det er Paraplyen, Eleseus sin Paraply, som
er glemt, men det kan han ikke forklare og sier bare: Det faar ikke
hjlpe. Kjr vk! -- Skal vi ikke snu? -- Nei, kjr vk! -- Men det var
ialfald Pokker at han skulde vre saa glemsom! Det var i Skyndingen,
fordi Farn gik der paa Jordet og ventet. Nu fik Eleseus heller kjpe en
ny Paraply at gaa med i Trondhjem naar han kom dit. Det gjorde jo
hverken fra eller til om han eiet to Paraplyer. Imidlertid er han saapas
rgerlig paa sig selv at han hopper av og gaar bakefter Kjrren.

De faar ikke sagt stort til hverandre paa den Maaten fordi Farn hver
Gang maa snu sig om og tale bakover. Farn spr: Hvorlnge blir du borte?
og Eleseus svarer: Aa circa en og tyve Dager eller hist en Maaned. --
Farn undrer sig over at ikke Folk gaar sig bort i de store Byerne og
kommer paa Vildstraa. Men Eleseus svarer at hvad som ham angik saa var
han vant til Byer, han gik sig ikke bort, det hadde aldrig hndt. --
Farn synes det er en Skam for sig at sitte alene paa og sier: Nei nu maa
du kjre en Stund, jeg blir lei av det! Men Eleseus vil ikke paa nogen
Maate jage Farn ned av Stet og stter sig heller selv op han ogsaa. Men
frst saa holder de Maaltid paa Farns gode Niste. Saa kjrer de igjen.

De kommer til de to nederste Nybygg og det er let at se at de nu nrmer
sig Bygden, her er sandelig paa begge Steder hvitt Gardin for det lille
Stuevindu som vender mot Veien, og i Rstet av Hihuset er sat op en
liten Stang til Syttende Mai Flaget. -- Det er han Isak selv! sier
Folkene i de to Nybygg da de ser de Reisende.

Endelig faar Eleseus vendt Tankerne saa meget bort fra sin egen Person
og sine egne Saker at han spr: Hvad du kjrer efter idag? -- Hm! svarer
Farn, det er nu ikke efter noget videre! -- Men nu var det jo saa at
Eleseus skulde reise bort, det skedde da intet galt om han fik vite det:
Det er ho Jensine hos Smeden jeg kjrer efter, forklarer Farn, tilstaar
Farn. -- Skulde du bry dig selv nedover for det, kunde ikke han Sivert
ha kjrt? spr Eleseus. Se, Eleseus han skjnte ikke bedre, han trodde
altsaa at Sivert vilde kjre efter Jensine hos Smeden efter at hun
engang hadde gjort sig saa stor at flytte fra Sellanraa!

Nei det gik ikke med Hiingen derhjemme ifjor. Inger hadde meget rigtig
hngt godt i som hun hadde lovet, Leopoldine gjorde ogsaa sit Arbeide og
desuten hadde de jo Rive som gik med Hest. Men Hiet var tildels svr
Timotei og Rakemarken vid. Sellanraa var nu en stor Gaard, Kvindfolkene
hadde jo ogsaa andet at gjre end rake Hi, alle Kreaturerne var der,
Maten til Maaltiderne skulde vre frdig i ret Tid, det var Ysting og
Kjrning, Kldevask og Baking, Mor og Datter slet sig ut. Isak vilde
ikke opleve en slik Sommer engang til, han bestemte kort og godt at
Jensine skulde komme tilbake hvis hun var at faa. Inger hadde nu heller
ikke lnger noget imot det, hun hadde faat Forstanden igjen og svarte:
Du gjr som du vil for mig! Aa Inger var blit rimeligere nu, Forstand er
ingen ringe Ting at faa tilbake naar den er tapt. Inger hadde ikke
lnger Gld at tuske vk, ingen privat Vildskap at holde Styr paa,
Vinteren hadde kjlet hende av, hun stod tilbake med Gld til Husbehov,
nu var hun begyndt at bli lidt fyldig, at bli pen, statelig. Det var et
mrkelig Kvindfolk til ikke at falme, til ikke at avd stykkevis, kanske
kom det av at hun var begyndt saa sent med at blomstre. Gud vet hvad
alle Ting kommer av, intet har en eneste Aarsak, alt har en
Aarsags_rkke_. Hadde ikke Inger det bedste Ord paa sig hos Smedkonen?
Hvad kunde Smedkoner dmme hende for? Med sit vansirede Ansigt blev hun
snytt for sin Vaar, senere blev hun sat i kunstig Luft og blev fravendt
seks Aar av sin Sommer; da hun endda hadde Liv i sig maatte hendes Hst
komme til at fremvise Vildskud. Inger var bedre end Smedkoner er, litt
skadet, litt forvrngt, men god av Naturen, dygtig av Naturen ....

Far og Sn kjrer, de kjrer til Brede Olsens Logihus og stter Hesten i
Skuret. Nu er det Kvld. De gaar selv ind.

Brede Olsen har faat leie dette Hus, det er oprindelig et Uthus som
tilhrer Handelsmanden, nu er det indredet med to Stuer og to Kammers,
det er ikke vrst og det ligger godt til, Huset har Skning av
Kaffedrikkere og ellers av Folk fra Bygden omkring som skal reise med
Postbaaten.

Brede synes for en Gangs Skyld at ha vret heldig, han er kommet paa sin
rette Plass, og det kan han takke sin Kone for. Bredes Kone fik sandelig
Ideen til dette Kaffehus og Logihus da hun stod og solgte Kaffe under
Auktionen paa Breidablik, det var saa trisomt at handle, at kjende
Skillinger mellem Fingrene, Kontanter. Siden hun kom herned er det gaat
rigtig bra, Konen slger nu Kaffe for Alvor og hyser mangt et Menneske
som ikke har Tak over Hodet. Hun blir velsignet av de Reisende.
Naturligvis har hun god Hjlp av Katrine, Datteren, som nu er en stor
Pike og er flink til at varte op; naturligvis er det ogsaa et
Tidssprsmaal naar lille Katrine ikke lnger burde vre i sine Forldres
Hus og varte op. Men indtil videre gaar det taalelig med Omstningen, og
det er Hovedsaken. Begyndelsen var saa avgjort god og kunde ha vret
endda bedre dersom ikke Handelsmanden hadde rket op for Kringler og
Spekulasi til Kaffen; der sat nu alle Syttende Mai Folk og ropte
forgjves paa Brd til Kaffen, Kaffebrd! Det lrte Handelsmanden at
vre forsynet med Bakervarer til Bygdens Festligheter.

Familjen og Brede selv lever som de kan av Bedriften. Det blir Kaffe og
overligget Kaffebrd til svrt mange Maaltider, men det opholder Livet
og Brnene faar et fint, ja saa at si forfinet Utseende av det. Det er
ikke alle som har Brd til Kaffen! sier Folk fra Bygden. Familjen Brede
synes at bale godt, den holder endog en Hund som gaar omkring blandt
Gjsterne og sniker og faar Smakebeter og blir fet. Svrt saa en slik
fet Hund kan reklamere for Levemaaten i et Logihus!

Brede Olsen selv indtar altsaa Stillingen som Manden i dette Hjem og har
ogsaa ved Siden derav arbeidet sig op. Der var han nu atter blit
Lensmandens Flgesvend og Stvnevidne og bruktes en Tid noksaa flittig;
men siste Hst blev hans Datter Barbro usams med Lensmandsfruen om en
Bagatel, om rent ut sagt en Lus, og siden den Tid er ikke Brede vellikt
av dette Herskap mere. Men Brede har ikke tapt stort paa det, han har
andre Herskaper som nu sker ham netop for at berede Lensmandsfruen en
rgrelse, saaledes er han en skt Mand i Doktorskyss, og Prestefruen hun
eier virkelig ikke saa mange Griser som hun vilde sende Bud paa Brede
for at faa slagtet, -- dette er hans egne Ord.

Men javisst kan det ogsaa vre smaat for Familjen Brede mangen Gang, de
er ikke alle Mand saa fete som Hunden. Men Gudskelov, Brede har et let
Sind: Brnene blir nu strre og strre! sier han, skjnt det ogsaa
stadig kommer nye Smaa. De som er store og er reist ut srger da for sig
selv og sender ogsaa nu og da litt hjem: Barbro er gift paa Maaneland og
Helge er paa Sildnot, de avser litt Varer eller Penger til Forldrene
naar de kan, ja selv Katrine som varter op hjemme kunde underlig nok
stikke til Farn en Femkrone engang i Vinter da det saa mrkest ut. Det
var Pike! sa Brede, og han spurte ikke hvem hun hadde faat Sedlen av
eller hvad hun hadde faat den for. Slik skulde det vre, Brn skulde ha
Hjrte for Forldrene og hjlpe dem!

