The Project Gutenberg EBook of Vrakets hemmelighet, by 
R. L. Stevenson and Lloyd Osbourne

This eBook is for the use of anyone anywhere at no cost and with
almost no restrictions whatsoever.  You may copy it, give it away or
re-use it under the terms of the Project Gutenberg License included
with this eBook or online at www.gutenberg.org


Title: Vrakets hemmelighet

Author: R. L. Stevenson
        Lloyd Osbourne

Translator: Alf Harbitz

Release Date: September 21, 2013 [EBook #43788]

Language: Norwegian

Character set encoding: ISO-8859-1

*** START OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK VRAKETS HEMMELIGHET ***




Produced by Tor Martin Kristiansen and the Online
Distributed Proofreading Team at http://www.pgdp.net









                 R. L. STEVENSON og LLOYD OSBOURNE

                        VRAKETS HEMMELIGHET

                     FORKORTET NORSK UTGAVE VED

                            ALF HARBITZ

                             KRISTIANIA

             FORLAGT AV H. ASCHEHOUG & CO. (W. NYGAARD)

                                1914


                         NATIONALTRYKKERIET




FRSTE KAPITEL.

Forhistorie.


Min far var en av de glggeste forretningsmnd i staten Muskegon, og
det voldte ham stor sorg at jeg ikke viste nogetsomhelst anlg for
kampen om pengene. Jeg har aldrig i mit liv brydd mig et fnugg om
andet end kunst. Da jeg var blit student, satte han mig i Muskegons
handelsakademi, et merkelig institut til utdannelse av spekulanter.
Og frst da jeg i denne farlige skole hadde gjort en dundrende
fallit, fik jeg lov til at flge min lyst.

"Loudon," sa min far med smilende ansigt, "hvis du reiste til Paris,
hvor lang tid vilde du saa bruke til at bli en erfaren billedhugger?"

"Erfaren?" sa jeg. "Hvad mener du med det?"

"En mand som kan paata sig store opgaver," sa han, "baade i nken og
patriotisk og symbolsk stil."

"Da maatte jeg ha tre aar," sa jeg.

"Og er Paris ndvendig?" spurte han.

"Det er det eneste sted," forsikret jeg.

"Ja jeg synes selv det klinger bedst," indrmmet han. "En ung mand,
hjemmehrende i vor stat, sn av en fremskutt borger, elev av de
strste mestre i Paris," tilfiet han forniet.

"Men kjre dig, far, hvad mener du?" avbrt jeg ham. "Jeg har aldrig
drmt om at bli billedhugger."

"Jo," sa han, "jeg har overtat leveransen av statuer til vort nye
kapitol. Hvis du vil, saa kan du reise til Paris og komme tilbake om
tre aar for at utfre det arbeidet. Det er en stor chanse for dig,
men jo fr du reiser og jo flittigere du studerer, des bedre; for
hvis det frste halve dusin statuer ikke tilfredsstiller publikums
smak i Muskegon, saa blir der spektakel."

Takket vre kapitolet i Muskegon blev jeg altsaa billedhugger og kom
til Paris.

Paa veien avla jeg et besk hos min slegt i Edinburgh. Det var
min onkel Adam, en meget stiv og ironisk herre, som moret sig med
at tiltro amerikanerne alle utiltalende egenskaper. Han blev ikke
engang forundret da jeg tilslut fortalte at mine venner gik nkne om
sommeren, og at metodistkirken i Muskegon var dekorert med skalper.

Der var bare n i huset som jeg flte sympati for -- min bedstefar,
Alexander Loudon. Han hadde i sin tid vret murer, og hadde arbeidet
sig op. I utseende, tale og vsen var han sterkt merket av sin
oprindelse, hvad der var edder og forgift baade for onkel Adam, min
tante og mine fttere og kusiner.

Det har sine fordele at vre amerikaner. Det faldt mig aldrig
ind at skamme mig over min bedstefar, og han la hurtig merke til
forskjellen. Han hadde bevaret min mor i mt minde, kanske fordi
han hadde den vane daglig at sammenligne hende med onkel Adam, som
han avskydde. Vi tok lange spaserturer sammen, beskte et og andet
lhus, hvor min bedstefar med stolthet forestillet mig for sine
gamle venner. "Dette er gutten til min Jeannie," sa han og kastet
et slr over resten av sine efterkommere. Maalet for vore utflugter
var en rkke melankolske utkantgater, hvor min bedstefar hadde vret
bygmester og desvrre altfor ofte ogsaa arkitekt. Jeg har sjelden set
forfrdeligere huser, men jeg vogtet mig vel for at si min mening,
jeg beundret hflig og spurte om prisen paa hvert ornament. Kapitolet
i Muskegon drftet vi indgaaende. Jeg tegnet alle planerne efter
hukommelsen, min bedstefar regnet ut overslag og kritiserte skarpt
bygmestrene i Muskegon. Vi blev de bedste venner, og da jeg forlot
Edinburgh, hadde jeg uten selv at ane det gjort et storartet kup.

Og saa styrtet Loudon Dodd, sn av James K. Dodd, millionr i
Muskegon, sig ut i kunstnerlivet i Paris.

Hvert menneske har sin romantik. Min gyldne drm var studenterlivet i
Quartier Latin. Derfor spiste jeg paa en tarvelig restaurant og bodde
paa et tarvelig hotel, skjnt jeg for mine maanedspenger kunde bodd
i det bedste strk og gjerne hver dag kjrt til mine studier. Men da
vilde jeg bare vret Loudon Dodd, sn av den amerikanske millionr;
nu var jeg en Quartier Latin student, og jeg svelget i min gyldne
romantik.

Men dette herlige liv hadde en skygge: jeg var fdt med svakhet for
god mat og god vin. Nu og da hndte det efter en lang og flittig dag
paa atelieret, at en blge av motbydelighet frte mig langt bort
fra den sedvanlige kattestek med rdt blk. En saadan aften -- det
var i mit andet aar i Paris -- hadde jeg et litet eventyr som jeg
maa fortlle, fordi det var indledningen til mit venskap med Jim
Pinkerton. Jeg sat ved en ensom middag en oktoberdag, det rustrde
lv faldt og flagret paa boulevarden, og der blget melankoli
i luften. Det var ikke nogen stor restaurant, men den hadde et
fristende vinkort. Dette forsket jeg med en iver som kom baade av
kjrlighet til vin og kjrlighet til vakre navn. Jeg stanset ved det
litet bermte og kjendte merke Roussillon. Jeg husket at det var en
vin jeg aldrig hadde smakt, bestilte en flaske, fandt den udmerket,
og bad nu efter min vane om en halv flaske til avslutning. Det viste
sig at de ikke hadde halvflasker av Roussillon. "Godt, en flaske," sa
jeg. Bordene i denne restaurant staar tt sammen, og det nste jeg
husker, er at jeg frte en hirstet samtale med sidebordet. Derefter
har jeg et klart minde om at jeg stirret rundt i et stort rum, hvor
alle ansigter vendte smilende mot mig. Jeg kan ogsaa huske hvad
jeg sa i det ieblik, men efter tyve aars forlp er skammen endnu
gldende i mig, og jeg vil bare antyde at jeg spilte paa patriotiske
strenger. Det var min hensigt at ta en flok av mine nye venner med
til et andet sted for at drikke kaffe, men ute paa fortauget fandt
jeg mig pludselig alene. Det overrasket mig litt, jeg begyndte
at tnke paa om jeg kanske burde latt vre at drikke den sidste
flaske, og jeg besluttet at stive mig op med kaffe og kognak. Jeg
gik derfor ind i Caf de la Source. Der var det overordentlig lyst og
varmt; alle ting stod skinnende klart, fra gjesternes ansigter til
avisernes overskrifter, og hele rummet svinget frem og tilbake som en
kjmpekie, fortere og fortere. En stund forniet jeg mig storartet
over dette sjeldne skue, jeg syntes jeg aldrig kunde bli trt av at
se paa det. Saa faldt jeg pludselig ned i bundls tristhet, naadde i
nste minut med samme pludselighet til klarhet over at jeg var fuld,
og reiste mig for at gaa hjem og tilsengs.

Jeg hadde bare et par skridt til mit hotel. Der fik jeg mit tndte
lys hos portneren og steg saa op de fire trapper til mit vrelse.
Skjnt jeg ikke kunde negte at jeg var fuld, var jeg paa samme tid
straalende fornuftig og praktisk. Jeg hadde bare n tanke, at komme
tidsnok op til mit arbeide nste morgen, og da jeg saa at klokken paa
min kamingesims var stanset, besluttet jeg at gaa ned igjen og gi
portneren besked. Jeg lot lyset brnde og dren staa oppe og gav mig
paa vei. Huset var ganske mrkt, men da der bare var de tre drer paa
hver trappeavsats, kunde jeg umulig gaa feil, jeg hadde ikke andet
at passe paa end at gaa ned og ned til jeg saa skinnet av portnerens
natlampe. Jeg tllet fire trapper: ingen portner. Det var naturligvis
mulig at jeg kunde ha regnet galt, jeg gik derfor endda en trappe ned
og endda en og endda en, og hele tiden tllet jeg, og tilslut hadde
jeg gaat ni trapper ned. Det var klart at jeg maatte ha gaat forbi
portnerstuen uten at lgge merke til den, jeg var naadd mindst fem
etager ned under gaten, jeg hadde styrtet mig i jordens indvolder.
At mit hotel altsaa var bygget over katakomber, forekom mig at vre
en overordentlig interessant opdagelse, og hadde jeg ikke hat mit
arbeide nste dag at tnke paa, saa vilde jeg hele natten fortsat med
at utforske dette underjordiske rike. Men jeg maatte tidlig op, og
derfor var det tvingende ndvendig for mig at finde portneren. Jeg
gjorde helt om og klv opfor trapperne. Jeg tllet en, to, tre, fire,
fem, seks og syv etager, og endnu var der ingen portner. Nu begyndte
jeg at bli trt av leken, og jeg besluttet at gaa tilsengs. Otte, ni,
ti, elleve, tolv og tretten etager tllet jeg, og min aapne dr var
likesaa haablst forsvundet som portneren. Jeg husket at huset ikke
var mere end seks etager hit; altsaa maatte jeg nu mindst ha naadd
tre etager ovenfor taket. Da blev jeg rgerlig. "Mit vrelse maa og
skal vre her," sa jeg, og jeg gik med fremstrakte armer mot dren.
Der var ingen dr og ingen vg; i stedet gapte foran mig en sort
korridor, som jeg en stund skred frem i uten at mte nogensomhelst
motstand. Og dette i et hus hvis hele flate rummet tre smaa vrelser,
en smal trappeavsats og trappen! Det var simpelthen sludder, og jeg
begyndte at bli sint for alvor. Paa dette tidspunkt la jeg merke til
en lysstrime bortover gulvet, jeg strakte haanden frem, den grep om
en drvrider, og uten omsvp gik jeg ind. En ung dame var derinde,
hun holdt paa at gaa tilsengs, og hun var paa det nrmeste frdig med
sit toilette for natten.

"Jeg haaber at De vil undskylde mig," sa jeg, "men mit vrelse er
nummer tolv, og alting er kommet i uorden i dette forbistrede huset."

Hun saa paa mig et ieblik. "Hvis De vil vente utenfor et ieblik,
saa skal jeg flge Dem dit," sier hun.

Saaledes blev saken ordnet med den strste ro. Jeg ventet utenfor;
om en liten stund kom hun ut i morgenkjole, tok mig i haanden, frte
mig op en trappe til, saa jeg kom fire etager ovenfor husets tak,
og skjv mig ind i mit eget vrelse. Trt som jeg var efter mine
merkelige opdagelsesreiser, sovnet jeg straks.

Morgenen efter hadde jeg ikke lyst til at gaa til atelieret. I stedet
spaserte jeg til Luxembourghaven for der mellem spurvene og statuerne
og de faldende blade at gruble over nattens hndelser. Hadde jeg
drmt, eller hvad var sandhet?

I dagslyset viste huset de samme seks etager som ellers. Med al min
viden om arkitektur kunde jeg mellem dets mure ikke finde plads til
den lange korridor, likesaa litt som dets hide tillot saa uendelige
trapper. Men disse fnomener kunde ikke forvirre en filosof som
kjender virkningen av en god middag. Noget andet var det med den unge
dame. Jeg kunde huske hvert ord vi hadde sagt; jeg hadde talt, og hun
svart paa engelsk. Men ingen levende ung dame kunde optraadt med den
klarhet og den fornuft; ihvertfald kunde ikke jeg husket hende saa
klart. Altsaa var hele historien indbildning; katakomber, trapper,
den barmhjertige unge dame, altsammen var en drm.

Jeg var netop naadd til dette resultat, da mit blik fstet sig ved
en dame i brun jakke og med et farveskrin i haanden. Ved siden av
hende gik en mand -- nogen aar ldre end jeg -- med et staffeli under
armen. De var utvilsomt paa vei til galleriet, hvor damen sagtens
holdt paa med kopiering. Man kan tnke sig min forundring, da jeg i
hende gjenkjendte heltinden fra natten fr. Vore ine mttes, og hun
saa straks ned -- litt forvirret, tror jeg, fordi hun husket hvilket
antrk jeg sidst hadde set hende i.

Om hun var styg eller vakker, det kan jeg den dag idag ikke si.
Men hun hadde optraadt saa klokt og venlig, og jeg hadde gjort en
saa ynkelig figur, at jeg ieblikkelig flte ndvendigheten av at
vise mig i et gunstigere lys. Den unge mand var kanske hendes bror,
kanske fandt jeg leilighet til at gjre en undskyldning gjennem ham;
jeg stillet mig altsaa op i nrheten av galleridren, og da han et
ieblik efter kom ut, stanset jeg ham. Saaledes gik det til at jeg
mtte min tredje skjbne; for hele min lpebane er blit formet av
disse tre faktorer -- min far, kapitolet i Muskegon og min ven Jim
Pinkerton. Men den unge dame saa jeg aldrig mere. Saaledes leker
skjbnen med os.

Den fremmede var, som jeg har fortalt, nogen aar ldre end jeg; han
var godt bygget, hadde et meget livlig ansigt, et hjertelig, urolig
vsen og graa, klare, blinkende ine.

"Maa jeg tale et ord med Dem?" sa jeg.

"Saa mange De vil," sa han.

Saa fulgte min undskyldning for det natlige besk.

"De er en landsmand av mig," brt han ut, "De maa vre det efter
Deres ridderlige undskyldning. Desvrre kjender jeg knapt selv den
unge dame. Jeg blev forestillet for hende her en kveld hos nogen
venner, og da jeg mtte hende idag, tilbd jeg naturligvis at bre
staffeliet. Vil De si mig Deres navn?"

"Jeg heter Loudon Dodd," sa jeg, "jeg er fra Muskegon og skal bli
billedhugger."

"Og mit navn er James Pinkerton. Det glder mig at gjre Deres
bekjendtskap."

Vi blev gaaende videre sammen, vi spiste lunch sammen og blev
ieblikkelig fortrolige venner, saa vi fr kveld denne frste dag
kjendte hverandres historie.

Pinkerton var blit slngt ut i verden da han var tolv aar gammel.
En omvankende fotograf lftet ham en dag op fra en landeveisgrft
i New Jersey og tok ham med sig. Nogen aar flakket de rundt og tok
ferrotypier; den gamle dde, og den unge arvet hans forretning. "Det
var det liv jeg selv kunde valgt mig, herr Dodd. Jeg har set alle
de vidunderligste landskaper i det pragtfulde kontinent som vi skal
arve og eie. Jeg skulde nske jeg hadde min samling av ferrotypier
her. Jeg tok dem som et minde og bare for min egen skyld. De viser
naturen i dens strste og i dens blideste ieblikke." Mens gutten
drog fra sted til sted i de vestlige stater og territorier, lste
han alle de bker han kunde overkomme, og med klare ine og vaakent
sind gjorde han sine iagttagelser av folket, landet, produkterne. Han
hadde laget sig sin egen livsanskuelse. At vre del og patriotisk,
at samle kultur og penger med begge hnder og med samme gld -- det
var hans trosartikler. Da fotografierne ikke lnger tilfredsstillet
hans rgjerrighet, slog han ind paa andre forretninger. Frst blev
han mgler i jernbanebilletter. "Jeg la hele min sjl i det," sa
Pinkerton, "jeg omkalfatret systemet paa mindre end et aar." Det
lykkedes mig aldrig at forstaa principerne i denne forretning; den
dypeste mening var vist at snyte jernbanerne. Men Pinkerton saa
fremad. "Jeg visste hvad jeg trngte -- en formue, dannelse, et
vakkert hjem og en gjennemkultivert dame til hustru; for det er
visst, herr Dodd, enhver mand maa gifte sig med en kvinde som staar
over ham. Ellers stempler jeg det som bare sanselighet. Og ser De,
herr Dodd, saa lukket jeg det bedste agentur i Saint Jo, hvor jeg
tllet dollars i pottevis, drog avsted alene, uten en ven, uten at
kunne et fransk ord, og slog mig ned her. Jeg har sat min kapital ind
paa at bli kunstner." Jeg spurte om det var en gammel lyst hos ham
eller et pludselig indfald. "Ingen av delene, herr Dodd," sa han.
"Jeg sa til mig selv: Hvad er det vi trnger mest derhjemme? Mere
kultur og mere kunst, sa jeg, og saa valgte jeg det bedste sted, la
op penger og reiste hit for at lre."

Jeg flte mig skamfuld mens jeg hrte paa ham. Han hadde mere ild i
sin lille taa end jeg i hele min krop, han var bristefrdig av mod og
kraft. Da han foreslog mig at se paa hans arbeide, fulgte jeg ham med
interesse og haab.

Hans kvistvrelse var vsentlig mblert med hans egne kufferter og
tapetsert med hans egne studier. Nu er der bare ett omraade hvor
jeg ikke kan smigre uten at rdme; naar det gjlder kunst har jeg
en romersk oprigtighet. Baade n og to ganger gik jeg vggene rundt
og speidet efter et glimt av talent, og han fulgte efter og speidet
i mit ansigt. Da vi hadde gaat den anden runde, var vi begge like
nedslaat.

"Aa, De behver ikke at si noget," sa han tilslut.

"Vil De at jeg skal tale oprigtig? Jeg tror De spilder Deres tid," sa
jeg.

"Ser De ingenting som lover noget?" spurte han og saa paa mig med
litt nyt haab i sine klare ine. "Er der ingenting ved denne melonen
heller? Det var n som syntes den var god."

Jeg saa nie paa melonen og rystet paa hodet. "Det gjr mig ondt,
Pinkerton," sa jeg, "men jeg kan ikke opmuntre Dem til at fortstte."

Paa et ieblik var han like tapper igjen. "Jaja," sa han kjkt,
"igrunden er jeg ikke strre overrasket. Men jeg vil ta kurset
helt tilslut allikevel, og lgge hele min sjl i det. Det er ikke
bortkastet tid, det er kultur altsammen; det kan hjlpe mig til en
stilling ved et illustrert blad hjemme, og jeg kan altid bli kjbmand
igjen," og han uttalte med strste ro denne forfrdelige tanke som
vilde ha rystet hele Quartier Latin. "Jeg skal aldrig glemme Dem at
De hadde mod til at si mig det. Her er min haand, herr Dodd. De staar
over mig baade i kultur og talent."

"Det kan De ikke vite," sa jeg. "Jeg har set Deres arbeide, men De
har ikke set mit."

"Saa la mig se det straks," sa han.

Sandt at si var jeg nsten skamfuld over at ta ham med til mit
atelier; mit arbeide, som der ellers var nok at utstte paa, raget
saa altfor hit over hans. Men han hadde faat hele sit humr igjen,
og paa veien forbauset han mig med sin muntre snak og sine nye
planer. Tilslut skjnte jeg hvorledes saken stod. Dette var ikke
en kunstner som hadde mistet alt haab i sin eneste kunst, men en
forretningsmand som kanske litt pludselig hadde faat vite at en
enkelt av hans tyve spekulationer var mislykket.

I virkeligheten skte Pinkerton -- uten at jeg mistnkte ham for det
-- allerede trst hos en anden av muserne. Han hadde faat den id at
han skulde lnne mig for min oprigtighet og grundfste vort venskap.
Han hadde en blok fremme og noterte hvad jeg sa, og da jeg i mit
atelier avslrte Muskegons genius for ham, saa holdt han igjen paa
med blyanten.

"Tar De en skisse av den?" spurte jeg.

"Aa, det er min hemmelighet. En mus kan hjlpe en lve," sa han.

Og jeg snakket -- om mig selv, mine planer, mine teorier. Pinkerton
noterte, og jeg talte som en professor til en ivrig lyttende
forsamling. Jeg ante ikke at altsammen blev opfattet galt, og endda
mindre ante jeg hvad Pinkerton agtet at bruke sine optegnelser til.
Vi hadde en lang, hyggelig kveld med megen veltalenhet og vin, vi
mttes igjen nste dag, og frst flere uker efter fik jeg vite
meningen med de lange notater. En vakker dag blev jeg overrasket
av et nummer av Saint Jos ~Sunday Herald~, og der saa jeg til min
skrk en skildring -- og for en skildring -- av mig selv og Muskegons
genius.

"Litt fyldig figur", "lyst, intelligent smil", "geniets
umiddelbarhet". Og for nogen overskrifter og for nogen
misforstaaelser! Du store gud, om mine spotske venner i Paris fik se
dette vidunder av kunstkritik!

Det var heldig for venskapet mellem Pinkerton og mig at jeg samme
dag fik brev fra min far. "Min kjre gut," begyndte det, "jeg sender
dig et utklip, som har gldet mig srdeles, av et meget anset Saint
Jo-blad. Det er faa unge mnd paa din alder for hvem en avis ofrer to
hele spalter. Jeg nsker bare at din kjre mor hadde staat og lst
det over min skulder, men vi maa haabe at hun paa et bedre sted fler
med mig. Naturligvis har jeg sendt et eksemplar til din bedstefar og
onkel i Edinburgh. Denne Jim Pinkerton synes at vre et vrdifuldt
bekjendtskap, han har vistnok et stort talent, og det er altid
fornuftig at holde sig tilvens med pressens mnd."

Ikke fr hadde jeg lst disse ord, saa rrende taapelige som de
var, saa slog min harme mot Pinkerton over i taknemmelighet. Ingen
hndelse i mit liv -- uten kanske min fdsel -- hadde git min far saa
dyp en glde som denne artikel i ~Sunday Herald~. Hvad skulde jeg saa
klage over!

Da jeg traf Pinkerton, tok jeg let paa saken. Min far var forniet,
sa jeg, han syntes brevet var udmerket skrevet; men selv satte jeg
ikke pris paa offentlighet, og jeg vilde derfor be ham la det bli med
den ene artikel.

Pinkerton blev hist ulykkelig. "Aa, jeg forstaar Dem," sa han, "jeg
har saaret Dem. Det er min mangel paa takt nu igjen." Saa maatte jeg
trste ham, og li saa godt jeg kunde.

Men det var dette srgelige journalistiske indfald som gjorde os til
venner for livet.

Vort venskap blev snart sat paa prve. Nste kvartalsdag kom ikke
den sedvanlige remisse fra min far. Jeg skrev og fik ikke svar,
telegraferte og fik saa lfte om brev. Jeg var baade urolig og harm,
men takket vre mit romantiske liv som fattig student hadde jeg lagt
endel penger til side, saa jeg ikke kom i nogen virkelig forlegenhet.
Min ulykkelige far hjemme i Muskegon hadde al mie og angst. Mot en
rkke av uheld stred han for sit liv og sin formue, og naar han kom
hjem efter en fortvilet dag, saa var det for at lse og kanske graate
over det sidste haarde brev fra sit eneste barn -- det brev han ikke
hadde mod til at svare paa.

Nsten tre maaneder efter tiden fik jeg tilslut brev og den vanlige
anvisning. Han hadde hat en ond tid, men nu var tordenveiret over, og
snart skulde han vre rikere end nogensinde, og saa snart han kunde
slippe fra, vilde han beske mig i Paris.

Der gik igjen en tid uten at jeg hrte fra ham. Saa kom hans sidste
brev, usammenhngende og vaandefuldt. Boblen var bristet, han var
baade ruineret og syk.

Min stilling var vanskelig nok, men jeg hadde dog forstand til at
fatte og retskaffenhet til at gjre min simple pligt. Jeg solgte
mine kuriositeter, eller rettere sagt jeg lot Pinkerton slge dem
for mig. Han utfrte denne opgave saa fortrffelig at jeg ialt
hadde fem tusen francs i lommen, heri medregnet det sidste av mine
kvartalspenger. Jeg beholdt fem hundrede og sendte resten til min far
i Muskegon. Pengene naadde tidsnok frem til at betale begravelsen.

Budskapet om hans dd var neppe nogen sorg for mig. Jeg kunde ikke
forestille mig min far som fattig mand, han som altid hadde levet saa
hisindet og gavmildt.

Og nu kom min onde tid i Paris. Pinkerton vilde ha mig til straks
at opgi min kunst. "Flg mig," sa han, "og la os kaste os med hele
vor sjl i det praktiske forretningsliv. Jeg har kapital, du kultur.
~Dodd & Pinkerton~, aldrig har jeg set et bedre navn i en annonse, og
du aner ikke, Loudon, hvad navnet betyr."

Jeg hadde sagt op mit vrelse og sov i en krok av mit atelier. Naar
jeg vaaknet om morgenen, faldt mit blik paa Muskegons genius. "Hvad
skal det nu bli av dig, stakkars unyttige stendame?" tnkte jeg. "Og
hvad skal det bli av kunstneren?"

"Nei," sa jeg til Pinkerton. "Det er sandt at en billedhugger maa
ha enten penger eller indflydelse eller en djvelsk energi for at
komme nogen vei. Ingen av delene har jeg, men jeg er ikke saa feig
-- eller saa modig -- at jeg gir op uten kamp." Mine chancer var
noksaa ynkelige, sa jeg, men som forretningsmand hadde jeg slet ingen
muligheter. Jeg eide hverken lyst eller evne.

"Du gjr mig snart rasende," sa Pinkerton. "Du vil ha en til at gaa
fra vettet for en vakker solnedgangs skyld, men det liv hvor der
blir kjmpet om formuer, det skal en ikke bry sig det duft om. Nei
da, det er ingenting vrd at staa midt i hvirvelen, med sin ene fot
paa bankerotten og den andre paa en laant dollar, mens hele strmmen
svirrer rundt en som en mlle -- og saa kare i mynten paa trods av
skjbne og lykke."

Jeg svarte med en prken om kunstens romantik. Jeg mindet ham om vore
venner som hadde valgt denne vakre fjeldsti gjennem livet, og som
nu klatret kjkt opover, fattige og fulde av haab. "Du vil aldrig
forstaa det, Pinkerton," sa jeg. "Du kikker efter utbyttet; det er
derfor du aldrig kunde lre at male, om du saa blev likesaa gammel
som Methusalem. Utbyttet betyr ingenting; kunstnerens ine er vendt
indad, han lever for en stemning."

Pinkerton rev sig i haaret. "Nei, jeg skjnner det ikke," sa han,
"ulykken er at jeg ikke har det mindste bruk for stemninger uten
solide maaltider til, og du kan ikke faa ut av hodet paa mig at det
er en mands pligt at bli rik, saasandt han kan."

Enten han nu skjnte mig eller ei, saa opdaget han snart at han
ikke kunde rokke mig; ti-tolv dager holdt vi paa med snak, saa lot
han emnet falde; han maatte reise hjem straks, fortalte han mig, nu
kastet han bare sine penger bort. Uten tvil skulde han ha reist for
lnge siden, og det var sikkert for min skyld han hadde ventet.

Den sidste dag bad han mig til middag paa en restaurant, hvor jeg
fr i mine rike dager hadde pleiet at gaa. Jeg saa der var noget som
tynget ham, og selv var jeg nedtrykt, saa middagen blev litet munter.

Ved kaffen fik han sagt det han vilde. Han talte saa varmt om sit
venskap og sin taknemmelighet for mig at jeg blev baade rrt og
skamfuld. "La mig faa tale ut!" fortsatte han. "Jeg rer dig fordi
du av hele dit hjerte ofrer dig for kunsten; jeg kan ikke lfte mig
til dit syn, men jeg har saa meget poesi i min natur at jeg kan fle
med dig. Jeg vil at du skal fre det igjennem, og jeg mener at hjlpe
dig."

"Hvad er det for noget sludder, Pinkerton?" sa jeg.

"Det er ikke andet end hvad en ser hver dag," svarte han. "En ung
mand som er sprettende fuld av talent, og saa en forretningsmand som
ikke vet hvad han skal gjre med pengene sine."

"Din nar, du er jo saa fattig som en kirkerotte."

"Vent bare til jeg faar mine jern i ilden!" svarte Pinkerton. "Jeg
er bestemt til at bli rik. Her er mit frste bidrag. Ta det fra en
vens haand. Det er bare hundrede francs, du skal faa det samme hver
maaned, og naar min forretning begynder at vokse, skal vi lgge paa
saa det blir noget."

Det tok mig lang tid at faa avslaat hans tilbud. Og da han tilslut
gav sig, var vi begge like taknemmelige og forlegne. Om kvelden
reiste han, og paa veien hjem fra stationen flte jeg mig for frste
gang fremmed i den store lyse by.

I de dager som nu kom, fik jeg fle hvad det vil si at vre fattig i
Paris. Mit atelier maatte jeg snart opgi, og Muskegons genius forlot
mine veier. For at kunne eie en statue i legemsstrrelse, maa man
ha et atelier, et galleri, eller i det mindste en havestump til
sin raadighet. Jeg tnkte derfor at la geniusen bli staaende i mit
atelier; kanske kunde den gi min efterflger en inspiration. Men
desvrre var jeg blit uenig med verten, og for at vre ubehagelig
paala han mig at fjerne min eiendom. Jeg lo hysterisk da jeg
forestillet mig statuen, mig selv og en kusk paa fart gjennem Paris'
gater uten skyggen av noget maal. Et kjrkomment tilbud reddet mig
fra disse pinlige muligheter, og jeg avhndet Muskegons genius for
tredive francs.

I et spisekvarter paa den ytre boulevard fik jeg kredit paa middag.
Aftensmat blev det forutsat at jeg ikke trngte, fordi jeg spiste hos
rike venner. Denne ordning var yderst uoverveiet. Min historie kunde
ta sig trovrdig ut saa lnge som mine klr var i god stand, men den
var mere end tvilsom efterat min frakke var blit frynset om kantene
og mine stvler hadde begyndt at sikle og pipe paa kafgulvene. Det
ene maaltid om dagen, som stemte godt med mine finansers tilstand,
gjorde ikke min mave forniet. Denne restaurant hadde jeg fr ofte
beskt for at smake hvorledes de studenter levet som var uheldigere
stillet end jeg. Da var jeg kommet ind med vmmelse og var gaat
med kvalme. Underlig fandt jeg det nu at jeg satte mig graadig,
at jeg reiste mig tilfreds og tllet timerne til min gjenkomst.
Men sult er en stor trollmand, og saa snart som jeg hadde brukt op
mine penger og ikke lnger kunde mtte mig med chokolade og tykke
brdskiver, saa var jeg helt henvist til dette spisekvarter og til
sjeldne, lykkelige hndelser. Min ven Dijon kunde faa solgt nogen
av sine hastverksbilleder, eller en gammel ven kunde dra gjennem
Paris; da spiste jeg en middag efter min smak og avsluttet et rente-
og avdragsfrit Quartier Latin-laan som holdt mig med tobak og
morgenkaffe et par uker. En stor del av mine ensomme timer brukte jeg
til at utmale mig alle enkeltheter i indbildte fester.

Det blev vrre. En dag merket jeg paa spisekvarteret en viss
kjlighet i vertens hilsen. Dagen efter var kulden aabenbar, den
tredje dag holdt jeg mig borte i min skrk og gik altsaa fastende i
otte og firti timer, og da jeg den fjerde dag kom tilbake, saa fik
jeg den likefremme besked at der ikke var mere mat for mig. Nu var
der bare n planke som skilte mig fra den nkne sult, og jeg flte at
den skalv under mig. Jeg hadde en svnls nat, og om morgenen gik jeg
bent til maleren Myners atelier. Det var et skridt jeg lnge hadde
tnkt paa og ikke vaaget. Jeg var ikke synderlig fortrolig med denne
engelskmand, og skjnt han hadde nok av penger, viste han sig paa
ingen maate opmuntrende mot tiggere.

Jeg fandt ham i arbeide med et billede som jeg med god samvittighet
kunde rose. Han malte vk mens jeg pratet, og jeg prvde forgjves at
komme til saken. Tilslut fik modellen lov til at hvile, og han snudde
sig mot mig.

"De kom ikke hit for at snakke alt dette tvet," sa han.

"Nei," svarte jeg mat, "jeg kom for at laane penger."

"Vi har aldrig vret fortrolige venner," sa han.

"Tak," sa jeg, "jeg kan ta mit svar," og jeg reiste mig med raseri i
hjertet.

"Naturligvis kan De gaa hvis De vil," sa Myner, "men jeg raader Dem
til at bli og hre paa mig."

"Hvad mere er der at si?" ropte jeg. "nsker De at ydmyge mig endda
mer?"

"De maa prve at beherske Dem, Dodd," sa han. "Det er Dem som har
skt denne samtale, og hvis De tror at den ikke er ubehagelig for
mig, saa tar De feil. De maa gi mig ordentlig greie paa Deres
utsigter fr jeg kan avgjre om jeg vil hjlpe Dem."

Paa denne maate "opmuntret" snublet jeg gjennem min historie. Jeg
fortalte at jeg hadde hat kredit paa et spisekvarter, men at det
nu var slut; at Dijon laante mig en krok av sit atelier, hvor jeg
modellerte alslags smaating som jeg endnu ikke hadde solgt noget av,
og at min fremtid var yderst usikker.

"Og Deres vrelse?" spurte Myner.

"Aa, mit vrelse er det ikke farlig med," sa jeg. "Min vertinde er
venligheten selv, hun har ikke engang nvnt sin regning."

"Det er vel ingen grund til at narre hende," sa Myner. "Nei, Dodd,
jeg synes ikke at det er hderlig av os fremmede at dra fordel av
franskmndenes letvindte kredit, og saa rmme over kanalen eller
Atlanteren."

"Jeg tnker ikke paa at rmme," sa jeg.

"Hm," sa Myner. "Jo lnger De blir, des strre tap er det for Deres
venlige gamle vertinde. Nu skal jeg si Dem hvad jeg vil gjre. Hvis
De samtykker i at reise, saa skal jeg betale Deres reise helt til
Muskegon, hvor Deres far bodde, og hvor hans venner uten tvil vil
hjlpe Dem til en stilling. Mere vil jeg ikke gjre for Dem. Hvis jeg
trodde De hadde et stort talent, saa var det noget andet, men det
tror jeg ikke, og jeg raader Dem til at reise."

"Det sidste var ihvertfald ikke ndvendig," sa jeg.

"Det mener jeg at det var," svarte han fast. "Vil De saa ta mot mit
tilbud?"

"Nei tak," sa jeg.

Fra dette pinlige mte gik jeg bent til min gamle mesters atelier.

"Mester," sa jeg, "vil De ta mig i Deres atelier igjen -- men denne
gang som arbeider?"