Brede er ikke helt tilfreds med Snnen Helge i saa Maate, han staar
undertiden i Kramboden og har Tilhrere og utvikler sit Syn paa Brnenes
Pligter mot Forldrene: Se nu for Eksempel han Helge, Snnen min, om han
bruker rlite Tobak og om han tar sig en Dram det er ikke mig imot, vi
har alle vret Gutter. Men han skal ikke sende os det ene Brevet efter
det andre bare med Hilsninger. Han skal ikke faa Mor sin til at graate.
Det er Vanart. Igamle Dager da var det anderledes, Brnene var ikke
store fr de tok sig Tjeneste og begyndte at sende Forldrene Smaahjlp.
Skulde det ikke vre saaledes? Er det ikke Far og Mor som frst har
baaret dem under sit Hjrte og svettet Blod for at holde Liv i dem i
hele Opvksten? Saa skulde de glemme det!

Det var som Helge hadde hrt sin Fars Tale, for nu kom det Brev fra ham
med en Seddel i, en hel Femtikrone. Og nu fik Familjen Brede en stor Tid
og kjpte i sin Raaflothed baade Kjt og Fisk til Kokemat og en
Hngelampe med Prismer til den likeste Stuen i Logihuset.

Det gik en Dag isenn, og hvad mere er at staa efter? Familjen Brede
levet den og, levet fra Haanden til Munden, men uten stor Otte. Hvad
mere er at staa efter! ....

Slikt Fremmedfolk! sa Brede og viste Isak og Eleseus ind i Stuen med
Prismelampen. Nei hvad jeg ser! Ja du, Isak, skal vel ikke fare bort? --
Nei jeg skal bare til Smeden et rend. -- Naa, saa er det han Eleseus
som skal srover til Byerne igjen?

Eleseus er vant til Hoteller, han gjr sig hjemme, hnger sin Frak og
Stok paa Vggen og forlanger Kaffe; Mat har Farn selv med i Skrppen.
Katrine kommer med Kaffen. -- Nei dokker skal ikke betale! sier Brede.
Jeg har saa ofte vret paa Sellanraa og faat Traktering, og hos han
Eleseus staar jeg i Bkerne; du skal ikke ta en re, Katrine! -- Men
Eleseus betaler, tar op Pengepungen og betaler, og gir tyve re atpaa.
Ikke noget Tv.

Isak gaar til Smedens og Eleseus blir sittende igjen.

Han sier det ndvendigste ogsaa til Katrine, men ikke mere end det
ndvendigste, han taler heller med hendes Far. Nei Eleseus bryr sig ikke
om Piker, han er likesom blit borttufset av dem engang og har siden tapt
Interessen. Kanske har han aldrig eiet nogen Kjrlighetsdrift at tale
om, siden han nu gaar og er bent til ingenting. En rar Mand i Marken, en
Herre med tynde Skriverhnder og et Kvindfolks Sans for Stas og Paraply
og Stok og Galoscher. Borttufset, forbyttet, en uforstaaelig Ungkar. Det
vil ikke vokse et videre brutalt Skjg ut paa hans Overmund heller. Men
kanske var det saa at denne Gut hadde godt at slgte paa og var
ordentlig utstyret engang, men kom ind i kunstige Forhold og blev
omgjort til Bytting? Blev han saa flittig paa et Kontor og i en Krambod
at al hans Oprindelighet gik tapt? Kanske var det saa. Ialfald gaar han
nu her snil og lidenskapsls, litt svak, litt likeglad og vandrer videre
og videre paa sin Avvei. Han kunde misunde hver Mand i Marken, men ikke
engang det magter han.

Katrine er vant til at spke med Gjsterne og hun rter ham nu med at
han skal vel srover til Kjresten sin igjen? -- Jeg har andet at ha i
Hodet, svarer Eleseus, jeg skal gjre Forretning, aapne Forbindelser. --
Du skal ikke vre saa fremfusendes imot Folk av bedre Stand, Katrine!
irettestter hendes Far. Aa Brede Olsen han er saa hflig mot Eleseus,
saa respektfuld at det er rent svrt. Han kan ogsaa gjrne vre det, det
er klokt, han skylder Penger paa Storborg, han staar overfor sin
Kreditor nu. Og Eleseus? Ho, han liker godt hans Hflighet og er god og
naadig tilbake: Deres Histrede! kalder han Brede for lutter Spk og
skaper sig til. Han omtaler at han har glemt igjen sin Paraply: Vi var
just kommet forbi Breidablik og midt i dette ieblik husket jeg paa
Paraplyen! -- Brede spr: Ja Dokker skal vel over til vores lille
Handelsmand hernede til Toddy i Kvld? -- Eleseus svarer: Ja dersom jeg
hadde vret alene. Men jeg har han Far med. -- Brede er behagelig og
passiarer videre: IOvermorgen kommer her en Kar som skal tilbake til
Amerika. -- Har han vret hjemme en Tur? -- Ja. Han er ifra vrebygden.
Han har vret borte i aldrig saa mange Aar, men nu har han vret hjemme
i Vinter. Kufferten hans er alt kommet hit med en Kjrer, det er saa
meget til Kuffert! -- Jeg har selv tnkt paa Amerika iblandt, sier
Eleseus oprigtig. -- Dokker? roper Brede. Saa skulde Dokker ha det
fornden! -- Jeg kom kanske ikke til at vre der for Tid og Evighet, det
vet jeg ikke. Men jeg har vret ute paa saa mangen Reise, jeg kunde ha
gjort den Reisen og. -- Minders saa. Og det maa nu vre grovt til Penger
og Middel de tjener i det Amerika. Ta den Karn jeg snakket om: han har
kostet den ene Julemoroen efter den andre i vrebygden i Vinter, og naar
han kommer hit til mig, saa sier han: Lat mig faa en Kjel Kaffe, og lat
mig faa alt det Kaffebrd du har! sier han. Vil Dokker se Kufferten
hans?

De gik ut i Gangen og saa paa Kufferten. Et Under paa Jorden, flammet
paa alle Kanter av Metaller og Beslag, med tre Smk paa, omfremt Laaset.
-- Dirkfri! sa Brede som om han hadde prvet det.

De gik ind i Stuen igjen, men Eleseus var blit stille. Denne Amerikaner
fra vrebygden gjorde ham til intet, han reiste sine Reiser som den
strste Amtmand, det var klart at Brede var optat av denne Person.
Eleseus forlangte mere Kaffe og prvet at vre rik han ogsaa, han
forlangte Brd til Kaffen og lot Hunden faa det, aa men han flte sig
ringe og nedslaat. Hans egen Kuffert hvad var den imot Underet! Der stod
den, sort Voksduk, Hjrnene slitte og hvite, en Haandkuffert -- ved Gud,
han skulde kjpe sig en pragtfuld Kuffert naar han kom srover, lg
Mrke til det! -- Dokker skal ikke vr at gi Hunden noget, sa Brede. --
Og Eleseus var atter blit litt til Menneske og skapte sig til: Det er da
en kolossal Hund til at vre fet, sa han.

Den ene Tanke tok den anden hos ham, han avbrt Passiaren med Brede og
gik ut, gik i Skuret til Hesten. Her aapnet han Brevet som han gik med i
Lommen. Han hadde bare stukket det paa sig og ikke set efter hvad for
Penger det indeholdt, han hadde faat disse Brever hjemmefra fr og det
hadde altid vret adskillige Sedler i dem, en Hjlp til Reisen. Hvad var
det nu? Et stort Graapapir malet og malet igjen av lille Rebekka til
Eleseus Bror, derpaa et lite Brev fra Morn. Hvad mere? Ikke mere. Ingen
Penger.

Morn skrev at hun hadde ikke kunnet be Far hans om Penger nu mere, for
retnu var det ikke stort igjen av Rikdommen som de hadde faat for
Kobberfjldet engang, det var gaat med til Kjpet av Storborg og siden
alle Varerne og alle Eleseus sine Reiser. Nu maatte han prve at hjlpe
sig selv til Reisen dennegang, for de Penger som nu var igjen maatte
Sskenerne hans faa, saa de ikke blev snoft fri de heller. Lyksom Reise
og kjrlig hilset.

Ingen Penger.

Selv hadde ikke Eleseus Penger nok til Reisen srover, han hadde skrapet
Kassen i sin Krambod og ikke fundet stort. Aa han hadde vret bra dum da
han nu nylig sendte sin Kjpmand i Bergen et Pengebrev og betalte nogen
Regninger. Det kunde ha ventet. Naturligvis hadde han ogsaa vret altfor
sorgls da han gav sig paa Vei uten at aapne Brevet frst, han kunde ha
spart sig Kjreturen til Bygden med sin elendige Kuffert. Nu stod han
her ....

Farn kommer tilbake fra Smedens Hus efter vel utfrt rend: han skulde
faa med sig Jensine imorgen. Se, Jensine hadde aldeles ikke vret tvr
av sig og ond at be, hun hadde med en Gang skjnt at de paa Sellanraa
trngte Sommerhjlp og hun hadde ikke noget imot at komme. Grei Adfrd
igjen.

Mens Farn taler sitter Eleseus og tnker paa sit. Han viser sin Far
Amerikanerens Kuffert og sier: Jeg var tilfreds jeg stod der hvor denne
Kufferten er kommet ifra! Farn svarer: Ja det var nok ikke det vrste!
....

Om Morgningen ruster Farn sig til Hjemfrden, spiser, spnder Hesten for
og kjrer bortom Smedens efter Jensine og hendes Kiste. Eleseus staar og
ser efter dem hele Tiden mens de kjrer, og da de blir borte i
Skogkanten betaler han i Logihuset igjen og gir Drikkepenger: Lat
Kufferten min staa her til jeg kommer tilbake! sier han til Katrine og
gaar bort.

Eleseus -- hvor gaar han hen? Han har bare et Sted at gaa: han snur om,
han maa falde tilbake paa Hjemmet. Han tar Veien opover Marken igjen han
og, her passer han paa at vre Farn og Jensine saa nr i Hlene som han
kan uten at bli set. Saa gaar han og gaar. Han begynder nu at misunde
hver Markbo.

Det er Synd i Eleseus, han er blit saa borttusket.

Driver han ikke Handel paa Storborg? Men det er jo intet at vre
Herremand paa, han gjr formange morsomme Reiser for at aapne
Forbindelser, de koster formeget, han reiser ikke billig. Vi skal ikke
vre smaalige, sier Eleseus og gir tyve re naar han kunde slippe med
ti. Handelen kan jo ikke bre denne flotte Mand, han maa ha Tilskud
hjemmefra. Nu avler Storborg Gaard Potet, Korn og Hi til Husholdningen,
men Suvlet maa komme fra Sellanraa. Er det alt? Sivert maa kjre Eleseus
sine Varer gratis op fra Sjen. Er det saa alt? Morn maa skaffe ham
Penger av Farn til hans Reiser. Men er det saa alt?

Det vrste er igjen.

Eleseus handler som en gal Mand. Han blir saa smigret over at Folk fra
Bygden kommer og handler paa Storborg at han gir dem villig Kredit, da
dette rygtes kommer flere og flere og handler paa Kredit, det gaar
Pokker ivold, Eleseus er snil og stter ut, Kramboden tmmes og
Kramboden fyldes igjen. Alt dette koster Penger. Hvem betaler? Farn.

I Begyndelsen var Morn hans troende Talsmand: Eleseus var Familjens lyse
Hode, han maatte sttes ordentlig i Vei; husk paa hvor billig han fik
Storborg og hvorledes han sa paa en Prik hvad han vilde gi for det! Naar
Farn syntes det begyndte at bli bare Tull med Handelen hans svarte Morn:
Hvad du staar og sier! Ja hun paatalte saa grove Uttryk, det var som om
den gode Isak var litt for familir imot han Eleseus.

Se, Morn hun hadde selv vret ute og reist, hun kunde forstaa at Eleseus
i Grunden vantrivedes i Marken, han var blit finere vant, hadde faat
stor social Bevgelighet og manglet Jvnbyrdige. Han satte formeget ut
paa daarlig Folk, men det gjorde ikke Eleseus av Ondskap og for at
ruinere Forldrene, han gjorde det av lutter fin og god Natur, han
maatte hjlpe Folk som stod under ham. Kjre, han var den eneste Mand i
Marken med hvitt Lommetrklde som idelig maatte vaskes. Naar Folk
trstig henvendte sig til ham om Kredit og han svarte Nei kunde det
misforstaaes, at han var ikke en saa bra Kar som almindelig trodd. Han
hadde desuten Pligter som Markens Bymand og Geni.

Alt dette tok Morn Hensyn til.

Men Farn som ikke skjnte en Stavelse av det aapnet en Dag hendes ine
og rer og sa: Se her, dette er nu Resten av Pengene for Kobberfjldet!
-- Naa, sa hun, end det andre? -- Det har han Eleseus faat. -- Hun slog
Hnderne sammen og utbrt: Nei saa skal han bruke Vet!

Stakkars Eleseus, han er saa bortklattet, saa endevendt. Han skulde vel
ha vret Markbo hele Tiden, nu er han en Mand som har lrt at skrive
Bokstaver, han er uten Tiltak, uten Dybde. Men nogen kulsort og djvelsk
Mand er han ikke, han er ikke forelsket og ikke rgjrrig, han er nsten
ingenting, ikke engang en strre Uting.

Det er noget ulykkelig og fordmt over den unge Mand, det er som utbredt
en Skade i ham. Den gode Distriktsingenir fra Byen skulde kanske ikke
ha opdaget ham i hans Barndom og tat ham til sig og gjort ham til noget,
Barnet fik vel Rtterne avslitt og fr ilde. Alt han nu foretar sig
viser tilbake til noget defekt i ham, noget mrkt paa lys Bund.....

Han gaar og gaar. De to Kjrende passerer Storborg, Eleseus gjr en Bue
utenom og passerer ogsaa Storborg; hvad skulde han gjre hjemme paa sit
Handelssted? De to Kjrende kommer frem til Sellanraa om Natten, Eleseus
er dem like i Hlene. Han ser at Sivert kommer ut paa Tunet og blir
forundret over Jensine, de to haandhilses og ler litt, saa tar Sivert
Hesten og gaar med den i Stalden.

Nu vaager Eleseus sig frem, Familjens Stolthet nu vaager han sig frem.
Han gaar ikke, han lister, han trffer Sivert i Stalden. -- Det er bare
mig, sier han. -- Du ogsaa! sier Sivert og er forundret igjen.

De to Brdre begynder en tyst Samtale: det er om at Sivert vil faa Morn
til at skaffe frem nogen Penger, en Redning, Reisepenger. Det gaar ikke
som det nu gaar, Eleseus er trt av det, han har tnkt paa det lnge,
det maa ske nu i Nat, en lang Reise, Amerika, nu i Nat. -- Amerika? sier
Sivert hit. -- Hys! Jeg har tnkt paa det lnge, nu maa du faa ho Mor
til det, det gaar ikke som det gaar og jeg har tnkt paa det lnge. --
Men Amerika? sier Sivert. Nei det skal du ikke gjre! -- Absolut. Jeg
gaar tilbake med det samme og rkker Postbaaten. -- Du skal vel faa dig
Mat? -- Jeg er ikke sulten. -- Skal du ikke sove rlite? -- Nei.--

Sivert vil sin Bror vel og holder ham tilbake, men Eleseus er
standhaftig, for en Gangs Skyld standhaftig. Sivert er saa forvildet,
frst saa blev han vel litt rar ved Synet av Jensine, og nu vil Eleseus
snoft forlate Marken, saa at si denne Verden. -- Hvad skal du gjre med
Storborg? spr han. -- Han Andresen kan faa det, svarer Eleseus. -- Kan
han Andresen faa det, hvorledes? -- Skal han ikke ha ho Leopoldine? --
Det vet jeg ikke. Jo det skal han vel.--

De taler tyst og taler. Sivert mener det blir bedst at Farn kommer ut
saa Eleseus faar tale med ham selv, men Nei, nei! hvisker Eleseus
tilbake, det greier han ikke, han har aldrig vret nogen Mand til at
staa Ansigt til Ansigt med Farer av det Slag, han har altid maattet ha
Mellemmand. -- Sivert sier: Ho Mor, du vet hvorledes at hun er. Saa
kommer du ikke nogen Vei for Graat og Tilstand. Hun maa ikke vite det.
-- Nei, sier Eleseus ogsaa, hun maa ikke vite det.--

Sivert gaar, er borte en Evighet og kommer tilbake med Penger, mange
Penger: Se her, det er alt han har, tror du det blir nok? Tl dem; han
talte dem ikke. -- Hvad han Far sa? -- Nei han sa ikke stort. Nu maa du
bie en liten Stund saa skal jeg faa paa mig nogen flere Klr og flge
dig. -- Det skal du ikke vr, du skal lgge dig. -- Naa, er du mrkrdd
her i Stalden kanske? spr Sivert med et lite Forsk paa at vre munter.

Han er borte et ieblik og kommer kldt igjen, han har ogsaa Farns
Nisteskrppe over Akslen. Idet de stiger ut staar Farn utenfor: Jeg
hrer du vil fare saa langt? sier han. -- Ja, svarer Eleseus, men jeg
kommer igjen. -- Nei jeg staar og hfter dig bort, mumler den Gamle og
snur om. Lyksom Reise! brker han saa rart tilbake og gaar hastig sin
Vei.

Brdrene vandrer nedover Marken, et Stykke nede stter de sig og spiser
og Eleseus er sulten, Eleseus kan nsten ikke bli mt. Det er den
fineste Vaarnat, det er Orrespil i Aaserne paa flere Steder og denne
hjemlige Lyd gjr Utvandreren et ieblik forsagt: Det er pent Veir, sier
han. Nei nu skal du snu, Sivert! -- Naa, sier Sivert og flger. -- De
gaar forbi Storborg, forbi Breidablik, Orren spiller hele Veien i en
eller anden Aas, det er ikke Hornmusik som i Byerne, nei men det er
Rster, Tillysning, Vaaren er kommet. Pludselig hres den frste
Smaafugl fra en Trtop, den vkker andre, det spr og svarer alle Vegne,
det er mere end Sang, det er Lovsang. Utvandreren kjender vel en liten
Hjemve i sig, noget hjlpelst, han skal til Amerika og ingen er nu mere
moden til det end han. -- Nei nu skal du snu, Sivert! sier han. -- Jaja,
svarer Brorn, eftersom du vil det.--

De stter sig i Skogkanten og ser Bygden like foran sig, Handelsstedet,
Bryggen, Bredes Logihus; nogen Mnd rusler omkring nede ved Postbaaten
og gjr sig istand.