"Jeg trodde Deres far var umaadelig rik," sa han.

Jeg forklarte at jeg nu var forldrels og fattig.

Han rystet paa hodet. "Jeg har bedre arbeidere som gaar og venter,"
sa han.

"De pleide at si at mit arbeide var ganske godt."

"Ganske godt. Ja. Godt nok for en rikmands sn. Forresten trodde jeg
De vilde bli kunstner, ikke arbeider."

Paa en bnk paa den ytre boulevard, ikke langt fra Napoleons grav,
satte jeg mig for at ruge over min ulykke. Det var mrkt, trist veir,
og jeg hadde spist bare n gang paa tre dager. Jeg hadde ikke tobak,
mine klr og stvler var fillete og tilslet. Og disse to mnd,
tnkte jeg, de hadde rost mit arbeide dengang jeg var rik, men nu da
jeg var fattig og trngte alt, saa hadde jeg ikke talent, saa var mit
arbeide ikke godt nok.

Skulde jeg indrmme at jeg var slaat, skulde jeg gi op? Jeg tnkte
paa de mange kunstnere som var blit frakjendt alle muligheter, og
som trods latter og ringeagt var naadd frem. Jeg tnkte paa ham som
hvilte under Invalidebygningens gyldne kuppel. Fra artillerilitnant
til verdenshersker. Ved Napoleon, jeg skulde holde ut, og de to som
idag hadde haanet mig, skulde engang faa misunde mig min sukces.

Det var blit nsten mrkt da jeg vaaknet til min sult igjen.
Skjlvende sprang jeg op, og rystende av kulde gik jeg gjennem de
regnfulde gater, forbi de glitrende kafvinduer.

"Aa, herr Dodd," sa portneren, "her har vret et rekommandert brev
til Dem. Budet kommer igjen med det imorgen."

Et rekommandert brev til mig! Hvad det kunde indeholde, ante jeg
ikke. Men lgnen flt uvilkaarlig fra min mund.

"Endelig mine penger!" sa jeg. "Pokker saa rgerlig at jeg ikke var
hjemme. Kan De laane mig hundrede francs til imorgen?"

Jeg hadde aldrig fr prvet at laane av portneren. Det rekommanderte
brev gav desuten en viss sikkerhet; han lot mig faa det han hadde,
omtrent seksti francs. Saa fort som mine skjlvende ben kunde bre
mig, sprang jeg rundt hjrnet til Caf de Cluny. Jeg husker det
frste glas pomard og den frste vidunderlige oliven; saa lnge jeg
lever vil jeg huske det. Over resten av maaltidet ligger en tyk sky
av burgunder eller kanske rettere av sult og tung mthet.

Klart husker jeg min skam og fortvilelse da jeg morgenen efter
vaaknet og gjenkaldte mig hvad jeg hadde gjort, og hvorledes jeg
hadde bedraget den stakkars rlige portner. Nu var skandalen over
mig! Jeg hadde solgt min selvagtelse og taket over mit hode for en
middag paa Caf Cluny!

Mens jeg sat slik og angret, kom postbudet med det rekommanderte
brev. Det var stemplet San Francisco, hvor Pinkerton allerede sat til
halsen i mangfoldige forretninger. Det indeholdt et nyt tilbud om
hjlp, denne gang to hundrede francs om maaneden, og for det tilflde
at jeg skulde vre i ieblikkelig forlegenhet vedla han en anvisning
paa firti dollars. Jeg sa til mig selv at nd bryter alle love, og
bankene hadde saavidt aapnet da jeg kom med min anvisning.

Det var i begyndelsen av december at jeg solgte mig til slaveri.
Det lykkedes mig at overgaa mig selv og overskygge Muskegons genius
med en liten, men hist patriotisk "fanebrer"; jeg fik ham antat
paa salonen, og der stod han under hele utstillingen fuldstndig
ubemerket, og derfra kom han tilbake til mig likesaa patriotisk som
fr. Jeg la hele min sjl -- som Pinkerton vilde sagt -- i endel
pillerier, som kom tilbake fra kunsthandlerne like saa trofast som
fanebreren. Og da jeg hadde holdt paa slik et halvt aars tid,
og allerede skyldte to hundrede dollars til Pinkerton og omtrent
et hundrede her og der i Paris, saa vaaknet jeg en morgen med en
frygtelig flelse av ensomhet; den nat hadde min forfngelighet drat
sit sidste suk. Jeg inet ikke haab lnger, jeg tilstod for mig
selv at jeg var slaat, og der jeg sat i min natskjorte ved vinduet
og stirret paa trtoppene ved hjrnet av boulevarden og fanget ind
musikken av den travle morgenfrdsel, skrev jeg mit farvel til Paris,
til kunsten, til hele mit tidligere liv og hele mit tidligere jeg.
"Jeg gir mig," skrev jeg; "naar dit nste bidrag kommer, skal jeg
reise bent til Vesten, og der kan du gjre med mig som du vil."




ANDET KAPITEL.

Oplevelser med Pinkerton i San Francisco.


Paa min vei vestover tok jeg en sving indom mine slegtninger i
Edinburgh. Jeg forela onkel Adam min stilling, og bad ham om hjlp
fil at betale den gjld jeg hadde. Onkel Adam svarte med at tilby mig
en post som kontorist i sin forretning, begynderln atten shillings
om uken. Da blev min bedstefar, som hrte paa vor samtale, meget
fortrnet, og der utviklet sig en pinlig scene mellem ham og onkel
Adam. Utfaldet kom hist uventet for mig. Min bedstefar lot tilkalde
sin sakfrer, og kastet baade onkel og mig paa dr. En time efter
stod jeg med en anvisning paa to tusen pund i haanden, og hadde
desuten en behagelig visshet om at den gamle bygmester ikke hadde
glemt mig i sit testamente. Bedstefar og jeg tok en lang spasertur,
denne gang ikke til nogen av hans forfrdelige huser, men efter en
naturlig og vakker impuls til det hvilested han hadde bygget sig.
"Jeg vilde du skulde se dette stedet," sa han. "Der er stenen. ~Mary
Murray, Fdt 1819, Dd 1850~ -- det er din bedstemor, pen og god og
snild var hun. ~Alexander Loudon, Fdt Sytten Hundrede To Og Nitti,
Dd~ -- og saa et hul; det er mig. Alexander er mit navn. De kaldte
mig Ecky da jeg var gut. Aa, Ecky, du er en gruelig gammel mand!"

Nogen dager efter stod jeg paa en anden kirkegaard -- i byen
Muskegon. Hele det ensformige, moderne Babel med de vldige,
stirrende husrkker hadde vokset, eller rettere sagt svulmet slik
siden min bortreise at jeg maatte sprre mig frem. Selve kirkegaarden
var flunkende ny. Men dden hadde vret virksom; jeg maatte lete
lnge mellem millionrernes pralende gravmler og ungarske arbeideres
sorte kors, fr tilfldet eller mit instinkt frte mig til min fars
grav. Stenen var reist -- det visste jeg allerede -- "i beundring,
av hans venner". Navnet stod med store bokstaver og stirret paa mig
-- ~James K. Dodd~. Det fr gjennem mig med bitter klage og anger at
jeg aldrig hadde visst hvad K'et betydde. Like srgelig var resten
av mit ophold i Muskegon. Jeg blev der nogen dager for at beske min
fars venner. Den pine kunde jeg spart mig, hans minde var allerede
bleknet. For hans skyld bd de mig velkommen, og for min skyld holdt
de med mie en samtale gaaende om hans forretningsdygtighet og hans
gavmildhet overfor almene formaal. Og saasnart jeg var gaat, husket
de ham ikke lnger. Min far hadde elsket mig; jeg hadde latt ham leve
og d ensom; da jeg kom tilbake var han dd og begravet og glemt. Der
var en sjl til som holdt av mig -- Pinkerton. Jeg maatte ikke to
ganger gjre mig skyldig i den samme feil.

Og denne tanke var det kanske som mest hadde drevet mig vestover --
trods de to tusen skinnende pund som vilde gjort mig til en greve
i det nisomme Quartier Latin. Et par dager efter var jeg midt i
hvirvelen av Pinkertons forretninger.

I samme aand som en skolegut gjr sig selv til helten i sine
rverromaner og oplever de utroligste eventyr, fli Pinkerton gjennem
Kearney street i sit daglige strv. Virkeligheten var hans romantik.
Hver dollar han tjente, hadde han likesom bragt iland fra et mystisk
dyp. Naar han slog med sin kjkke haand ind i pengemarkedets net, saa
hadde han en gldelig flelse av at ryste tilvrelsens grundpiller,
og likesom med et kamprop stte folk til arbeide i fjerne land; han
flte at han fik guldet til at skjlve i millionrernes skap.

Jeg fik aldrig fuld oversigt over hans spekulationer; men der
var fem forskjellige forretninger som han vedkjendte sig og bar
som et banner. ~Thirteen Star Golden State Brandy~ -- et meget
usmakelig produkt -- fyldte en stor del av hans tanker, og blev
anbefalt til publikum i en veltalende men vildledende avhandling,
"Hvorfor drikke fransk brndevin? Et ord til den vise." Han holdt
et kontor for annonserende, han gav raad og utkast og forhandlet
som mellemmand med trykkere og plakatklistrere; kjbmanden spurte
om ider, teateragenten hadde bruk for lokalkjendskap, og alle og
enhver fik med sig et eksemplar av hans brochure, "Hvorledes, Naar,
Hvor, en haandbok for annonserende". Hver lrdag leiet han en liten
dampbaat som tok folk ut paa en fisketur for en pris av fem dollars
pro persona, snrer og agn medregnet i billetten. Jeg har hrt at
der var dem -- utvilsomt gamle fiskere -- som tjente paa turen.
Leilighetsvis kjpte han vrak og kondemnerte skibe; de sidste fandt,
uten at jeg kan si hvorledes, veien tilsjs igjen under nye navn,
og plide blgerne i triumf under Bolivias eller Nicaraguas farver.
Tilslut var der en landbruksmaskin som straalte av rd og blaa
maling, og som utfyldte et "lnge flt savn".

Men foruten i disse aapne foretagender spekulerte han paa mangfoldige
mystiske maater. Aldrig sov nogen dollar i hans eie; han holdt dem
alle flyvende likesom en jonglr med appelsiner. Da jeg begyndte at
faa en andel, lot han mig skimte min fortjeneste bare et ieblik; saa
forsvandt den igjen. Han kom straalende fra et ukeopgjr, klappet mig
paa skulderen og fortalte at han hadde tjent fabelagtige summer, og
saa bad han om at faa laane en kvart dollar til et glas.

"Hvad i al verden har du gjort av det?" kunde jeg sprre.

"Ind i mllen igjen. Altsammen anbragt igjen!" svarte han usigelig
forniet. "Anbringelse" var hans staaende uttryk. Han taalte ikke
det han kaldte spil. "Rr aldrig aktier, Loudon," sa han, "ingenting
andet end skikkelige forretninger." Men himmelen vet at mangen
forhrdet spiller vilde ha gyst tilbake for nogen av Pinkertons
anbringelser. En saadan forretning fik jeg tften av. Det gjaldt
befragtningen av en ulykkelig skonnert bestemt til Mexico -- for at
smugle vaaben den ene vei og cigarer den anden. Dette foretagende
endte med forlis, konfiskation og en retssak med assurandrerne.
Pinkerton, som var interessert for en syvendedel, vilde aldrig gaa
nrmere ind paa denne srgelige spekulation. "Det blev en skuffelse,"
var alt han sa; men jeg skjnte at hele hans forretning skalv i sine
grundvolde. Forresten varte det ikke lnge fr Pinkerton begyndte at
skjule for mig sine vildeste "anbringelser".

Vi hadde vort kontor midt i byen. Det var et hit og rummelig vrelse
med mange og store speilglasvinduer. Et glasskap indeholdt omtrent
to hundrede flasker av Pinkertons Thirteen Star. Etiketten var
meget pragtfuld. Skapets drer svinget ustanselig paa hngslerne;
hver fremmed som kom ind paa kontoret, fik med sig en flaske. Jeg
protesterte litt mot denne dselhet. "Kjre Loudon," sa Pinkerton,
"vil du da aldrig bli forretningsmand? Det er jo den billigste
annonse jeg har. Brndevinen koster mig nsten ingenting."

Paa den ene kant av det store bord midt i vrelset sat to
maskinskriversker som ikke hvilte mellem klokken ni og fire, og den
andre ende var optat av en model av landbruksmaskinen. Paa vggene
hang nogen fotografier, blandt andet av skibet ~James L. Moody~,
strandet paa en nken og vild kyst, og dernst endel oljemalerier i
guldrammer. Disse billeder var for det meste relikvier fra Quartier
Latin, og jeg skal vise Pinkerton den retfrdighet at si at intet av
dem var daarlig, og at nogen var meget talentfulde. Efterhvert som
de blev avhndet, og det for pene priser, blev deres plads indtat av
lokale kunstneres arbeider. Disse fik jeg det hverv at kritisere.
Nogen av dem var fle, men alle slgelige. Det sa jeg, og jeg saa mig
selv som desertr, jeg bar vaaben i den gale leir. Fra nu av skulde
jeg se paa malerier ikke med en kunstners, men med en kunsthandlers
ine; strmmen som skilte mig fra alt det jeg elsket, blev bredere og
bredere.

"Nu, Loudon," hadde Pinkerton sagt den frste morgen, -- "nu, Loudon,
skal vi gaa ls skulder mot skulder. Det er det jeg har lngtet
efter, to hoder og fire armer. Du vil snart finde at det er akkurat
likedan som kunst -- altsammen iagttagelse og fantasi, men strre
fart. Bare vent til du begynder at fle glden i det."

Jeg kunde ha ventet lnge. Det som Pinkerton kaldte arbeide, var og
blev for mig bare tom staahei.

Jeg sov i et litet rum indenfor kontoret, Pinkerton paa en patentsofa
i kontoret selv. Vi stod tidlig op, gik tidlig til frokost, og
begyndte klokken ni paa forvirringen, som for mig var og blev
babylonisk.

Nogen dager hadde Jim et usedvanlig energisk og tappert ansigt, han
snakket kortfattet, likesom han hadde frygtelig travelt, og der faldt
fra ham slike ytringer som "Longhurst fortalte mig det imorges"
eller "Jeg har det direkte fra Longhurst". Det var ikke rart, tnkte
jeg, at Pinkerton blev tilkaldt for at raadslaa sammen med slike
titaner; for hans raphet og opfindsomhet var hvet over al ros. I den
frste tid, da han endnu talte aapent med mig om alle sine planer og
projekter, saa visste jeg aldrig om jeg mest beundret ham eller mest
moret mig over ham. Men de gode dager fik snart ende.

"Ja, det er nok utspekulert," sa jeg engang. "Men, Pinkerton, synes
du det er hderlig?"

"Du synes ikke det er hderlig?" klaget han. "Aa gud, at jeg skulde
faa hre slike ord fra din mund!"

"Det gjr mig ondt," sa jeg bare.

Men denne konflikt kom igjen, og litt efter litt blev Pinkerton
rd for at betro sig til mig. Hvis der var noget som han gjorde
sig til av, saa var det sin rlighet, og hvis der var noget som
han satte pris paa, saa var det min gode mening. Min egen stilling
var slet ikke let. Jeg skyldte ham jo saa meget, og da er det ikke
behagelig at optrde som kritiker; men tanken paa at jeg levet av
disse tvilsomme foretagender, var heller ikke behagelig. Jeg valgte i
min svakhet et mellemstandpunkt. De forretninger som Pinkerton ikke
likefrem fortalte mig om, foretrak ogsaa jeg at tie om heller end at
fremkalde nye scener. Dette var Pinkerton glgg nok til at benytte
sig av, og det var en lettelse for os begge da han begyndte at hylle
sine planer i et mystisk slr.

Vor sidste disput gjaldt et kondemnert skib, som Pinkerton hadde
kjpt for at reparere og sende tilsjs igjen under et nyt navn. Han
gned sig i hnderne mens han fortalte mig det.

"Dette kan jeg ikke vre med paa, Pinkerton," sa jeg.

Han hoppet hit. "Hvad er det nu for sludder!" skrek han. "Ingenting
som der er noget at tjene paa, finder naade for dine ine."

"Skibet er blit kondemnert av Lloyds agent," sa jeg.

"Lloyd, Lloyd! Jeg har sagt dig at Lloyd bare er en ring som alt
andet. Skibet er i fortrffelig stand, der er nsten ingenting i
veien med det."

"Jeg vil ikke tjene penger ved at vaage menneskeliv," var mit
ultimatum.

"Du store kineser, likesom ikke alle spekulationer var vaagespil! Jeg
skal si dig noget, Loudon, du er altfor fin for denne verden."

"Og du glemmer dine gamle idealer og din kultur bare for denne
evindelige pengejagtens skyld," sa jeg. "Du drmmer jo ikke om andet
end dollars."

Dette skud traf. "Det er sandt, Loudon," ropte han og rev sig i
haaret. "Du har aldeles ret. Jeg holder paa at bli materialist. Aa
tnk, at jeg maa si det om mig selv! Du er en trofast ven, Loudon,
nu har du reddet mig igjen. Hvad skal jeg gjre for at vkke den
aandelige side av mig? Jeg maa studere noget, noget rigtig trt og
kjedsommelig. Hvad skal det vre? Teologi? Algebra? Hvad er algebra?"

"Det er trt og kjedsommelig nok, ~a + 2ab + b~."

"Men det virker stimulerende, hvad?"

Det svarte jeg ja til.

"Ja, saa vil jeg studere algebra," sa han. Og dagen efter fik han
opsporet en ung dame, en frken Mamie McBride, som hadde baade evne
og vilje til at veilede ham paa disse blomsterlse vidder. De blev
enige om to timer hver uke, og han gik igang med flammende energi.
Timerne strakte sig snart ut til en hel aften, og de to ukentlige
timer blev ket til fire og derefter til fem. "Pas dig, du blir snart
ddelig forelsket i algebraisten," sa jeg.

"Det maa du ikke si, selv for spk!" ropte han. "Jeg har altfor stor
refrygt for hende. Aa Loudon, jeg har aldrig set en kvinde med saa
fint og rent sind."

Dette ld svrt inderlig i mine rer. En stund efter hadde jeg den
fornielse at tilbringe en aften sammen med de to. Frken Mamie
viste sig at vre en pyntelig liten en med store, vandklare ine,
meget vakkert vsen og en strm av de mest korrekte uttryk som jeg
nogensinde har hrt fra menneskelige lber. Jeg trak mine slutninger
av de ine som hun gav min ven, og da han dagen efter plumpet ut med
sine flelser for hende, opmuntret jeg ham til at gaa paa. Samme
kveld forlovet han sig.

I de dager gjorde vi op regnskapet for det frste aar. Det viste at
jeg medregnet de to tusen pund som jeg hadde faat av min bedstefar,
var den stolte eier av 14.400 dollars. Men jeg maa tilfie at jeg
hadde tjent hele otte tusen dollars utenfor vor forretning. Dengang
jeg blev altfor trt av at sitte som blindemand paa Pinkertons
kontor, hadde han git mig den id at arrangere endel sndagsutflugter
for det store publikum. Det gjorde jeg, og disse utflugter indbragte
mig baade popularitet i de brede lag og tre tusen dollars netto.
Endvidere hadde jeg engang hat det indfald at kjpe endel vrdilse
grubeaktier. Straks efter blev der gjort et stort slvfund i gruben,
aktierne fli tilveirs, og jeg skilte mig av med mine i det rette
ieblik. Det var fem tusen dollars. Paa den anden side hadde jeg i
aarets lp brukt fire tusen dollars.

Jeg var altsaa rik. Hvorfor skulde jeg ikke vende tilbake til Paris?
Nogen glde av forretningslivet fik jeg aldrig, og nu skulde Jim
gifte sig og trngte ikke mit selskap. Jeg snakket med Jim om det en
kveld.

"Ja, jeg har ventet dette, Loudon," sa han. "Det piner mig, men
naturligvis br du reise. Du kan gjre regning paa firti dollars om
uken, og tnk, for to aar siden var du nsten tigger."

"Jeg _var_ tigger," sa jeg.

"De slynglerne gav dig ingenting, og det er jeg glad for nu," sa Jim.
"Det blir en triumf for dig at komme tilbake, og om to aar skal Mamie
og jeg beske dig."

Vi sat og pratet til sent paa nat. Jeg selv var saa glad over min
nyvundne frihet, og Jim var saa lykkelig over min lykke og saa stolt
av sin kjkke Mamie, og vrelset var blit saa fyldt med luftslotte at
vi slet ikke tnkte paa at sove. Kontorklokken hadde slaat baade to
og tre fr Pinkerton strakte sig ut paa sin patentsofa.

Med min hjemreise til Paris i tankerne fortsatte jeg mit gamle
liv i San Francisco. Jeg hadde alle eftermiddager og to eller tre
aftener om uken til min raadighet, og dem brukte jeg til at studere
den merkelig maleriske by. Fra en "amatrpariser", som jeg fr
hadde kaldt mig, blev jeg en omstreifer paa kaier og verfter og i
skumle gater, og jeg skte bekjendtskap med alslags underlige typer.
Kinesiske og meksikanske spillehelveder, tyske hemmelige samfund,
logishus for sjfolk og mange berygtede og farlige steder beskte jeg.

En dag stod jeg nede ved en baatbrygge under Telegraph Hill. En stor
bark, kanske paa en atten hundrede tons, kom indover tt rundt
pynten. Med ett saa jeg at to mnd ombord kastet sig over rlingen
og ned i en baat, de rev aarerne fra baatmanden og rodde som for
livet mot den bryggen hvor jeg stod. Paa forbausende kort tid naadde
de ind, og jeg saa at de begge var altfor godt kldt til at vre
matroser.

"Nrmeste politistation!" skrek den frste.

"Denne vei," sa jeg og sprang avsted med dem. "Hvad er paafrde? Hvad
er det for et skib?"

"Det er ~Gleaner~," svarte han. "Jeg er frstestyrmand, denne mand
tredjestyrmand, vi maa forklare os fr mandskapet. Ser De, de kunde
slaa os sammen med kapteinen, og det har jeg ikke stor lyst paa. Jeg
har oplevet noget av hvert i mit liv, jeg har set koffernagler fly
som sand i storm -- men aldrig maken til skipperen vor. Der var ikke
stop med det fra Hook til Farallonerne, og den sidste blev skutt for
ikke seksten timer siden. Det var et saa fordmt mandskap som nogen
gang har gjort kvalm ombord, men folkene saa likevel bleke ut da
kapteinen begyndte med prmieskytningen sin."

"Aa, han er frdig nu," sa den anden. "Han kommer ikke til at gaa
tilsjs igjen."

"Sludder," svarte hans overordnede. "Rkker han bare helskindet iland
og slipper at bli lynchet i de frste ti minutter, saa greier han
sig endda. Rederne vil holde paa ham, de finder ikke en saa dygtig
kaptein hver dag i aaret."

"Ja, en skal lete efter hans like," sa den anden hjertelig. "Jeg tror
ikke der er betalt hyre ombord paa ~Gleaner~ de tre sidste turene."

"Ikke betalt hyre?" brt jeg ut, for jeg var endnu ny i maritime
saker.

"Ikke til folkene forut," sa styrmanden. "Folkene rmte; de fik det
ikke saa hyggelig som de kanske hadde ventet. Det er ikke det frste
skib som aldrig har betalt hyre."

Jeg kunde ikke la vre at lgge merke til at vor fart avtok mer og
mer, og jeg undredes paa om ikke den store hastighet vi begyndte
med, var beregnet bare for galleriet. Visst er det ihvertfald, at
da vi hadde naadd politistationen, og styrmanden hadde fortalt sin
gruelige historie om fem mnd som var blit myrdet mellem Sandy Hook
og San Francisco, saa blev politiet sendt avsted akkurat fem minutter
for sent. Fr vi kom ned, var skurken sluppet bort i folkemassen og
hadde fundet et tilflugtssted i en vens hus. Godt var det for ham
at han hadde skyndt sig; for da den frygtelige nyhet bredte sig, da
det sidste offer blev kjrt til hospitalet, og da de gjenlevende fra
myrderiet gik rundt og viste sine saar, saa skalv og gldet hele den
bydelen av raseri. Hvis kapteinen paa ~Gleaner~ var blit fundet, saa
hadde hans liv vret litet vrd.

Som jeg har sagt hadde jeg en mistanke om at Nares (saa het
styrmanden) vilde gi sin kaptein leilighet til at slippe bort. Da
jeg senere lrte ham godt at kjende, vilde han aldrig uttale sig
om ~Gleaners~ reise. Uten tvil hadde han grund til at vre taus.
Paa veien til politistationen drftet han flere ganger med Johnson,
tredjestyrmanden, om han ikke burde overgi sig selv likesaa vel som
at melde kapteinen. Han bestemte sig til ikke at gjre det, da det
"sandsynligvis lp ut i ingenting, og selv om der blev mudder, saa
hadde han en mngde gode venner i San Francisco". Og det lp ut i
ingenting, men det maa ha vret meget nr ved at bli noget, for Nares
forsvandt ieblikkelig ut av syne og holdt sig nsten likesaa godt
gjemt som sin kaptein.

Johnson mtte jeg derimot ofte. Jeg fik aldrig vite hvor manden var
fra. Selv kaldte han sig amerikaner, men baade hans vsen og hans
engelsk vidnet mot ham. Jeg tror at han var skandinav, og at han
lnge hadde faret med engelske og amerikanske skibe. Det er mulig
at han som saa mange av sine landsmnd i lignende stilling allerede
hadde tapt sit morsmaal. Skjnt han oprindelig var mild, venlig og
pudsig spkefuld av sind, hadde han saa lnge vret vant til den
grusomme disciplin tilsjs, at hans historier -- som han fortalte
med en klukkende latter -- ofte fik mig til at gyse. Han var hi og
slank, hadde mrkt haar, kjkke og renlinjede trk og et veirbrunet
ansigt. Naar han sat i en stol, saa kunde man ta ham for en baronet
eller en militrofficer, men bare han reiste sig, saa var det
matrosen som kom ruggende mot en, og bare han aapnet munden, saa var
det matrosen som pep og drvet paa sit ugrammatikalske kraakemaal.
Jeg trodde jeg snart skulde tapt ham av syne, men iflge sjfolkenes
uskrevne livsregler maatte han frst stte sin hyre overstyr. Han
slste den stilfrdig bort i den lille gjestestue bak kafen hos
"Black Tom"; der sat han med et utvalgt selskap av gamle venner,
alle fra Sydhavet, allesammen glad i en lang skrne en kort pipe og
glasser bordet rundt.

Black Toms kaf var en fjerdeklasses saloon for kanaka-sjmnd, sterk
tobak, fle cigarer, endda vrre brndevin, brstfldige guitarer og
banjoer. Der var vildskap nok i denne saloonen, og den hadde ord for
ikke altid at vre farefri.

Men i gjestestuen bak sat den lille hyggelige sydhavsklub og pratet
om en helt anden verden. Gamle skonnertkapteiner var det, gamle
sydhavshandlere, kokker, styrmnd, folk som var mildnet under sit
ophold hos en bltere race, folk som hadde faat sine tanker og sanser
aapnet av merkelige oplevelser. Dag efter dag kunde jeg med frisk
glde hre paa deres fortllinger. Der formet sig i min fantasi et
billede av erne og livet, steile strandbredder, spidse fjeldtopper,
den dype skygge av hngende skoger, den ustanselige brnding mot
revet og den usigelige fred i lagunen, sol, maane og stjerner av
vidunderlig klarhet; troskyldige mennesker i disse landskaper,
kvinder som var elskeligere end Eva; her var forbandelsen hvet, her
var der musik over livet, gjesten var velkommen, baaten gled frem, og
den lange nat gik med digte og korsang. For at fatte den lngsel som
undertiden grep mig, maa man selv ha vret en uheldig kunstner, selv
ha sultet paa Paris' gater, selv ha vret spndt i aag sammen med en
forretningskraft som Pinkerton. Den grovkornede by San Francisco,
det travle kontor, hvor min ven Jim hver dag fra ti til fire gik op
og ned som en fanget lve, ja, nu og da bleknet selv mindet om Paris
for mig. Mangen mand som blev mindre fristet, vilde git op alt for at
gjre sine syner til virkelighet, men jeg var for doven og for litet
eventyrlig av sind. Der maatte gjre sig gjldende en magt utenfra,
og skjnt jeg ikke ante det, var skjbnen allerede i arbeide med min
fremtid.

En eftermiddag sat jeg i en krok paa en stor saloon som skinnet av
speilglasruter og forslvning. Med fottramp og pludselig larm av
mange stemmer blev dren svunget til side og stedet likesom indtat
med storm. Flokken som slik brt ind -- det var mest sjmnd, og alle
var sterkt ophidset -- frte med sig i sin midte nogen mnd som hele
optrinnet dreiet sig om. Rundt hele baren fli som ild i trt grs
den nyhet at det var kaptein Trent og de overlevende fra en britisk
brig ~Flying Scud~. Et britisk orlogsskib hadde tat dem op paa Midway
Island; netop den dag var de kommet til San Francisco. Litt efter
fik jeg godt sigte paa dem. Fire brune karer; de stod ved disken med
glas i haanden, mens en flok av nysgjerrige trngte sig om dem. En
av dem var en kanaka -- kokken, hrte jeg; en anden hadde et bur med
en kanarifugl som nu og da kvidret; n bar sin venstre arm i bind,
han saa sykelig ut, som om det hadde vret en styg skade og han endnu
ikke var rigtig bra; og kapteinen selv -- en rdmusset, blaaiet,
tykfalden mand paa fem og firti -- hadde bandage om sin hire haand.
Hele optrinnet fandt jeg merkelig; isr var det paafaldende at se
kaptein, kok og matroser spasere sammen gjennem gaterne og gaa paa
salooner i selskap, og som altid naar noget gjorde indtryk paa mig,
drog jeg min skissebok frem og stjal mig til at ta en skisse av de
fire skibbrudne. Dette interesserte det nysgjerrige publikum, det
aapnet en vei tvers gjennem rummet, og jeg fik saaledes anledning til
skarpt at iagtta kaptein Trents ansigt og optrden.

Opvarmet av whisky og opmuntret av tilhrernes ivrige sprsmaal
gav kapteinen sig nu til at fortlle historien om sit vanheld. Det
var bare nogen stumper som naadde mig, hvorledes han "braste fuldt
paa styrbords baug", hvorledes det "kom et kast fra nordnordvest",
og "der stod hun hit og trt". Somme tider henvendte han sig til
en av mndene -- "Det var jo slik det gik til, Jack?" -- og manden
svarte: "Ja, slik var det, kaptein." Tilslut reiste han en ny blge
av sympati med dette utbrud: "Fanden ta alle de admiralitetskarterne,
det sier jeg!" At dmme efter de nikkende hoder og det mumlende
bifald stod kapteinen i sit publikums opfatning som en gentleman
og en frsterangs navigatr. Nu var min skisse av de fire mnd og
kanarifuglen frdig; jeg spndte boken sammen og gik.

Litet drmte jeg om at dette var frste scene i frste akt av mit
livs drama, og dog sat denne scene -- eller rettere kapteinens ansigt
-- en stund igjen i mit minde. Nogen profet var jeg ikke, men jeg var
noget andet, en iagttager, og n ting visste jeg, jeg visste naar en
mand var rd. Kaptein Trent paa den britiske brig ~Flying Scud~ hadde
vret rap i munden, han hadde snakket hit og djervt; men i hans blaa
ine saa jeg angstgyset, og bak linjerne i hans ansigt skimtet jeg en
hvilels frygt. Skalv han for sit certifikat? Efter min mening var
det en vrre frygt som dirret gjennem ham da han snudde sig bort for
at drikke. Var det en flge av rystelsen da han mistet sin brig?
Jeg husket en ven av mig som hadde vret med i en jernbaneulykke;
en hel maaned efter skalv han og fr sammen for ingenting. Skjnt
kaptein Trent ellers ikke gjorde indtryk av at vre nervs, saa sa
jeg til mig selv, dog uten at fle mig viss paa det, at der var noget
lignende i veien med ham.




TREDJE KAPITEL.

Auktionen over "Flying Scud".


Da jeg morgenen efter kom ind paa kontoret, fandt jeg Pinkerton dypt
snket i ~Daily Occidental~.

"Loudon," sa han og saa op fra avisen, "du synes ofte at jeg har for
mange jern i ilden. Men min mening er, at naar du ser en dollar paa
jorden, saa ta den op! Og nu har jeg snublet over en hel dynge av dem
paa et rev midt ute i Stillehavet."

"Jim, Jim," sa jeg, "hvad er det nu for en vild id!"

"Bare hr!" avbrt han mig. "Det er forresten en kjedsommelig
artikel. De fyrene i ~Occidental~ eier ikke ild i sig. Men paalidelig
er den vist." Og han begyndte at lse:

 _Den britiske brig "Flying Scud's" forlis._

 Det britiske orlogsskib "~Tempest~", som igaar ankom hertil,
 medbringer kaptein Trent og fire mand fra den engelske brig
 "~Flying Scud~" som forliste den 12te februar paa Midway Island,
 hvor de som ved et under blev reddet dagen efter. "~Flying Scud~"
 var 200 registertons, hjemmehrende i London, og har vret ute
 paa en to aars tur. Kaptein Trent avseilet fra Hongkong 8de
 december for San Francisco med en last av ris og endel stykgods
 -- silke, te og forskjellige kinavarer -- ialt til en vrdi av
 10.000 dollars, fuldt assurert. Logbogen viser meget godveir med
 let bris, vindstille og enkelte byger. Da drikkevandet begyndte
 at bli raaddent -- dette var paa 28 n. b. 177 v. l. -- satte
 kaptein Trent kursen for Midway Island, hvor han efter en
 feilagtig oplysning i Hoyt's "North Pacific Directory" ventet at
 finde en kulstation. Han fandt en nken sandbanke, omgit av et
 koralrev som for strstedelen laa under vand. Der var en mngde
 fugl, god fisk i lagunen, men intet brndsel, og det vand som de
 fik ved gravning, var brakt. Der var god holdebund -- sand og
 koraller -- paa femten favne vand utenfor nordsiden av den store
 banke. Her blev han opholdt av vindstille syv dager, i hvilken
 tid folkene var meget syke paa grund av det bedrvede vand,
 og frst om aftenen den tolvte sprang der op en liten bris av
 n.n.o. Sent som det var lettet kaptein Trent dog straks anker og
 prvde at komme ut. Mens skibet krydset op mot indlpet, liet
 vinden pludselig av og sprang saa over til byger av n. og endog
 n.n.v. Briggen drev da iland paa sandbanken. Dette hndte litt
 fr seks. Under forsket paa at stte ut en baat druknet finnen
 John Wallen og svensken Charles Holdorsen like ved skibssiden;
 ingen av dem kunde svmme, bygen var meget mrk, og brndingens
 larm kvalte hvert rop. John Brown, en anden av mandskapet, brak
 samtidig sin arm under sttet. Kaptein Trent fortalte endvidere
 ~Occidentals~ reporter, at briggen frst hugget voldsomt med
 baugen, eftersom han tror mot koralrevet, derefter drev over
 dette og nu ligger i sand med baugen under vand og med slagside
 til styrbord. Ved det frste stt maa den ha faat adskillig
 skade, da den trak vand forut. Hele risen vil sandsynligvis bli
 delagt, men den mere vrdifulde del av ladningen var heldigvis
 i agterskibet. Kaptein Trent holdt paa med at utruste sig for at
 gaa tilsjs i storbaaten, da "~Tempest~", som efter ordre anlp
 de forskjellige er paa sin rute for at se efter skibsforlis,
 lykkeligvis kom og reddet den kjkke kaptein fra al fare. Det
 er neppe ndvendig at tilfie, at baade officerer og mandskap
 fra det uheldige skib taler i hie toner om den venlighet som
 de mtte ombord paa orlogsskibet. Vi hitstter de overlevendes
 navn: Jacob Trent, frer, fra Hull, England; Elias Goddedaal,
 styrmand, fdt i Christiansand, Sverige; Ah Wing, kok, fdt i
 Sana, Kina; John Brown, fdt i Glasgow, Scotland; John Hardy,
 fdt i London, England. "~Flying Scud~" er ti aar gammel og vil
 i formiddag efter ordre fra Lloyds agent bli solgt som den staar
 ved offentlig auktion for assurandrernes regning. Auktionen vil
 finde sted paa brsen kl. 10.