Nei jeg har vel ikke Tid at sitte her, sier Eleseus og reiser sig igjen.
-- Det var Skrt du skulde reise saa langt, sier Sivert. -- Eleseus
svarer: Men jeg skal komme igjen. Og da skal jeg ikke bare ha en
Voksdukskuffert at reise med!--

Da de byr Farvel stikker Sivert til Brorn en liten Tingest, noget i
Papir. -- Hvad det er? spr Eleseus. -- Sivert svarer: Nu maa du skrive
flittig! -- Saa gaar han.

Eleseus aapner Papiret og kikker: det er Guldpengen, den Tyvekronen i
Guld. -- Nei det skal du ikke gjre! roper han. -- Sivert gaar.

Han gaar en Stund, saa vender han om og stter sig igjen i Skogkanten.
Det blir mere og mere Rrelse nede ved Postbaaten, han ser Folk stige
ombord, Brorn stiger ombord, Baaten stter fra og ror bort. Saa reiser
Eleseus til Amerika.

Han kom aldrig igjen.




XII


Det kommer et mrkelig Tog op til Sellanraa, kanske litt lierlig som
Tog, men ikke bare lierlig: det er tre Mnd med uhyre Brer, med Skker
som hnger dem foran paa Brystet og nedover Ryggen. De gaar Gaasegang og
roper spkefulde Ord til hverandre, men de brer tungt. Lille Fuldmgtig
Andresen er Frstemand i Toget og det er forresten ogsaa hans Tog: han
har rustet ut sig selv, Sivert paa Sellanraa og en tredje, Fredrik Strm
paa Breidablik, til denne Ekspedition. Pokker til liten Knkt den
Fuldmgtig Andresen, hans Aksel tynges skraat mot Jorden og Trien hans
er vrngt ned fra Halsen, slik gaar han, men han brer og brer sin Br.

Han har ikke bentfrem kjpt Storborg og Handelen efter Eleseus, det har
han ikke Raad til; han har bedre Raad til at vente en Tid og kanske faa
det hele for intet. Andresen er ingen udygtig Mand, han har forelpig
bygslet Gaarden og bestyrer Handelen.

Han har gjennemgaat Varebeholdningen og fundet en Mngde uslgelige
Saker i Eleseus sin Krambod, like til Tandbrster, like til utsydde
Bordlpere, ja like til smaa Fugler som stod paa Staaltraad og som sa
Pip naar de blev klemt paa rette Sted.

Alle disse Varer er det nu han er draget ut paa Vandring med, han vil
slge dem til Gruvearbeiderne bak Fjldet. Han har Erfaring for fra
Aronsens Dager at Gruvearbeidere med Penger kjper alt i Verden. Nu
rgrer det ham bare at han har maattet stte igjen seks Gyngehester som
Eleseus kjpte hjem paa siste Bergenstur.

Karavanen kommer ind paa Tunet paa Sellanraa og lgger Brene av. De
hviler ikke lnge, da de har faat Mlk at drikke og for Spk falbydd
sine Varer til alle Gaardens Folk tar de Brene paa Akslen igjen og
drager videre. Det er ikke bare Spk de farer med. De rugger bort
gjennem Skogen i sydlig Retning.

De gaar til Middag, holder Maaltid og gaar tilkvlds. Saa gjr de Nying
op og leirer sig, saa sover de en Stund. Sivert sitter og sover paa en
Sten som han kalder Putestol. Aa Sivert er klok nok i Marken, Solen har
jo gldet op Stenen idag og gjort den god at sitte og sove paa, hans
Kamerater er ikke saa kyndige og vil ikke motta Raad, de lgger sig i
Lyngen og vakner med Frysning og Snue. Saa holder de Frokost og gaar
igjen.

Nu gaar de og lytter saa smaat efter Skudd, de haaper at mte Folk og
Gruver ut paa Dagen, Arbeidet maa vel nu vre skridd langt op fra Sjen
og i Retning av Sellanraa. De hrer ingen Skudd. De gaar til Middag og
mter ingen Folk, men de passerer nu og da store Huller i Jorden som
Mennesker har gravet op paa Prve. Hvorledes kan alt dette vre? Det maa
vel vre saaledes at Malmen er overhndig rik i denne Enden av Fjldet,
de arbeider i den pure tunge Kobber og kommer nsten ikke op fra Sjen.

Over Middag stter de paa flere Gruver, men ingen Folk, de gaar
tilkvlds og ser alt Sjen nedenunder sig, de vandrer gjennem en demark
av forlatte Gruver og hrer ingen Skudd. Det er saa altfor mrkelig, men
de maa gjre op Nying og leire sig for en ny Nat. De raadslaar: er
Arbeidet slut? Skal de snu om med Brene? Ikke Tale om! sier Fuldmgtig
Andresen.

Om Morgningen kommer en Mand gaaende op til deres Leir, en blek og
forgrmmet Mand som rynker Brynene og ser paa dem, gjennemgaar dem: Er
det du, Andresen? sier Manden. Det er Aronsen, Handelsmand Aronsen. Han
har intet imot at faa varm Kaffe og Mat hos Karavanen og slaar sig ned:
Jeg saa Rken dokkers og vilde finde ut hvad det var, forklarer han. Jeg
tnkte: nu skal du se de tar til Vet og begynder Arbeidet igjen. Og just
saa er det bare dokker! Hvor dokker skal hen? -- Vi skal hit. -- Hvad
dokker brer? -- Varer. -- Varer? skriker Aronsen. Kommer dokker og skal
slge Varer? Hvem til? Her er ikke Folk. De reiste om Lrdagen. -- Hvem
som reiste? -- Alle. Her er frit. Og korsom var saa har vel jeg Varer
nok. Jeg har Kramboden fuld. Dokker kan faa kjpe Varer.

Aa nu er det galt fat med Handelsmand Aronsen igjen, Gruvedriften er
slut.

De faar ham litt roligere med mere Kaffe, og spr ham ut.

Aronsen ryster knust paa Hodet: Det er ikke til at nvne, det er
uforstaaelig! sier han. Altsammen gik saa godt og han solgte Varer og
samlet Penger ind, Bygden omkring florerte og fik Raad til hvit Grt og
nye Skolehus og Prismelamper og Bystvler. Saa finder Herrerne paa at
det ikke lnner sig lnger, de slutter. Lnner det sig ikke? Det har jo
lnnet sig fr? Ligger ikke Blaakobberen i blanke Dagen for hvert Skudd
de skyter? Det er bare Bedrageri. Og de tnker ikke paa at de stter en
Mand som mig i den strste Omstndighet. Men det maa vel vre som de
sier at det er han Geissler som er Skyld i det igjen. Han var ikke fr
kommet fr Arbeidet stanset, det var net som han lugtet det.

Er han Geissler her?

Ja er han ikke her! Han skulde vret skutt. Han kom en Dag med
Postbaaten og sa til Ingeniren: Hvorledes gaar det? -- Det gaar godt
efter mit Skjn, svarte Ingeniren. -- Men han Geissler som stod der han
bare spurte op igjen: Naa, det gaar godt? -- Ja. Ikke rettere end jeg
vet, svarte Ingeniren. -- Men Tak, da Posten blev aapnet saa laa det
baade Brev og Telegram til Ingeniren om at det lnnet sig ikke mere,
han skulde slutte!

Karavanens Medlemmer ser paa hverandre, men Frstemanden, den Knkt
Andresen, synes ikke at ha tapt Motet. -- Dokker skal bare snu hjem
igjen! raader Aronsen. -- Det gjr vi ikke, svarer Andresen og pakker
Kaffekjelen ind. -- Aronsen stirrer paa alle tre efter Tur: Dokker er
gale! sier han.

Se, Fuldmgtig Andresen bryr sig ikke meget om sin forrige Chef, nu er
han Chef selv, det er han som har rustet ut denne Ekspedition til fjrne
Egne, det vil bety Prestigetap for ham at vende om her paa Fjldet. --
Ja men hvor vil dokker hen? spr Aronsen forbitret. -- Det vet jeg ikke,
svarer Andresen. Men han har nok sin Mening, han tnker vel paa de
Indfdte: at her kom han tre Mand strk med Glasperler og Fingerringer.
-- Kom, lat os gaa! sier han til sine Kamerater.

Nu hadde vel Aronsen egentlig tlet sig lnger op i Marken denne Morgen
siden han var paa Vei, han vilde kanske se om alle Gruver var de, om
det var sandt at hver eneste Mand var borte; men da disse Skhandlere er
saa stride paa at ville videre blir han i Grunden hindret i sit
Forehavende, han maa atter og atter raade dem fra at fremture. Aronsen
er rasende, han gaar foran Karavanen nedover og snur sig alt i ett og
skriker til den, gjir imot den, han vrger sit Omraade. Saaledes kommer
de ned til Barakkebyen.

Den er tom og trstesls. De vigtigste Redskaper og Maskiner er sat i
Hus, men Stokker, Bord, brukne Kjredoninger, Kasser og Tnder ligger
alle Vegne og driver; paa et og andet Hus er slaat op Plakater som
forbyr Adgang.

Der ser dokker! roper Aronsen. Ikke en Kjft! Hvor dokker vil hen? Og
han truer Karavanen med store Ulykker og Lensmand; selv vil han flge
den Skridt for Skridt og se om den slger ulovlige Varer. Saa er det
Tugthus og Slaveri, bom konstant.

Pludselig er det nogen som kalder paa Sivert. Byen er ikke helt forlatt,
ikke stendd, en Mand staar og vinker fra en Husnov. Sivert rugger imot
ham med sin Br og ser straks hvem det er: det er Geissler.

Et mrkelig Trf! sier Geissler. Han er rd i Ansigtet, blomstrende, men
hans ine er vel blit saare av Vaarlyset, han bruker graa Nseklemmer.
Hans Tale er livlig som fr: Et brillant Trf! sier han, det sparer mig
Reisen til Sellanraa, jeg har saa meget at staai. Hvormange Nybygg er
det i Almenningen nu? -- Ti. -- Ti Nybygg? Det nikker jeg til, jeg er
tilfreds! Det skal vre 32 Tusen slike Karer i Landet som din Far! sier
jeg og nikker igjen, jeg har regnet det ut.

Kommer du, Sivert? roper Karavanen. -- Geissler lytter og svarer rapt:
Nei! -- Jeg skal komme efter, roper Sivert og lfter Bren av sig.

De to stter sig og taler sammen, Geissler har Aanden over sig og tier
bare hver Gang Sivert gir et kort Svar, saa gaar han ls igjen: Et
enestaaende Trf, jeg kan ikke glemme det! Alt har gaat saa utmrket paa
min Reise, og nu dette at jeg trffer dig her og sparer mig Omveien over
Sellanraa! Det staar vel til hjemme? -- Ja Dokker skal ha Tak som spr!
-- Har dere faat op Foderhuset ovenpaa Stenfjset? -- Ja. -- Forresten
er jeg saa optat, det vokser mig vel snart over Hodet. Ser du for
Eksempel hvor vi sitter nu, Sivertmand? Paa en Byruin. Dette her har nu
Menneskene reist op stik imot sig selv. IGrunden er det mig som er
Skyld i altsammen, det vil si: jeg er en av Mellemmndene i et lite
Skjbnespil. Det begyndte med at din Far fandt nogen Smaastener i
Fjldet og lot dig leke med dem da du var Barn. Det begyndte det med.
Jeg visste godt at disse Stener bare hadde den Pris som Menneskene vilde
gi for dem, godt, jeg satte en Pris paa dem og kjpte dem. Siden gik
Stenene fra Haand til Haand og avstedkom sin Ravage. Tiden gik. Nu mtte
jeg op her for nogen Dager siden, og vet du hvad jeg vilde her? Kjpe
Stenene tilbake!

Geissler tier og ser paa Sivert. Saa faar han ogsaa ie paa Skken og
spr pludselig: Hvad er det du brer? -- Varer, svarer Sivert, vi skal
ned i Bygden med dem.--

Geissler har vel ingen Interesse for Svaret og har kanske ikke hrt det,
han vedblir: Kjpe Stenene tilbake altsaa. Siste Gang lot jeg min Sn
slge, det er en ung Mand paa din Alder og ellers intet. Han er Lynet i
Familjen, jeg er Taaken. Jeg er av dem som vet det rette, men gjr det
ikke. Men han er Lynet, for Tiden har han stillet sig i Industriens
Tjeneste. Han var den som solgte for mig sist. Jeg er noget, det er ikke
han, han er bare Lynet, det snare Nutidsmenneske. Men Lynet som Lyn er
goldt. Ta dere Sellanraafolk: dere ser hver Dag paa nogen blaa Fjld,
det er ikke opfundne Tingester, det er gamle Fjld, de staar dypt
nedsunkne i Fortid; men dere har dem til Kamerater. Dere gaar der sammen
med Himlen og Jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og
rotfstede. Dere behver ikke Svrd i Haanden, dere gaar Livet barhndt
og barhodet midt i en stor Venlighet. Se, der ligger Naturen, den er din
og dines! Mennesket og Naturen bombarderer ikke hverandre, de gir
hverandre Ret, de konkurrerer ikke, kaplper ikke efter noget, de flges
ad. Midt i dette gaar dere Sellanraafolk og er til. Fjldene, Skogen,
Myrene, Engene, Himlen og Stjrnene -- aa det er ikke fattig og
tilmaalt, det er uten Maate. Hr paa mig, Sivert: Vr tilfreds! Dere har
alt at leve av, alt at leve for, alt at tro paa, dere fdes og
frembringer, dere er de ndvendige paa Jorden. Det er ikke alle som er
det, men dere er det: ndvendige paa Jorden. Dere opholder Livet. Fra
Slgt til Slgt er dere til i lutter Avl, og naar dere dr tar den nye
Avl fat. Det er dette som menes med det evige Liv. Hvad har dere igjen
for det? En Tilvrelse i Ret og Magt, en Tilvrelse i troskyldig og
rigtig Stilling til alt. Hvad dere har igjen for det? Intet horser og
regjerer dere Sellanraafolk, dere har Ro og Autoritet dere er omsluttet
av den store Venlighet. Det har dere igjen for det. Dere ligger ved en
Barm og leker med en varm Morshaand og patter. Jeg tnker paa din Far,
han er en av de 32 Tusen. Hvad er mangen anden? Jeg er noget, jeg er
Taaken, jeg er her og der, jeg svmmer, stundom er jeg Regn paa et trt
Sted. Men de andre? Min Sn er Lynet som intet er, han er det golde
Blink, han kan handle. Min Sn han er vor Tids Type, han tror oprigtig
paa det Tiden har lrt ham, paa det Jden og Yankee'en har lrt ham; jeg
ryster paa Hodet til det. Men jeg er ikke noget mystisk, det er bare i
min Familje jeg er Taaken. Der sitter jeg og ryster paa Hodet. Saken er:
jeg mangler vnen til den angerlse Adfrd. Hadde jeg den vne saa kunde
jeg vre Lyn selv. Nu er jeg Taaken.

Pludselig kommer Geissler likesom tilbake til sig selv igjen og spr:
Har dere faat op det Hihuset ovenpaa Stenfjset? -- Ja. Og saa har han
Far sat op en Stue til. -- En Stue til? -- Paa Vonen om at nogen kommer,
sier han, paa Vonen om at han Geissler kommer, sier han. -- Geissler
tnker paa det og bestemmer sig: Saa maa jeg visst komme. Jo saa kommer
jeg, si din Far det! Men jeg har saa mange Affrer. Nu mtte jeg op her
og sa til Ingeniren: Hils Herrerne i Sverige med at jeg er Kjper! Saa
faar vi se hvad det blir til. Det er mig det samme, jeg jager ikke. Du
skulde ha set Ingeniren: han har drevet paa her og holdt det gaaende
med Folk og Hester og Penger og Maskiner og Ravage, han visste ikke
bedre end at han gjorde det rette. Jo mere Sten han kan omdanne til
Penger des bedre er det, han mener han gjr noget fortjenstfuldt dermed,
han skaffer Bygden Penger, Landet Penger, det raser nrmere og nrmere
Undergangen med ham og han skjnner ikke Stillingen: det er ikke Penger
Landet trnger, Landet har Penger mer end nok; det er slike Karer som
din Far det ikke er nok av. Tnke sig at gjre Midlet til Maal og vre
stolt av det! De er syke og gale, de arbeider ikke, de kjender ikke
Plogen, de kjender bare Trningen. Er de ikke fortjenstfulde, der de
sig ikke op med sin Galskap? Se paa dem, de stter jo alt ind? Det er
bare Feilen at Spil er ikke Overmot, det er ikke engang Mot, det er
Rdsel. Vet du hvad Spil er? Det er Angsten med svett Pande, det er det.
Feilen er at de vil ikke gaa i Takt med Livet, de vil gaa fortere end
det, de jager, de sprnger sig som Kiler ind i Livet. Men saa siger jo
Flankerne paa dem -- stop der, det knaker, find en Raadbot, hold inde,
Flankerne! Saa knuser Livet dem hflig, men bestemt. Og saa begynder
Klagemaalene over Livet, Raseriet mot Livet! Hver sin Lyst, nogen har
vel Grund til Klage, andre ikke, men ingen skulde rase mot Livet. De
skulde ikke vre strnge og retfrdige og haarde mot Livet, de skulde
vre barmhjrtige mot det og ta det i Forsvar: husk paa hvad for
Spillere Livet har at trkkes med!