 ~Flere enkeltheter.~ -- Senere paa eftermiddagen fandt
 ~Occidentals~ reporter litnant Sebright fra "~Tempest~" paa
 Paladshotellet. Herr Sebright hadde knap tid, men bekrftet
 kaptein Trents beretning i ett og alt. Han tilfiet at "~Flying
 Scud~" ligger aldeles trygt, og hvis der ikke kommer en voldsom
 storm av n. v., hvad der er hist usandsynlig, kan den holde til
 nste vinter.

"Du kommer aldrig til at skjnne dig paa literatur," sa jeg, da Jim
var frdig. "Dette er godt og rlig arbeide, historien er klart
fremstillet. Jeg finder bare n feil, kokken er ikke kineser, han er
en kanaka, fra Hawaij, tror jeg."

"Hvorledes kan du vite det?" spurte Jim.

"Jeg saa hele selskapet paa en saloon igaar," sa jeg. "Jeg hrte
ogsaa historien, eller kunde hrt den av kaptein Trent selv, som
forresten var yderlig trst og nervs."

"Det kan vre ett fett," sa Pinkerton. "Nu gjlder det bare de
dollars som ligger og venter paa revet."

"Vil det lnne sig?" spurte jeg.

"Likesaa godt som en sukkertrust!" utbrt Pinkerton. "Ser du ikke
hvad den britiske officer sier om trygheten! Ser du ikke at ladningen
er vrdsat til ti tusen! Skonnerter er billige netop nu, jeg kan faa
hvilken jeg vil for to hundrede og femti om maaneden. Det tar sig ut
som tre hundrede procent for mig."

"Du glemmer at risen er delagt, efter hvad kapteinen selv sier,"
indvendte jeg.

"Det er sandt," indrmmet Jim. "Men risen er bare for ballast at
regne, det er teen og silken jeg tnker paa. Vi skal bare faa vite
hvor meget der er av den sort. Jeg har ringt op Lloyds kontor;
kapteinen skal mte mig der om en time, og saa skal jeg bli saa
klok paa den briggen som om jeg hadde bygget den. Og forresten aner
du ikke hvad en kan samle paa et vrak -- kobber, bly, rig, ankre,
kjettinger, like til stentiet, Loudon!"

"Der er en liten ting som du vist glemmer," sa jeg. "Frst maa du
kjpe vraket, og hvad vil det koste?"

"Hundrede dollars," svarte Jim.

"Hvorledes kan du gjette det?"

"Jeg gjetter ikke, jeg vet det," svarte Jim. "Kjre dig, jeg er
kanske en tosk naar det gjlder literatur, men du kommer altid til
at bli en dilettant i forretninger. Hvorledes tror du at jeg kunde
kjpe ~James L. Moody~ for to hundre og femti, naar baatene alene var
vrd fire ganger saa meget? Fordi mit navn stod verst paa listen. Nu
staar det der igjen, og derfor kan jeg selv si prisen."

"Det lyder gaadefuldt," sa jeg. "Blir denne offentlige auktion
avholdt i en underjordisk hvlving? Kan en almindelig borger som for
eksempel jeg komme ind?"

"Altsammen gaar aapent for sig," svarte han harmfuldt. "Alle og
enhver kan komme, men der er ingen som byr imot os. Hvis nogen
gjorde det, vilde han bli frosset ut. Der er to millioner dollars
i ringen. Bare tnk dig at nogen bd over os -- jeg skal si dig,
Loudon, han vilde tro at hele byen var gaat fra forstanden. Han kunde
ikke faa gjort forretninger her mere end jeg kan danse. Skonnerter,
dykkere, mnd -- alt det han trngte -- vilde fly op i pris og kverke
ham."

"Men hvorledes kom du ind?" spurte jeg. "Du har da vel ogsaa engang
vret utenfor?"

"Hele saken interesserte mig voldsomt, Loudon. Den var saa
romantisk. Saa skjnte jeg at der var mynt at tjene, og jeg studerte
forretningen tilbunds. Ingen ante at jeg spekulerte paa vrak, fr
jeg en vakker dag trasket ind til Douglas B. Longhurst, sa ham alle
tal og enkeltheter og slngte bent i nsen hans: 'Vil De ha mig med
i denne ring? Eller skal jeg starte en ny?' Han brukte en halv time,
og da jeg kom ind igjen, saa sa han: 'Pink, jeg har sat Deres navn
paa.' Frste gang jeg kom verst, var det ~Moody~, nu er det ~Flying
Scud~."

Derpaa saa Pinkerton paa klokken, avtalte i hast at vi skulde mtes
utenfor brsen, og fli avsted for at underske ladningsangivelsen
og snakke med skipperen. Mens jeg sat og rkte ut min cigaret, og
senere paa min vei nedover de larmende gater, kunde jeg ikke frigjre
mine tanker fra dette forlis. Et syn av vraket forfulgte mig. Der
laa det langt borte i den stekende sol, under en sky av sjfugl. Mit
hjerte higet mot dette eventyr, at fare over verdenshavet frem til
det forlatte skib.

Pinkerton mtte mig til den fastsatte tid, usedvanlig strunk og med
sammenbitte tnder, likesom han bar paa en stor beslutning.

"Naa?" spurte jeg.

"Naaja," sa han, "det kunde vre bedre, men ogsaa vrre. Den der
kaptein Trent er en rlig kar. Saa snart han hrte at jeg var i
markedet, saa gav han grei besked om risen. Efter hans beregning er
der i det hieste tredive matter uskadt. Men angivelsen var mere
lovende. Av hele vrdien er der for omtrent fem tusen dollars i te og
silke og ntolje og slikt, altsammen i lasarettet, saa trygt som om
det laa i Kearney Street. Briggen fik ny kobberhud for et aar siden.
Det er ikke nogen guldgrube, men det er da en slump mynt, og vi skal
vaage det."

Klokken var nu nsten ti, og vi gik ind til auktionen. ~Flying
Scud~, som var saa vigtig for os, lot ikke til at ha vakt synderlig
opmerksomhet. Auktionarius var omringet av kanske et snes tilskuere,
for det meste svre karer, langbente, bredskuldrede og flotte. Det
surret av veddemaal. Man saa straks at disse fyrene var her for moro,
ikke i forretninger. Bak dem opdaget jeg min ven kaptein Trent, som
sagtens var kommet for at flge sit gamle skib til det sidste. Han
hadde idag nye, frdigsydde klr paa; de sat ikke videre godt. Op
av den verste lomme paa venstre side stak et silkelommetrkl, den
nederste lomme paa hire side bugnet av papirer. Pinkerton hadde
netop rost manden i hie toner. Han hadde jo ogsaa vist sig meget
rlig, og jeg saa igjen paa ham for om mulig at finde denne dyd i
hans ansigt. Det var rdt og bredt og -- tnkte jeg -- falskt. Hele
manden saa ut som han skalv av en hemmelig angst, og der han stod
uten at vite at nogen iagttok ham, rev han i neglene sine, skulte mot
gulvet eller saa pludselig med forte, rdde ine op paa nogen som gik
forbi. Slik stod han til salget begyndte.

Auktionarius slog an en charmerende tone. "Fin brig -- ny kobberhud
-- vrdifuldt utstyr -- tre gode baater -- utskt ladning -- hvad
auktionarius vilde kalde en solid forretning. Nei, mine herrer,
han vilde gaa endda lnger, han vilde nvne et belp, han betnkte
sig ikke paa at nvne et belp, og med det ene og det andet, alle
ting sammenlagt, saa kunde kjperen bringe ut saa meget som den
anslaatte vrdi av ladningen, eller, mine herrer, med andre ord
en sum av ti tusen dollars." ieblikkelig efter dette beskedne
regnestykke skingret et vldig "kykeliky" over talerens hode; alle
lo, auktionarius med, imtekommende.

"Naa, mine herrer, hvad skal vi saa si?" spurte han og saa bent paa
Pinkerton. "Hvad skal vi si for denne enestaaende leilighet?"

"Et hundrede dollars," sa Pinkerton.

"Et hundrede dollars er budt av herr Pinkerton, et hundrede dollars.
Er der intet bedre bud? Et hundrede dollars, bare et hundrede --"

Auktionarius duret avsted omtrent slik, og jeg for min part saa baade
med sympati og forundring paa kaptein Trents skjlvende, angstfyldte
ansigt, da det gav et ryk i os alle --

"Og femti," sa en skarp rst.

Pinkerton, auktionarius og tilhrerne som alle var like meget inde i
ringens aapne hemmelighet, blev alle samtidig og like sterkt rystet.

"Jeg ber om forladelse," sa auktionarius, "var det et bud?"

"Og femti," gjentok rsten, som jeg nu kunde flge tilbake til dens
ophav. Talerens hud var graa og fuld av blemmer, hans tale sprang fra
den ene toneart til den anden, hans bevgelser syntes (likesom i St.
Veitsdans) at vre litet under kontrol, han var daarlig kldt, han
frte sig paa n gang krypende og indbildsk, som om han var stolt av
at vre der han var og gjre det han gjorde, og dog halvt ventet at
bli kastet paa dr.

Pinkerton saa bort paa ham med et alt andet end venlig iekast, rev
et blad ut av sin notisbok og rablet en linje med blyant, vinket paa
et bud og hvisket "til Longhurst". I nste sekund var gutten borte,
og Pinkerton snudde sig igjen mot auktionarius.

"To hundrede dollars," sa Jim.

"Og femti," sa fienden.

"Dette ser muntert ut," hvisket jeg til Pinkerton.

"Ja, men vent til Longhurst kommer," svarte han. "Det lille bestet
skal faa en lrepenge. Trehundrede," sa han hit.

"Og femti," kom ekkoet.

Det var omtrent i dette ieblik at mit blik igjen faldt paa kaptein
Trent. Hans rde ansigt var blit endda rdere, jakken var opknappet,
silketrkldet i flittig bruk, og hans klare sjmandsblaa ine
skinnet som glas. Endnu var han rd, men nu var der, hvis jeg da
kunde lse i et ansigt, litt haab i hans angst.

"Jim," hvisket jeg, "se paa Trent. Jeg vedder at han ventet dette."

"Ja," var svaret, "der gaar noget svineri for sig her," og han
fornyet sit bud.

Budene nrmet sig tusen, da jeg la merke til en bevgelse i
ansigterne tvers overfor. Jeg saa bakover. Der kom en svr, blid mand
vaggende. Han vinket til auktionarius.

"Bare et ord, herr Borden," sa han, og saa til Jim: "Naa, Pink, hvor
hit er vi nu?"

Pinkerton sa summen. "Jeg har gaat saa hit paa mit eget ansvar, herr
Longhurst," tilfiet han og blev rd. "Jeg mente det var det rette."

"Det var det ogsaa," sa Longhurst og klappet ham paa skulderen. "Men
nu tar vi fat selv. De kan gaa til fem tusen, og hvis han ikke da gir
sig, saa skal vi la ham fornie sig med den handelen."

"Men hvem er det?" spurte Pinkerton.

"Jeg har sendt Billy avsted for at finde det ut," og i samme ieblik
blev der rakt Longhurst et sammenfoldet papir. Det gik fra den ene
av os til den anden, tilslut kom det til mig. Der stod: "Harry D.
Bellairs, sakfrer, forsvarte Clara Varden, har to ganger holdt paa
at miste sin bevilling."

"Den er dri!" sa herr Longhurst. "Hvem kan det vre som bruker saan
en rakkerfant? Ikke nogen som har penger, det kan De stole paa. End
om De prvet et ordentlig bluff? Det vilde jeg gjre. Er det Deres
kompagnon, herr Dodd? Glder mig at gjre Deres bekjendtskap." Og den
store mand trak sig tilbake.

"Naa, hvad sier du om Douglas B.?" hvisket Pinkerton og saa rbdig
efter ham. "Seks fot gentleman i ett og alt, kultur fra top til taa."

Under dette interview hadde auktionen staat stille. Auktionarius,
tilskuerne, ja selv Bellairs visste alle at Longhurst var chefen og
Jim bare hans talerr. Men nu da den olympiske Jupiter var gaat,
fandt herr Borden det passende at gjre sig streng.

"Naa, herr Pinkerton, byr De over?"

Og Pinkerton, som hadde bestemt sig til et ordentlig bluff, svarte:
"To tusen dollars."

Bellairs var like fattet. "Og femti," sa han. Men kaptein Trent var
blit blek.

"Gaa ls igjen, Jim," sa jeg. "Trent holder paa at bli myk."

"Tre tusen," sa Jim.

"Og femti," sa Bellairs.

Og saa vendte budene igjen tilbake til de tidligere hundreder og
femtier. Men i mellemtiden hadde jeg kunnet trkke to slutninger.
Bellairs hadde git sit sidste overbud med et smil av tilfredsstillet
forfngelighet, og jeg kunde se at fyren kroet sig, stolt av sit
hderfulde hverv og viss paa seier tilslut. Dernst hadde Trent
skiftet farve ogsaa ved det andet hop paa tusen, og han blev
iensynlig lettet da han hrte det paaflgende femti. Her laa der
en gaade under. De to var aabenbart paa samme parti, og dog hadde
de ikke hverandres fortrolighet. Og dette var ikke alt. Litt senere
hndte det at mit blik mtte kaptein Trent, da vendte han inene
bort, og det med et underlig skyldbevisst uttryk. nsket han at
skjule sin interesse? Som Jim hadde sagt, der gik noget "svineri" for
sig her. Her stod de to mnd saa besynderlig forenet og besynderlig
adskilt, begge fast bestemt paa at tvinge vraket fra os, skjnt det
nu var oppe i en uhrt sum.

Hadde vraket strre vrdi end vi trodde? Der gik en pludselig gld
gjennem mit hode. Budene nrmet sig nu Longhursts grnse, fem tusen.
Om et minut var alt tapt. Da tok jeg den eneste sindssvake beslutning
i mit liv. Jeg rev et blad ut av min skissebok. "Hvis du nsker at
gaa videre," skrev jeg, "saa stter jeg ind alt det jeg eier."

Jim lste det og saa forvildet paa mig. Saa lysnet det i inene
hans, han snudde sig mot auktionarius og bd: "Fem tusen et hundrede
dollars."

"Og femti," sa Bellairs.

Pinkerton rablet ned: "Hvad kan det vre?" Jeg svarte paa samme
papir: "Jeg skjnner det ikke, men noget maa det vre. Se paa
Bellairs, han gaar til ti tusen, bare prv."

Bellairs gjorde det, og vi fulgte med. Nu hadde rygtet om det store
slag spredt sig, og der kom flere og flere tilskuere. Da Pinkerton
hadde budt ti tusen dollars (den hieste vrdi av ladningen, selv
naar den laa trygt i San Franciscos havn), og da Bellairs hadde
slngt ut sit "Og femti," da steg forundringen til ophidselse.

"Ti tusen et hundrede," sa Jim, og i samme ieblik gjorde han et kast
med haanden, han fik et nyt uttryk i ansigtet, og jeg kunde se at han
hadde gjettet gaaden.

"Fra Kina," rablet han i sin notisbok. Og derefter med store,
skjlvende bokstaver og med et sving som lp utover margen: "Opium!"

"Javist," tnkte jeg. "Der er hemmeligheten." Jeg visste at der
knapt kom et skib fra en kinesisk havn, uten at det hadde en slump
av den kostbare gift gjemt paa et listig sted. Uten tvil var der en
saadan skat paa ~Flying Scud~. Hvor meget var den vrd? Det visste vi
ikke, vi spilte i mrke. Men Trent visste det og Bellairs visste det,
og vi fik se paa dem og dmme.

Paa denne tid hadde hverken Pinkerton eller jeg vor fornuft.
Pinkerton var fra sig selv, hans ine gldet; jeg skalv over hele
kroppen. Men vi stanset ikke, og flokken saa paa os, snart i taushet,
snart med summende hvisken.

Sytten tusen hadde vi naadd, da Douglas B. Longhurst klemte sig frem
gjennem raden tvers overfor os og rystet meget sterkt paa hodet.
Jim svarte med tre ord: "For egen regning." Da den store mand hadde
lst dette, rystet han advarende med fingeren og forsvandt -- med et
bedrvet ansigt, syntes jeg.

Skjnt herr Longhurst ikke visste noget om Bellairs, saa visste denne
tvilsomme sakfrer alt om den store vrakspekulant. Han hadde set ham
komme, han saa ham gaa, og dog fortsatte budene. "Hallo," har han
tnkt, "det er altsaa ikke ringen jeg slaas med." Og han besluttet at
gjre et hop.

"Atten tusen," sa han.

"Og femti," sa nu Jim.

"Tyve tusen," fra Bellairs.

"Og femti," fra Jim med en liten nervs latter.

Som efter avtale vendte de nu tilbake til den gamle fart -- men denne
gang hadde Bellairs hundrederne og Jim femtierne. Imens hadde vor
id bredt sig. Jeg kunde hre "opium" bli hvisket fra den ene til
den andre, og jeg opfattet ogsaa at man trodde vi hadde hemmelige
oplysninger. Og nu hndte noget som var hist eiendommelig for
San Francisco. Nr mig hadde der en stund staat en bredskuldret,
middelaldrende gentleman med et soigneret og tiltalende ydre.
Pludselig optraadte han som konkurrent, kjrte ~Flying Scud~ tilveirs
med fire fete bud paa tusen dollars hver og flygtet likesaa pludselig
fra valpladsen.

Helt siden Longhursts unyttige indgrep hadde Bellairs set urolig ut,
og efter dette nye angrep gav han sig til at rable en billet. Jeg
tnkte naturligvis at den skulde til kaptein Trent; men da den var
frdig, og Bellairs snudde sig og saa ind i tilskuerflokken, saa la
han til min usigelige forundring ikke merke til kapteinens nrvr.

"En gut, en gut!" hrte jeg ham si. "Aa hent en gut til mig."

Tilslut var der en som gik, men det var ikke kapteinen.

"~Han ber om nye instruktioner~," skrev jeg til Pinkerton.

"~Om penger~," skrev han tilbake. "~Skal jeg slaa? Nu gjlder det.~"

Jeg nikket.

"Tredive tusen," sa Pinkerton med et hop paa nsten tre tusen.

Jeg saa tvil i Bellairs' ine og straks efter en pludselig
beslutning. "Fem og tredive tusen," sa han.

"Firti tusen," sa Pinkerton.

Der kom en lang pause, men saa tilslut, netop som hammeren holdt paa
at falde: "Firti tusen og fem dollars."

Pinkerton og jeg vekslet megetsigende blikke. Bellairs hadde prvet
et bluff; men da det ikke gik, vilde han hale tiden ut til hans bud
kom igjen.

"Fem og firti tusen dollars," sa Pinkerton; han talte som et spkelse.

"Fem og firti tusen og fem dollars," sa Bellairs.

"Femti tusen," sa Pinkerton.

"Undskyld, herr Pinkerton. Var det saa at De gjorde et overbud?"
spurte auktionarius.

"Jeg -- jeg har litt vanskelig for at tale," gispet Jim. "Det var
femti tusen, herr Borden."

"Auktionarius," kom det i samme ieblik fra Bellairs, "jeg maa be Dem
vente et ieblik, mens jeg telefonerer. Jeg er her paa andres vegne,
og jeg har netop skrevet --"

"Det vedkommer ikke mig," sa auktionarius brutalt. "Jeg er her for at
slge vraket. Gjr De et hiere bud end femti tusen?"

"Jeg skal tillate mig at forklare Dem," sa Bellairs med et fortvilet
forsk paa vrdighet, "at femti tusen var det belp som blev nvnt
til mig, men hvis De vil la mig faa et ieblik til at telefonere --"

"Sludder!" sa auktionarius. "Gir De ikke noget bud, saa lar jeg herr
Pinkerton faa tilslaget."

"Jeg advarer Dem!" ropte sakfreren hst. "Vogt Dem for hvad De
gjr. De er her for at slge for assurandrerne -- ikke i Douglas
Longhursts tjeneste. Dette salg er fr blit skammelig avbrutt for at
la den mand konferere med sine haandlangere."

"Der var ingen som klaget den gang," sa auktionarius temmelig mykt.
"De skulde klaget den gang."

"Jeg staar ikke her for at lede salget," svarte Bellairs. "Det blir
jeg ikke betalt for."

"Men det blir jeg, ser De," sa auktionarius med sin gamle
uforskammethet. "Ingen bedre end femti tusen? Ingen bedre, mine
herrer? Briggen ~Flying Scuds~ vrak, for femti tusen, frste -- anden
-- tredje gang!" Bum!

"Store gud, Jim, kan vi betale de pengene?" ropte jeg, da hammerens
slag vkket mig likesom av en drm.

"Vi skal reise dem," sa han hvit som et laken. "Det blir en helvedes
strid, Loudon. Gi mig en check paa dine penger. Mt mig om en time,
paa Occidental."

Jeg skrev min check, og jeg tr si at jeg aldrig kunde ha gjenkjendt
min underskrift. I nste ieblik var Jim borte, Trent var forsvundet,
bare Bellairs stod igjen og utvekslet injurier med auktionarius. Og,
hallo, da jeg klemte mig ut fra brsen, hvem anden lp saa paa mig
end Bellairs' bud!

Slik paa nippet var det at vi blev eiere av ~Flying Scud~.




FJERDE KAPITEL.

Mandskapet forsvinder.


Utenfor brsens port fandt jeg mig gaaende ved siden av den
middelaldrende mand som hadde gjort et saa kort og kraftig indhug i
det store slag.

"Jeg gratulerer, herr Dodd," sa han. "De og Deres ven kjmpet
tappert."

"De gjorde det ikke lettere for os," sa jeg, "da De drev os op med
tusen ad gangen og fristet alle spekulanter i San Francisco til at
prve sig."

"Det var et iebliks galskap," sa han.

Der fulgte en lang passiar. Han sa mig sit navn -- Morgan, dommer
Morgan -- og bad mig beske ham en sndag paa hans landsted.

"Hvad mener De om Bellairs?" spurte han.

"Baade og," sa jeg.

"Jeg skal si Dem," fortsatte dommeren, "at jeg ikke begriper at nogen
kan ha villet bruke en fyr som ham. Jeg kjender ham, han kjender
ogsaa mig, han har ofte hrt fra mig i retten. Jeg forsikrer Dem at
manden er yderlig reducert. Man kan ikke betro ham en dollar, og her
har han femti tusen at raade over. Jeg forstaar ikke hvem det er som
har hat slik tillid til ham, men jeg er aldeles viss paa at det maa
vre en som er fremmed i San Francisco."

"Kanske en reprsentant for eierne?"

"Utnkelig!" sa dommeren. "Eierne i London vet ingenting om opium som
blir smuglet mellem Hongkong og San Francisco. Nei, jeg tnkte paa
kapteinen. Men hvor skulde han faa pengene fra -- foruten alt det han
har lagt ut for at kjpe al den giften i Kina -- hvis han da ikke
opererte for nogen i Frisco; men i saa fald vilde ikke Bellairs ha
vret brukt."

"Jeg tror jeg kan forsikre Dem at det ikke var kapteinen," sa jeg,
"for han og Bellairs kjender ikke hverandre."

"Var det ikke kapteinen, han med det rde ansigt og det kulrte
trkl? Jeg syntes han fulgte Bellairs' spil med den mest levende
interesse."

"Jo," sa jeg, "Trent er dypt interessert, han visste sandsynligvis
hvem Bellairs var, og han visste sikkert hvorfor han var der. Men jeg
tr sverge paa at Bellairs ikke kjendte Trent."

"Hist besynderlig," sa dommeren. "Ta imot en gammel sakfrers raad
og skynd Dem avsted til Midway Island. Der ligger en god slump penger
paa bordet, og Bellairs & Co. er ikke de mnd som lar sig stanse av
bagateller."

Med dette avskedsord klemte dommer Morgan mig i haanden og tok ned
Montgomery Street, mens jeg gik ind i Occidental hotel. Jeg var godt
kjendt av personalet, og da jeg sa at jeg skulde vente paa Pinkerton
og lunch, blev jeg budt en stol indenfor disken, i kontoret. Her
sat jeg i en stille krok og begyndte at komme til mig selv efter
de voldsomme sindsbevgelser, og hvem anden kom saa flyvende ind og
bort til en telefon -- hvem anden end herr Henry D. Bellairs i egen
person! Kald det hvad De vil, men fristelsen var uimotstaaelig, og
jeg reiste mig og tok plads like bak mandens ryg.

"Central," sa sakfreren, "2241 og 584 B -- Hvem der? -- All right --
Bellairs -- Occidental; telefonen var i ustand paa det andet sted --
Ja, omtrent tre minutter -- Ja -- Ja -- Den sum, De nvnte, det gjr
mig ondt at si det -- Nei -- Jeg hadde ikke ret til -- Hverken mere
eller mindre -- det har jeg al grund til at tro -- Aa, Pinkerton,
Montana Block -- Ja -- Ja -- Godt, som De vil -- Frdig 584 B."

Bellairs snudde sig for at gaa. Da han fik ie paa mig, saa krummet
han sig og skalv, som om han var rd for at jeg skulde fare ls paa
ham. "Aa, er det Dem!" brt han ut. Men saa fattet han sig. "Herr
Pinkertons kompagnon, tror jeg. Det glder mig at se Dem. Maa jeg
gratulere Dem med Deres held." Og saa forsvandt han med et krypende
buk.

Og nu fik jeg et vildt indfald. Det var klart at Bellairs hadde talt
med sin klient, og jeg kjendte nummeret. Jeg ringte.

"Central," sa jeg, "forbind igjen 2241 og 584 B."

"To to fire en," ld det med engelsk akcent -- og tydeligvis en
dannet mands stemme. "Er det Dem igjen, herr Bellairs? Jeg sier Dem,
det nytter ikke. Er det Dem, herr Bellairs? Hvem er det?"

"Jeg nsker bare at gjre Dem et eneste sprsmaal," sa jeg hflig.
"Hvorfor nsket De at kjpe ~Flying Scud~?"

Intet svar. Telefonen dirret og summet med fjern klang av alle de
mange samtaler i en stor by; men stemmen i 2241 var taus. Baade n og
to ganger gjentok jeg mit sprsmaal, men den engelske stemme hrte
jeg ikke mere. Manden var altsaa flygtet -- flygtet fra et nrgaaende
sprsmaal. Hvorfor? Jeg tok telefonkatalogen og fandt nummeret:
"2241, Fru Keane, Mission Street 942." Og det var alt jeg kunde
gjre, hvis jeg ikke vilde kjre til huset og personlig gjenta min
nsvishet.

Mens jeg igjen sat og ventet i min krok, hadde jeg en flelse av
noget utrygt, mystisk, kanske farefuldt i vort eventyr. Jeg saa for
mig vraket og kaptein Trents rdde ine, og jeg saa nu ogsaa en mand
som blev likblek, bare fordi han i en telefon fik rettet til sig et
enkelt sprsmaal.

Klokkens slag vkket mig av disse tanker. Det var nu tyve minutter
over den tid Pinkerton skulde komme. Og for mig som kjendte hans
umaadelige niagtighet, rummet disse tyve minutter en hel roman av
muligheter. Men de vokste langsomt til en time, og den ene time
blev nsten to, og endnu sat jeg i min krok som et bytte for den
forfrdeligste angst. Lunchtiden var nsten forbi, fr jeg husket at
jeg ikke hadde spist. Gud skal vite at jeg ikke hadde lyst paa mat,
men jeg trngte til at styrke mig, om det saa bare var for at kunne
fordie de slette nyheter. Jeg la bud paa kontoret til Pinkerton,
satte mig ved et bord og bestilte suppe, sters og champagne.

Endelig kom min ven. Han saa blek og sliten ut, vilde ikke ha mat,
bestilte bare te.

"Er det forbi?" sa jeg temmelig mat.

"Nei," svarte han, "jeg har klart det, Loudon -- saavidt. Jeg kunde
ikke ha opdrevet en cent til i hele Frisco. Folk liker det ikke.
Longhurst vendte mig ryggen."

"Men du har klart det."

"Loudon, jeg sier dig at jeg har betalt blod for de pengene!" skrek
min ven vildt. "Og altsammen er paa nitti dager; jeg kunde ikke faa
en eneste dag til. Hvis vi gaar igang med denne historien, Loudon,
saa faar du reise. Jeg maa bli her og slaas, saa gjerne som jeg
skulde dra avsted selv. Jeg skulde vise de fete slyngler til sjfolk
hvad arbeide er. Men du skal gjre dit yderste, Loudon, jeg stoler
paa dig. Du maa vre som en glo fra den frste til den sidste dag.
Skonnerten og den lasten maa, maa vre her fr om tre maaneder,
ellers er vi kaput. ~Kaput!~"

"Jeg sverger at jeg skal gjre mit bedste, Jim. Men du sa: Hvis vi
gaar igang. Har vi da noget valg?"

"Det kommer jeg straks til," sa Jim. "Det er ikke saa at jeg tviler
paa denne spekulation. Den vil nok lnne sig, det er ikke det. Men
det er disse tre maaneders veksler, og jeg har utnyttet min kredit
til det yderste, ser du. Jeg tror ikke at der i hele Frisco findes
nogen uten mig som kunde ha reist de sidste ti tusen!" ropte han i
en pludselig gldende beundring for sig selv. "Men saa er der noget
til. Jeg haabet at du kunde ha solgt den opiumen i smaat paa erne;
det er det tryggeste og gir mest av sig. Men med denne tre maaneders
frist maa du seile bent til Honolulu og saa hjem med damper. Jeg skal
se at ordne det for dig der og faa fat paa en mand. Hold skarpt utkik
efter ham naar du nrmer dig erne; for det kan hnde at han kommer
ut i en hvalbaat eller en dampjolle og har pengene med sig."

I taushet, om end ikke uten et ryk i min samvittighet, samtykket jeg
i at bli smugler, og det endog opiumssmugler.

"Men st at opiumen er saa godt gjemt at jeg ikke kan finde den!" sa
jeg.

"Du maa finde den, om du saa skal skjre briggen op til fliser med
din pennekniv!" skrek Pinkerton. "Og jeg har allerede sikret mig en
skonnert. ~Norah Creina~ heter den, fire og seksti tons, stor nok for
os, siden risen er delagt."

"Det er godt," sa jeg. "Men du sa: Hvis vi gaar igang med dette!"

"Hr da," sa Jim. "Du er enig med mig i at Bellairs vilde gaat
hiere."

Nu skjnte jeg ham. "Ja. -- Saa det er _det_?" sa jeg.

Jim nikket. "Hvis Bellairs og den mand som staar bak ham, gir mig et
skikkelig tilbud, saa sier jeg: la gaa!"

En pludselig tanke, en pludselig frygt jog igjennem mig. End om min
barnagtige spk hadde skrmt manden bort? Hadde jeg delagt denne
chance? Skamflelse lukket min mund. Jeg kunde ikke faa mig til at
nvne mit mte med Bellairs eller den adresse jeg hadde opdaget.

"Vi trnger adskillig mer end femti tusen for at kunne dkke vore
utgifter," sa jeg.

"Bellairs gaar til seksti tusen, ja til hundrede tusen, hvis han blir
tat paa den rette maaten," svarte Pinkerton. "Husk hvorledes det gik
paa slutten."

"Det er ogsaa mit indtryk," sa jeg. "Men kanske var de femti tusen
som Bellairs hadde lov til at by, virkelig den hieste pris."

"I saa fald," sa Jim med graat alvor, "kan han ta ~Flying Scud~ for
femti tusen, og lykke til. Jeg foretrkker tapet."

"Er det saa galt fat med os!"

"Vi har strukket haanden lngere ut end vi kan trkke den ind igjen,"
sa Jim. "Vet du, de femti tusen jeg har laant, staar os i sytti tusen
fr vi er klar igjen. Det blir over ti procent maaneden, og endda
kunde ingen anden i verden greiet det saa godt. Det var et mirakel.
Jeg maatte beundre mig selv. Aa, hadde vi bare hat fire maaneder! Men
endda kan det gaa, og det maa gaa. Og hvad blir det ikke at tale om
og huske i hele vort liv! Men," brt han av, "frst maa vi prve den
trygge vei. Til den fanten Bellairs!"

Igjen holdt jeg paa at fortlle ham om Missionsgate adressen. Men
jeg hadde latt det gunstige ieblik glide forbi, og denne fortielse
maatte jeg da ogsaa bekjende. Desuten flte jeg mig srgelig viss paa
at det allerede var for sent, og at manden var reist for to timer
siden. Altsaa tidde jeg fremdeles. Vi ringte op til sakfreren for at
hre om han var hjemme, og kjrte saa straks.

Bellairs' hus laa i en temmelig skummel gate. Kontoret var rent,
men yderst knapt mblert. Vi saa en bokhylde, en stol, en gammeldags
sekretr og intet mere.

"Herr Pinkerton og kompagnon!" sa Bellairs med et nervst anfald av
hflighet. "Jeg skal hente stoler til Dem."

"Paa ingen maate," sa Jim. "Har ikke tid. Det er forretninger, hr.
Bellairs. Imorges kjpte jeg, som De vet, vraket av ~Flying Scud~."

Sakfreren nikket.

"Og kjpte det," fortsatte min ven, "for en pris som ikke staar i
noget rimelig forhold til ladningens opgivne vrdi."

"Og nu har de tnkt Dem om og vil helst komme fra handelen. Det
ventet jeg," svarte sakfreren. "Jeg vil ikke skjule for Dem at min
klient var misforniet med mig, fordi jeg gik saa hit. Vi blev begge
litt for hete tilslut, herr Pinkerton. Men jeg skal vre ganske
oprigtig -- jeg vet naar jeg har med gentlemen at gjre. Lg saken
i mine hnder, saa tror jeg at jeg endnu kan faa min klient til at
overta kjpet, saa De" -- han gransket vore ansigter -- "ikke lider
noget tap," sluttet han skingrende.

Her overrasket Pinkerton mig.

"Det er vel tyndt," sa han. "Jeg har vraket, jeg vet der er en
formue i det, og jeg agter at beholde det. Jeg nsker bare et par
oplysninger for at slippe undige utgifter. Kan De gi mig nogen
nyttige vink, saa behver de bare at nvne en sum. Men lg merke
til at jeg frst betaler naar skibet kommer tilbake, og hvis Deres
oplysninger har vist sig rigtige. Jeg kjper ikke katten i skken."

Sakfrerens ansigt hadde et ieblik lysnet, men blev nu meget
bedrvelig. "Jeg antar De vet mere om vraket end jeg," sa han. "Jeg
vet bare jeg fik i opdrag at kjpe det, og prvde, og ikke kunde."

"Det er godt, herr Bellairs," sa Jim. "Vil De saa bare si mig deres
klients navn og adresse."

"Jeg finder ikke at jeg har ret til at opgi hverken hans navn eller
hans adresse," svarte sakfreren. "Men hvis De nsker det, skal jeg
med fornielse sondere ham."

"Jasaa," sa Jim og satte hatten paa. "Ikke netop imtekommende, hvad?
-- De staar fast? -- Skal vi si en Dollar?"

"Herr Pinkerton!" brast sakfreren ut i en meget fornrmet tone, og
jeg for min part var nsten rd for at Jim hadde tat feil av manden
og nu gik for vidt.

"De har ikke bruk for en dollar idag?" sier Jim. "Godt, vi har begge
vor tid optat, og jeg skal straks gaa til den hieste pris jeg vil gi
--"

"Stop med dette, Pinkerton!" avbrt jeg ham. "Jeg vet adressen:
Mission Street 924."

Jeg kan ikke si hvem der blev mest overrasket, Pinkerton eller
Bellairs.

"Hvorfor har du ikke sagt mig det, Loudon?"

"Du spurte mig ikke," svarte jeg og flte at jeg blev rd op i
tindingerne, mens han saa tungt paa mig.

Det var Bellairs som brt tausheten, og som nu gratis gav mig den
kundskap jeg endnu savnet. "Naar De vet herr Dicksons adresse," sa
han og skjulte ikke sin lyst til at bli os kvit, "saa antar jeg at
jeg ikke behver at opholde Dem lnger."

Jeg var ddsens ulykkelig, da vi kom ut. Men min ven bad ikke om
forklaring. Han var iensynlig rd for at komme ind paa det farlige
emne. Men tilslut, da vi nrmet os Mission Street, kunde jeg ikke
bre spndingen lnger.

"Du spr mig ikke om den adressen," sa jeg.

"Nei," sa han hurtig og mykt, "hvad var det med den. Det vilde jeg
gjerne vite."

Den myke tone var endda vrre at taale end tausheten. "Jeg maa be
dig om ikke at sprre mig," sa jeg. "Det er en sak som jeg ikke kan
forklare."

I samme ieblik som de dumme ord var sagt, i samme ieblik vilde jeg
ha git alverden for at kalde dem tilbake. Og hvad vilde jeg ikke ha
git, da Pinkerton klappet mig paa haanden og svarte: "Det er bra,
kjre dig, ikke et ord til, jeg er viss paa at altsammen er som det
skal vre!" At si mere nu var over min evne; men i mit stille sind
lovet jeg dyrt og hellig at jeg skulde gjre det yderste jeg orket
i denne vanvittige spekulation, og at jeg skulde hugge mig selv i
stykker, fr Jim skulde tape en eneste dollar.

Saa var vi fremme, og jeg fik andre ting at tnke paa.

"Herr Dickson? Han er reist," sa vertinden.

Hvorhen var han reist?

"Det aner jeg ikke," svarte hun. "Han var aldeles fremmed for mig."

"Hvorledes sendte han sin bagage, frue?" spurte Pinkerton.

"Han hadde ikke nogen," var svaret. "Han kom igaaraftes og gik igjen
idag bare med en pakke."

"Naar gik han?" spurte jeg.

"Ved middagstid," svarte vertinden. "Der var en som ringte op og
spurte efter ham, og jeg tnker mig at han har faat en underretning;
for han gik straks efter, skjnt vrelserne var leiet for uken. Han
saa meget nedslaat ut. Jeg tnker mig det har vret et ddsfald."

Mit hjerte sank. Var det virkelig min idiotiske spk som hadde drevet
ham bort! Igjen spurte jeg mig selv: Hvorfor? og svirret et ieblik
rundt i en hvirvel av umulige hypoteser.

"Hvorledes saa han ut, frue?" hrte jeg saa Pinkerton si.

"Han var glatraket," sa vertinden, og viste sig ute av stand til at
gi en mere niagtig skildring.

"Stans ved det nrmeste apotek," sa Pinkerton til kusken. Vi gik
derind og satte telefonen i virksomhet.

"Naar anlper den frste Kina-damper Honolulu?"

"~City of Pekin.~ Den kastet los idag klokken halvto," ld svaret fra
dampskibsselskapets kontor.

"Det er klart som blk," sa Jim. "Han har rmt, saa sandt som jeg
heter Pinkerton. Han vil komme os i forkjpet paa Midway Island."

Jeg flte mig ikke aldeles viss paa dette. Der var nogen enkeltheter,
som Pinkerton ikke kjendte, for eksempel kapteinens merkelige angst.
Og den tanke at jeg hadde skrmt Dickson til at flygte, sat endnu
fast i hodet mit.

"Burde vi ikke se paa passagerlisten?" sa jeg.

"Dickson er saant et fordmt almindelig navn," sa Jim, "og forresten
har han nok tat sig et nyt."

"Kanske heter han ikke engang Dickson," sa jeg.

"Rimeligvis ikke," sa Jim, som var blit staaende med sammentrukne
bryn.

"Hvad skal vi gjre?" spurte jeg.

"Det naturligste var at skynde paa skonnerten," sa han. "Men jeg vet
ikke. Jeg har telefonert til kapteinen at gaa ls med hodet ned og
benene i luften, og han er vel paa farten nu. Jeg tror vi maa ha fat
i Trent, Loudon. Trent var med i det op til halsen. Selv om han ikke
vilde kjpe, saa kunde han gi os et godt vink."

"Men hvor finder vi ham?"

"Naturligvis gjennem det britiske konsulat."

Paa konsulatet hrte vi at kaptein Trent hadde tat ind paa et
sjmandshotel. Dit kjrte vi.

"Kaptein Jacob Trent?"

"Kaptein Trent fra vraket? Han reiste klokken tolv, han og en til av
mndene. Kanakaen reiste litt fr, han tok med ~City of Pekin~. De
bodde alle her. Her kan De se navnene i boken."

Jeg trak boken til mig og saa paa de fire navn, som alle var skrevet
med samme haandskrift -- en stor og klodset skrift: Trent, Brown,
Hardy og (istedetfor Ah Wing) Jos. Amalu.

"Pinkerton," sa jeg med ett, "har du den ~Occidental~ paa dig?"

"Her," sa Pinkerton.

Jeg lste gjennem beretningen om vraket.

"Se her," sa jeg, "her er navnet. Elias Goddedaal, styrmand. Hvorfor
kommer vi aldrig over den mand?"

"Var han ikke sammen med de andre paa den saloonen, hvor du saa Dem?"

"Jeg tror ikke det," sa jeg. "De var bare fire, og ingen av dem saa
ut til at vre styrmand."

"Her har ikke bodd andre end disse fire," sier kontoristen. "De er
alle borte nu. Kapteinen kom med en kjrre, han og den ene av mndene
drog selv avsted med sit ti. Kanakaen var gaat litt fr, og den
sidste er ogsaa borte."

"Saa Goddedaal, styrmanden, har ikke bodd her?"

"Nei, ingen andre end de fire," sier kontoristen. "Var det meget
magtpaaliggende for Dem at finde disse mnd?"

"Vi har kjpt vraket," forklarte jeg, "og det var nogen oplysninger
vi nsket, saa det er meget rgerlig at alle skal vre reist."

Der hadde dannet sig en liten gruppe om os; for vraket var endnu et
interessant emne. Nu tok en av tilskuerne ordet; en gammel sjulk var
det.

"Jeg tror naa ikke styrmanden er vk," sa han. "Han var svrt syk,
var ikke ute av sykelugaren hele tiden paa ~Tempest~; det har jeg
hrt."

Jim tok mig i rmet. "Tilbake til konsulatet," sa han.

Men heller ikke paa konsulatet visste man noget om Goddedaal. Lgen
paa ~Tempest~ hadde meldt ham syk, han hadde sendt ind sine papirer,
men aldrig fremstillet sig personlig for autoriteterne.

"Er der lagt telefon til ~Tempest~?" spurte Pinkerton.

"Blev lagt igaar," sa kontoristen.

"Vil De sprre ombord? Det er meget vigtig for os at finde herr
Goddedaal."

Kontoristen vendte sig til telefonen. "Desvrre," sa han straks
efter, "Goddedaal har forlatt skibet, og ingen vet hvor han er."

"Har De betalt hjemreisen for folkene?" spurte jeg.

"Imorges betalte vi kanakaens billet til Honolulu. Jeg forstod paa
kaptein Trent at de andre skulde reise hjem i flge."

"Saa vil det kanske undre Dem at hre at de allerede er reist?" sa
jeg.

"De maa ta feil," svarte han.

"De er allikevel reist," sa jeg.

"Jeg er viss paa De tar feil," gjentok han.

"Maa jeg laane telefonen et ieblik?" sa Pinkerton. Jeg hrte at han
ringte op til det trykkeri, hvor vi pleiet at sende vore annonser.
Mere hrte jeg ikke, for jeg husket pludselig den store klodsede
haand i sjmandshotellets protokol, og spurte kontoristen om han
kunde vise mig kaptein Trents skrift. Jeg fik vite at kapteinen ikke
kunde skrive, fordi han hadde skadet sin haand litt fr briggen
forliste. Den sidste del av logboken var indfrt av Goddedaal, og
Trent hadde undertegnet alle papirer med venstre haand. -- Nu var
Pinkerton frdig med telefonen.

"Det er alt vi kan gjre. Nu til skonnerten," sa han. "Efter dette
vrvl frem og tilbake skal det vre en trst at se paa et skikkelig
strv."

Men da vi kom ned til bryggen, saa var der ikke det mindste strv, og
paa ~Norah Creina~ var der ikke andet tegn til liv end kabysrken.
Med blekt ansigt hoppet Pinkerton ombord.

"Hvor er kapteinen paa denne --?" Han sluttet ikke stningen, fordi
han forgjves lette efter et uttryk som var kraftig nok.

Et hode stak ut av kabysdren.

"I kahytten, spiser middag," sa kokken rolig og snudde paa skraaen.

Nede i kahytten fandt vi en fet, mrk, stilfrdig mand som alvorlig
tok til sig av et velforsynet bord.

"Naa," sa Jim, "saa det er dette De kalder at stte fart paa!"

"Hvem er De?" sa kapteinen.

"Jeg! Jeg er Pinkerton," sa min ven brysk, som om navnet var en
talisman.

"Hflig er De ikke, hvem De saa er!" var svaret. Men Jim hadde
dog opnaadd en viss virkning, for kapteinen kom sig paa benene og
tilfiet i hast: "En maa ha sig en bit mat, vet De, herr Pinkerton."

"Hvor er Deres styrmand?" sa Jim hvast.

"Oppe i byen," svarte den anden.

"Oppe i byen!" snerret Pinkerton. "Nu skal jeg si Dem hvad De er --
De er en snytenstrup, og hvis jeg ikke var rd for at faa skidt paa
stvlerne mine, saa skulde jeg sparke Dem og middagen Deres ut i
dokken."

"Jeg skal ogsaa si Dem noget," gav kapteinen igjen og blev mrkerd i
ansigtet, "jeg vilde ikke fre dette skib for Dem, om De saa la Dem
paa kn. Jeg har hat med gentlemen at gjre til i dag."

"Jeg kan si Dem navnene paa nogen gentlemen som De aldrig mere faar
noget at gjre med, og det er hele Longhursts selskap," sa Jim. "Og
jeg skal endnu i kveld faa en kaptein herned som er en sjmand, og
nogen sjfolk med ham."

"Jeg gaar naar jeg selv vil, og det er imorgen tidlig," skrek
kapteinen efter os da vi gik iland.

"Hele verden er forrykt idag; jeg tror den maa ha snudd bunden
op!" klaget Pinkerton. "Og hvor skal jeg nu faa tak i en kaptein?
Longhurst er gaat hjem for en time siden, og alle mennesker er hver
paa sin kant."

"Det vet jeg," sa jeg. "Stig ind!" Og saa til kusken: "Kjender De
Black Tom?"

Dit rullet vi. Bak baren fandt vi, som jeg hadde haabet, Johnson
midt i et barokt optrin. Bordet var veltet paa kant; i et hjrne
av vrelset stod en sydhavshandler og blaaste paa mundspil; midt
paa gulvet danset Johnson med en anden sjmand, de holdt hverandre
om livet og vagget tungt. Vrelset var baade koldt og trangt; et
gasblus tt over de dansendes hoder lyste osende; mundspillet var
hst og alle ansigter alvorlige som i kirke. Naturligvis vilde det
vret taktlst at forstyrre denne hitidelige lystighet; vi satte os
og ventet taalmodig. Tilslut hadde organisten brukt op sin pust og
sluttet pludselig midt i en takt. Straks stoppet ogsaa danserne; et
ieblik sjanglet de, endnu med armene om hverandre, saa skiltes de og
saa sig rundt efter bifald.

"Meget godt danset!" var det en som sa. Men det lot til at denne
kompliment ikke var varm nok. "Aa," sa Johnson, "nogen sjmand er jeg
kanske ikke, men danse det kan jeg." Og den andre fiet til patetisk:
"Ftterne mine er saa lette som fjr."

Jeg skyndte mig at si nogen rosende ord og drog saa Johnson alene
med ut i korridoren. Der fortalte jeg ham saa meget om vor stilling
som jeg fandt ndvendig, og bad ham -- hvis han ikke selv vilde fre
skonnerten -- finde en flink mand til os.

"Jeg!" brt han ut. "Jeg kunde ikke gjre det mere end jeg kunde
prve at spasere til helvede!"

"Jeg trodde De var styrmand," sa jeg.

"Vist er jeg styrmand," klukket Johnson, "og De faar mig ikke tilsjs
som noget andet. Men jeg skal si Dem noget, jeg tror jeg kan faa
Arty Nares til Dem. De har set Arty; frsteklasses navigatr."
Og han forklarte mig at Nares hadde lfte om en stor bark, naar
~Gleaner~-historien var gaat i glemme, og at han nu holdt sig svrt
stille og gjerne vilde ha luftforandring.

Jeg ropte Pinkerton ut og fortalte ham det. "Nares!" sa han. "Jeg
skulde staa paa hodet, hvis jeg fik en mand som hadde hat Nares'
bukser paa sig! Vet du, Loudon, det er den bedste styrmand i San
Francisco." Med denne begeistring var saken avgjort. Johnson lovet
at sende Nares til os fr klokken seks morgenen efter, og saloonens
sorte vert, Black Tom, som vi saa raadslog med, gav os tilsagn om
fire flinke og endog dru matroser til samme klokkeslet.

Gaterne var fuldt oplyst da vi kom ut fra Black Toms saloon. Gate
efter gate gnistret av gas eller elektricitet, linje efter linje av
fjerne lys klatret opover de steile bakker mot mrket som hvlvet sig
over dem, og paa den andre siden avmerket hundrede dirrende lanterner
hundrede skibes plads paa havnen.

Ved et av de frste plankeverker saa jeg en plakatklistrer i arbeide.
Jeg kastet et blik paa plakaten, og lste:

                  TO HUNDREDE DOLLARS I BELNNING.

                   Officerer og mandskap paa den

                   #FORLISTE BRIG "FLYING SCUD"#

                   som personlig eller skriftlig
          henvender sig til James Pinkerton, Montana Block

               FR MIDDAG IMORGEN, TIRSDAG, DEN 12TE,

                             vil motta

                  TO HUNDREDE DOLLARS I BELNNING.

"Dette har du fundet paa, Pinkerton," sa jeg.

"Ja. De har vret forte. Men det er ikke alt, Loudon. Nu skal du hre
det bedste. Vi vet at vor mand er syk. Ser du, et eksemplar av den
plakaten er sendt til hvert hospital, hver doktor og hvert apotek i
San Francisco."

Naturligvis kunde Jim faa greiet slike ting forholdsvis billig, men
jeg syntes allikevel at det var et flot indfald, og det sa jeg.

"Hvad betyr nogen faa dollars nu?" sa han trist. "Det er om tre
maaneder det kniper, Loudon."

Vi gik videre i taushet, ikke uten at skjlve. Og heller ikke da vi
litt efter sat og spiste, kom humret op. Frst da han hadde varmet
sig med et tredje glas champagne, fik Pinkerton renset strupen og saa
paa mig vaandefuldt.

"Loudon," sa han, "der var et emne som du ikke nsket at uttale dig
om. Jeg vil bare sprre dig, det var vel ikke fordi -- fordi du var
misforniet med mig?" Og hans stemme dirret.

"Aa Pinkerton," sa jeg, "jeg har hele denne dag beundret dig. Jeg
synes du har gjort mirakler. Med hensyn til den adressen --"

"Nei, Loudon, ikke et ord til! Jeg bryr mig ikke om at hre det."

"For at si dig sandheten, saa har jeg liten lyst til at fortlle
det," sa jeg, "for det er noget jeg skammer mig over."

"Skammer dig over, Loudon? Aa si ikke det, bruk ikke et saant uttryk,
selv for spk!" protesterte Pinkerton.

Vi sat tause igjen. Jeg nikket. "Vet du hvad jeg er mest trist for,
Jim?" sa jeg saa. "Nu blir jeg ikke forlover ved dit bryllup."

"Mit bryllup!" gjentok han og sukket ogsaa. "Der blir ikke noget
bryllup for mig nu. Jeg gaar til hende ikveld for at gi hende fri,
hvis hun vil. Jeg tror det er det som har pint mig hele dagen. Jeg
fler det som jeg ikke hadde ret til saa dristige foretagender,
efterat jeg er blit forlovet."

"Aa Jim, du vet det var min skyld," sa jeg. "Du skal gi mig skylden."

"Nei," sa han, "vi gik fra vettet begge to. Men det er flt."

Saa drog Jim avsted i sit srgmodige erende, og jeg gik alene hjem
til kontoret, tndte gassen og satte mig til at gruble over dagens
merkelige begivenheter og over den farlige og utaknemmelige opgave
som ventet mig i den nrmeste fremtid.




FEMTE KAPITEL.

Veiene skilles.


Jeg var ulykkelig da jeg lukket inene, og det var til en forvirret
flelse av ulykke at jeg morgenen efter igjen aapnet dem. Jeg maa
en stund ha ligget slv og elendig, fr jeg opfattet at der blev
banket paa dren. Men da strmmet mine aandsevner tilbake i sine
sedvanlige kanaler, og jeg husket med ett gaarsdagens hndelser og
det mangfoldige arbeide som ventet mig idag. Denne tanke var som en
krigstrompet. Paa et ieblik var jeg ute av sengen, sprang gjennem
kontoret hvor Pinkerton sov ddstungt paa sin sofa, og stod i
natdragt i dren for at motta vore gjester.

Der stod Johnson smilende, og bak ham kaptein Nares med hatten ned
over inene og en cigar hngende i mundviken. Bak ham igjen stod
verst i trappen en flok matroser, ~Norah Creinas~ nye mandskap, og
polerte vggene med ryg og albuer. Jeg frte straks de to officerer
ind i vort kontor og rystet saa Jim lempelig til bevissthet. Han
satte sig op og stirret aandsfravrende paa den nye kaptein.

"Jim," sa jeg, "dette er kaptein Nares. Kaptein, herr Pinkerton."

Nares nikket, fremdeles uten et ord, og jeg syntes han mnstret os
temmelig skarpt.

"Aa godmorgen, kaptein Nares," sa Jim. "Det glder mig at gjre Deres
bekjendtskap. Jeg kjender Dem godt av omtale."

Alt ialt var denne tale kanske ikke saa svrt velvalgt. Nares mottok
den ihvertfald med et grynt.

"Naa, kaptein," fortsatte Jim, "De vet hvad det gjlder? De skal
fre ~Norah Creina~ til Midway Island, bryte op et vrak, seile til
Honolulu og hjem igjen."

"Ja," svarte Nares koldt, "av en grund som De sagtens kjender, saa
kunde jeg ha lyst paa denne turen, men der er da nogen ting vi frst
faar snakke om. De kunde imens la Johnson ta folkene ned og stte dem
til at overhale riggen. De bestene ser dru ut," tilfiet han med
vmmelse, "og de trnger arbeide, skal de holde sig."

Dette blev ordnet; Nares saa sin underordnede forsvinde og trak
pusten dypt.

"Nu er vi alene og kan tale," sa han. "Hvad er der saa paa bunden av
denne historie? Den er blit avertert som det var Barnums museum. Hver
kjft snakker om den. Det liker jeg ikke, for jeg holder mig helst
i det stille akkurat nu. Ihvertfald vil jeg vite alt fr jeg tar
skibet."

Saa fortalte Pinkerton hele historien, frst koldt og niagtig, men
efterhvert mere og mere flammende, Nares sat og rkte og gryntet bare
nu og da. Men hans ine forraadte ham, de skinte.

"De ser altsaa," sluttet Pinkerton, "der er al sandsynlighet for at
Trent er drat til Honolulu, og det tar ikke saa stor part av femti
tusen dollars at leie en skonnert derfra ned til Midway. Derfor
trnger jeg en mand!" skrek Jim med smittende kraft. "Det vraket er
mit, jeg har betalt det med rede penger, og blir det ndvendig at
slaas for det, saa vil jeg ogsaa ha kamp. Hvis De ikke er tilbake om
nitti dager, saa sier jeg Dem likefrem at jeg kommer til at gjre en
slik fallit som der sjelden har vret set her paa kysten. Det gjlder
liv eller dd for Dodd og mig. Kanske kommer der til et spndtak der
paa en, og da jeg hrte Deres navn igaarkveld, og nu da jeg saa de
inene Deres, saa sa jeg: Nares er manden for mig!"

"Jeg tnker," sa Nares og studerte asken paa sin cigar, "at jo fr
jeg faar skonnerten utenfor Farallonerne[1], des bedre vil De vre
forniet."

 [1] er utenfor Kalifornia-kysten.

"De er den mand jeg har drmt om!" ropte Jim og hoppet paa sofaen.
"Der er ikke fem procent snyteri i Deres hjernekasse."

"Men saa var det noget andet," sa Nares. "Jeg hrte noget snak om en
superkargo."

"Det er herr Dodd, min kompagnon," sa Jim.

"n kaptein er nok paa det skib jeg er ombord paa," sa kapteinen trt.

"Nu skal De ikke straks skuffe mig," sa Jim, "med at snakke uten at
tnke Dem om. Jeg kan ikke la Dem fre firmaets bker, vel? Dette her
er ikke bare manvrering, det er et forretningsforetagende, og den
del er i hnderne paa min kompagnon. De frer skibet, De srger for
at bryte op vraket og holde folkene i aande, og De faar nok hnderne
fulde. Men der er n ting som De maa forstaa; arbeidet maa gjres til
herr Dodds tilfredshet; for det er herr Dodd som betaler."

"Man pleier at vre tilfreds med mig," sa Nares og blev mrkerd i
ansigtet.

"Det er jeg ogsaa viss paa at vi blir!" sa Pinkerton. "Jeg forstaar
Dem. De er pigget at ta paa, men De er paalidelig fra verst til
nederst."

"Min stilling faar vre klar," sa kapteinen, kanske litt formildet.
"Jeg tar ikke hyre som navigeringsofficer; det er allerede langt nok
ut av veien for mig at gaa ombord paa denne lilleputskonnerten."

"Aa jeg skal si Dem noget," svarte Jim med et muntert blink.
"Hvis De vil fie Dem med ballasten, saa skal vi gjre den til en
skonnertbark."

Nares lo. Den taktlse Pinkerton hadde endda en gang vundet en seier
i takt. "Men saa var der n ting til," sa kapteinen og gav sig
stiltiende med hensyn til superkargoen. "Hvad sier eierne?"

"Aa, det kan De overlate til mig. Jeg hrer til Longhursts selskap,
vet De," sa Jim og kunde ikke la vre at briske sig litt. "Den som er
god nok for mig, er god nok for dem."

"Hvem er det?" spurte Nares.

"M'Intyre og Spittal," sa Jim.

"Saa kan De bare gi mig Deres visitkort, og De behver ikke at bry
Dem med at skrive," sa kapteinen. "M'Intyre og Spittal kan jeg putte
i lommen."

Skryt mot skryt. Slik var det altid med Nares og Pinkerton -- de
to forfngeligste mnd jeg har kjendt. Da kapteinen saaledes hadde
hvdet sin stilling, reiste han og tok avsked med et par stive nik.

"Jim," sa jeg da dren slog igjen efter ham, "jeg liker ikke den
mand."

"Det blir du ndt til, Loudon. Det er en typisk amerikansk sjmand --
tapper som en lve, aldrig staar han fast, og han er hit anskrevet
hos sine redere. Den mand har ry."

"For brutalitet tilsjs," sa jeg.

"Si hvad du vil," svarte Pinkerton. "Det var en heldig time da vi fik
ham. Jeg skulde gjerne betro Mamies liv til ham imorgen."

"Naa, og Mamie?" sier jeg.

Jim stanset med benklrne halvveis paa. "Hun er den kjkkeste lille
sjl som gud har skapt!" brt han ut. "Jeg holdt paa at ruske dig op
inat, men du saa rent utslitt ut, og saa lot jeg dig sove. Jeg haaber
du ikke tar det ilde op at jeg ikke straks fortalte dig nyheten."

"Hvilken nyhet?" spurte jeg.

"Nu skal du hre," sier Jim. "Jeg fortalte hende hvordan vor stilling
er, og at jeg ikke syntes at jeg kunde gifte mig nu. 'Er du trt
av mig?' sier hun da. Gud velsigne hende. Naa, jeg forklarte hele
historien en gang til, baade at jeg kanske blev ruinert, at du
absolut maatte reise, at jeg ikke kunde tnke mig nogen anden til
forlover, og saa videre. 'Hvis du ikke er trt av mig, saa vet jeg en
maate at ordne det paa,' sier hun. 'La os bli viet imorgen, saa kan
Dodd vre forlover fr han reiser.' Det sa hun saa friskt og lyst, og
det nyttet ikke alt det jeg snakket om ruin. 'Des mer vil du trnge
mig,' sa hun. Og hun liker dig saa godt, hun synes du er saa stilig
og fornem, og var like saa opsat som jeg paa at ha dig til forlover.
Og vet du, hun sat oppe til klokken tre imorges for at gjre frdig
en dragt til brylluppet. Jeg var lykkelig da jeg saa paa hende,
Loudon, og paa naalen som gik og gik, bare fordi hun skulde gifte
sig med mig. Jeg kunde nsten ikke tro det; det var som et storartet
gammelt eventyr, og pokkeren ta mig om jeg skjnner hvad jeg har
gjort for at fortjene det."

Slik ste han ut av sit overfulde hjerte.

Knapt hadde vi faat frokosten tillivs, saa maatte Jim springe avsted
for at ordne med brylluppet, mens jeg overtok at greie med skibets
forsyninger. Tt utenfor ~Norah Creina~ raget nogen svre skuter op,
saa jeg syntes den var endda mindre end ellers. Ombord hersket den
vildeste uorden, og paa bryggen laa der opstablet fater og kasser og
blikdaaser, verkti og taugruller, saa det var en gaade hvorledes
altsammen skulde faa plads ombord. Johnson var i kulen, han hadde rd
skjorte og grove kalikobukser, og hans ine tindret av travelhet. Jeg
vekslet et par ord med ham, gik saa agterut den smale gang mellem
huset og rkken og ned i kahytten, hvor kapteinen og kommissren sat
ved et glas vin.

Mens kommissren bredte sine papirer ut, stirret jeg med stor
utilfredshet paa det lille rum som jeg nu i saa lang tid skulde kalde
mit hjem. Paa styrbord side var der en lugar for kapteinen, paa
bakbord et par skidne kier, den ene over den anden; agter sttte de
mot et ildelugtende skap. Vggene var gule og klamme, gulvet sort
og fettet; der var et rot av halm, gamle aviser og tomme pakkasser.
Av prydelser var der bare et glasopsats, et termometer fra et eller
andet rbdig averterende whisky-firma og en svingelampe. Jeg kunde
ikke forutse at jeg, fr der var gaat en uke, skulde finde denne
kahyt baade hyggelig, lys og luftig, ja endog rummelig.

Imidlertid tok kommissren fat paa sine forretninger. Folkene
blev kaldt ind, de underskrev sine kontrakter, og han indfrte
deres signalement efter kapteinens diktat paa den gamle spkefulde
amerikanske maate, f. eks.: "Blaat haar og rde ine, nsen fem fot
syv, legemshide brukket."

I tiden mellem morgen og kveld at utstyre en skonnert for sjen og
at improvisere et bryllup krver en vldig kraftutfoldelse. Hele
dagen var Jim og jeg paa farten. Snart lo vi, snart holdt vi paa at
graate, og snart hadde vi en pludselig angstfuld raadslagning. Paa
hvert andet hjrne blev vi av vore egne kjmpestore plakater mindet
om vor fortvilede handel. I mellemstunderne fandt jeg tid til at
hnge utenfor et halvt dusin guldsmedbutikker, og min bryllupsgave,
som jeg paa min vandring tilslut fik utvalgt, blev naadig mottat.
Jeg tror sandelig at dette var mit sidste erende, fr den gamle,
lurvete og venlige prest blev frt fra sit hjem til vort kontor, hvor
saa i tusmrket Mamie og Jim blev gjort til ett. Det var en pudsig
og rrende scene -- kontordamerne med sine blide ansigter og vakre
buketter, Mamie saa alvorlig og from, og Jim -- hvorledes skal jeg
skildre den stakkars Jim. Han begyndte med at dra presten tilside i
den fjerneste krok av kontoret. Hvad han sa, vet jeg ikke, men jeg
har grund til at tro at han fremholdt sin uskikkethet, for han gav
sig til at graate. Jeg saa at den gamle prest oprigtig rrt prvde
at trste og opmuntre ham, og en gang hrte jeg dette uttryk: "Jeg
forsikrer Dem, herr Pinkerton, der er ikke mange som kan si det" --
hvorav jeg sluttet at min ven dog hadde mildnet sine selvbebreidelser
med litt retfrdig skryt. Derefter vendte Jim sig til mig, og
skjnt han ikke greiet mer end et eksplosivt "Loudon!" og et vildt
haandtryk, saa forplantet dog noget av hans sindsbevgelse sig til
hans forlover. Under en almindelig forvirring kom vi saa til vielsen.
Jim gik aldeles fra sans og samling, og den velrvrdige viste sin
sympati baade i stemme og vsen. Han sluttet med faderlig at lyknske
Mamie -- som han kaldte "min kjre" -- til en saa fortrffelig mand,
og paastod at han sjelden hadde viet et saa interessant par. Paa
dette tidspunkt blev der som en glorie over festen rakt ind til os
et kort fra Douglas B. Longhurst med lyknskninger og fire dusin
Perrier-Jouet. En flaske blev aapnet, og pastoren klinket med bruden,
og brudepikerne smisket og nippet, og jeg lftet glasset og holdt
en tale med bakkantisk luftighet. Men den stakkars Jim maatte la
vinen staa urrt. "Se ikke paa den!" fik jeg hvisket til ham. "I din
tilstand vil du bli saa fuld som en alke." Og Jim klemte min haand
med et "Gud velsigne dig, Loudon! -- nu frelste du mig igjen!"

Straks efter fulgte saa aftensmaten paa Frank Hotel med temmelig
skjlvende munterhet, og saa kjrte vi med halvparten av champagnen
-- jeg vilde ikke motta mere -- ned til ~Norah Creina~.

"Nei for et stt litet skib!" utropte Mamie da vi viste hende
fartiet. "Og hvor kjk De maa vre, herr Dodd, som tr reise i noget
saa bittelitet saa langt ut paa havet!" Og jeg saa at jeg var steget
i hendes agtelse.

Ombord paa det ste lille skib hersket en rdselsfuld uorden, og hos
alle folkene trthet og surhet. Johnson laa i halvsvne utover bordet
i kahytten, og kapteinen sat i sin egen lugar og rkte, mens kokken
og de fire matroser langet hermetikkasser ned i lasarettet.

"Her er ikke noget sted for Dem," sa Nares og reiste sig. "Vi kan
ikke stoppe arbeidet, skal vi komme avsted imorgen. De forstyrrer
bare folkene."

Jeg holdt paa at svare hvast, men Jim, som kjendte typen, skyndte sig
at helde olje i det oprrte hav.

"Kaptein," sa han, "jeg vet vi kommer til uleilighet, og at De har
hat et flt slit. Men vi vil bare be Dem drikke et glas vin med os i
anledning av mit bryllup og herr Dodds bortreise."

"Da skal jeg ikke se paa en halvtime," sa Nares. "Johnson, brst av
en stol til fruen. Og dere kan ha dere vk en halvtime," ropte han
til folkene.

Hans tone var ikke mere elskvrdig end hans sprog; men da Mamie
vendte sine ines brand mot ham og uttalte en levende beundring for
hans mod, saa blev bjrnen tilslut formildet og gav os endog -- og
det var saa godt som en undskyldning -- en skisse av dagens rgrelser.

"Halvparten av alle vore forsyninger var gale," sa han. "Jeg skal
vri halsen om paa kjbmanden en dag. Saa kom to best fra en avis og
vilde pumpe mig, til jeg truet med at sparke dem ned paa bryggen.
Derefter var det en fordmt missionr som vilde arbeide sig over til
Raiatea eller hvor det nu var. Han bandte da han gik."

Det lille selskap som var begyndt saa uhyggelig, sluttet under
vinens og kvindeinenes tegn i latter og glde. Med sin plysjes
Gainsborough-hat og sin lyse silkedragt sat Mamie som en dronning i
dette fle rum. Johnson stirret blindt paa hende, og selv jeg, som
ellers ikke hrte til hendes beundrere, var nsten forelsket i hende
den kveld.

Det blev derfor et muntert farvel. Jeg stod og stirret efter de to
skikkelser da de forsvandt i mrket. Efter den lange, misomme og
bevgede dag var jeg nu tilslut alene og fri. Kanske var det mest
trtheten som gjorde mig saa tung om hjertet. Mens jeg stod og saa
mot den taakede himmel eller mot de blgende lys i vandet, syntes
jeg nsten at jeg ikke hadde haab igjen. Da lynte der med ett forbi
mig et billede av ~City of Pekin~, som nu ilte med tretten knobs
fart til Honolulu -- med Trent og kanske med den mystiske Goddedaal
ombord -- og denne tanke fik blodet til at fosse gjennem mit legeme.
Det var likesom vi ikke eiet en chance, der vi endnu laa bundet til
jernsiler og slset de kostbare ieblikke bort. "Men la dem komme
frst!" tnkte jeg. "La dem bare! Vi kommer efter!" Og mine tanker
snket sig ned i muligheten av en blodig kamp.

Det varte lnge fr arbeidet ombord sluttet, og fr jeg fik svn paa
mine ine, og knapt et ieblik efter, syntes jeg, var det at jeg
blev vkket av mndenes skraal og kjettingernes hvin.