Geissler kommer igjen til sig selv og sier: Lat det vre som det vil med
det! Han er iensynlig trt, han begynder at gjspe. Skal du nedover?
spr han. -- Ja. -- Det haster ikke. Du skylder mig en lang Tur i
Fjldet, Sivertmand, husker du det? Jeg husker alt. Jeg husker fra jeg
var halvandet Aar: jeg stod og svaiet paa Laavebroen paa Oppigard Garmo
i Lom og kjendte en bestemt Lugt. Jeg kjender den Lugt endda. Lat det
vre som det vil med det ogsaa; men vi kunde ha gjort Turen i Fjldet nu
hvis du ikke hadde den Skken. Hvad har du i Skken? -- Varer. Det er
han Andresen, han vil slge dem. -- Jeg er altsaa en Mand som vet det
rette, men gjr det ikke, sier Geissler. Det skal forstaaes bokstavelig.
Jeg er Taaken. Nu kjper jeg kanske Fjldet tilbake en av Dagene, det er
ikke umulig; men i det Tilflde gaar jeg ikke og ser tilveirs og sier:
Luftbane! Sydamerika! Det er for Spillerne. Folk her mener at jeg maa
vre selve Djvelen siden jeg visste at her blev Krak. Men det er intet
mystisk ved mig, det hele er saa simpelt: de nye Kobberleierne i
Montana. Yankee'erne er lurere Spillere end vi, de konkurrerer os ihjl
i Sydamerika; vor Kis er for fattig. Min Sn er Lynet, han fik en
Underretning, saa svmmet jeg hit. Saa simpelt er det. Jeg var nogen
Timer forut for Herrerne i Sverige, det er alt.

Geissler gjsper igjen, reiser sig og sier: Skal du nedover saa lat os
gaa!--

De flges nedover, Geissler dingler bakefter og er slap. Karavanen er
stanset ved Bryggen, den muntre Frederik Strm er i fuld Gang med at
rte Aronsen: Jeg er saa fri for Tobak, har Dokker Tobak? -- Jeg skal gi
dig Tobak! svarer Aronsen. -- Fredrik ler og trster ham: Nei Dokker
skal ikke ta det saa tungt og indstndig, Aronsen! Vi skal nu bare slge
disse Varerne midt for inene Dokkers, saa farer vi hjem igjen. -- Gaa
og vask Munden din! roper Aronsen ophidset. -- Hahaha, nei Dokker skal
ikke hoppe saa stygt, Dokker skal vre som et Landskap!--

Geissler er saa trt, saa trt, det hjlper ikke engang med graa
Nseklemme, inene vil lukke sig i Vaarlyset: Farvel, Sivertmand! sier
han pludselig. Nei jeg kan allikevel ikke komme til Sellanraa dennegang,
si din Far det; jeg har saa meget at staa i. Men at jeg kommer senere,
si!--

Aronsen spytter efter ham og gjentar: Han skulde vret skutt! ....

I tre Dager slger Karavanen Skkerne tomme og faar gode Priser. Det
blev en brillant Forretning. Bygdens Folk hadde endda velsignet med
Penger efter Kraket og var i den bedste velse med at bruke dem, de
trngte disse Fugler paa Staaltraad, de satte dem paa Kommoden i Stuen,
og de kjpte ogsaa pene Papirkniver til at skjre op Almanaken med.
Aronsen raset: Net som ikke jeg skulde ha fuldkommen saa pene Ting i
Kramboden min!

Handelsmand Aronsen var i stor Pine, han skulde jo flge med og vogte
paa disse Skhandlere, men de skilte Lag og gik hver sin Vei ind i
Bygden og det snderrev ham at rnde i Hlene paa alle tre. Saa opgav
han frst Fredrik Strm som var den ubehageligste i Munden, derpaa
Sivert fordi han aldrig svarte et Ord, men bare solgte; Aronsen valgte
at flge sin gamle Fuldmgtig og motarbeide ham i Stuerne. Aa men
Fuldmgtig Andresen han kjendte jo sin gamle Herre og hans Uvidenhet om
Handel og forbudte Varer. -- Naa, saa er ikke engelsk Snelletraad
forbydd? spurte Aronsen og lot kyndig. -- Jo, svarte Andresen. Men jeg
gaar ikke og brer paa Traadsneller her, det kan jeg slge i Marken. Jeg
har ikke en eneste Snelle Traad med, se selv! -- Hvad det kan vre. Men
du ser jeg vet hvad som er forbydd, det lrer du mig ikke.--

Aronsen holdt ut en Dag, saa opgav han ogsaa Andresen og gik hjem.
Skhandlerne hadde intet Opsyn mere.

Og nu var det at det gik saa utmrket. Det var i de Dager da
Kvindfolkene brukte Lsflette i Haaret, og Fuldmgtig Andresen var en
Mester til at slge Lsfletter, ja han kunde i en Knipe slge lyse
Fletter til mrke Piker og maatte bare beklage at det ikke var endda
lysere Fletter, graa Fletter, for det var de kostbareste. Hver Kvld
mttes saa Gutterne paa avtalt Sted og rapporterte og laante utsolgte
Artikler av hverandre, saa satte Andresen sig gjrne til med en Fil og
utslettet et tysk Fabrikmrke paa en Jagtflite eller fjrnet Faber fra
Pennalerne. Andresen var og blev en Knop.

Sivert blev derimot en Skuffelse. Ikke saa at han var lat og ikke
avhndet Varer, ho, han avhndet mest; men han fik forlite Penger for
dem. -- Du snakker ikke nok, sa Andresen.

Nei Sivert snakket ikke i lange Remser, han var Markbo, han var ordviss
og rolig. Hvad var det at snakke om? Desuten vilde Sivert gjre sig
frdig til Helgen og komme hjem igjen, det var Onn i Marken. -- Det er
ho Jensine som roper paa han! mente Fredrik Strm. -- Samme Fredrik
hadde forresten selv Vaaronn at gjre og liten Tid at kaste bort, men
maatte han ikke allikevel gaa indom Aronsen den siste Dag og kjkle en
Stund! Jeg vil slge han Tomskkene, sa han.

Andresen og Sivert gik igjen ute og biet mens dette stod paa. De hrte
det herligste Mundhuggeri fra Kramboden og nu og da Fredriks Latter; saa
slog Aronsen op Kramboddren og viste Gjsten ut. Aa men Fredrik kom
ikke, nei han gav sig god Tid og talte vk, det siste de hrte utenfor
var at han prvet at slge Aronsen Gyngehestene.

Saa gik Karavanen hjemover -- tre Karer fulde av Ungdom og Helse. De
sang og gik, sov nogen Timer paa Fjldet og gik igjen. Da de kom frem
til Sellanraa om Mandagen hadde Isak begyndt at saa. Det var Veir til
det: fugtig Luft, nu og da sprak Solen frem, en uhyre Regnbue spndte
tvrsover Himlen.

Karavanen oplses. Farvel, Farvel ....

Der gaar Isak og saar, intet andet end en Kvrnkall av Skikkelse, en
Kubbe. Han gaar i hjemmevirkede Klr, Ulden er av hans egne Sauer,
Stvlerne av hans egne Kalver og Kjyr. Han gaar religist barhodet mens
han saar, verst opi Hodet er han snau, men ellers skammelig haarrik,
det staar et Hjul av Haar og Skjg om hans Hode. Det er Isak,
Markgreven.

Han visste sjlden en niagtig Dato, hvad Bruk hadde han for den! Han
hadde intet Papir at indfrie; Kryssene i Almanaken var naar hver Ku
skulde bre. Men han visste Olsok om Hsten, at da hadde han alt tat
Trhi ind, og han visste Korsmesse om Vaaren og at tre Uker efter
Korsmesse gik Bjrnen av Hi: da skulde al Sd vre i Jorden. Han visste
det som trngtes.

Han er Markbo i Sind og Skind og Jordbruker uten Naade. En Gjenopstanden
fra Fortiden som peker Fremtiden ut, en Mand fra det frste Jordbruk,
Landnamsmand, ni Hundrede Aar gammel og igjen Dagens Mand.

Nei han hadde intet igjen av Pengene for Kobberfjldet, de var blaast
bort. Og hvem hadde noget igjen av dem da Fjldet atter laa forlatt? Men
Almenningen den ligger med ti Nybygg og vinker paa andre Hundrede.

Vokser her intet? Her vokser alt, Mennesker, Dyr og Grde. Isak saar.
Kvldsolen skinner paa Kornet, det stritter ut fra hans Haand i Bue og
synker som en Gulddryft i Jorden. Der kommer Sivert og skal harve, siden
skal han rulle, saa harver han igjen. Skogen og Fjldene staar og ser
paa, alt er Hihet og Vlde, her er Sammenhng og Maal.