Skonnerten hadde kastet los fr jeg kom paa dk. I daggryets taakede
halvmrke saa jeg slperen foran os med gldende lys og tykt veltende
rk. Ved siden av os taarnet den oplyste by sig op og svulmet i den
raa taake. Det var underlig at se den fortstte med at brnde saa
dselt de halvt slukte lys, efterat dmringen var blit sterk nok til
at vise mig og til at la mig kjende den ensomme skikkelse nede ved
husmasserne.

Eller var det mit ie og ikke heller mit hjerte som kjendte den
skyggen i halvmrket mellem lygterne? Jeg vet ikke. Jim var det
ihvertfald, han var kommet ned for at faa et sidste blik av skibet,
og vi fik vinket farvel og vekslet et rop uten ord.

Solen var endnu ikke oppe, da slperen kastet trossen, gav os tre
flit som salut, og snudde ind mot kysten som laa og skinte bortover
i dagens frste straaler. Der var ikke andet skib i sigte, da ~Norah
Creina~ for fulde seil i en frisk nordostbris begyndte sin lange og
ensomme reise til vraket.




SJETTE KAPITEL.

"Norah Creina".


Jeg elsker at gjenkalde mig den lykkelige ensformighet i en
stillehavsreise, naar passaten ikke dser av, og skibet dag efter
dag gaar sin hastige gang. Passatskyernes berglandskaper flger med
i alle lysets vekslinger -- de mrkner for stjernerne, visner i
maaneskjret, staar som en mur i aftenglden, glider ved daggry ut
i blgende taakebanker, lfter ved middagstid sine snehvite topper
mellem himmelens blaa tak og havets blaa gulv. Saa er det skonnertens
egen travle lille verden med saa mange uvante billeder, spidding av
delfiner fra baugsprydet, den hellige krig mot haierne, kokken som
lager brd paa storluken, reving av seilene fr en vldig byge, bygen
selv, det pludselige ryk i ens hjerte, himmelens aapnede sluser; og
glden og livets nye deilighet, naar alt var over, solen fremme igjen
og vor fiende bare en flek nede i l. Jeg elsker at gjenkalde mig
og gid jeg kunde gjengi dette liv, det uforglemmelige, det nsten
glemte. Lang tids glde blir like saa litt som lang tids smerte dypt
avmerket i vort minde. Over en del av vort livs kart ligger en
rosenrd, ufortolkelig dis, og det er alt.

Men n ting ved jeg at jeg var frydefuldt viss paa. Dag efter dag
stod termometret i den solgyldne kahyt paa 84 F. Dag efter dag strk
luften med den samme vidunderlige friske mildhet om mit ansigt. Dag
efter dag flammet solen, nat efter nat lyste maanen, eller stjernerne
traadte frem i sit tindrende flge. Og hvilket lykkelig velvre hos
mig selv! Jeg var kommet hjem til mit eget klima, og jeg saa med ynk
tilbake paa de fugtige og vinterlige "tempererte" soner.

Havets og himmelens lysskiftninger holdt mig i lek med blyanten,
og jeg savnet heller ikke aandelig arbeide av en anden art, nemlig
i studiet av min meget sammensatte ven kapteinen. Jeg kalder ham
ven her paa terskelen, men det er at se for langt frem i tiden.
Dengang var jeg altfor forfrdet over hans barbari, altfor forvirret
av hans skiftende humr og altfor ofte harmfuld over hans smaa
forfngeligheter til at betragte ham som andet end mit livs kors.
Men i sine sjeldne elskvrdige timer kunde han glemme de svakheter
som hang ved ham, og da kunde han faa ogsaa mig til at glemme dem,
og litt efter litt vandt han hos mig en slags utilgivende venskap.
Tilslut fik jeg et mere hisindet syn paa hele hans karakter. Jeg saa
feilene som disharmonier i et harmoniflge i musik, og da gik jeg med
paa dem og fandt dem maleriske, likesom vi i naturen kan godkjende og
beundre en vulkans rkhode eller det giftige sumpkrat.

Han var av en god slegt og kunde ha faat den hieste utdannelse.
Hans sind var ustyrlig fra frste stund av, og det er sandsynlig
at han hadde arvet denne skavank, saa han ikke hadde hele skylden
for bruddet med sit hjem. Han lp sin vei tilsjs; blev frygtelig
mishandlet ombord, noget som bare gjorde ham endda haardere; rmte i
en sydamerikansk havn; viste sig flink og tjente godt, unge gutten
som han var; faldt saa mellem tyver og blev rvet; hyret sig for
fri hjemreise, og banket en morgen paa hos en gammel dame, hvis
frugthave han fr ofte hadde plyndret. Denne anbefaling ser tvilsom
ut, men Nares visste hvad han gjorde. Synet av frugttyven, der han
stod utenfor dren og skalv i sine filler, rrte ved et bltt sted i
peppermens hjerte. "Jeg hadde altid likt den gamle damen," sa Nares,
"selv dengang da hun pleide at jage mig ut av haven, og rystet paa
sine falske krller efter mig naar jeg gik forbi; jeg syntes det
var en hyggelig gammel pike. Naa, da hun den morgen kom ut i dren,
saa mindet jeg hende om den tid og sa jeg var aldeles knkket, og
saa drog hun mig bent ind og hentet eplepaien frem." Hun kldde ham
op, fik ham paa skolen og sendte ham tilsjs igjen. Siden var han
velkommen hos hende, hvergang han kom hjem fra en tur, og da hun
dde, efterlot hun ham alt hvad hun eiet. "Det var snild gammel
pike," kunde han si. "De skulde bare ha set hende og mig spasere
sammen i haven, mens gamlen skulte til os over gjrdet. Hun bodde i
huset ved siden av gamlen min, og det var nok mest av den grund jeg
gik der. Han skulde faa vite hvorledes det var fat med mig, skjnner
De, og jeg vilde fr gaat til Fanden selv end til ham. Og noget som
svidde endda vrre i ham, det var at han fr hadde ligget i trtte
med den gamle damen om mig og frugthaven, det fik ham til at skumme,
tnker jeg. Ja, jeg var et best da jeg var ung, men jeg var altid
snild mot den gamle damen." Siden den gang hadde han slaat sig op i
sit fag, og saa snart som nu rken av ~Gleaner~-historien var drevet
vk, vilde han sikkert faa skib. Han var omtrent tredive, en sprk
og kraftig kar med blaa ine, tykt ekfarvet haar som grodde langt
ned i panden, glatraket og spids om haken, en god sanger, en mester
paa trkspil, sjmandens instrument, en hurtig iagttager, en logisk
tnker, elegant i sine ord, naar han vilde, og desuten det vrste
ubest paa havet.

Hans behandling av folkene kunde vakt oprr paa en slavegalei, slik
ertet, haante og tyranniserte han dem. St at rormandens ine hadde
forvildet sig. "Din ..... lille, sauefjsede hollnder," brlte
Nares, "vil du ha en stvle i nsen for at holde kursen. Se at faa
limet iet dit til det kompasset, ellers skal jeg vise dig rundt
fartiet med stvlesaalen min." Eller st at en mand blev staaende
agter, hvor han kanske hadde blit ropt hen for ikke et minut siden.
"Herr Daniells, vil De gjre mig den tjeneste at holde Dem klar
av det storskjtet!" kunde kapteinen begynde med skrkindjagende
hflighet. "Mange tak. Og vil De vre saa venlig at si mig hvad i
helvede De har at gjre her?" Og saa fortsatte han med en rkke
spottegloser som allesammen ramte og sved. Hans ansigt var da saa
truende og frygtelig at de ulykkelige mnd skalv og krp. Altfor ofte
fulgte der slag og spark; altfor ofte har jeg hrt og set og kokt
ved det feige overfald. Og ofret reiste sig fra dkket igjen og krp
slvt forut -- men med hevn i sit hjerte.

Det ser underlig ut at jeg kom til at like denne tyran, og underlig
at jeg kunde staa ved siden av og ikke gripe ind. Men jeg var ikke en
slik hanekylling at jeg la mig imellem offentlig. Jeg vilde heller se
et par mnd bli mishandlet, end la halvparten av os bli slagtet i et
mytteri og den anden halvpart ende i galgen. Og privat protesterte
jeg ustanselig.

Aldrig har jeg mtt en mand med et merkeligere sind. Han hadde en
forstand som dmte til det yderste retfrdig, men paa samme tid
dirret hans nerver av smaalig ondskap, og saa handlet han efter sine
nerver og ikke efter sin forstand. Sin far hadde han hadet, men han
kunde gi en fortryllende frisk og rlig skildring av den gamle knark.

Og underlig var i mine ine ogsaa hans mod. Aldrig har der levet
nogen taprere mand, han bd al fare velkommen, han flammet op naar
den kom, hvor pludselig det saa var. Men paa den anden side har
jeg aldrig kjendt nogen saa nervs som ham, aldrig nogen som var
saa tynget av de onde muligheter i livet. Hans mod var som is. Han
kunde lgge vort lille farti med rlingen under, og la det gaa slik
i en byge, til jeg trodde vi var fortapt, og folkene av sig selv
sprang til sine pladser. "Se der," kunde han si, "jeg skulde tvile
paa der er en mand ombord som vilde latt det gaa saa lnge som jeg
denne gang. De faar slutte med at tnke at jeg ikke kan manvrere en
skonnert. Jeg tnker jeg kan holde det saa nr ved at gaa rundt som
nogen anden kaptein paa denne skuten, fuld eller dru." Og straks
efter kunde han nske sig langt vk, og utbrede sig over farerne paa
sjen, isr farerne med skonnertriggen, som han avskydde, og videre
over de forskjellige maater at gaa tilbunds paa, og om den uendelige
flaate av skibe som i tidernes lp hadde glidd ut fra land og aldrig
vendt tilbake. "Men jeg er likeglad," slog han saa om, "jeg skjnner
ikke hvorfor en skal nske at leve. Hvis jeg endda var tolv aar og
kunde klyve op i andre folks epletrr, saa skulde jeg ikke si noget.
Men der er ikke mening i alt det som kommer siden. At faa drukne
paa en skikkelig maate er godt nok for mig." Det var vanskelig at
forestille sig en mere nedslaaende tale for en stakkars landkrabbe i
en svart nat.

Men jeg fik se mere av mandens mrke fasthet, fr vor tur var slut.

Da jeg om morgenen den syttende dag kom paa dk, hadde briggen to
rev i seilene og fli vildt avsted gjennem de svre sjer. Hittil
hadde det vret susende passatvind og surrende seil. Vi nrmet os
allerede en. Ophidselsen holdt igjen paa at overmande mig; de
sidste dager hadde min eneste bok vret patentloggen, som hang ut
fra hakkebrettet, og min strste interesse den daglige observation
og vor sneglegang tvers over kartet. Mit frste blik, som var vendt
mot kompasset, og mit andet, som gik til loggen, fortalte mig det jeg
nsket. Vi laa vor kurs, vi hadde gjort over otte knob siden klokken
ni kvelden fr, og jeg trak et tungt, tilfreds pust. Men saa var der
noget fremmed og vinterlig over himmel og hav som pludselig fik mit
hjerte til at stanse. Jeg saa at skonnerten var likesom mindre end
ellers, og mndene var tause og stod og stirret ut. Nares gav mig
ikke saa meget som skyggen av en hilsen. Han lot ogsaa til at iagtta
skibets adfrd med angstfuld iver. Endda mindre likte jeg at Johnson
selv stod ved rattet, som han stadig dreiet paa med synlig mie, og
naar sjerne lftet sig bak os, svarte og vldige, saa kastet han
blikket lynsnart rundt og dukket med hodet likesom han verget sig
mot et slag. Av disse tegn skjnte jeg at der var noget usedvanlig
igjre, og jeg skulde git en rummelig nve med dollars for at faa et
likefrem svar paa de sprsmaal som jeg ikke vaaget at stille. Hadde
jeg vaaget det trods kapteinens ansigt, saa vilde han bare mindet mig
om min stilling som superkargo og paa en ufordielig maate raadet mig
til at gaa ned. Der var altsaa ikke andet at gjre end at bruke mine
egne ine, til det behaget kapteinen at gi mig besked. Dette gjorde
han fr jeg ventet. Det var litt efter, da vi sat ved frokosten.

"Ser De, herr Dodd," begyndte han og saa litt underlig paa mig, "nu
er der kommet et forretningssprsmaal. Denne sjen har vokset mer
og mer i de sidste to dagene, og nu er den ikke hyggelig lnger.
Barometret falder, vinden friskner, og jeg liker det ikke. Hvis jeg
lgger bi, saa faar vi kanske en storm at ride av, og kan drive gud
vet hvor langt. Hvis jeg holder kursen, saa naar vi frem til den en
imorgen eftermiddag og kan ligge i l av den, hvis vi ikke greier at
lpe ind. Det sprsmaal som De skal avgjre, er om De vil la kaptein
Trent komme frst, eller om De vaager det som kan hnde. Jeg skal
nok fre skibet til deres tilfredshet," tilfiet han med et stygt
grin. "Nu faar superkargoen vlge."

"Kaptein," svarte jeg med hjertet i halsen, "at vaage er bedre end
sikkert at tape."

"Hele livet er bare hasard," svarte han. "Men der er n ting til.
Det gjlder nu eller aldrig. Om en time kan ikke erkeengelen Gabriel
lgge bi, om han kom ned for at prve."

"Det er bra. Gaa paa!" sa jeg.

"Gaa paa skal vre," sa han og gav sig i lag med frokosten, mens han
hele tiden ytret nske om at vre hjemme i San Francisco igjen.

Da vi kom paa dk igjen, tok han rattet fra Johnson -- det later til
at de ikke kunde stole paa nogen av folkene -- og jeg stod tt ved
siden av. Kulingen hadde allede frisknet, den suste over hoderne
paa os, somme tider med et hujende hyl som sendte mit hjerte ned i
stvlerne. Sjen forfulgte os uten hvil; skansen laa ofte nede i
vandskorpen, og vi maatte lukke drene til kahytgangen.

"Og alt dette sker til bedste for Pinkertons dollars!" brt kapteinen
med ett ut. "Det er mangen en kjk kar som gaar tilbunds, herr Dodd,
for slike svin til at presse paa som Deres ven. Hvad bryr de sig
om et skib eller to? Assurert! Hvad er nogen menneskeliv mot nogen
tusen dollars! Det de krver, er en kvik reis fra havn til havn og en
fordmt tosk av en kaptein til at drive skuten frem som jeg gjr med
denne."

Jeg trak mig bort saa snart jeg kunde uten at vre uhflig. Denne
tone smakte mig slet ikke, og heller ikke var det behagelige tanker
den vakte. Her satte jeg mit eget og syv andre menneskers liv paa
spil. Og hvorfor? For at finde og slge en stor mngde av en meget
farlig gift, var det eneste svar. Og hvis det nu gik saa galt at jeg
snart blev stedet for den evige domstol, saa vilde dette svar ta sig
srgelig ut under en kryds-eksaminering. "Men la gaa, Jim," tnkte
jeg, "jeg gjr det for din skyld."

Fr klokken elleve tok vi det tredje rev i storseilet, og Johnson
fyldte kahytten med et stormseil av prima duk, og sat med benene
over kors og strvet sammen med et par av folkene for at faa det i
orden. Ved middagstid flygtet jeg fra dkket og satte mig paa min
kie, svimmel, slv, lammet av skrk. Den stakkars ~Norah Creinas~
forfrdelige lp, naar den basket avsted for sit bare liv likesom
en hjort, kvstet mig mellem bordet og bnkene. Stormens vilde jagt
fr ustanselig forbi med et brl av mange slags larm: vindens hyl,
tmmerets knirken, hvin av taugender, hammerslag av blokker, sjens
brak, og jeg kunde ha tnkt mig at der somme tider var endda en lyd
til, en mere menneskelig rst som overdvet larmen, det var likesom
en engels verop; jeg kunde ha tnkt at jeg kjendte navnet paa den
engelen, og at hans vinger var sorte. Det var ikke til at forstaa at
noget verk av menneskers kunst lnge kunde utholde havets grusomme
mishandling, slik som skonnerten blev kastet fra fjeldside til
fjeldside, slik som den blev slaat og strukket i alle led og sener,
som om den var et barn paa pinebnken. Der var ikke n planke som
ikke skrek hit om naade.

Hele resten av den dag og hele den paaflgende nat sat jeg i
sofakroken eller laa uten svn i min kie, og frst om morgenen blev
jeg igjen drevet paa dk. En uhyggeligere ventetid har jeg aldrig
oplevet. Johnson og Nares avlste hverandre stadig ved rattet. Naar
en av dem efter tur kom ned, gjaldt hans frste blik barometret, han
banket paa det og rynket panden; det sank og sank ubnhrlig. Var det
Johnson som kom, saa tok han en bit mat i skapet, spiste staaende,
sa kanske nogen hseblsende ord, at det var "dvelen til nat at
forkjle sig i paa dk", slngte sig saa ned paa sin kie og sov sine
to timer. Men kapteinen hverken spiste eller sov. "Er det Dem, Dodd?"
kunde han si efter at ha forsket barometret. "Ja nu er vi hundrede og
fire mil fra en, og vi lnser alt det vi er god for." Saa bet han
tnderne ind i en cigar, og sat sine to timer og stirret og blunket
mot kahytslampen gjennem en sky av rk.

Morgenen brt frem uhyggelig klar, luften var altfor
gjennemskinnelig, himmelen skyfri, horisontens rand ren og sterk.
Vinden og de vilde, svulmende blger jaget os utrttelig. Jeg stod
paa dk og rystet av angst; det var som jeg ikke eiet magt over mit
legeme; mine knr var som papir naar skibet styrtet ned i de gapende
dale; mit hjerte stanset naar et svart fjeld faldt som en lavine ved
siden av os og vand og skum fosset rundt benene mine. Jeg visste bare
ett at nske -- at opfre mig hderlig trods al frygt, at redde min
karakter, hvad vei det saa gik med mit liv. Det blev frokosttid, og
jeg fik med nd svelget noget varm te. Saa maatte jeg sjangle mig
ned for at ta tiden, jeg avlste kronometret med taake for inene, og
jeg undret mig over hvad det nyttet at ta observationer paa at skib
som blev slynget slik frem mellem flyvende sjer. Formiddagen seg
frem i en pinefuld, ensformig fare. Middagen kom, og vort sted blev
avsat paa kartet med en ngstelig niagtighet som syntes mig halvt
tragisk og halvt latterlig, siden det nste par ine som skulde se
dette papir, kanske var inene paa en nysgjerrig fisk. Klokken blev
ett, den blev to; kapteinen mrknet og raste, og hvis jeg nogensinde
har set slumrende mord i en mands ine, saa er det i hans. Gud hjlpe
den matros som hadde negtet at adlyde.

Pludselig snudde han sig mot styrmanden som stod ved rattet.

"To streker til bakbord," hrte jeg ham si, og han tok rattet selv.

Johnson nikket, gned inene med sin vaate haand, passet paa et
gunstig ieblik da skibet gik opad bakke, og kom sig frem til
storevant, hvor han saa klv tilveirs. Op, op saa jeg ham gaa, han
klynget sig fast under hvert stygt jump, han vandt sig frem naar
skonnerten igjen bevget sig litt roligere, og tilslut saa jeg at
han entret ind i tversalingen, holdt sig fast med den ene arm rundt
masten og stirret ut mot horisonten i sydvest. ieblikket efter
rutsjet han ned bardunet og stod paa dkket med et grin, et nik og en
gestus med fingrene som betydde "ja". Et sekund efter stod han igjen
ved rattet; det trtte ansigtet svedet og smilte, og hans haar og
hans fillete klr pisket om ham i vinden.

Nares gik ned efter sin kikkert og stod taus og forsket havlinjen,
jeg ogsaa med mine uvbnede ine. Litt efter litt begyndte jeg
i vandets hvite rken at skjelne ut et sted hvor hvitheten var
tttere; himmelen var der ogsaa hvitlig og taaket som en byge. Og
litt efter litt dirret der mot mine rer en lyd som var dypere og
frygteligere end stormens hyl -- brndingers tordnende dur. Nares
gned kikkerten mot rmet og rakte den til mig. En uendelig blgerkke
danset i glassets runding, nu og da et blekt hjrne av himmelen eller
horisontens sterke linje ruflet av blgekammene, og saa med ett --
et iebliks glimt av det vi hadde reist saa lang vei og betalt saa
dyrt for at se: masterne og riggen paa en brig tegnet paa himmelen,
med et merke flagrende fra stormasten og de fillete strimler av et
topseil fykende fra rrne. Paany og paany skte jeg frem dette syn.
Der var ikke tegn til noget land. Vraket stod mellem hav og himmel;
men efterhvert som vi nrmet os, opdaget jeg at det blev forsvaret av
en rkke brndinger som trak sig nedover paa begge sider og saaledes
avmerket det nrmeste segment av revet. Skumspriten hang over dem
som en rk nogen hundrede fot hit, og larmen av de ustanselige
eksplosioner rullet som en kanonade.

Paa en halv time var vi tt inde, kanske likesaa lnge lp vi langs
den frygtelige mur henimot dens bortre side, og snart blev nu sjen
og skibets gang roligere. Vi var kommet i l av en, som jeg for en
forms skyld faar kalde denne ring av skum og dis og torden. Vi stak
et rev ut, kuvendte og styrte mot indlpet.




SYVENDE KAPITEL.

en og vraket.


Alle mand var fulde av glde. Det viste sig i deres kvikhet og deres
lyse ansigter. Johnson smilte bredt ved rattet, Nares studerte kartet
over erne med fred i sine ine, og folkene klynget sig sammen forut,
snakket og pekte. Saa sikker var vor redning, saa vidunderlig blev
vi tiltrukket av en fot jord, efterat saa mange soler var sunket og
steget paa et tomt hav.

Men jeg for min part byttet bare den ene frygt mot den anden. Ikke
fr var jeg sikker paa at jeg selv skulde naa maalet, saa begyndte
jeg at fle mig overbevist om at Trent var kommet fr mig. Jeg klv
op i vantet og utspeidet ivrig ringen av koralrev og braat og den
blaa lagune som de sluttet inde. De to smaa er indenfor begyndte at
trde tydelig frem -- Middle Brooks og Lower Brooks Island kaldte vor
"Directory" dem: to lave sandstriper, overgrodd av krat; de hadde
en glitrende strand, var begge en engelsk mil eller halvanden lang,
de gik fra st til vest og var skilt av en trang kanal. Over dem
svvet millioner av skraalende, skrattende, skrikende sjfugler,
sorte og hvite. Med merkelige gnistringer svang denne malstrm av
vinget liv sig hit og dit i det sterke solskin, den hvirvlet gjennem
sig selv, og nu og da brast den istykker og spredte sig over hele
lagunen. Over revet hang en tynd sky. Litt til siden stod tt ved
brndingens tordnende linje ~Flying Scud~ med alle seil undtagen
topseilet pent beslaat, og med flagget -- med unionen ned -- flyvende
fra stormasten. Og hvor jeg saa hen, var der ikke andre tegn til
mennesker eller menneskers arbeide. Ingen Honolulu-skonnert laa der
fuld av vbnede rivaler, ingen rk steg fra det baal hvor jeg hadde
forestillet mig at Trent sat og laget et maaltid av sjfugl. Det lot
til at vi var kommet tidsnok, og jeg pustet dypt ut.

Nu hadde vi allerede braattene tt ved os, lodhiveren var paa sin
plads, og kapteinen tok post i fokketversalingerne for at lodse os
mellem lagunens koralskjr. Alle forhold var til gunst for os; lyset
var bak solen lavt nede, vinden endnu frisk og st, og tidevandet
holdt paa at snu. Et ieblik efter skjt vi for fuld fart mellem to
molohoder av skummende vand, loddet fr ut, kapteinen brlte ned sine
ordrer, og skonnerten snodde sig frem mellem alle lagunens spredte
farer, og ved et glas i den frste hundevakt ankret vi utenfor
nordostenden av Middle Brooks Island paa fem favne vand. Seilene blev
beslaat, baatene tmt for alle de mangfoldige ting som samler sig i
lpet av en reise, varpankeret sendt iland og dkkene ryddet. Gode
tre kvarters arbeide var det, og hele den tid raste jeg rundt paa
dkket likesom en mand som har forfrdelig tandverk. Forandringen
fra det vilde hav til lagunens ro hadde forstyrret mine nerver, jeg
kunde ikke holde hnder og ftter stille. Mndenes langsomhet, slitne
som de var efter de sidste barske oplevelser, irriterte mig som en
personlig fornrmelse, og sjfuglenes meningslse skrik gjorde mig
saa tungsindig som om det var en klagesang. Det var en fryd da jeg
tilslut med Nares og et par matroser kunde gaa i baaten og stte
avsted mot ~Flying Scud~.

"Den ser bedrvelig ut, hvad?" sa kapteinen og nikket mot vraket, som
laa omtrent en halv engelsk mil borte. "Ser ut som den ikke liker
pladsen sin, og som om kaptein Trent har faret ilde med den."

Baaten skummet over lagunens krusede vand. ~Flying Scud~ vilde vret
liten nok ved siden av bryggerne i San Francisco, men den var omtrent
tre ganger saa stor som ~Norah Creina~, som saa lnge hadde vret
vort rike, og da vi strk op langs siden, var den som et fjeld for
os. Den laa med baugen mot revet, hvor blgernes umaadelige, blaa vg
ustanselig veltet sig op og bruste ned, og for at komme paa styrbord
side av den maatte vi gaa under agterspeilet. Roret var haardt
bakbord, og vi kunde lse --

                            FLYING SCUD
                                HULL

Paa den andre siden hang omtrent en halv favn av en repstige ut over
rkken, og her klv vi op.

Indenbords var det et rummelig skib med en hytte som lftet sig
omtrent tre fot over dkket, og med et litet hus forut, straks agter
for fokkemasten, til folkenes kier og kabyssen. Der var bare n baat
paa huset og to strre baater paa dk, en paa hver kant av huset. Med
tropisk konomi var skibet malt hvitt baade utvendig og indvendig.
Overalt laa et tykt lag av minder efter de utallige sjfugl.

Fuglene selv flakset og skrek hele tiden rundt i riggen, og da vi
saa ind i kabyssen, veltet en flok mot os og drev os tilbake. De
hadde svre, stygge neb, og nogen av de sorte fuglene var saa store
som rner. Halvt begravet i fuglenes sl saa vi i kulen endel kar
og kasser, og da de var blit litt renset, viste det sig at vre
vandkander og nogen kvarttnder salt kjt med et kolonialt merke.
Disse saker var uten tvil samlet her, fr ~Tempest~ kom i sigte, og
mens Trent og hans mnd ikke hadde andet i vente end at prve at naa
Honolulu i baatene. Ellers var der ingenting at se paa dk.

Med en skyhet som nsten var refrygt, gik Nares og jeg ned til
kahytten. Trappen svingte og sluttet bent foran et tverskibs skot
som skar hytten i to. Den forreste del dannet et forraadsrum og
indeholdt desuten kieplads for kokken, efter det Nares mente, og
andenstyrmand. Den bakre del hadde tre rum, i midten hovedkahytten,
paa bakbord side styrmandens lugar og paa styrbord side kapteinens.
Kahytten var mrk, for fuglene hadde dkket skylightet med sit sl;
her lugtet stramt og muggent, og her var tykt av fluer som ustanselig
slog os i ansigtet. Jeg undret mig over hvorledes de hadde fundet
vei til Midway Reef; et skib maatte ha bragt dem hit, og det for
lnge siden, for antallet var uendelig. Paa gulvet var der et rot
av klr, bker, nautiske instrumenter, alslags pynt og saadant kram
som der kan velte ut av sjmandskister efter en lang tur eller ved
en pludselig leilighet. Det var underlig at staa her i denne mrke
kahyt, saa nr brndingens torden og fuglenes vilde skrik, og rre
ved saa mange ting som andre mennesker hadde eiet og baaret paa
sine varme legemer -- gamle underklr, pyjamas, lerretsdragter,
sydvester, lodsjakker, lugteflasker, broderte skjorter, silketrier
-- klr for nattevakten tilsjs eller for dagen paa hotelverandaen
iland, og mellem alt dette ogsaa bker, cigarer, fantasipiper, tobak,
mange nkler, en rusten pistol og en masse billige kuriositeter fra
stasien.

Saa vendte vi os til bordet som stod dkket. Der var matrester igjen
-- et glas marmelade, kaffegrums i muggerne, brd, en boks kondensert
melk, og nogen ting som vi ikke kunde bestemme. Bordduken, oprindelig
rd, hadde en mrkebrun flek ved kapteinens plads, iensynlig av
kaffe. Paa den anden kant var den brettet tilbake, og der stod et
blkhus og skrivesaker paa det bare bord. Rundt bordet stod endel
stoler uten orden, som om mndene var blit frdige med at spise og
hadde sittet og rkt og pratet. En stol laa istykkerslaat paa gulvet.

"Se! De frte ind loggen," sa Nares og pekte paa blkhuset.
"Overrumplet som sedvanlig. Gad vite om nogensinde en kaptein som har
forlist, har hat sin logbok  jour? Som regel har han en maaned at ta
ind. For en almindelig lurvet engelskmand!" tilfiet han foragtelig.
"Marmelade -- og ristet brd til gammeln! For nogen griser!"

Der var noget i denne kritik over de fravrende som sttte mig.
Jeg hadde sandelig ikke nogen sympati for kaptein Trent og hans
forsvundne folk; men synet av denne forlatte kahyt gjorde mig trist.
At menneskers arbeide dr er likesaavel srgelig som menneskenes egen
dd, og jeg hadde en uvilkaarlig og meningsls flelse av at der var
hndt noget tragisk her.

"Jeg blir syk av dette," sa jeg. "La os komme paa dk og puste ut."

Kapteinen nikket. "Her _er_ ensomt," sa han.

Da vi kom paa dk, var solen allerede nede, og det skumret.

"Rr ikke det, din tosk!" ropte kapteinen til en av matroserne som
drak av vandtanken. "Det vandet er raattent."

"Undskyld," svarte manden. "Det smaker ganske friskt."

"La mig se," sa Nares, og han tok sen og holdt den til munden. "Ja,
det er godt. Det maa ha raatnet og saa blit friskt igjen. Noksaa
rart, Dodd, hvad? Skjnt jeg har set det samme paa en Kap Horner."

Der var noget i hans stemme som fik mig til at se ham ind i ansigtet.
Han lftet sig paa trne for at se sig om paa skibet, og hans uttryk
var nysgjerrig og ophidset.

"De tror ikke selv hvad De sier," brt jeg ut.

"Aa, De kan ikke vite hvad jeg gjr!" svarte han. "Den ting er slet
ikke umulig. Men det er noget andet som jeg ikke rigtig forstaar.
Naa, frem med haandspakene, og la os se hvad slags vand der er i
lagunen."

Snart ld pumpernes raslende mislyd, og strmme av ildelugtende vand
flommet over dkket og skar dale i den seige guano. Nares lnte sig
mot rkken og saa forskende paa vandet fra skibets buk, som om det
hadde en srlig interesse for ham.

"Hvad er i veien?" spurte jeg.

"Jeg skal si Dem det straks," svarte han. "Men frst noget andet. Ser
De de baatene der, en paa hytten og de to paa siderne? Naa, hvor er
den baaten som Trent laaret da han mistet matroserne?"

"Han fik den vel ombord igjen," sa jeg.

"Og hvorfor da?" svarte kapteinen.

"Saa maa det ha vret en anden," foreslog jeg.

"Her kan ha vret n paa storluken, det vil jeg ikke negte,"
indrmmet Nares, "men jeg skjnner ikke hvad de skulde bruke den til,
hvis det ikke var til at gaa ut med i maaneskinsntter og spille paa
trkspil."

"Men det betyr da ikke stort," sa jeg.

"Kanske ikke," sa han og saa over skulderen bort paa spygattene.

"Og hvor lnge skal vi holde paa der," spurte jeg. "Vi pumper jo
simpelthen lagunen op. Kaptein Trent sa selv at den var sunket og var
fuld av vand forut."

"Gjorde han det?" sa Nares trt. Og nsten mens han talte, slurpet
pumperne, slurpet igjen, og folkene kastet stngerne fra sig. "Hvad
faar De ut av det?" spurte han. "Nu skal jeg fortlle Dem noget
Dodd," fortsatte han dmpet; "dette skib er likesaa helt som ~Norah
Creina~. Jeg hadde en anelse om det fr vi kom ombord, og nu vet jeg
det."

"Det er ikke mulig!" brt jeg ut. "Hvad sier De da om Trent?"

"Ingenting. Jeg vet ikke om han er en lgner eller bare en gammel
kjrring. Jeg fortller bare faktum. Og jeg kan fortlle Dem litt
til," fortsatte han. "Jeg har selv sttt med dyptgaaende fartier, og
jeg skal si Dem, at da hun sttte frste gang og fr hun hadde lagt
sig fast, saa vilde syv-otte timers arbeide faat hende av, og det
maatte hver mand forstaa som har vret et par aar tilsjs."

Jeg holdt paa at rope hit, men Nares stanset mig. "La ikke de der
faa greie paa det!" sa han. "Tnk hvad De vil, men si ingenting."

Jeg saa mig rundt. Tusmrket gled over i kveld. Blinket av en
lanterne viste skonnertens plads et stykke borte. Vore mnd stod i en
klynge i kulen, og ansigterne paa dem blev oplyst av deres gldende
piper.

"Hvorfor fik ikke Trent den av?" spurte kapteinen. "Hvorfor prvde
han at kjpe den tilbake i Frisco for en saa fabelagtig sum, naar han
selv kunde seilet den hjem?"

"Kanske kjendte han ikke dens vrdi fr da."

"Jeg skulde nske vi kjendte vrdien nu," utbrt Nares. "Men jeg vil
ikke ta modet fra Dem. Det gjr mig ondt for Dem, Dodd, jeg vet hvor
nedslaaende dette maa vre, og det bedste jeg har at si, er at De kan
stole paa mig. Jeg har ikke brukt lang tid herned, og jeg skal gjre
hvad jeg kan."

Der var noget fast og venlig i hans stemme, og i nste ieblik gav
vi hverandre et haardt haandtryk.

"Vi skal nok klare det," sa han. "Vi er efterhvert blit gode venner,
De og jeg, og jeg skal ikke ta mindre i for det. Og la os nu faa
aftensmat."

Da vi hadde spist, rodde vi i straalende maaneskin ind til Middle
Brooks Island. en var omgit av en flat strandbred; midten var
overgrodd av tykt krat, hvor sjfuglene holdt til. Frst prvde vi at
trnge frem gjennem krattet, men det viste sig farlig at forstyrre
disse mngder av sovende sjfugl. Rederne sank, og eggene blev knust
under vore ftter, vinger slog os i ansigtet, neb truet vore ine, og
der var et redvende skrik.

"Vi faar gaa rundt langs stranden," sa Nares, da vi hadde gjort vort
tilbaketog.

Matroserne lette efter egg, saa der var ingen til at flge os. Vor
vei gik langs vandet. Paa den ene side hadde vi krattet, paa den
anden lagunens flate, hvor maanelyset laa som en bred sti, og bak
den linjen av de evige brndinger, skiftende mellem mrke og lys,
hvende sig hit og skraat faldende. Stranden var overstrdd med
vrakstumper og drivtmmer, der var to master fra kinesiske djunker og
agterstevnen av et europisk skib. Alt dette saa vi paa med en skygge
av angst og alvor, og vi talte om farerne paa havet og de skibbrudnes
skjbne. Paa denne stilfrdige maate kom vi over halvveis rundt en,
fra dens sydlige ende saa vi paa kort hold over til dens nabo; paa
hele den vestlige side gik vi i skygge av krattet, og kom saa ytterst
paa den anden ende igjen frem i maanelyset.

Omtrent en halv engelsk mil borte til hire laa skonnerten og gynget
svakt for ankrene. Omtrent en halv mil ned stranden viste et oprr
blandt fuglene os det sted hvor folkene endnu samlet egg. Og bent
foran os, i en liten indskjring av vandet, opdaget vi en baat som
laa hit og trt paa land.

Nares kastet sig tilbake i skyggen av buskene.

"Hvad dvelen er dette?" hvisket han.

"Trent?" sa jeg med bankende hjerte.

"Vi er nogen fordmte idioter som gik iland uten vaaben," sa han.
"Men jeg vil ha greie paa det der." I skyggen saa hans ansigt
nsten hvitt ut, og hans stemme rbet en sterk ophidselse. Han tok
signalpipen op av lommen. "Jeg kunde faa lyst til at spille en
melodi," sa han med barsk humor, satte den mellem tnderne og gik
aapent ut i maanelyset. Vi gik frem med rappe skridt og saa os rundt
hele tiden. Ikke et blad rrte sig, og da vi kom frem til baaten,
gav den tilstrkkelige beviser for at den hadde ligget her lnge.
Det var en atten fots hvalbaat av den almindelige type, forsynt med
aarer og tollepinder. To eller tre kvarttnder laa midt i baaten;
den ene av dem maatte vre aapnet, den stinket forfrdelig, og disse
tnder viste sig at bre samme New Zealands merke som kjtet ombord
paa vraket.

"Her er da baaten," sa jeg, "saa nu er en av Deres gaader blit
opklaret."

"Hm," sa han. Der var litt vand i bunden, og han bide sig og smakte
paa det.

"Ferskt," sa han. "Bare regnvand."

"Det har De ikke noget at si om?" spurte jeg.

"Nei," sa han.

"Naa, men hvad er det da som er galt?" ropte jeg.

"Aa," svarte han, "en hvalbaat, fem bunkeaarer og en tnde stinkende
flesk."

"Med andre ord, altsammen."

"Hr nu," nedlot han sig til at forklare, "jeg har slet ikke bruk
for en fjerde baat, men en baat av denne sort stter kronen paa det
hele. Jeg vil ikke si at typen ikke er almindelig paa dette farvand,
tvertimot, handelsskuterne paa erne bruker dem for brndingens
skyld. Men hvad skulde ~Flying Scud~ med den? En langfarer som gik
mellem store havne, Kalkutta, Rangun, Frisco, Kanton? Nei, det
skjnner jeg ikke."

Mens vi talte, stod vi og bide os over rlingen. Kapteinen var
nrmest baugen, og han lot fanglinen gli gjennem haanden. Med ett
halte han linen til sig og stirret og stirret paa enden av den.

"Noget galt med den?" spurte jeg.

"Vet De, Dodd," sa han med en underlig stemme, "at denne fanglinen er
skaaret av? En sjmand vil altid seise enden av et taug, men dette er
skaaret tvert av med det kolde staal. Det her maa ikke folkene se,"
tilfiet han. "Vent litt til jeg faar gjort det istand saa det blir
naturlig."

"Og hvad tror De altsammen betyr?" spurte jeg.

"Det betyr n ting," sa han. "Det betyr at Trent var en lgner. Jeg
tror at ~Flying Scuds~ historie var mere broget end han gav den ut
for."

En halv time efter laa hvalbaaten agterut for ~Norah Creina~, og
Nares og jeg skte vore kier, tause og meget forvirrede efter vore
sidste opdagelser.




OTTENDE KAPITEL.

Kahytten paa "Flying Scud".


Solen hadde ikke oplst morgenbanken, og lagunen, erne og
brndingernes mur som nu begyndte at minke, laa endnu klart farvet
av daggryets mrke gld, da vi igjen steg op paa ~Flying Scuds~ dk
-- Nares, jeg selv, styrmanden og to av matroserne -- med et dusin
blanke, nye kser for at gaa ls paa det sterke skib. Jeg tror vi
alle pustet glade ut; saa dypt ligger hos mennesket lysten til at
delgge, saa heftig kan jagten rive en med. Og det leketi vi skulde
slaa i stykker, var en langfarer, og den skjulte skat vi jaget, var
en stor formue.

Dkkene blev spylet, storluken lftet av og en enkelt talje
tilrigget, fr baaten kom med frokosten. Jeg var blit saa mistnksom
overfor vraket, at det hilig lettet mig at se ned i rummet og finde
at det var fuldt eller nsten fuldt av paatagelig ris, pakket efter
kinesisk skik i runde matter. Da vi hadde spist, vendte Johnson og
matroserne sig til lasten, mens Nares og jeg slog skylightet op og
gav os til at rumstere i kahytterne.

Jeg er ikke istand til at skildre disse dages arbeide i den rette
orden. I mindet har jeg en nattemare av slit, hete, hast og
forvirring, sveden strmmer som regn over ansigtet, rotterne piler
avsted, fra skibets bund staar der kvlende dunster, og kserne
hugger og splintrer.

Nares og jeg begyndte vore operationer med at flytte klr, stenti,
tepper, kjtbokser, kortsagt alle lse saker op fra kahytten og
stable dem i en haug rundt rattet. Derefter vendte vi os til
kapteinens rum paa styrbord side. Vi brukte uldtepperne som kurv
og sendte op bker, instrumenter og klr for at ke vor dynge paa
dkket. Saa la Nares sig ned paa hnder og ftter og begyndte
at grave frem under sengen. Den ene kasse efter den anden med
manilla-cigarer lnnet ham. Jeg aapnet en av kasserne og halshugget
cigarbundtene, men forgjves -- intet hemmelig opiumsgjemme opmuntret
mig til at fortstte.

"Jeg tnker jeg har det nu!" ropte Nares, og da jeg snudde mig, saa
jeg at han hadde trukket frem en svr jernkasse som var fstet til
skottet med kjede og hngelaas. Paa den stirret han nu, ikke med den
triumf som ieblikkelig flammet i mit bryst, men med et litt taapelig
forundret uttryk.

"Ved Gud, nu har vi det!" ropte jeg.

"La os frst se hvad det er," sa han trt. Han lempet kassen paa
siden og slog laasen op med nogen kseslag. Jeg kastet mig ned ved
siden av ham, da han igjen stillet kassen med bunden ned og lftet
lokket. Jeg kan ikke si hvad jeg ventet; for en million i diamanter
vilde kanske ha tilfredsstillet mig; mine kinder brndte, mit hjerte
hamret som det vilde briste, og se der! saa tok han op en bunke
papirer og en checkbok av den almindelige sort. Jeg snappet efter
bunken for at se hvad der laa under, men kapteinens haand faldt tungt
og haardt paa min.

"Stop der!" sa han ikke uvenlig, "orden i tingene!"

Og han lp gjennem papirerne med et alvorlig ansigt og hadde vist
glemt mig og min utaalmodighet; for da han var frdig, sat han en
stund og tnkte, plystret et par stumper, bandt saa papirerne sammen
igjen, og frst da tok han bundten op.

Jeg saa en cigarkasse, ombundet med noget fiskesnre, og fire fete
lerretsposer. Nares skar snret av og aapnet kassen. Den var omtrent
halvfuld av guldmynter.

"Og poserne?" hvisket jeg.

Kapteinen rispet dem op en efter en, og en strm av slvpenger raslet
ned paa kassens rustne bund. Uten et ord satte han sig til at tlle
guldet.

"Hvad er dette?" spurte jeg.

"Skibets penger," svarte han og fortsatte umedgjrlig sit arbeide.

"Skibets penger?" gjentok jeg. "Og der er checkboken til at trkke
paa rederne? Og det har Trent glemt efter sig?"

"Han har vel det," sa Nares barskt, og jeg opgav at si mere fr han
var frdig.

Det blev tre hundrede og otte og sytti pund sterling, omtrent nitten
pund av det i slv; alt dette la vi igjen ned i kassen.

"Og hvad mener De om dette?" spurte jeg.

"De har set noget av det underlige i denne historie, Dodd," svarte
han, "men ikke det hele. Det er mynten som forvirrer Dem; men det
som jeg ikke forstaar, er papirerne. Vet De at kapteinen paa et skib
har ansvaret for alle kontanter, han gir forskud, mottar fragt og
passagerpenger og tar paa kredit i hver havn! Alt dette gjr han
som rederens betroede agent, og han beviser sin rlighet med de
kvitterte regninger. Jeg skal si Dem at kapteinen paa et skib fr
glemmer sig selv igjen, end han glemmer disse regninger som borger
for hans karakter. Jeg har kjendt mnd som druknet under forsket paa
at redde dem -- daarlige karer ogsaa, men slik er frerens re. Og
denne kaptein Trent som hadde god tid, og som ikke var truet av noget
vrre end en fri hjemreise paa et britisk orlogsskib, han har lagt
altsammen igjen. Jeg vil ikke bruke for sterke uttryk, siden faktum
taler mot mig, men det hele er umulig."

Snart efter kom middagen over til os, og vi spiste paa dk i barsk
taushet. Hver sat for sig og grublet for at finde en lsning paa de
mange gaader. Jeg kom til at tnke paa den frste gang jeg hadde set
kaptein Trent. Scenen i saloonen stod igjen levende for mig, jeg
stirret igjen ind i kanakaens ine.

"n ting er da sikker!" ropte jeg og reiste mig. "Det er den
kanakaen jeg saa paa baren sammen med Trent, han som aviserne og
hyrekontrakten gjorde til en kineser. Jeg vil lete gjennem sakerne
hans og slaa det fast."

"Vel", sa Nares, "jeg vil hvile litt til."

Vi hadde endnu ikke vret i den forreste lugar, der hvor Nares
mente at styrmanden og kokken hadde holdt til. Dit gik jeg. Rummet
var nsten bart; nogen faa fotografier var stiftet paa vggen; en
enkelt kiste var der, aapen og, som alle de andre, plyndret. Endel
toshillings romaner viste at den maatte ha tilhrt en europer. Det
var altsaa klart at kokken ikke hadde sovet agter, og jeg maatte lete
andensteds.

Folkene hadde revet ned rederne og skrmt fuglene ut av kabyssen, saa
jeg kunde komme ind uten motstand. Rummet var flt, ildelugtende og
fuldt av fluer. I den inderste krok fandt jeg en pyntelig kiste av
kamfertr, beslaat med messing, en slik som kinesere, sjmnd og alle
folkeslag som farer paa Stillehavet, elsker hit. Av dens ydre kunde
jeg ikke trkke nogen slutning, og underlig nok var det indre skjult.
Alle de andre kister hadde staat aapne og indholdet vret strdd
omkring; det samme saa vi senere i folkenes rum; men denne kiste av
kamfertr var baade lukket og laaset.

Jeg slog den op med en ks og dukket som en toldbetjent mine hnder
ned i indholdet. Frst grov jeg rundt i lin og uld, saa fandt jeg
silke og trak frem endel strimler dkket med mystiske bokstaver. Og
de avgjorde sprsmaalet, for jeg saa at det var en slags sengeforhng
som er yndet hos de lavere klasser i Kina. Der manglet heller ikke
andre vidnesbyrd, for eksempel en natdragt av et usedvanlig mnster,
en trestrenget kinesisk violin, et silkelommetrkl fuldt av rtter
og urter, og et pyntelig apparat til at rke opium tillikemed en
rundelig forsyning av denne gift. Kokken hadde altsaa vret kineser,
men i saa fald, hvem var Jos. Amalu? Eller hadde Jos. stjaalet
kisten, fr han hyret sig under falsk navn og hjemsted? Det var
mulig, men som en lsning frte det mig bare ind i en endda mrkere
forvirring. For hvorfor var denne kiste blit overset, dengang de
andre blev tmt eller flyttet?

"Naa, hvorledes er det gaat Dem?" spurte kapteinen, og hans stemme og
farven i hans ansigt fortalte mig at jeg ikke hadde vret alene om at
gjre opdagelser.

"Jeg har fundet en kinesers kiste i kabyssen," sa jeg, "og fyren har
ikke engang tat sin opium med."

"Saa?" sa Nares rolig. "Kast saa inene paa det der og tilstaa at De
er slaat!" Og med et mgtig sving bredte han ut paa dkket et par
aviser.

Jeg stirret slvt paa dem.

"Ser De ikke, Dodd!" ropte kapteinen skarpt og frte en skidden
tommelfinger langs titelen. "~Sydney Morning Herald~, 26. november,
kan De forklare det?" ropte han med stigende kraft. "Tretten dage
efter at dette nummer var utkommet i Sydney, lettet skuten anker i
Hongkong. Hvorledes kom ~Sydney Morning Herald~ til Hongkong paa
tretten dager? Trent saa ikke land, og han talte ikke med noget skib
fr han kom hit. Altsaa maa han ha faat avisen her eller i Hongkong.
Jeg lar Dem vlge!" ropte han og sank ned paa dyngen av klr, som om
han var trt av hele livet.

"Hvor fandt De dem?" spurte jeg. "I den sorte kufferten der?"

"Akkurat," sa han. "De behver ikke at bry Dem med den. Der er ikke
andet end en blyant og en gammel kniv."

Jeg saa allikevel ned i kufferten og det med godt utbytte.

"Enhver har sit fag, kaptein," sa jeg. "De er sjmand, og De har git
mig en mngde vink; men jeg er kunstner, og tillat mig at fortlle
Dem at dette er likesaa underlig som alt det andre. Kniven er en
paletkniv, blyanten en Winsor og Newton, en B B B. En paletkniv og en
B B B paa en lastebrig, det er mot naturens love."

"Det kunde gjre en hund gal," sa Nares.

"Og den er brukt av en kunstner," sa jeg. "Se hvorledes den er
spidset -- ikke til at skrive med. En kunstner, og bent fra Sydney.
Hvorledes faar De ham hit?"

"Det er naturlig nok," svarte Nares. "De kablet ham hit forat han
skulde illustrere denne rverromanen."

Vi sat tause en stund.

"Kaptein," sa jeg tilslut, "der er noget fandens fordgtig ved denne
briggen. De har jo vret tilsjs en god del av Deres liv, De maa ha
set og hrt noget av hvert. Naa, hvad er dette? Er det assuranse, er
det sjrveri? Hvad kan det bety?"

"Ja, Dodd", svarte Nares, "De har ret i at jeg har vret tilsjs
strsteparten av mit liv. Og jeg kjender mange maater at vri sig frem
paa for en urlig kaptein. Men ingen av dem har det mindste gran at
gjre med Trent. Hele denne greien med Trent er aldeles vetls, det
er bort i natten altsammen, en idiotisk drm. Det gaar ikke slik for
sig med skibe som landkrabber tror. En bermt skuespillerinde reiser
ikke mere offentlig end et skib, blir heller ikke mere interviewet,
eller mere snytt, eller mere efterrendt av alle slags vimsepettere
med messingknapper. Og skibet har noget at tape, det har kapital, og
skuespillerinden bare karakter -- hvis hun har det. Alle havne verden
rundt er fulde av folk som staar frdige til at sparke kapteinen ind
i bodsfngslet, hvis han ikke er saa blank som en dollar og saa rlig
som morgenstjernen. Og hvad Lloyds angaar, som holder vakt i hver
krok av de tre verdenshave, og assuranse-iglerne og konsulerne, det
kan De bare forstaa ved at tnke Dem en grnskolling med et hundrede
og femti detektiver efter sig."

"Men paa sjen?" sa jeg.

"De skjnner da ingenting," sa kapteinen. "Hvad nytter det til --
paa sjen? De maa jo ind til en havn, De kan ikke bli til evighet
ute paa sjen. Nei, ~Flying Scud~ er bare sludder; hvis denne greien
har nogen mening, saa er den ihvertfald ikke til at fatte for en
menneskelig hjerne. Jeg stemmer for at bruke kserne mere og prate
mindre", sa han og reiste sig. "Der er vel endda endel idioti igjen
paa denne fnomenale briggen."

Men det viste sig at vi var frdige med vore opdagelser for den
dag, og vi forlot briggen ved solnedgang like saa kloke som fr.
Det bedste av byttet -- bker, instrumenter, papirer, silketi,
kuriositeter -- tok vi med os i et uldteppe, og da vi hadde spist, og
bordet var ryddet, og Johnson sat ved et trist parti cribbage mellem
sin hire og venstre haand, saa tmte kapteinen og jeg vort uldteppe
ut paa gulvet og begyndte at gjennemgaa byttet.

Frst tok vi bkerne for os. Der var temmelig mange av dem for en
slik lasteskute at vre. Officererne paa ~Flying Scud~ hadde et helt
litet bibliotek av fagverker og skjnliteratur. Der var Findlays
fem "directories", alle gjennemrablet med rettelser og tilfielser,
der var endel navigationsbker, en signalcode og en orangefarvet
bok utgit av admiralitetet, "erne i det stlige Stillehav", bind
III, som efter aarstallet maatte vre den sidste autoritet, og
som viste merker av flittig bruk. Et bind av Macaulays "Essays"
og en shillings-Shakespeare, endel romaner, Miss Braddon, Walter
Scott, Auerbachs "Auf der Hhe" paa tysk, og en slump godtkjps
detektivfortllinger utgjorde resten av biblioteket.

"Denne admiralitets-manden gir et deilig billede av en vor,"
bemerket Nares, som hadde slaat op Midway Island. "Han sier ikke
stort om tristheten, men en ser at han kjender stedet."

"Kaptein," ropte jeg, "der rrer De ved endda en underlig ting i
denne idiotiske historien. Se her," fortsatte jeg ivrig og trak op av
lommen en krllet stump av den ~Daily Occidental~ som jeg hadde arvet
efter Jim. "Midway Island, hvor han efter en feilagtig oplysning i
Hoyt's North Pacific Directory ventet at finde o. s. v., staar her.
Hvor er Hoyt?"

"La os se paa det," sa Nares. "Jeg har den boken selv." Han tok den
ned fra hylden i sin kie, bladet frem til Midway Island og lste
hit. Der stod uttrykkelig at Pacific Mail Company var ifrd med at
oprette et depot her, og at de allerede hadde en station paa en.

"Hvem kan ha git en slik oplysning," sa Nares.

"Da kan en ikke dadle Trent. Vrre lgn har jeg aldrig vret ute for,
det er som et prsidentvalg."

"Det er Deres Hoyt," sa jeg, "et pent, nyt exemplar. Men si mig, hvor
er Trents Hoyt?"

"Han tok den med sig," klukket Nares; "han lot alt andet ligge,
regninger og penger og hele greien; men noget maatte han ta med, for
ellers vilde det tat sig rart ut paa ~Tempest~. Hurra, sier han saa,
jeg tar Hoyt."

"Og har det ikke faldt Dem ind," fortsatte jeg, "at alverdens
Hoyter ikke kunde narret Trent, siden han hadde den der rde
admiralitetsboken, en senere og officiel publikation, som endda
behandler Midway Island meget utfrlig."

"Det staar fast!" ropte Nares. "Hoyt har han fundet frem i San
Francisco, der han skulde bortforklare hvorfor han egentlig gik hit
med skibet. Det ser ut som han gik hit med hensigt. Hvad? Men det
stemmer ikke med den hseblsingen paa auktionen. Det er det gale med
denne historie. Vi kan lage et halvt dusin teorier som passer for
seksti-sytti procent av den, men naar de er frdige, saa hnger der
altid en favn eller to av lst taug paa den andre enden."

Blandt papirerne var der litet av interesse. Men saa kom der et
fotografi som overgik alle de andre opdagelser.

"De er ikke pene, hvad, Dodd?" sa Nares og rakte mig billedet.

"Hvem?" spurte jeg.

"Trent og mandskapet," sa han. "Det er et historisk billede av
banden."

Jeg holdt kortet mot lyset uten stor nysgjerrighet; jeg hadde set
kaptein Trent engang og nret ikke noget nske om at se ham igjen.
Det var et fotografi av briggens dk, med matroserne samlet i kulen,
officererne paa hytten. Nedenunder var skrevet: "Briggen ~Flying
Scud~, Rangun", og en dato, og over hver enkelt av mndene stod hans
navn.

Jeg saa paa det, og pludselig dirret jeg i hele kroppen, svn og
trthet veg fra mine ine, likesom taaken letter i kanalen, og med
gispende forundring saa jeg den fotografiske fremstilling av en
flok fremmede. "I. Trent, frer" verst paa kortet viste mig en
liten spids mand med buskede ienbryn og hvidt helskjeg, kldt i
diplomatfrakke og hvite benklr, med en blomst i knaphullet, den
skjeggede hake stukket frem og munden fast lukket. Der var ikke meget
av en sjmand i hans ydre, men nok av pedanten, en tr, niagtig mand
som kunde gaa for presten i en streng sekt, og hvad han saa ellers
var, kaptein Trent fra San Francisco var han ikke. Ogsaa hans mnd
var allesammen nye for mig; kokken, en umiskjendelig kineser i sin
karakteristiske dragt, stod for sig selv paa hyttetrappen. Men med
strst nysgjerrighet vendte jeg mig kanske til den mand som blev
kaldt "E. Goddedaal, frstestyrmand." Han som jeg aldrig hadde set,
han var kanske identisk, han kunde vre nkkelen og kilden til hele
mysteriet, og jeg forsket hans trk med en detektivs ine. Han var
hi og svr, tilsyneladende lys som en viking, hans haar stod i vilde
krller rundt hodet, og to umaadelige bakkenbarter sprang frem fra
hans kinder likesom hugtnderne paa et kjmpedyr. Med dette mandige
utstyr og den trodsige holdning kom uttrykket i hans ansigt daarlig
overens. Det var heftig, heroisk og kvindagtig. Jeg tnkte mig at han
var sentimental; det vilde ikke undret mig at se ham graate.

Jeg lette frem min skissebok og fandt tegningen av kaptein Trent og
de overlevende fra den britiske brig ~Flying Scud~ paa baren i San
Francisco.

"Nares," sa jeg, "jeg har fortalt Dem hvorledes jeg frst saa kaptein
Trent paa den saloonen i Frisco, hvorledes han kom med sine mnd,
blandt dem en kanaka med en kanarifugl i bur, og hvorledes jeg siden
saa ham paa auktionen, ddelig rd og likesaa forundret som alle
andre, da budene fli tilveirs. Nuvel," sa jeg, "der er den mand som
jeg saa der" -- og jeg la skissen foran ham -- "der er Trent fra San
Francisco og der er hans tre mnd. Kan De finde nogen av dem paa
fotografiet, saa skal jeg vre Dem meget forbunden."

Nares sammenlignet i taushet de to billeder. "Ja," sa han tilslut,
"dette letter endel, det klarner horisonten. Vi kunde ha gjettet
noget slikt efter den dobbelte forsyning av kister."

"Forklarer det noget?" spurte jeg.

"Det kunde forklare alt undtagen auktionen," svarte Nares. "Det
passer altsammen saa godt som et sammenlgningsspil, hvis De utelater
den maate som de folkene bd vraket op paa. Og der er vi kommet
til en stenmur. Men hvad det saa er for noget, Dodd, saa er det
ihvertfald noget dvelskap."

"Og ser ut som sjrveri," tilfiet jeg.

"Ser ut som hokuspokus!" ropte kapteinen. "Nei, De skal ikke indbilde
Dem noget. Deres eller mit hode er stort nok til at stte et navn paa
denne historien."




NIENDE KAPITEL.

"Flying Scuds" ladning.


Av vort arbeide i de flgende dager kan jeg bare gi en meget
summarisk fremstilling. Ruffen var stoppet med proviantkasser, rummet
var nsten fuldt av ris, i lasarettet var teen og silken stuvet.
Alt dette maatte vi grave ut, og det utgjorde bare en del av vort
arbeide. Rummet var overalt panelt; et stykke, hvor der kanske
engang hadde vret stuvet noget srlig mfindtlig last, hadde en
ekstra kldning av entoms bord, og i bunden var der mellem bjelkerne
et lst panel. Hver bjelke og hvert bord, selve tmmeret i skroget
kunde indeholde skjulestedet. Det var derfor ndvendig, efterhvert
som vi skred frem, at delgge en stor del av skibets indre hud og
utstyr, og at underske det som blev igjen, likesom doktoren naar han
lytter efter en lungesygdom. Kom der fra en bjelke eller et skot en
tvilsom lyd, saa maatte kserne til -- et frygtelig slit, som blev
rent drpende paa grund av al trraattenheten. Hver kveld saa et
dypere indhug i ~Flying Scuds~ ben, og hver kveld saa os like langt
fra maalet. I denne stadig nye skuffelse svigtet ikke modet mig, men
humret gik det ut med, og Nares blev ogsaa taus og grtten. Naar vi
hadde spist aftensmaten, sat vi en times tid og dset i kahytten. Vi
talte knapt et ord, og en fremmed vilde ha trodd at vi var uvenner,
men i virkeligheten vokste vor fortrolighet i dette arbeidets tause
kameratskap.

Alt fra begyndelsen av hadde det undret mig at finde folkene saa
villige paa kapteinens mindste ord. Jeg tr ikke si at de likte ham,
men jeg er viss paa at de beundret ham umaadelig. Et mildt ord fra
hans mund var hiere skattet end smiger og en halv dollar fra mig;
hvis han slappet litt paa sin vanlige strenge holdning, saa var
han straks omgit av smilende tjenstiver. Men selv denne frygt og
beundring for kapteinen svigtet os tilslut. Folkene gik trtte av
den haablse leting og det uendelige slit. De begyndte at skulke og
knurre. ieblikkelig faldt straffen over dem, og straffen ket igjen
knurringen. Fra dag til dag blev det vrre at holde dem til arbeidet,
og hvert ieblik flte vi nu deres uvilje.

Trods al forsigtighet visste hver mand ombord hvad vi lette efter,
og der var ogsaa lkket ut litt kjendskap til de motsigelser som saa
hilig hadde forbauset mig. Jeg kunde hre folkene avhandle kaptein
Trents karakter og fremstte forskjellige teorier om hvor opiumen
var gjemt. Folkene maatte ha lyttet til vore samtaler, og jeg fandt
derfor ikke nogen skam i til gjengjld at spionere paa dem. Da jeg
saaledes engang hadde hrt noget oprrsk snak, fik jeg et lykkelig
indfald. Jeg sov paa det den nat og forebragte det om morgenen.

"Kunde jeg ikke friske folkene op med en prmie?" sa jeg.

"Det er alle de mnd De har, og De er superkargoen," ld svaret.

For et menneske med kapteinens karakter var dette svar det samme som
ubetinget tilslutning, og mndene blev flgelig ropt agter. Aldrig
hadde kapteinen vist et mere truende ansigt. Alle trodde at en udaad
var blit opdaget, og at der skulde bli forkyndt en overraskende straf.

"Hr her!" slngte han til dem over skulderen, mens han gik op og
ned. "Hr. Dodd vil stte op en prmie for den mand som frst finder
opiumen. Der er to maater til at faa et sel i fart -- begge er gode
til sin tid; den ene er svepen og den andre er gulertter. Hr. Dodd
vil prve gulertterne. Hr nu, gutter" -- og her vendte han for
frste gang ansigtet mot dem -- "hvis den opiumen ikke er fundet om
fem dager, saa kan dere komme til mig efter svepen."

Han nikket til mig, og jeg tok traaden op. "Nu skal dere hre hvad
jeg tilbyr," sa jeg. "Jeg stter op et hundrede og femti dollars.
Hvis nogen selv finder stoffet, faar han alle pengene. Hvis nogen kan
stte os paa sporet av hvor vi skal lete, faar han et hundrede og fem
og tyve, og resten faar den mand som er saa heldig at trffe paa det.
Vi vil kalde det Pinkerton prisen, kaptein," tilfiet jeg med et smil.

"Hr her, folk," ropte kapteinen. "Jeg forhier denne jack-potten til
to hundrede og femti dollars i guld."

"Tak, kaptein," sa jeg, "det var vakkert gjort."

"Det var venlig ment," svarte han.

Dette tilbud blev ikke gjort til unytte. Folkene hadde knapt begyndt
at summe i sin overvldende forundring, fr den kinesiske kok traadte
frem med mange smil og buk.

"Kaptein," begyndte han, "jeg tjene 10 aar merikansk flaate, tjene
seks aar stuert postbaat. Vite meget."

"Oho!" sa Nares, "saa du vet meget? Hvorfor har du ikke visst noget
fr?"

"Jeg tnke snart prmie," svarte kokken med smilende vrdighet.

"Saa snak vk," sa kapteinen.

"Jeg se meget ris," sa kineseren. "Jeg tnke hele tiden, kanske meget
opium meget ris."

"Hvad sier De til det, Dodd?" spurte kapteinen. "Kanske har han ret,
for hvor kan stoffet ellers vre? Men hvis han ikke har ret, saa
delgger vi et hundrede og femti tons god ris uten nytte."

"La os bare gaa paa," sa jeg. "Risen er ingenting, den drar hverken
den ene eller den anden vei."

"Det ventet jeg av Dem," svarte Nares.

Saa tok vi fat paa den nye leting.

Rummet var nu nsten tmt. Matterne, som der gik firti av paa en
ton, fyldte nu kulen og bakken. Vi hadde altsaa seks tusen matter
at underske, et hundrede og femti tons vrdifuld fde at delgge.
Bevbnet med en stor kniv angrep hver mand stabelen fra sin kant,
flenget ind i den nrmeste matte, slet den op med hnderne og ste
risen ut paa dkket, hvor den flommet over, tilslut flt ned i
spygattene og nu og da spydde fra hullerne. Rundt om vraket, som
saaledes var blit forvandlet til et eventyrlig kornmagasin, svrmet
sjfuglene i myriader. Synet av saa meget mat gjorde dem forstyrret,
de hugget ned blandt os med redvende hse skrik, de basket mot
ansigterne vore, de snappet kornet mellem fingrene paa os. Mndene,
hvis hnder bldde efter disse overfald, vendte sig vildt til angrep,
de sttte sine kniver ind i fuglene, trak dem rde ut og tok igjen
fat paa at grave i risen, uten at nse de klodsede skabninger som
kjmpet og dde mellem vore ftter. Det var et merkelig billede -- de
svvende og dukkende fugler, de dde som farvet risen med sit blod,
spygattene som spydde brdkorn, mndene som hidset av guldjagten
slet, myrdet og skrek; over alt dette riggens hie labyrint og
Stillehavets straalende himmel. Hver mand slet i haabet om femti
dollars og jeg i mit haab om femti tusen. Ikke underlig da, om vi
vadet i blod og mat.

Ved titiden om formiddagen blev denne scene avbrutt. Nares, som netop
hadde flenget op en ny matte, drog frem og slynget ned i risen en
blikboks med papiromslag.

"Hvad er det!" ropte han.

Et skrik kom fra alle mand. I nste ieblik ropte de et hurra som
skrmte sjfuglene; de glemte sin egen skuffelse, de klynget sig
rundt kapteinen og grep med skjlvende hnder ind i rismatten. Boks
efter boks drog de ut, seks i alt, indpakket i papir, og papiret
hadde en paaskrift trykt med kinesiske bokstaver.

Nares vendte sig mot mig og tok min haand. "Jeg begyndte at tro at vi
aldrig skulde faa se denne dag," sa han. "Jeg lyknsker Dem, Dodd,
til at ha fuldfrt det."

Hans stemme rrte mig dypt, og da ogsaa Johnson og de andre mnd
trykket sig rundt mig for at gratulere, kom der taarer i mine ine.

"Dette er fem-taels bokser, godt og vel to pund," sa Nares og veiet
en av dem i haanden. "Si to hundrede og femti dollars i hver matte.
Gaa paa, gutter! Vi skal gjre hr. Dodd til millionr fr kveld."

Det var underlig at se hvor rasende vi gik ls. Mndene hadde
nu ingenting at vente; den blotte forestilling om store summer
inspirerte dem. Matterne blev flenget, og risen flt os til kns
i kulen, sveden randt ned i inene og blindet os, armene verket
pinefuldt, og dog minket ikke vor ild. Middagen kom; vi var for
trtte til at spise, for hse til at tale, og dog hadde vi knapt
spist, saa var vi paa ftterne igjen og grov i risen. Fr kveld var
der ikke en matte tilbake, og vi stod ansigt til ansigt med det
forblffende resultat.

Av alle de uforklarlige ting i ~Flying Scuds~ historie var dette mest
uforklarlig. Bare tyve av de seks tusen matter indeholdt opium, i
hver af dem fandt vi samme mngde, omtrent tolv pund, i alt to hundre
og firti pund. Efter den sidste notering i San Francisco blev opium
solgt for litt over tyve dollars pundet, men i Honolulu, hvor den var
forbudt, kunde man faa op til firti.

Naar man tok denne hie Honolulu-pris, saa var vrdien av opiumen
paa ~Flying Scud~ mindre end ti tusen dollars, mens den i San
Francisco bare gik op til omtrent fem tusen. Og femti tusen var
den pris som Jim og jeg hadde betalt. Og Bellairs vilde gaat endda
hiere! Der er ikke ord som kunde uttrykke min forbauselse.

Man kan indvende at vi endnu ikke var sikre. Der kunde vre et
skjulested til, og selv i den timen glemte vi det ikke. Aldrig har
et skib vret slik gjennemskt; dag efter dag grov vi med voksende
fortvilelse i briggens indvolde, vi hidset mndene op med lfter
og gaver; aften efter aften sat Nares og jeg ansigt til ansigt i
den trange kahyt og grublet over nye muligheter. Men resultatet var
urokkelig; i hele skibet blev der ikke andet av vrdi igjen end
tmmeret og kobbernaglerne. Vor sak var jammerfuldt klar. Vi hadde
betalt femti tusen, leiet skonnerten, betalt eventyrlige renter av
pengene, og hvis alt gik godt, saa kunde vi indvinde femten procent
av vort frste utlg. Vi var ikke bare fallit, vi var komiske
fallenter -- en sikker skive for haan paa gaten. Jeg haaber jeg bar
dette slag med en nogenlunde tapper mine; jeg hadde jo lnge forutset
utfaldet. Men tanken paa Jim og Mamie verket i mig som en fysisk
smerte, og jeg veg tilbake for samtale og kameratskap.

I denne sindstilstand var jeg, da kapteinen foreslog at vi skulde gaa
iland paa en. Jeg saa at han hadde noget at si, og frygtet bare for
at det kunde vre trst, for jeg orket saavidt at bre min grmmelse,
ikke at tale om andres sympati, og dog hadde jeg ikke andet valg end
at samtykke i hans forslag.

En stund gik vi tause langs bredden. Solskinnet var en flammeovn, den
stirrende sand og den skjrende lagune pinte vore ine; fugleskriket
og den fjerne dur av brnding dannet en vild symfoni.

"Jeg behver ikke at fortlle Dem at spillet er tapt?" spurte Nares.

"Nei," sa jeg.

"Jeg tnkte at gaa tilsjs imorgen," fortsatte han.

"Det bedste De kan gjre," sa jeg.

"Skal vi si Honolulu?" spurte han.

"La os holde os til programmet," brt jeg ut.

Der kom en ny taushet.