Klingeling! sier Bjldene langt opi Lien, det kommer nrmere og nrmere,
Dyrene sker hjem tilkvlds. Det er femten Kjyr og fem og firti Smaaf,
Dyrene er tre Snes fulde. Der gaar Kvindfolkene til Sommerfjset med
sine mange Mlkebtter, de brer dem i Brtr paa Akslerne, det er
Leopoldine, Jensine og lille Rebekka. De er alle tre barbente.
Markgrevinden er ikke med, Inger selv, hun er inde, hun skal lage Maten.
Hun skrider hi og statelig om i sit Hus, en Vestalinde som gjr op Ild
i en Kokeovn. Lat gaa, Inger har seilet paa den store Sj og vret i
Byen, nu er hun hjemme igjen; Verden er vid, den yrer av Prikker, Inger
har yret med. Hun var nsten ingen blandt Menneskene, bare en.

Saa kommer Kvlden.

       *       *       *       *       *
           *       *       *       *
       *       *       *       *       *

Trykkfeil:

  jeg saa Elias sin Ildvogn, forlate min Synd ....  [_uendret_]
  husket lille Rebekka h-it iVeiret.  [_uendret_]
  Herrerne kunde saa ikke avgjre noget fra Hesteryggen
    [Heste-/steryggen]
  Vil De slge det lille Gruvefeltet Deres?  [- i De-/res usynlig]
  Det fandtes ikke bedre Grund. Farn sa:  [Grund,]
  Det skal ikke liten Overvindelse til at omvende sig saa.  [atomvende]
  saa tror jeg ikke at Dokker skal vr den Manden.  [. mangler]
  Si hvad du skal ha for Marken, sa hun.  [_uendret_ feil for Lammet?]
  hun hadde intet at utstte paa hende, men hun syntes at  [synets]
  han kunde ikke glemme det  [kan kunde]
  Hun utstraalet smaa Naalestik, men heller ikke det hjalp  [Naalektik]
  forklarer Farn, tilstaar Farn.  [_uendret_]
  en Kar som skal tilbake til Amerika.  [Amerika,]
  Saa kommer du ikke nogen Vei for Graat og Tilstand.  [Tilstand,]
  den muntre Fredrik Strm er i fuld Gang  [Frederik]





End of the Project Gutenberg EBook of Markens grde, by Knut Hamsun

*** END OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK MARKENS GRDE ***

***** This file should be named 43725-8.txt or 43725-8.zip *****
This and all associated files of various formats will be found in:
        http://www.gutenberg.org/4/3/7/2/43725/

Produced by Louise Hope, Tor Martin Kristiansen, Robinzoon
and the Online Distributed Proofreading Team at
http://www.pgdp.net


Updated editions will replace the previous one--the old editions
will be renamed.

Creating the works from public domain print editions means that no
one owns a United States copyright in these works, so the Foundation
(and you!) can copy and distribute it in the United States without
permission and without paying copyright royalties.  Special rules,
set forth in the General Terms of Use part of this license, apply to
copying and distributing Project Gutenberg-tm electronic works to
protect the PROJECT GUTENBERG-tm concept and trademark.  Project
Gutenberg is a registered trademark, and may not be used if you
charge for the eBooks, unless you receive specific permission.  If you
do not charge anything for copies of this eBook, complying with the
rules is very easy.  You may use this eBook for nearly any purpose
such as creation of derivative works, reports, performances and
research.  They may be modified and printed and given away--you may do
practically ANYTHING with public domain eBooks.  Redistribution is
subject to the trademark license, especially commercial
redistribution.



*** START: FULL LICENSE ***

THE FULL PROJECT GUTENBERG LICENSE
PLEASE READ THIS BEFORE YOU DISTRIBUTE OR USE THIS WORK

To protect the Project Gutenberg-tm mission of promoting the free
distribution of electronic works, by using or distributing this work
(or any other work associated in any way with the phrase "Project
Gutenberg"), you agree to comply with all the terms of the Full Project
Gutenberg-tm License available with this file or online at
  www.gutenberg.org/license.


Section 1.  General Terms of Use and Redistributing Project Gutenberg-tm
electronic works

1.A.  By reading or using any part of this Project Gutenberg-tm
electronic work, you indicate that you have read, understand, agree to
and accept all the terms of this license and intellectual property
(trademark/copyright) agreement.  If you do not agree to abide by all
the terms of this agreement, you must cease using and return or destroy
all copies of Project Gutenberg-tm electronic works in your possession.
If you paid a fee for obtaining a copy of or access to a Project
Gutenberg-tm electronic work and you do not agree to be bound by the
terms of this agreement, you may obtain a refund from the person or
entity to whom you paid the fee as set forth in paragraph 1.E.8.

1.B.  "Project Gutenberg" is a registered trademark.  It may only be
used on or associated in any way with an electronic work by people who
agree to be bound by the terms of this agreement.  There are a few
things that you can do with most Project Gutenberg-tm electronic works
even without complying with the full terms of this agreement.  See
paragraph 1.C below.  There are a lot of things you can do with Project
Gutenberg-tm electronic works if you follow the terms of this agreement
and help preserve free future access to Project Gutenberg-tm electronic
works.  See paragraph 1.E below.

1.C.  The Project Gutenberg Literary Archive Foundation ("the Foundation"
or PGLAF), owns a compilation copyright in the collection of Project
Gutenberg-tm electronic works.  Nearly all the individual works in the
collection are in the public domain in the United States.  If an
individual work is in the public domain in the United States and you are
located in the United States, we do not claim a right to prevent you from
copying, distributing, performing, displaying or creating derivative
works based on the work as long as all references to Project Gutenberg
are removed.  Of course, we hope that you will support the Project
Gutenberg-tm mission of promoting free access to electronic works by
freely sharing Project Gutenberg-tm works in compliance with the terms of
this agreement for keeping the Project Gutenberg-tm name associated with
the work.  You can easily comply with the terms of this agreement by
keeping this work in the same format with its attached full Project
Gutenberg-tm License when you share it without charge with others.

1.D.  The copyright laws of the place where you are located also govern
what you can do with this work.  Copyright laws in most countries are in
a constant state of change.  If you are outside the United States, check
the laws of your country in addition to the terms of this agreement
before downloading, copying, displaying, performing, distributing or
creating derivative works based on this work or any other Project
Gutenberg-tm work.  The Foundation makes no representations concerning
the copyright status of any work in any country outside the United
States.

1.E.  Unless you have removed all references to Project Gutenberg:

1.E.1.  The following sentence, with active links to, or other immediate
access to, the full Project Gutenberg-tm License must appear prominently
whenever any copy of a Project Gutenberg-tm work (any work on which the
phrase "Project Gutenberg" appears, or with which the phrase "Project
Gutenberg" is associated) is accessed, displayed, performed, viewed,
copied or distributed:

This eBook is for the use of anyone anywhere at no cost and with
almost no restrictions whatsoever.  You may copy it, give it away or
re-use it under the terms of the Project Gutenberg License included
with this eBook or online at www.gutenberg.org

1.E.2.  If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is derived
from the public domain (does not contain a notice indicating that it is
posted with permission of the copyright holder), the work can be copied
and distributed to anyone in the United States without paying any fees
or charges.  If you are redistributing or providing access to a work
with the phrase "Project Gutenberg" associated with or appearing on the
work, you must comply either with the requirements of paragraphs 1.E.1
through 1.E.7 or obtain permission for the use of the work and the
Project Gutenberg-tm trademark as set forth in paragraphs 1.E.8 or
1.E.9.

1.E.3.  If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is posted
with the permission of the copyright holder, your use and distribution
must comply with both paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 and any additional
terms imposed by the copyright holder.  Additional terms will be linked
to the Project Gutenberg-tm License for all works posted with the
permission of the copyright holder found at the beginning of this work.

1.E.4.  Do not unlink or detach or remove the full Project Gutenberg-tm
License terms from this work, or any files containing a part of this
work or any other work associated with Project Gutenberg-tm.

1.E.5.  Do not copy, display, perform, distribute or redistribute this
electronic work, or any part of this electronic work, without
prominently displaying the sentence set forth in paragraph 1.E.1 with
active links or immediate access to the full terms of the Project
Gutenberg-tm License.

1.E.6.  You may convert to and distribute this work in any binary,
compressed, marked up, nonproprietary or proprietary form, including any
word processing or hypertext form.  However, if you provide access to or
distribute copies of a Project Gutenberg-tm work in a format other than
"Plain Vanilla ASCII" or other format used in the official version
posted on the official Project Gutenberg-tm web site (www.gutenberg.org),
you must, at no additional cost, fee or expense to the user, provide a
copy, a means of exporting a copy, or a means of obtaining a copy upon
request, of the work in its original "Plain Vanilla ASCII" or other
form.  Any alternate format must include the full Project Gutenberg-tm
License as specified in paragraph 1.E.1.

1.E.7.  Do not charge a fee for access to, viewing, displaying,
performing, copying or distributing any Project Gutenberg-tm works
unless you comply with paragraph 1.E.8 or 1.E.9.