"Vi har vret gode venner, De og jeg, Dodd," begyndte Nares igjen med
nogen mie. "Vi har gjennemgaat slike ting som stter en mand paa
prve. Haardt arbeide har det vret, grundig motgang har vi mtt, og
nu er vi grundig slaat. Men hele tiden har der ikke vret et ondt ord
mellem os. Jeg sier ikke dette for at rose mig selv. Det er mit fag,
det er hvad jeg blir betalt for, hvad jeg har lrt. Men med Dem var
det en anden sak. Altsammen var nyt for Dem, og det gldet mig at
se, hvor tappert De gik ls og holdt ut dag efter dag. Og nu at se
hvorledes De har tat denne skuffelse! De maa la mig si Dem, Dodd, at
De har staat kjkt og mandig helt igjennem i denne tid og faat alle
til at like Dem og beundre Dem. De maa ogsaa la mig si at jeg har
tat mig likesaa nr av denne vrakhistorien som De; jeg har ondt for
at puste, naar jeg tnker paa at vi er slaat, og hvis jeg trodde det
nyttet at vente, saa skulde jeg ligge her til vi sultet ihjel."

Jeg prvde forgjves at takke ham for disse elskvrdige ord.

"Jeg tok Dem ikke med iland for at hre ros," avbrt han mig. "Vi
forstaar hverandre nu. Det jeg vilde tale om, er mere vigtig. Hvad
skal vi gjre med ~Flying Scud~ og rver-romanen?"

"Det har jeg virkelig ikke tnkt paa," sa jeg. "Jeg vil bare prve at
komme tilbunds i saken, og hvis den falske kaptein Trent er til at
finde paa jordens overflate, saa agter jeg at finde ham."

"Saa behver De bare at snakke," sa Nares. "De kan gi reporterne et
storartet kup, og jeg skal si Dem hvorledes det vil gaa. Historien
vil bli telegrafert og trykt med svre overskrifter og pyntet op,
og den vil trffe den falske kaptein Trent paa en meksikansk bar og
slaa overende den falske Goddedaal i en krok ensteds ved Nordsjen
og spnde benene under Hardy og Brown i en matroskneipe i Greenock.
Aa, der er ikke tvil om at De kan faa et regulrt familieopgjr.
Sprsmaalet er bare om De virkelig nsker det."

"Jeg nsker bare n ting," sa jeg. "Det er at jeg ikke vil gjre mig
selv og Pinkerton offentlig til nar: saa moralsk -- og smugler opium;
nogen fordmte idioter -- betaler femti tusen for katten i skken."

"Javist kan det delgge Dem set fra et forretningsstandpunkt,"
indrmmet kapteinen. "Men hvad vil De gjre? Her ligger noget fanteri
under, men se, hvis vi traf over truppen, saa vilde de fornemste av
artisterne smyge sig vk med pengene i haandkufferten, og De fik bare
samlet en flok gamle faarehoder av nogen sjulker som bare kjendte
den ene side av forretningen. Husk, de stakkars djvlene maa gaa dit
det blir sagt dem, og hvis De rusker op i denne greien, saa kan De by
ti mot en paa at det blir de uskyldige som faar svi for den. Det var
en anden sak hvis vi skjnte operationen, men det gjr vi ikke, ser
De; der er en god slump rare kroker i livet, og mit raad er at la den
forbandede floken begrave sig selv."

"De taler som om vi hadde det i vor magt," indvendte jeg.

"Og det har vi," sa han.

"End folkene vore?" spurte jeg. "De vet altfor meget, og hvem kan
holde dem fra at snakke?"

"Det kan en boardingmaster," svarte Nares. "De drikker sig fra vettet
frste kveld de er i land, og om morgenen krydser de med forskjellige
skibe ut av den gyldne port. Kan jeg ikke holde dem fra at snakke! De
behver ihvertfald ikke at snakke fr om seks maaneder, eller -- hvis
vi er heldige, og der ligger en hvalfanger frdig -- om tre aar. Og
til den tid er det en gammel historie."

"Er det ikke det som heter shanghaiing?" spurte jeg. "Jeg trodde det
hrte til i rverromaner."

"Aa, rverromanerne er rigtige nok," svarte kapteinen, "bare paa det
nr at hndelserne kommer tttere end i det virkelige liv."

"Og vi kan altsaa holde denne historie for os selv," sa jeg.

"Der er bare n person som kan sladre," sa kapteinen. "Skjnt jeg
tror ikke hun har noget igjen at fortlle."

"Hvem er _hun_?" spurte jeg.

"Gamla der," svarte han og pekte paa vraket. "Der kunde jo komme
nogen til denne gudsforlatte en, han kunde danse ind i det vraket,
hvor vi er blit gamle av at lete, og bukke sig og ta op netop den
ting som fortller hele hemmeligheten. De skurkene har delagt Dem og
Pinkerton, de har gjort mig graa med sine rebuser, men allikevel, her
er mange muligheter som jeg ikke bryr mig om at rote op i, og De maa
la mig stelle med gamla paa min egen vis."

"Vrsaagod," sa jeg. "Men, kaptein, der er noget De har glemt."

"Hvad er det?" spurte han.

"En falsk kaptein Trent, en falsk Goddedaal, et helt falskt mandskap
er reist hjem," sa jeg. "Hvis vi har ret, saa vil ingen av dem vise
sig der. Og tror De at en saadan omstndighet vil gaa stille forbi?"

"Sjmnd," sa kapteinen, "bare sjmnd! Reiste de sammen og til samme
sted, saa var det noget andet, men en til Hull, en til Sverige,
en til Clyden, en til Thames -- hvad er det? Ingenting nyt. Bare
n sjmand vk -- drukken eller druknet -- den rette slut for en
sjmand!" Der var en bitter klang i hans stemme.

Vi reiste os. "Har De lyst til at bli her en stund?" sa kapteinen.
"Jeg maa ombord, der er meget at gjre, fr vi gaar tilsjs. Jeg skal
sende baaten efter Dem ved spisetid."

Jeg tok med glde mot dette forslag. Som kapteinen hadde forstaat,
trngte jeg ensomhet. Jeg tnkte paa Jim, paa Mamie, paa vor tapte
formue og vore tapte haab, den mrke fremtid, og jeg sank saa dypt
i tristhet at jeg knapt merket hvor jeg gik. Tilfldet frte mine
skridt til en kant hvor der var litet fugl. Uten at bli forstyrret
naadde jeg til det hieste punkt av en, og her var det at en sidste
opdagelse igjen vkket mig til bevissthet.

Fra det flate sted hvor jeg stod, saa jeg ut over lagunen, revet og
mot den runde horisont. Nr mig hadde jeg ssteren, vraket, ~Norah
Creina~ og ~Norahs~ baat, som allerede kom indover. For solen stod
nu lavt og flammet over havet, og paa skonnerten steg der rk fra
kabyssen.

Derfor hadde jeg ikke tid til at underske min opdagelse niere,
skjnt den var baade rrende og fantasivkkende. Det jeg saa, var de
svarte kul efter et vrakbaal. Alle tegn tydet paa at det maatte ha
flammet hit og brndt i flere dager, og jeg saa straks for mig et
billede av en flok skibbrudne som uten hus i denne fortapte avkrok av
verden holdt sit signalbaal brndende. I nste ieblik naadde mig et
hallo fra baaten, jeg brt mig frem gjennem krattet og fuglesvrmene
og sa for altid, haaber jeg, farvel til den de .




TIENDE KAPITEL.

Honolulu.


Den sidste nat paa Midway fik jeg litet svn; om morgenen laa jeg
lnge og dset, og da jeg tilslut kom paa dk, gik skonnerten for
fulde seil gjennem indlpet og mot det aapne hav. Tt ved siden
rullet et vldig braat sig op langs revet med tordnende larm, og bak
os laa vraket og spydde rk i morgenluften. Hvirvlerne drev allerede
langt ned i l, flammerne glitret allerede i kahytsskylightet, og
de skrmte sjfugl hadde spredt sig over hele lagunen. Eftersom vi
fjernet os, stod flammerne fra ~Flying Scud~ hiere, og lnge efter
at vi hadde tapt Midway Island av syne, hang endnu rken i horisonten
likesom fra en damper langt borte. Men snart var heller ikke rken
at se, ~Norah Creina~ var igjen alene i den tomme verden av skyer
og vand, og det frste som brt horisontens linje, var elleve dager
efter de trre fjeld paa Oahu.

Siden har jeg ofte tnkt med glde paa at vi slik dela resterne av
~Flying Scud~. Nu var vrakets hemmelighet bjerget.

Frst ved daggry kom vi nr en. Vi holdt langs kysten, saa tt inde
som vi vaaget. Det var en frisk bris og skyfri himmel. Under farten
saa vi hele tiden de nkne fjeldsider og de forkrblede kokospalmer
paa den litt melankolske gruppe.

Vi krydset den dag frem og tilbake, og i mrket krp vi forsigtig
frem mot Pearl Locks, hvor jeg efter avtalen med Jim skulde mte
smuglerne. Natten var heldigvis mrk og sjen smul. Efter vore
instruktioner viste vi ikke noget lys paa dk, bare en rd lanterne
hang fra hver av kranbjelkerne et par fot over vandet. Vi satte
en utkik paa baugsprydet, en anden i tversalingerne, og alle mand
flokket sig forut for at speide efter ven og fiende. Nu var det
ieblik kommet da vi satte baade frihet og penger paa spil, og det
for en sum som var saa liten for en mand i min fortvilede stilling,
at jeg kunde ledd hit av bitterhet.

En stund saa vi ikke andet end fjeldenes mrke omrids, de indfdte
fiskeres fakler som glitret her og der utenfor stranden, og midt
foran os byen Honolulus lysvrimmel. Om en stund viste en rd stjerne
sig indenfor os, og den syntes at glide vuggende nrmere. Dette var
det avtalte signal, og vi skyndte os at vise svarsignalet, vi snket
et hvitt lys fra skansen, slukket de to andre, og la skonnerten bi.
Stjernen nrmet sig langsomt, lyden av aarer og av menneskestemmer
kom til os over vandet, og saa blev vi praiet:

"Er det herr Dodd?"

"Ja," svarte jeg. "Er Jim Pinkerton der?"

"Nei," svarte stemmen. "Men her er en av hans mnd, en som heter
Speedy."

"Det er mig, herr Dodd," tilfiet Speedy selv. "Jeg har breve til
Dem."

"Vel," svarte jeg. "Kom ombord og la mig se min post."

Flgelig gled en hvalbaat op langs siden, og tre mnd entret ombord.
Det var min gamle San Francisco ven Speedy, en liten vissen fyr som
het Sharpe, og en svr, rdmusset mand som saa frygtelig forranglet
ut, hans navn var Fowler.

"Vi har slette nyheter til Dem, herr Dodd," sa Fowler. "Deres Firma
er gaat fallit."

"Allerede!" brt jeg ut.

"Tja, folk syntes heller det var et under at Pinkerton holdt det
gaaende saa lnge. Vraket var for meget for deres kredit. En stor
forretning var det sikkert, men De hadde for litet kapital, og da
saa striden begyndte, saa maatte De gaa. Pinkerton greide sig fint
igjennem, syv procent til kreditorerne, litt kritik, men ingenting
at ta sig nr av, aviserne tok lemfldig paa ham ogsaa -- Jim hadde
vel sine forbindelser der. Det eneste gale er at hele denne ~Flying
Scud~ historien kom i bladene med alt det andre; i Honolulu er de
blit lysvaakne, og jo fr vi faar opiumen ind og dollarerne ut, des
bedre for os alle sammen."

"De maa undskylde mig, mine herrer," sa jeg. "Min ven, kapteinen her,
vil drikke et glas champagne med Dem, mens De venter; jeg maa lse
mine breve frst."

De knurret litt, og unegtelig saa al venting farlig ut; men de var
godmodige nok til at forstaa min uro og lot mig slippe op paa dk. I
lyset av en lanterne som jeg smuglet ind under rlingen, lste jeg
saa de motfaldne, ulykkelige og fortvilede breve fra Jim Pinkerton.

I det frste brev var han endnu saa modig at han nsket at slaas med
gyptens pyramider. Og Mamie holdt likesom Moses og Aron hans armer
op, naar han flte sig trt.

Allerede i det andet brev er sammenbruddet kommet. En stakkars
regning paa to hundrede dollars har sat en stopper for hans utstrakte
operationer, og han er blit krvet til ansvar for opimot to hundrede
og femti tusen. Men endnu er han fuld av arbeidslyst og viss paa at
der ihvertfald blir et pent utbytte til kreditorerne.

I det tredje brev er der ikke haab igjen. Aviserne har vret grusomme
mot ham, de har vret umenneskelige. Mamie daanet da hun fik rede paa
katastrofen.

Og saa det sidste brev. Jim er syk og nedbrutt. Han har tat en post
som kontorist, men er ute av stand til at regne tre tal sammen. Mamie
er blit maskinskriverske. Det er forbi med ham som forretningsmand,
han vil bare hvile ut. Ellers maa han d av sorg og elendighet. "Hvis
du finder noget paa vraket, saa stol paa Speedy, la ikke kreditorerne
faa fat i det. Jeg hjalp dig da du hadde det ondt, hjlp nu du mig.
Jeg vet at du ndig gjr dette som jeg foreslaar. Men husk at det
gjlder liv og dd for Jim Pinkerton."

Desuten var der en lgeattest som ld mistrstig nok.

Disse srgelige breve fra min ven, som fr hadde vret saa frisk
og freidig, gjorde naturligvis et dypt indtryk paa mig. Da jeg var
frdig med dem, stod jeg lnge og stirret ind mot Honolulu, mens jeg
grublet over hvad jeg kunde gjre og ikke gjre for Jim.

Jeg tnkte lnge frem og tilbake, og herrerne nede i kahytten fik
tid til at prve sin taalmodighet, fr jeg kom til nogen beslutning.
Det var galt nok at jeg hadde vret villig til at bli opiumssmugler.
Kunde jeg ogsaa bli bedrager? Nei, saa langt kunde jeg ikke gaa, selv
for min syke vens skyld. Da vilde jeg heller finde mig en stilling
og med min ln hjlpe ham til den ferie han trngte saa haardt. Men
nu var ogsaa smuglingen unyttig; hvorfor skulde jeg indlate mig paa
den risiko bare for at gavne vore kreditorer? Jeg gik altsaa ned i
kahytten for at gi herrerne den besked at de hadde umaket sig ombord
uten nytte. Jeg hadde ikke noget opium til dem.

Men da jeg kom ned og saa de utaalmodige ansigter og regnet ut
hvor lnge de hadde ventet, saa var jeg ikke mand for at la dem
gaa skuffet iland. Jeg flte mig langt fra del da jeg trods min
beslutning indlot mig med smuglerne, men jeg fik ihvertfald en
fornielig time. Fowler og Sharpe var begge umaadelig glgge; til at
begynde med gjorde de mig den re at tillgge mig sine egne udyder,
og fr de var frdige, saa de paa mig nsten med refrygt. Denne
ophiede stilling vandt jeg ved likefrem at fortlle sandheten og
ved oprigtig at vise min likegyldighet for utfaldet. Uten at tnke
paa det var jeg en stor diplomat. Da jeg for eksempel nvnte at jeg
bare hadde to hundrede og firti pund opium, saa vekslet smuglerne
megetsigende blikke som betydde: "Det er nok en farlig kar at ha med
at gjre!" Men da jeg skjdeslst foreslog fem og tredive dollars
pundet -- som en forbedring av deres tilbud om tyve -- og sluttet med
disse ord: "Hele saken interesserer mig forresten ikke. Vil De ikke
ha det for den pris, saa la vre, og fyld glassene" -- da hadde jeg
den usigelige glde at se Sharpe nugge advarende bort i Fowler, og at
se Fowler kvle det gemytlige tak som allerede stod paa hans lber,
og istedet stamme: "Nei, ikke mere vin, tak, herr Dodd!" Og dette
var ikke alt, men da handelen var sluttet med tredive dollars pundet
-- en fin liten forretning for mine kreditorer -- og vore venner
rodde sin vei i hvalbaaten, saa viste det sig at de undervurderte
lydens forplantning i stille vand, og jeg fik ogsaa den glde at hre
flgende vidnesbyrd:

"Det er en fulas, den Dodd," sa Sharpe.

Og Fowler svarte i bas: "Fanden om jeg skjnner meningen hans."

Saa blev vi igjen alene paa ~Norah Creina~, og hele den nat laa jeg
og tnkte paa vor ruin, paa min syke ven i San Francisco, paa den
mrke fremtid.

Utpaa morgenen sprang der op en frisk bris, som bar os triumferende
gjennem det vanskelige indlp til den lille havn. Jeg husker at jeg
la merke til et hornet udyr av et moderne krigsskib paa havnen, men
jeg var saa dypt nede i melankoli, at jeg ikke saa nrmere paa det.

Jeg hadde ogsaa knap tid. De herrer Sharpe og Fowler var kvelden fr
blit overtydet om at jeg var en lgner av frste rang; denne venlige
tro frte dem ombord ved frste leilighet for at tilby mig hjlp og
gjestfrihet. Jeg hadde forretninger at ordne, jeg trngte baade hjlp
og fornielser, jeg likte Fowler uten at vite hvorfor, og kortsagt,
jeg lot dem gjre med mig som de vilde. Da ingen kreditor blandet
sig ind, brukte jeg i fred den frste halvpart av dagen til sammen
med Sharpe at underske te- og silkemarkedet, spiste lunch med ham,
og blev ved firetiden overgit i Fowlers hnder. Denne herre eiet en
bungalow ute ved Waikikistranden. I selskap med endel ungdom fra
Honolulu tok jeg et sjbad, en rkke cocktails, en middag, og utover
natten poker og forskjellige slags spirituosa. At sitte til den lyse
morgen og tape sine penger til blek, beruset ungdom er en fornielse
som efter min mening blir overvurdert. Men i min sindsstemning den
nat var det mig en sand glde at gjre ende baade paa mine -- eller
mine kreditorers -- penger og paa Fowlers champagne. Om morgenen
vaaknet jeg med mild hodepine, og i et gunstig ieblik listet jeg mig
uten skrupler bort fra det stiende hus.

Det var sndag, saa jeg behvde ikke at tnke paa forretninger. Jeg
vendte mig mot stranden. En stund gik min vei mellem tykninger av
grnne tornetrr med nogen hus her og der. Jeg gik og forniet mig
over billeder fra de indfdtes liv: nkne barn og svin om hverandre,
en ung fyr som sov under et tr, en gammel herremand med briller som
sat og stavet i sin hawaijske bibel, det litt forstyrrende skue av en
dame som badet i en kilde, og glimtet av overdaadig farvede klr i
den dype skygge av husene. Saa fandt jeg en vei langs selve stranden;
paa den ene side hadde jeg den glitrende, brlende brnding og bugten
som skinte av mange seil, paa den andre steile, trre fjeld som steg
op mot krateret og den blaa himmel.

Jeg kom rundt en sving av stranden, og saa med ett signalstationen,
som laa paa den ytterste kant av et stup mot havet, utsat for
passatvindens hele kraft. Vindens og brndingens sti overdvet mine
skridt, saa jeg kom ind uten at bli hrt.

Det var to mennesker som jeg paa den maate overrasket, utkiksmanden
med grissent skjeg, hvasse sjmandsine og med et tydelig prg av
ensomt liv over sig, den andre en gjest, en gammelagtig, prkende
fyr i de britiske orlogsmatrosers praktiske tropedragt; han sat
paa bordet og rkte. Man bad mig elskvrdig komme ind, og snart
sat jeg og forniet mig over sjmandens snak. Han holdt paa med at
sammenligne engelske og amerikanske sjfolk, og han var alt ialt
glad for at han ikke var amerikaner, sa han. Det gjorde jo ikke mig
noget, og jeg tror endog at jeg glemte at forsvare mig, for mit blik
hadde forvildet sig til hans hat, og paa baandet lste jeg "H. M. S.
Tempest".

"Det var vist Deres skib som fandt mandskapet paa ~Flying Scud~?" sa
jeg.

"Det var det," sa han. "Og et svineheld var det for de guttene. Et
fordmt utrivelig sted, den Midway Island!"

"Jeg kommer netop derfra," sa jeg. "Det var mig som kjpte vraket."

"Det er Dem med den hvite skonnert?" sa han.

Jeg svarte ja. "Og naturligvis," fortsatte jeg, "er jeg noksaa optat
av hele historien, saa jeg skulde nske De vilde fortlle mig noget
om de mnd som blev reddet."

"Det gik slik til," sa han. "Vi hadde ordre til at gaa indom Midway
for at se efter skibbrudne, og vi hadde lpet distancen omtrent ut
dagen fr. Vi gik for halv fart hele natten og mente at vre fremme
ved middagstid, for gamle Tooths -- omforladelse, kapteinen -- likte
ikke det stedet om natten. Naa, der er en ekkel strm rundt Midway;
det vet De som har vret der, og den maa ha sat os nedover. Ved seks
slag, da vi skulde vret mange mil borte, saa var det en som saa et
seil, og hei og hallo, det var masterne paa en fuldrigget brig! Det
varte ikke lnge fr vi saa at den stod paa grund og hadde flagget
flyvende med unionen ned. Det brt stygt over revet, og vi la os godt
utenfor og sendte en baat ind. Jeg gik ikke med, stod bare og saa
paa, men det later til at de allesammen var saa medtat at de ikke
visste om de stod paa hodet eller paa benene. En av dem holdt paa
med at tute og med at vri hnderne sine. Trent kom frst, han hadde
en blodig klut om haanden. Jeg var saa nr ham som jeg nu er Dem, og
det skjnte jeg at der var ikke fillen igjen av ham -- pusten hans
skranglet i lungerne da han kom ned leideren. Og efter Trent kom
styrmanden."

"Goddedaal!" utbrt jeg.

"Det kaldte han sig ja, men ikke var det hans rigtige navn. Han var
en gentleman som hadde gaat paa maskerade. En av officererne vore
kjendte ham hjemmefra, han gaar bort til ham og strkker haanden
frem, og saa sier han: 'Hallo, Norrie, gamle ven!' sier han. Den
andre kom kjk og stram -- slik viser blodet sig. Men ikke fr hrte
han navnet sit, saa blev han saa hvit som dommedagen, han glor paa
Sebright som om han var et spkelse, og saa rullet han rent overende.
'Br ham ned i min lugar,' sier Sebright. 'Det er stakkars Norrie
Carthew,' sier han."

"Og hvordan -- hvordan var denne Carthew?" gispet jeg.

"Stuerten i officersmessen fortalte han hrte til en av de bedste
familier i England. Han kunde vret baronet."

"Men at se til?" rettet jeg ham.

"Omtrent som De eller jeg," var det umedgjrlige svar. "Ikke strre
at se til. Jeg visste ikke han var en gentleman, men jeg har jo ikke
set ham pudset op."

"Hvorledes det!" ropte jeg. "Aa ja, nu husker jeg; han var jo syk
hele veien til Frisco, ikke sandt?"

"Syk eller nedfor eller noget saant. Jeg tror nu han ikke hadde lyst
til at vise sig. Han holdt sig nede, og stuerten, som bar maten ind
til ham, fortalte at han spiste omtrent ingenting. I San Francisco
blev han hentet i land om natten. Men nu skal De hre. Hans bror var
nok dd, han som hadde godset. Denne hadde turet, saa han tilslut la
sig rent ut med forldrene. Ingen visste hvor han var drat hen. Og
her gik han og slet paa en handelsbrig, forliste paa Midway, og hadde
ikke andet for sig end en lang reise i aapen baat. Han kommer ombord
paa vort skib, og ved gud saa er han en stor godseier og kan sitte i
parlamentet imorgen om han vil! Det er bare naturlig at han holdt sig
gjemt, det vilde baade De og jeg gjort i hans sted."

"Kanske," sa jeg. "Men de andre saa De vel mere av?"

"Javist," sier han, "og ikke var der noget ondt i dem. Der var en
Hardy, en australier. Der var ingenting sludder med Hardy. Han hadde
eiet mange penger, og han var nu fant, og han tok det som det var.
Han hadde hjertet paa rette sted, og god skolegang hadde han faat,
han kunde baade fransk og latin som en indfdt."

"Fortalte de meget om vraket?" spurte jeg.

"Der var ikke stort at si," svarte han.

"Er herr Sebright ombord?"

"Han er iland idag," svarte matrosen. "Jeg bar en kuffert op til
hotellet for ham."

Jeg maatte tnke over alt dette som jeg ved et saa pudsig tilflde
hadde faat vite. Jeg sa derfor farvel og gik indover. Det hvirvlet
i hodet paa mig. Nu syntes jeg at jeg stod paa terskelen til hele
mysteriet. Jeg kjendte Dicksons virkelige navn -- det var Carthew;
og jeg visste hvor de penger kom fra som vi hadde kjmpet mot
paa auktionen -- de var en del av Carthews arv. I mit galleri av
illustrationer til vrakets historie hang der nu et nyt billede,
kanske det mest dramatiske av alle. Det viste mig dkket paa et
krigsskib i hin fjerne del av det vldige hav, officerer og matroser
stod som nysgjerrige tilskuere, og en mand av fornem slegt, en mand
som under falskt navn hadde seilet paa en handelsbrig, og nu var
reddet fra den yderste fare, faldt om som en okse ved den blotte lyd
av sit eget navn. Jeg tnkte paa min egen oplevelse i telefonen.
Denne Dickson, Goddedaal, Carthew maatte ha en meget flsom -- eller
en meget betynget samvittighet. Saa husket jeg det fotografi jeg
hadde fundet paa ~Flying Scud~. Netop en saadan mand kunde vre
istand til saadanne svakheter og kriser. Kanske stod denne Goddedaal
(eller Carthew) bak hele mysteriet.

n ting var selvsagt; jeg maatte tale med Sebright og doktoren. Jeg
gik tilbake og sa farvel til herr Fowler, gav mig paa vei til byen
og tilbragte resten av den dag med at slnge rundt paa hotellets
kjlige verandaer. Frst ved nitiden om kvelden blev min taalmodighet
belnnet.

"Der er den herre De har spurt efter," sa kelneren.

Jeg saa en mand som bevget sig overordentlig slapt og bar en
spaserstok med elegant mie.

"Jeg tror at jeg har den fornielse at tale med litnant Sebright,"
sa jeg.

"h, ja," svarte helten, "men h, jeg kjender Dem ikke, hvad?"

"Det var min hensigt at gjre Deres bekjendtskap," sa jeg meget
rolig; for uforskammethet kan jeg betale med samme mynt -- kanske
min eneste krigerske dyd. "Jeg er tilfldigvis i den stilling at jeg
kan gjre en av Deres venner en tjeneste eller ihvertfald gi ham en
kjrkommen underretning."

Det sidste var en tribut til min samvittighet. Jeg kunde ikke
indbilde mig selv at jeg hadde evne eller lyst til at gjre herr
Carthew nogen tjeneste, men jeg flte mig viss paa at det vilde glde
ham at hre at ~Flying Scud~ var brndt.

"Jeg vet ikke -- jeg -- jeg -- forstaar Dem ikke," stammet mit offer.
"Jeg har ingen venner i Honolulu, hvad?"

"Den ven jeg mener, er en engelskmand," svarte jeg. "Det er herr
Carthew, som De tok op paa Midway. Mit firma kjpte vraket, jeg
kommer netop tilbake efter at ha brutt det op, og der er noget som
jeg ndvendigvis maa underrette herr Carthew om. Jeg maa derfor be
Dem om hans adresse."

Man vil se hvor hurtig jeg hadde opgit alt haab om at interessere
den engelske bjrn. Han for sin part stod som paa glr, han skalv av
rdsel for at bli hngende i et tvilsomt bekjendtskap; jeg saa det,
og anslog ham til at vre et sky, slvt, forfngelig, uelskvrdig dyr
uten tilsvarende evne til at verge sig -- omtrent som en snegl som
har mistet sit hus, og jeg sluttet at han var villig til hvadsomhelst
for at slippe bort. Og ganske rigtig, et ieblik efter var han
flygtet og hadde efterlatt et ark papir med denne paaskrift:

                          ~Norris Carthew,
                            Stallbridge-le-Carthew,
                                        Dorset.~

Senere hadde jeg den fornielse at mte min motstander da han skulde
ned til sit skib, han gjorde mig den re saavidt at kjende mig igjen,
og hans hilsen var saa motbydelig tr at jeg ikke fik overtalt mig
selv til at se den eller svare paa den.

Men kan tnke sig hvor forundret jeg blev, da jeg en halv time efter
fik indbydelse fra ~Tempest~.

"Dear Sir," ld det, "vi interesserer os naturligvis alle for ~Flying
Scuds~ vrak, og da jeg nvnte at jeg hadde hat den fornielse at
gjre Deres bekjendtskap, blev der uttrykt et almindelig nske om at
De vilde komme og spise middag ombord. Det vil vre os alle en stor
glde" osv. osv., og billetten sluttet med en forsikring om at "J.
Lascelles Sebright" var min rbdige.

"Nei, herr Lascelles Sebright," tnkte jeg, "det er De ikke. De har
nvnt Deres eventyr, min ven, De har faat en liten tilrettevisning;
denne billet er blit diktert, og jeg blir indbudt (trods Deres
melankolske protest) ikke for at tale om ~Flying Scud~, men for at
la mig utspeide av nogen som har interesse for Carthew -- jeg vedder
det er doktoren. Og alt dette kommer av at De gav mig adressen."
Jeg svarte straks ja og tak, og til den fastsatte tid frte ~Norah
Creinas~ baat mig under ~Tempests~ kanoner.

I motstning til Sebright selv viste hans officerskamerater en
gutagtig interesse for min tur. Der blev talt meget om ~Flying Scud~,
hvorledes den var forlist, hvorledes jeg hadde fundet den, og om
veiret, ankerpladsen og strmmen rundt Midway Island. Carthew blev
flere ganger nvnt uten forlegenhet. Naar de fortalte mig litet om
manden, saa var det fordi de ikke hadde meget at fortlle. Hans
merkelige tilsynekomst hadde interessert dem, og de syntes synd
i ham fordi han var saa lnge syk. Jeg fik slet ikke det indtryk
at officererne prvde at undgaa dette emne; det var klart at de
simpelthen ikke hadde noget at skjule.

Alt saa naturlig ut; det var bare doktoren som jeg ikke var saa
sikker paa. Det var en hi, kantet, likefrem mand paa den gale side
av de femti, allerede graa. Han hadde en hvilels mund og buskede
ienbryn, talte sjelden, men da muntert, og hans store, tause latter
var smittende. Hvis Carthew hadde foregit sygdom -- og alt syntes at
peke i den retning -- saa var her den mand som visste alt -- eller
ihvertfald meget. Hans sterke, faste ansigt fortalte om en mand som
ikke vilde handle i uvidenhet og ikke lot sig fre bak lyset. Dette
ansigt rummet heller ikke blt medynk overfor forbryderen. Kortsagt,
han passet meget slet til den rolle jeg hadde git ham i mine teorier,
og forundring og nysgjerrighet kjmpet i mit sind.

Efter en pludselig impuls foregav jeg at vre uvel og bad doktoren om
at faa tale med ham.

"Der er ingenting i veien med mig, dr. Urquart," sa jeg da vi var
blit alene.

Han saa fast paa mig med sine graa ine, men han sa ingenting, bare
mumlet for sig selv og trak paa munden.

"Jeg nsker at tale med Dem om ~Flying Scud~ og Carthew," fortsatte
jeg. "De maa ha ventet det. Jeg er viss paa De vet alt, og De
forstaar jeg vet meget. Hvorledes skal vi stille os til hverandre, og
hvorledes skal jeg forholde mig overfor Carthew?"

"Jeg forstaar Dem ikke helt," svarte han efter en pause, tidde saa
litt igjen, "det er aanden jeg hentyder til, herr Dodd."

"Aanden i mine sprsmaal?" spurte jeg.

Han nikket.

"Jeg tror vi endnu misforstaar hverandre," sa jeg. "Det er netop
aanden som jeg spr om. Jeg har kjpt ~Flying Scud~ for en ruinerende
sum, det var Carthew som gjennem en agent bd mig op, og som flge
derav er jeg bankerot. Men selv om jeg ikke har fundet nogen formue
paa vraket, saa har jeg fundet umiskjendelige vidnesbyrd om urlig
frd. Husk min stilling, jeg er blit ruinert gjennem denne mand som
jeg aldrig har set, jeg kunde med rette nske hevn eller erstatning,
og De vil vel indrmme at jeg har midler til at tiltvinge mig begge
dele."

Han gjorde ikke tegn til at svare paa denne utfordring.

"Kan De da ikke forstaa," fortsatte jeg, "i hvilken aand jeg kommer
til en mand som ganske vist er inde i hemmeligheten, og spr ham
rlig og likefrem: Hvorledes skal jeg forholde mig overfor Carthew?"

"Jeg maa be Dem tale tydeligere," sa han.

"De hjlper mig ikke meget," svarte jeg. "Men prv om De kan forstaa
mig. Min samvittighet er ikke saa svrt fin, men jeg har dog
samvittighet. Carthew kan jeg faa tak paa, og jeg har paa ingen maate
lyst til at opgi en fordel, jeg er meget nysgjerrig efter at faa
vite alt. Men paa den anden side ynder jeg ikke forflgelser; De maa
tro at jeg ikke er den mand som vil gjre galt vrre eller velte nye
byrder paa den ulykkelige."

"Ja, jeg tror jeg forstaar Dem," sa han. "St at jeg gir Dem mit ord
paa at hvad der saa er hndt, saa var der undskyldninger -- sterke
undskyldninger, ja meget sterke?"

"Det vilde ha stor vegt for mig, doktor," svarte jeg.

"Jeg kan gaa videre," svarte han. "St at jeg eller De hadde vret
der. Efterat en viss begivenhet hadde fundet sted, saa er det et
stort sprsmaal hvad vi selv vilde gjort -- det er endog et sprsmaal
hvad vi kunde ha gjort. Eller ta mig. Jeg skal vre aapen mot Dem og
tilstaa at jeg kjender sammenhngen. De har kunnet gjette Dem til
hvorledes jeg med min kundskap har handlet. Efter min handlemaate maa
De prve at dmme om selve arten av den kundskap som jeg hverken har
lyst eller ret til at dele med Dem."

Jeg kan ikke gjengi den stride overbevisning og den sikre
dommerfasthet i dr. Urquarts tale. For den som ikke hrte ham, kan
det ta sig ut som han fodret mig med gaader, men jeg som hrte,
syntes at jeg hadde faat en lre og en kompliment.

"Jeg takker Dem," sa jeg, "jeg indser at De har sagt saa meget som
De kan, mere end jeg hadde ret til at vente. Jeg opfatter det som et
bevis paa tillid, og jeg skal gjre mig fortjent til den."

Jeg har aldrig siden mtt dr. Urquart; men han prget sig saa dypt i
mit minde at jeg synes jeg endnu ser ham. Og jeg hadde sandelig grund
til at huske manden, om saa bare for det han hadde fortalt mig nu.
Det var vanskelig at lage en teori som stemte med det jeg visste om
~Flying Scud~, men en teori, hvor helten kunde fortjene agtelse eller
ihvertfald medynk fra en mand som dr. Urquart, var det mig aldeles
umulig at stte sammen. Her sluttet da mine opdagelser. Jeg fik ikke
vite mere fr jeg fik vite alt.