1.E.8.  You may charge a reasonable fee for copies of or providing
access to or distributing Project Gutenberg-tm electronic works provided
that

- You pay a royalty fee of 20% of the gross profits you derive from
     the use of Project Gutenberg-tm works calculated using the method
     you already use to calculate your applicable taxes.  The fee is
     owed to the owner of the Project Gutenberg-tm trademark, but he
     has agreed to donate royalties under this paragraph to the
     Project Gutenberg Literary Archive Foundation.  Royalty payments
     must be paid within 60 days following each date on which you
     prepare (or are legally required to prepare) your periodic tax
     returns.  Royalty payments should be clearly marked as such and
     sent to the Project Gutenberg Literary Archive Foundation at the
     address specified in Section 4, "Information about donations to
     the Project Gutenberg Literary Archive Foundation."

- You provide a full refund of any money paid by a user who notifies
     you in writing (or by e-mail) within 30 days of receipt that s/he
     does not agree to the terms of the full Project Gutenberg-tm
     License.  You must require such a user to return or
     destroy all copies of the works possessed in a physical medium
     and discontinue all use of and all access to other copies of
     Project Gutenberg-tm works.

- You provide, in accordance with paragraph 1.F.3, a full refund of any
     money paid for a work or a replacement copy, if a defect in the
     electronic work is discovered and reported to you within 90 days
     of receipt of the work.

- You comply with all other terms of this agreement for free
     distribution of Project Gutenberg-tm works.

1.E.9.  If you wish to charge a fee or distribute a Project Gutenberg-tm
electronic work or group of works on different terms than are set
forth in this agreement, you must obtain permission in writing from
both the Project Gutenberg Literary Archive Foundation and Michael
Hart, the owner of the Project Gutenberg-tm trademark.  Contact the
Foundation as set forth in Section 3 below.

1.F.

1.F.1.  Project Gutenberg volunteers and employees expend considerable
effort to identify, do copyright research on, transcribe and proofread
public domain works in creating the Project Gutenberg-tm
collection.  Despite these efforts, Project Gutenberg-tm electronic
works, and the medium on which they may be stored, may contain
"Defects," such as, but not limited to, incomplete, inaccurate or
corrupt data, transcription errors, a copyright or other intellectual
property infringement, a defective or damaged disk or other medium, a
computer virus, or computer codes that damage or cannot be read by
your equipment.

1.F.2.  LIMITED WARRANTY, DISCLAIMER OF DAMAGES - Except for the "Right
of Replacement or Refund" described in paragraph 1.F.3, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation, the owner of the Project
Gutenberg-tm trademark, and any other party distributing a Project
Gutenberg-tm electronic work under this agreement, disclaim all
liability to you for damages, costs and expenses, including legal
fees.  YOU AGREE THAT YOU HAVE NO REMEDIES FOR NEGLIGENCE, STRICT
LIABILITY, BREACH OF WARRANTY OR BREACH OF CONTRACT EXCEPT THOSE
PROVIDED IN PARAGRAPH 1.F.3.  YOU AGREE THAT THE FOUNDATION, THE
TRADEMARK OWNER, AND ANY DISTRIBUTOR UNDER THIS AGREEMENT WILL NOT BE
LIABLE TO YOU FOR ACTUAL, DIRECT, INDIRECT, CONSEQUENTIAL, PUNITIVE OR
INCIDENTAL DAMAGES EVEN IF YOU GIVE NOTICE OF THE POSSIBILITY OF SUCH
DAMAGE.

1.F.3.  LIMITED RIGHT OF REPLACEMENT OR REFUND - If you discover a
defect in this electronic work within 90 days of receiving it, you can
receive a refund of the money (if any) you paid for it by sending a
written explanation to the person you received the work from.  If you
received the work on a physical medium, you must return the medium with
your written explanation.  The person or entity that provided you with
the defective work may elect to provide a replacement copy in lieu of a
refund.  If you received the work electronically, the person or entity
providing it to you may choose to give you a second opportunity to
receive the work electronically in lieu of a refund.  If the second copy
is also defective, you may demand a refund in writing without further
opportunities to fix the problem.

1.F.4.  Except for the limited right of replacement or refund set forth
in paragraph 1.F.3, this work is provided to you 'AS-IS', WITH NO OTHER
WARRANTIES OF ANY KIND, EXPRESS OR IMPLIED, INCLUDING BUT NOT LIMITED TO
WARRANTIES OF MERCHANTABILITY OR FITNESS FOR ANY PURPOSE.

1.F.5.  Some states do not allow disclaimers of certain implied
warranties or the exclusion or limitation of certain types of damages.
If any disclaimer or limitation set forth in this agreement violates the
law of the state applicable to this agreement, the agreement shall be
interpreted to make the maximum disclaimer or limitation permitted by
the applicable state law.  The invalidity or unenforceability of any
provision of this agreement shall not void the remaining provisions.

1.F.6.  INDEMNITY - You agree to indemnify and hold the Foundation, the
trademark owner, any agent or employee of the Foundation, anyone
providing copies of Project Gutenberg-tm electronic works in accordance
with this agreement, and any volunteers associated with the production,
promotion and distribution of Project Gutenberg-tm electronic works,
harmless from all liability, costs and expenses, including legal fees,
that arise directly or indirectly from any of the following which you do
or cause to occur: (a) distribution of this or any Project Gutenberg-tm
work, (b) alteration, modification, or additions or deletions to any
Project Gutenberg-tm work, and (c) any Defect you cause.


Section  2.  Information about the Mission of Project Gutenberg-tm

Project Gutenberg-tm is synonymous with the free distribution of
electronic works in formats readable by the widest variety of computers
including obsolete, old, middle-aged and new computers.  It exists
because of the efforts of hundreds of volunteers and donations from
people in all walks of life.

Volunteers and financial support to provide volunteers with the
assistance they need are critical to reaching Project Gutenberg-tm's
goals and ensuring that the Project Gutenberg-tm collection will
remain freely available for generations to come.  In 2001, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation was created to provide a secure
and permanent future for Project Gutenberg-tm and future generations.
To learn more about the Project Gutenberg Literary Archive Foundation
and how your efforts and donations can help, see Sections 3 and 4
and the Foundation information page at www.gutenberg.org


Section 3.  Information about the Project Gutenberg Literary Archive
Foundation

The Project Gutenberg Literary Archive Foundation is a non profit
501(c)(3) educational corporation organized under the laws of the
state of Mississippi and granted tax exempt status by the Internal
Revenue Service.  The Foundation's EIN or federal tax identification
number is 64-6221541.  Contributions to the Project Gutenberg
Literary Archive Foundation are tax deductible to the full extent
permitted by U.S. federal laws and your state's laws.

The Foundation's principal office is located at 4557 Melan Dr. S.
Fairbanks, AK, 99712., but its volunteers and employees are scattered
throughout numerous locations.  Its business office is located at 809
North 1500 West, Salt Lake City, UT 84116, (801) 596-1887.  Email
contact links and up to date contact information can be found at the
Foundation's web site and official page at www.gutenberg.org/contact

For additional contact information:
     Dr. Gregory B. Newby
     Chief Executive and Director
     gbnewby@pglaf.org

Section 4.  Information about Donations to the Project Gutenberg
Literary Archive Foundation

Project Gutenberg-tm depends upon and cannot survive without wide
spread public support and donations to carry out its mission of
increasing the number of public domain and licensed works that can be
freely distributed in machine readable form accessible by the widest
array of equipment including outdated equipment.  Many small donations
($1 to $5,000) are particularly important to maintaining tax exempt
status with the IRS.

The Foundation is committed to complying with the laws regulating
charities and charitable donations in all 50 states of the United
States.  Compliance requirements are not uniform and it takes a
considerable effort, much paperwork and many fees to meet and keep up
with these requirements.  We do not solicit donations in locations
where we have not received written confirmation of compliance.  To
SEND DONATIONS or determine the status of compliance for any
particular state visit www.gutenberg.org/donate

While we cannot and do not solicit contributions from states where we
have not met the solicitation requirements, we know of no prohibition
against accepting unsolicited donations from donors in such states who
approach us with offers to donate.

International donations are gratefully accepted, but we cannot make
any statements concerning tax treatment of donations received from
outside the United States.  U.S. laws alone swamp our small staff.

Please check the Project Gutenberg Web pages for current donation
methods and addresses.  Donations are accepted in a number of other
ways including checks, online payments and credit card donations.
To donate, please visit:  www.gutenberg.org/donate


Section 5.  General Information About Project Gutenberg-tm electronic
works.

Professor Michael S. Hart was the originator of the Project Gutenberg-tm
concept of a library of electronic works that could be freely shared
with anyone.  For forty years, he produced and distributed Project
Gutenberg-tm eBooks with only a loose network of volunteer support.

Project Gutenberg-tm eBooks are often created from several printed
editions, all of which are confirmed as Public Domain in the U.S.
unless a copyright notice is included.  Thus, we do not necessarily
keep eBooks in compliance with any particular paper edition.

Most people start at our Web site which has the main PG search facility:

     www.gutenberg.org

This Web site includes information about Project Gutenberg-tm,
including how to make donations to the Project Gutenberg Literary
Archive Foundation, how to help produce our new eBooks, and how to
subscribe to our email newsletter to hear about new eBooks.