ELLEVTE KAPITEL.

Krydsforhr og vrange svar.


Jeg har sagt meget ondt om San Francisco, men byen hevnet sig delt
da jeg kom tilbake. Aldrig har den hat en festligere maske; solen
skinte, luften var frisk og gylden, alle mennesker hadde blomster i
knaphullet og smil i ansigtet.

Mit maal var en styg og forfalden bygning i en sidegate. "Franklin
H. Dodge. Damptrykkeri" stod der paa faaden. I et stvet indelukke
paa kontoret sat Jim alene foran et bord. Han var srgelig forandret,
han saa baade syk og lurvet ut. Fr hadde han styrtet sig over dagens
arbeide som en hest over havren, og nu sat han her og stirret slvt
paa et regnskap, tygget paa sin pen og sukket tungt. Han var saa
fordypet i pinefulde tanker at han hverken hrte eller saa mig.

"Jim!" sa jeg tilslut.

"Loudon!" gispet han, hoppet op fra stolen og stod og skalv.

I nste ieblik var jeg over skranken, og vi gav hverandre haanden.

"Stakkars gamle ven!" utbrt jeg.

"Gudskelov at du er hjemme igjen!" hikstet han og klappet mig paa
skulderen.

"Jeg har ikke gode nyheter, Jim," sa jeg.

"Du er kommet -- det er den gode nyhet jeg trnger," svarte han. "Aa
som jeg har lngtet efter dig, Loudon!"

"Jeg kunde ikke gjre det du skrev om," sa jeg lavt. "Kreditorerne
har faat altsammen. Jeg kunde ikke gjre det."

"Hysj!" svarte Jim. "Jeg var gal da jeg skrev. Jeg kunde aldrig set
Mamie i ansigtet hvis vi hadde gjort det. Aa Loudon, du vet ingenting
om livet fr du kjender en saadan kvindes hjertensgodhet. Det er en
aabenbaring."

"Det var det jeg haabet at hre, Jim," sa jeg.

"Og ~Flying Scud~ var altsaa svindel. Jeg forstod ikke rigtig dit
brev, men det fandt jeg ut."

"Svindel er et mildt uttryk," sa jeg. "Kreditorerne vil aldrig tro at
vi har vret saa dumme. Og det minder mig om," sa jeg for at slippe
bort fra det emne, "hvorledes gik det med fallitten?"

"Du kan vre glad du var borte," svarte Jim og rystet paa hodet.
"Du kan vre glad du ikke saa aviserne. ~Occidental~ kaldte mig en
femterangs dumme-petter med vand i hodet. Og de andre, huf, Loudon.
Det var stygt mot en nygift mand. Men jeg strammet mig op med ~Flying
Scud~. Hvad fik du ialt ut av den? Jeg skjnner ikke rigtig den
historien."

"Dvelen om du gjr!" tnkte jeg for mig selv og sa hit: "Vi hadde
ikke held nogen av os. Jeg fik ikke mere end til at dkke de lpende
utgifter, og du rk overende straks. Hvorledes kom vi til at gaa saa
snart?"

"Aa, det skal vi snakke om siden," sa Jim og kastet sig. "Nu maa jeg
ta fat paa bkerne igjen. Du gjorde bedst i at gaa hjem til Mamie.
Hun venter dig utaalmodig. Hun betragter dig som en bror, Loudon."

Enhver plan var velkommen, bare den lot mig utstte min fortlling.
Jeg skyndte mig til Bush Street. Jeg fandt Mamie ved skrivemaskinen.
Paa den nydeligste maate rakte hun mig begge hnder, rullet frem en
stol til mig og bd mig en ske av mine yndlingscigaretter.

Jeg tror nok at hun altid hadde ment at ta elskvrdig mot mig, men
den store hjertelighet som jeg fandt, flt fra en uventet kilde.
Kaptein Nares hadde med en venlighet som jeg aldrig kan glemme ham,
stjaalet en time fra sine forretninger, gjort en visit hos Mamie og
skildret mit arbeide med vraket. Det sa ikke Mamie noget om, hun fik
mig til at fortlle mine eventyr selv.

"Aa, kaptein Nares var bedre!" sa hun saa. "Av Dem har jeg bare
faat vite at De er likesaa beskeden som kjk. Aa, det nytter ikke
om De negter. Da jeg hrte hvorledes De hadde slitt hele dagen som
en almindelig arbeider, med bldende hnder og brukne negler -- og
hvorledes De bad kapteinen bare gaa paa i stormen, dengang han selv
var rd -- og om det frygtelige mytteri" -- (Nares hadde ikke spart
paa farverne) -- "og hvorledes De strvet slik for vor skyld, saa
flte jeg at vi aldrig kunde fuldtakke Dem."

"Mamie," sa jeg, "tal ikke om tak; det ordet er ikke paa sin plads
mellem venner. Jim og jeg har vret rike sammen, nu skal vi vre
fattige sammen. Det frste jeg har at gjre, er at finde en stilling,
saa jeg kan sende Dem og Jim ut paa landet for at ta en god lang
ferie -- det trnger Jim."

"Jim kan ikke ta Deres penger."

"Det blir han ndt til," ropte jeg. "Tok ikke jeg hans?"

Litt efter kom Jim selv, og straks slog han ind paa det forbandede
emne. "Nu, Loudon," sa han, "har vi aftenen for os. Ta saa fat paa
historien."

"Men frst," sa jeg og talte bare med lberne, mens mine tanker for
tusende gang strvet med at arrangere historien paa bedste maate,
"vil jeg gjerne faa vite noget om fallitten."

"Aa, la os vre fri for den nu!" brt Jim ut. "Vi betalte syv
procent, og et under var det at vi klarte det saapas. Bobestyreren
--" (her fik han en kvlning og brt av). "Kom saa med vraket. Jeg
skjnner ikke rigtig sammenhngen; for mig ser det ut som der ligger
noget under."

"Ihvertfald var der ingenting _i_ det," sa jeg og lo tvungent.

"Det nsker jeg at dmme om," svarte Jim.

"Det er merkelig saa litet lyst du har til at snakke om fallitten,"
sa jeg -- utilgivelig dumt for en mand i min stilling.

"Og jeg synes du har merkelig litet lyst til at komme ind paa
vraket," sa Jim.

Nu kunde jeg ikke lnger vike unda, og jeg kastet mig med tilgjort
munterhet ut i min historie. Jeg fortalte den med fart og liv,
skildret en og vraket, gjengav folkenes vsen og tale, holdt
spndingen vedlike -- -- -- nei, jeg strammet den altfor sterkt;
da jeg stanset -- jeg kan ikke si sluttet hvor der ikke var nogen
slutning -- da saa Jim og Mamie forbauset paa mig.

"Og saa?" sa Jim.

"Det er alt," sa jeg.

"Men hvorledes forklarer du det," sa han.

"Jeg kan ikke forklare det," sa jeg.

Mamie virret ulykkespaaende med hodet.

"Men ved den store Csars aand, pengene blev jo budt!" skrek Jim.
"Dette er tv og sludder, Loudon. Jeg tror gjerne at du og Nares
gjorde deres bedste, men saa er dere blit narret. Jeg sier at opiumen
er i skibet den dag idag, og jeg sier at jeg skal faa tak i den."

"Der er ikke andet end gammelt tr og jern i skibet, har jeg sagt!"
svarte jeg.

"Du skal faa se!" sa Jim. "Nste gang reiser jeg selv, og jeg tar
Mamie med. Longhurst vil ikke negte mig en skonnert. Bare vent til
jeg faar lett gjennem vraket."

"Men det kan du ikke!" ropte jeg. "Vraket er brndt."

"Brndt!" brt Mamie ut og reiste litt paa sig.

Der kom en lang pause.

"Undskyld, Loudon," begyndte Jim tilslut, "men hvorfor i hete noksagt
brndte du det?"

"Det var et indfald av Nares," sa jeg.

"Dette er virkelig yderst merkelig," indskjt Mamie.

"Ja, jeg maa si at det var uventet at hre," tilfiet Jim. "Hvad
mente Nares at vinde ved at brnde det?"

"Det betydde jo ingenting; vi hadde fundet alt som var at finde," sa
jeg.

"Saa De er sikker paa det?" spurte Mamie.

"Vi _var_ sikre!" utbrt jeg. "Vi hadde gravet os gjennem hele
skibet."

"Ja, jeg begynder at tro at De var sikre," svarte hun med
betydningsfuldt eftertryk.

Jim kastet sig hastig imellem. "Jeg skjnner ikke, Loudon, at du
lgger saa liten vegt paa alle de underligheter som der er med dette
vraket."

"Aa pyt, hvorfor holde paa med dette lnger?" ropte Mamie og reiste
sig med et st. "Herr Dodd fortller os hverken hvad han tnker eller
hvad han vet."

"Mamie!" sa Jim.

"Aa, du behver ikke vre saa bekymret for hans flelser, James; han
bekymrer sig ikke om dine. Og dette er heller ikke frste gang han
har vret hemmelighetsfuld. Har du glemt at han kjendte adressen, og
ikke fortalte dig den fr manden var sluppet bort?"

Jim vendte sig bnlig mot mig -- nu stod vi alle. "Loudon," sa han,
"det er sandt, det er til at bli forstyrret av. For guds skyld, du
maa opklare det for os."

"Ja, Jim," sa jeg, "der er mere end det jeg har fortalt, og jeg
skulde ikke prvet at holde det skjult for dig. Jeg skulde sagt
straks at jeg har forpligtet mig til at tie. Du maa stole paa mig.
Det jeg ikke har fortalt -- og forresten er det litet jeg vet selv
-- det vedkommer ikke os, det kan hverken gjre os fattigere eller
rikere, og jeg har git mit resord paa at tie. Du maa stole paa mig
og prve at tilgi mig."

"Kanske er jeg svrt dum, herr Dodd," tok Mamie fat med skrmmende
blidhet, "men jeg trodde at De foretok denne reise som reprsentant
for min mand og med hans penger. Nu sier De at De har forpligtet Dem,
men jeg trodde at De frst og fremst hadde pligter overfor James.
De sier at det ikke vedkommer os, men vi er fattige, og min mand er
syk, og det vedkommer os svrt meget at faa vite hvorledes vi har
tapt vore penger, og hvorfor vor reprsentant kommer tilbake med
ingenting. De ber os stole paa Dem, og vi spr os selv om vi ikke har
stolt altfor meget paa Dem."

"Jim kjender mig," sa jeg.

"Ja, De tror De kan gjre med James hvad De vil. Men desvrre var det
nok en uheldig dag for Dem da vi blev gift, for jeg er ikke blind.
Mandskapet forsvinder, skibet blir solgt for en stor sum penger, De
kjender den mands adresse og sier den ikke, De finder ikke det De
skulde finde, og allikevel brnder De skibet. Og da vi saa ber Dem
om forklaring, saa har De forpligtet Dem til at tie. Men det har
ikke jeg forpligtet mig til, jeg vil ikke staa taus og se paa at min
stakkars mand blir bedraget av sin naadige ven. Jeg skal gi Dem hele
sandheten. Herr Dodd, De er blit kjpt og solgt."

"Mamie," ropte Jim, "ikke mere av dette! Det er bare mig du saarer.
Hadde ikke Loudon vret, saa kunde jeg ikke set dig i ansigtet. Han
har reddet min rlighet."

"Aa du," sa hun, "du er en godhjertet nar, og det elsker jeg dig
for. Men jeg er en klarhodet kvinde, og jeg kan se at denne mand er
en hykler. Kom han ikke her idag og paastod at han vilde ta en post
og dele sin surt fortjente ln med dig til du var frisk igjen! Det
vilde han. Aa, jeg kan bli rasende. Hans ln! En del av hans ln! Det
vilde vret din usle del av ~Flying Scud~. Men vi trnger ikke Deres
barmhjertighet. Jeg kan gudskelov arbeide for min mand! De kan gaa
med Deres penger. For De er rik, De tr ikke negte det, De tr ikke
se mig i ansigtet og prve at negte det, De er rik -- rik med vore
penger -- min mands penger --"

Himmelen maa vite til hvilken hide hun vilde lftet sig, slik som
hun blev hvirvlet med av sine egne ord. Jeg vinket et farvel til Jim
og flygtet fra den ulike kamp, hjertesyk og fortvilet.

Jeg var ikke naadd langt ned i gaten, da jeg hrte nogen komme
springende efter mig. Det var Jim. Han var fulgt efter for at gi mig
et brev som lnge hadde ventet paa min hjemkomst.

Jeg tok det som i drmme. "Dette var en forbandet historie," sa jeg.

"Tnk ikke haardt om Mamie," bad han. "Hun er slik, det er altsammen
bare histemt trofasthet. Og naturligvis vet jeg at der ikke er noget
galt. Men du ser, Loudon, du var ikke rigtig likefrem. Enhver kunde
ha -- jeg mener -- jeg mener --"

"Ikke bry dig om det, stakkars Jim. Hun er en kjk liten en og en
trofast kone, og jeg syntes hun var pragtfuld."

"Det maa bli godt igjen," sa han.

"Det kan det aldrig," sa jeg og sukket, "og prv bare ikke at rette
paa det. Du skal ikke nvne mig uten med en ed. Og gaa nu hjem til
hende. Farvel, du min bedste ven. Farvel, og gud velsigne dig. Vi
mtes aldrig mere."

"Aa Loudon, at vi skulde opleve at si saadant til hverandre!" brt
han ut.

I en underlig sorgfuld likegladhet drev jeg gjennem gaterne, og da
jeg kom forbi Poodle Dog, drev jeg derind og tok et bord. En opvarter
kom hen, og jeg maa sagtens ha gjort en bestilling, for litt efter
fandt jeg mig selv ifrd med at spise middag. Paa den hvite duk foran
mig laa brevet; adressen var skrevet av en kontoristhaand, brevet
hadde engelsk frimerke og var stemplet Edinburgh. Da jeg hadde faat
suppen og et glas vin ned, vaaknet et sted i min hjerne en svak
nysgjerrighet, og mens jeg ventet paa den nste ret og undret mig
over hvad jeg vel hadde bestilt, aapnet jeg konvolutten og begyndte
at lse det epokegjrende dokument.

 "~Kjre herr Dodd~, -- Jeg har faat det triste opdrag at meddele
 Dem, at Deres udmerkede bedstefar herr Alexander Loudon dde den
 17. ds. -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- --

 Da dden nrmet sig, talte han endda kjrligere end sedvanlig om
 Dem -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- --

 Jeg vedlgger en avskrift av testamentet, hvorav De vil se at
 De deler likt med herr Adam. Deres arv belper sig til henimot
 sytten tusen pund -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- --

 For alle tilfldes skyld vedlgger jeg en anvisning paa seks
 hundrede pund -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- -- --

                                            Deres rbdige
                                         ~W. Rutherford Gregg.~"

"Gud velsigne den gamle hdersmand!" tnkte jeg, og jeg sat en stund
fordypet i minder.

Og saa kom glden. Jeg var reddet, jeg var rik, jeg var fri, jeg
kunde beskytte Carthew, faa Jim paa fote igjen, selv reise til Paris,
alle muligheter aapnet sig for mig, og -- -- -- og -- -- --

"Kreditorerne!" sa jeg hit for mig selv og sank bakover i stolen.
Altsammen, helt til den sidste skilling, tilhrte dem. Min bedstefar
var dd for tidlig til at frelse mig.

Da gik der vilde tanker gjennem hodet mit. Jeg kunde flygte med mine
penger, mine kreditorer skulde faa lete efter mig i de blodigste
avkroker av verden. Eller naar jeg frst sat trygt bjerget et sted,
saa kunde jeg gjennem en listig agent trffe en billig overenskomst
med dem. Dette haab frte mig igjen til fallitten. Det var underlig,
tnkte jeg; saa ofte som jeg hadde spurt Jim, hadde han dog aldrig
villet gi mig svar. Nu maatte jeg ha fuld besked; jeg maatte gaa hjem
til ham straks; tanken bd mig imot, men jeg maatte.

Jeg lot maten staa, betalte for hele middagen, naturligvis, og kastet
en guldmynt til opvarteren, jeg var likeglad; jeg visste ikke hvad
der var mit, og brydde mig ikke om det; jeg maatte ta det jeg kunde
faa, og gi det jeg var istand til; at rve og at slse, slik blev vel
min nye skjbne. Jeg gik og plystret, jeg strammet mig op til frst
at mte Mamie, saa den hele verden, og tilslut en fantastisk dommer
i retten. Jeg tndte en cigar for at gi mig en kjkkere mine, og
dampende skred jeg ind med en sikkert elendig mislykket overlegenhet.

Min ven og hans kone sat ved et fattig maaltid -- nogen stekte
kjtbeter, kolde levninger fra frokosten og en srgelig kaffekande.

"Jeg ber om undskyldning, fru Pinkerton," sa jeg, "for at jeg
indfinder mig her, hvor jeg vist ikke blir savnet; men der er en
forretningssak som jeg ndvendigvis maa tale om."

"Aa, ta ikke hensyn til mig," sa Mamie, reiste sig og seilte ind i
sovevrelset.

Jim stirret efter hende og rystet paa hodet; han saa elendig gammel
og daarlig ut.

"Hvad er det nu?" sa han.

"Kanske husker du at du ikke gav mig svar paa mine sprsmaal," sa jeg.

"Dine sprsmaal?" stammet Jim.

"Ja, jeg hadde ogsaa mine sprsmaal," sa jeg. "Og hvor litet jeg saa
kan ha tilfredsstillet Mamie med mine svar, maa jeg allikevel faa
minde dig om at du slet ikke gav noget svar."

"Du mener om fallitten?" spurte Jim.

Jeg nikket.

Han vred sig i stolen. "Jeg skal si dig den rene sandhet," sa han.
"Jeg skammer mig. Aa Loudon, jeg har narret dig fra frst av, det
er skrkkelig at tilstaa. Og her kom du hjem og gjorde mig netop
det sprsmaal jeg var rd for. Hvorfor rk vi saa snart? Dit skarpe
forretningsblik har ikke narret dig. Hvorfor ja? Det er pointet,
det er min skam. Da Mamie tok saa paa vei i eftermiddag, saa sa min
samvittighet hele tiden: Du er manden!"

"Hvad var det, Jim?" spurte jeg.

"Det som jeg har vret borte i hele tiden, Loudon," jamret han.
"Hvorledes skal jeg kunne se dig i ansigtet og si det!" Og han
hikstet: "Det var aktier."

"Og det var du rd for at fortlle mig!" ropte jeg. "Din stakkars,
gamle, triste drmmer! Hvad hadde det at bety? Hvorledes er jeg
stillet, det er det jeg maa vite. Jeg har en vigtig grund. Er jeg
fri? Har jeg faat raadighet over boet, eller hvad skal jeg gjre for
at faa det ordnet? Og hvilken dato faar bevidnelsen? Du aner ikke
hvor meget der avhnger av det!"

"Dette er det vrste av alt," sa Jim. "Hvorledes skal jeg faa sagt
det!"

"Hvad mener du?" ropte jeg og saa alle slags forfrdelige muligheter
for mig.

"Jeg er rd for at jeg ofret dig, Loudon," sa han og saa ynkelig paa
mig.

"Ofret mig?" gjentok jeg. "Hvad mener du?"

"Jeg vet det vil saare din mtaalige stolthet noget forfrdelig,"
sa han, "men hvad skulde jeg gjre? Alting saa fortvilet ut.
Bobestyreren" -- (navnet blev som vanlig sittende fast i halsen
paa ham, og han begyndte paa en frisk). "Der var endel snak,
reporterne fli allerede efter mig, det var noget med den meksikanske
forretning, jeg blev vetskrmt, og jeg visste ikke hvad jeg gjorde."

Jeg vet ikke hvor lnge han kunde fortsat med disse pinefulde omsvp
og antydninger; og jeg var allerede fra mig selv av rdsel. Hvad i al
verden hadde han gjort?

"Jim," sa jeg, "du maa tale ret ut. Jeg orker ikke mer".

"Ja," sa han -- "jeg vet det var hensynslst -- jeg forklarte at du
ikke var forretningsmand, bare en maler som det var gaat ut for, og
at du fra frst av ikke skjnte dig paa nogen ting, mindst av alt
paa penger og regnskaper. Jeg sa at jeg aldrig fik lrt dig de mest
elementre ting. Jeg maatte si det paa grund av nogen anfrsler i
bkerne --"

"For Guds skyld!" ropte jeg. "Pin mig ikke lnger! Hvad beskyldte du
mig for?"

"Beskyldte dig for?" gjentok Jim. "For det jeg nu fortller dig. At
der ikke var nogen kontrakt om kompaniskap. Jeg forklarte at du bare
var en slags kontorist, som jeg kaldte min kompagnon for at gi dig
mod. Og saa fik jeg dig opfrt som kreditor for din ln og de pengene
du hadde laant mig. Og --"

Jeg tror at jeg ravet. "Kreditor!" brlte jeg. "Kreditor! Jeg er slet
ikke med i fallitten?"

"Nei," sa Jim. "Jeg vet det var hensynslst --"

"Fanden i den hensynslsheten! Ls der!" skrek jeg og dasket brevet
ned paa bordet foran ham. "Og rop din kone ind, og spis ikke dette
slet" -- og jeg feiet det kolde kjt ned i den tomme kamin -- "men
la os gaa og faa en champagnesouper. Jeg har vist spist, men jeg skal
gjerne spise ti ganger en slik kveld. Ls der, dit asen! Jeg er ikke
gal. Hr, Mamie," fortsatte jeg og aapnet dren til sovevrelset,
"kom herut og la os vre venner igjen, og kys Deres mand, og saa gaar
vi ut og fester som vi aldrig har gjort fr. De hadde ret, Mamie, jeg
var rik hele tiden, men jeg visste det ikke."




TOLVTE KAPITEL.

Paa reise med rakkerfanten.


I lpet av den uke som jeg nu sammen med Jim og Mamie tilbragte i
Calistoga, var de begge saa venlige at la mig slippe for sprsmaal.
Mamie og jeg blev nsten likesaa gode venner som fr, og Jim fik
hurtig sine klare og energiske ine igjen. Den fjerde dag hadde han
fundet ut at egnen hadde store muligheter, og fr jeg reiste hadde
jeg kjpt den lokale avis med trykkeri, underskrevet en kontrakt
om kompaniskap -- for paa anden maate vilde ikke Jim motta mine
penger -- og saaledes endda engang anbragt mig mellem hjulene i hans
maskineri.

Frste kveld i San Francisco hadde jeg Nares hos mig til middag.
Hans solbrndte ansigt, hans originale vsen og tale gjenkaldte
den tid som knapt var omme og dog allerede syntes fjern. Gjennem
al musik og snak i spisesalen var det som jeg hrte brndingens
brl og sjfuglenes skrik rundt Midway. Saarene paa vore hnder var
endnu ikke lget, og her sat vi ved et virkelig utskt bord og drak
isavkjlet champagne.

"Ja, nu er ~Flying Scud~ begravet med alle sine gaader," sa jeg.
"Amen, og hvil i fred."

"Det tror ikke jeg, Dodd," sa Nares. "Der er nogen spektakler i
ovnen, og bakeren heter Bellairs. Han slog kloen i mig den dag vi kom
ind. Jeg kjendte ham efter Deres skildring, og jeg lot ham prve at
pumpe mig. Han vet ikke saa litet og er forresten fuld av mistanke.
Det brygger op til ubehageligheter for nogen."

Det forundret mig at jeg ikke hadde tnkt paa dette fr. Bellairs
hadde vret bak kulisserne, han hadde kjendt Dickson, han visste om
mandskapets flugt, det var nsten utnkelig at han ikke skulde ha
mistanke, og hadde han det, saa vilde han sikkert prve at slaa mynt
paa saken.

Og ganske rigtig, tidlig nste morgen hadde jeg manden hos mig. Efter
endel omsvp foreslog han mig bent ut at vi skulde gaa sammen og dele
utbyttet.

"Gaa sammen om hvad?" spurte jeg.

"Tr jeg sprre om De reiste til Midway for Deres sundhets skyld?" sa
han.

"Det tror jeg ikke," svarte jeg.

"Nei," fortsatte han, "og De kan vre viss paa at jeg ikke vilde
tat dette skridt uten at ha noget at sttte mig til. Paatrngenhet
hrer ikke med til min karakter. Men De og jeg har den samme plan i
tanken. Hvis vi kan arbeide i fllesskap, saa stiller jeg til Deres
raadighet mit kjendskap til loven og en betydelig velse i vanskelige
underhandlinger av lignende art. Skulde De negte at samtykke, saa kan
jeg bli Dem en frygtelig og -- jeg beklager det selv -- kanske en
farlig konkurrent."

"Har De lrt dette utenad?" spurte jeg gemytlig.

Der kom et truende glimt, men i nste ieblik var han igjen like
krypende. "Jeg kommer som ven," sa han, "og jeg tror De undervurderer
de oplysninger jeg sitter inde med. Jeg kan for eksempel si paa
dollaren hvor meget De har tjent eller rettere sagt tapt, og jeg vet
at De siden har hvet en stor anvisning paa London."

"Hvad slutter De av det?" spurte jeg.

"Jeg vet hvor den anvisning kom fra," ropte han og fr tilbake som om
han hadde vaaget et dristig angrep og straks angret det.

"Saa?" sa jeg.

"De glemmer at jeg var herr Dicksons fortrolige agent," forklarte
han. "De hadde hans adresse, herr Dodd. Vi to var de eneste som han
stod i forbindelse med her. De slutninger jeg trkker, er ganske
indlysende; De ser hvor aapent jeg optrder overfor Dem, De ser hvor
meget jeg vet, og De vil sikkert forstaa hvor meget bedre det var,
hvis jeg visste alt. I hvor hi grad jeg kan skade Dem, overlater jeg
til Dem selv at bedmme."

"Det skal jeg ogsaa bedmme selv," sa jeg. "De kan gjre hvad De vil
for mig. Farvel."

Han kunde ikke skjule sin rasende skuffelse og forundring, og i
gangen fik han uten tvil et anfald av St. Veitsdans.

Jeg bragte paa det rene at sakfreren paa grund av mislig adfrd
netop hadde mistet sin bevilling, og denne opdagelse gjorde min uro
endda strre. Jeg tnkte paa den ukjendte Carthew som hadde vret
villig til at betale ti tusen pund for et vrak for at skjule en
hemmelighet, og nu hadde han dette rovdyr efter sig, en slyngel
uten penger og nu uten arbeide, offentlig stillet i gapestokken og
hadefuldt stemt mot hele verden. Disse tanker tynget mig hele dagen;
jeg undret mig paa hvor meget sakfreren visste, hvor meget han
gjettet sig til, og naar han vilde aapne angrepet.

Nogen av disse gaader har jeg aldrig faat opklaret. Carthews navn
lurte han vel ut av en matros paa ~Tempest~. Men da han fik adressen,
var jeg tilfldigvis i nrheten. Det gik slik til. En kveld spaserte
jeg i hotellets gaard, hvor musikken spilte. Et stykke borte opdaget
jeg Bellairs i samtale med en mand som jeg syntes jeg kjendte. En
portier gav mig det ndvendige vink. Den fremmede var en engelsk
marineofficer som var hjemsendt som syk fra Honolulu. Nu kjendte jeg
min ven litnant Sebright.

Imidlertid var Bellairs forsvundet. Jeg gik bort til officeren.

"Vet De hvem det var De talte med, herr Sebright?" begyndte jeg.

"Nei," sa han, "er det noget galt med ham?"

"Det er en berygtet sakfrer som nylig er blit fratat sin bevilling,"
sa jeg. "Jeg skulde nske jeg hadde set Dem tidsnok. Jeg haaber De
ikke fortalte ham noget om Carthew."

Han blev rd op i panden. "Det gjr mig gruelig ondt," sa han,
"men han var hflig, og jeg nsket at bli av med ham. Det var bare
adressen han bad om."

"Og De gav ham den?"

"Det gjr mig gruelig ondt, men jeg lot ham nok faa den."

"Gud tilgi Dem!" sa jeg bare og gik.

Dagen efter tok jeg mig en tur ut til sakfrerens kontor. Jeg fandt
bare en gammel kone som laa og skurte trappen.

"Sakfrer Bellairs?" sa hun. "Han reiste stover imorges."

Nu var saken klar. Bellairs var paa sporet, og jeg kom snart til den
beslutning at jeg endda engang vilde blande mig ind i Carthews og
~Flying Scuds~ historie. Samme kveld skrev jeg til Jim og sa farvel.
Derefter skrev jeg et brev til dr. Urquart og bad ham advare Carthew.

Ti dager efter stod jeg ombord i ~City of Denver~. Mit sind var nu
kommet i likevegt igjen. Jeg sa til mig selv at jeg vilde reise til
Paris og Fontainebleau for at bli kunstner igjen, og at jeg ikke
tnkte mere paa Carthew eller Bellairs, uten kanske med et smil over
min taapelighet. Den ene kunde jeg ikke hjlpe selv om jeg vilde, den
andre kunde jeg ikke finde og ikke stanse.

Men tilfldet var igjen efter mig, denne gang med et barokt
reiseeventyr. Min sidemand ved bordet den kveld var en Friscomgler
som jeg kjendte saa lselig. Jeg fandt at han var reist to dager fr
mig, og at dette var den frste baat som efter hans ankomst avgik
fra New York for Europa. To dager fr mig, det betydde n dag fr
Bellairs. Saa snart middagen var forbi, fik jeg fat i forvalteren.

"Bellairs?" sa han. "Nei, ikke paa frste, det er jeg viss paa. Han
maa vre paa anden. Listerne er ikke frdige, men -- hallo! Harry D.
Bellairs? Er det navnet? Jovist er han med."

Morgenen efter saa jeg ham paa fordkket. Han sat i en stol og hadde
et slitt pumaskind over knrne; han lste i en bok eller stirret ut
over havet. Nu og da snakket han med folk rundt sig; engang da et
barn faldt, tok han det op og trstet det. Jeg forbandet ham i mit
hjerte; jeg var viss paa at baade boken og barnet og venligheten var
hjlpemidler i en teaterforestilling, og at han allerede snuste efter
sine reisefllers hemmeligheter. Jeg gad ikke gjre noget for at
holde mig skjult for ham. Men han saa aldrig mot min kant, og frst
om kvelden fik jeg vite at han hadde lagt merke til mig.

Jeg stod og rkte ved dren til maskinrummet, for luften var litt
skarp, da der lftet sig en stemme tt ved mig i mrket.

"Undskyld, herr Dodd," sa den.

"Er det Dem, Bellairs?" svarte jeg.

"Bare et eneste ord. Deres reise med dette skib staar ikke i
forbindelse med vor samtale?" spurte han.

"Nei," sa jeg, og da han saa endnu nlte, var jeg saa hflig at
tilfie "God aften"; da sukket han og gik.

Dagen efter var han der igjen med stolen og pumaskindet, han lste
og saa ut over havet med samme vedholdenhet; idag var der ikke noget
barn at lfte op, men i stedet viste han sig opmerksom overfor en syk
kvinde. Der er ingenting som lettere fstner mistanke end slik stadig
at iagtta en mand; tilslut kan han ikke pudse nsen sin uten at man
beskylder ham for hemmelige planer; jeg tok mig en tur forut for at
se paa kvinden. Det var en stakkars fattig, gammel, styg kone. Jeg
flte at jeg skyldte Bellairs enslags avbigt for mine uretfrdige
tanker, og da jeg saa at han stod ved rlingen, gik jeg bort til ham.

"De er vist meget glad i havet," sa jeg.

"Jeg blir aldrig trt av at se paa havet, herr Dodd. Dette er min
frste atlanterhavstur. Jeg synes at det er en straalende oplevelse."
Og til min store forundring gav han sig til at citere Byron, og det
med kraft og flelse.

"De er glad i poesi ogsaa?" spurte jeg.

"Jeg lser meget," svarte han.

Og saa viste det sig at denne mand, som jeg trodde var en listig
skurk helt igjennem, eiet baade flsomhet og flelse.

Vi kom ofte i snak de flgende dager, og tilslut maatte jeg tilstaa
at jeg likte manden, hvor sterkt jeg end avskydde hans profession.
Stakkars djvel, der var ikke andet end skjlvende, nervs svakhet
i ham, han var fuld av sentimentalitet, ikke blottet for evner, men
eiet ikke det som mod het. Hans kjkhet var fortvilelse, avgrunden
bak ham skrmte ham frem, han hrte til de mennesker som fr drper
et menneske, end de tilstaar at de har stjaalet en tire. Jeg er
viss paa at den kommende samtale med Carthew red hans fantasi som en
nattemare. Men han tnkte ikke paa at vike. Ndvendigheten skubbet
ham i ryggen, sulten, hans gamle fiende, hvisket i ret paa ham, og
jeg undret mig paa om jeg mest beundret eller mest avskydde dette
dirrende heltemod til ondt.

Hans liv hadde vret srgelig. Han var sn av en farmer i staten
New York. Faren blev ruinert og reiste vestover. Den sakfrer
og pengeutlaaner som hadde delagt ham, flte kanske anger; som
enslags erstatning tilbd han at forsrge en av hans snner. Det
blev Harry. Han gjorde sig nyttig paa kontoret, han samlet op nogen
stumper av fagkundskap, lste likt og ulikt, var et flittig medlem
av Unge mnds kristelige forening, og kunde gjerne vret helten i
en sndagsfortlling. Hans vertindes datter blev hans onde skjbne.
Han viste mig et fotografi av hende; det var en stor, vakker,
feiende, vulgr, pyntet pike uten karakter eller mhet eller sjl.
Den sykelige og beskedne gut bodde der i huset; naar hun ikke var
optat med andet, saa lekte hun med ham. Litt efter litt blev hun hans
dages lys og hans drmmes glde. Han slet haardt, likesom Jakob, for
en hustru, han overgik sin chef i glghet og paagaaenhet, han blev
forfremmet til frstekontorist, og opmuntret av hundrede friheter,
nedtrykt av tanken paa sin ungdom og sine skrpeligheter, fridde han
samme kveld og fik bare latter til svar. Ikke et aar gik fr hans
aldrende chef tok ham til kompagnon. Han fridde igjen og fik ja,
hadde i to aar et bekymringsfuldt egteskap, og fandt en morgen at
hans kone var rmt med en feiende handelsreisende og hadde efterlatt
til ham en vldig gjld. Gjlden og ikke den handelsreisende var
nok den vigtigste grund til flugten; hun kunde ikke lnger skjule
sine forpligtelser, hun var trt av Bellairs, saa tok hun den
handelsreisende som hun kunde tat en drosche. Dette slag gjorde
det av med hendes mand; hans kompagnon var dd, han var nu alene
i forretningen, syk og nedtrykt, og gjlden hang som en klump om
foten hans; snart kom konkursen; han flygtet fra by til by og sank
stadig til mere lurvet praksis. Man skal huske at han hadde lrt den
slags forretninger, hvor det bedste og strste maal er at holde sig
niagtig paa lovens yderste grnse. Med denne fortid blev han nu som
en lutfattig fremmed drevet ut i storbyens hvirvel. Man kan ikke
undre sig over at utfaldet blev som det blev.

"Har De hrt fra Deres kone siden?" spurte jeg.

"Jeg er rd De vil tnke daarlig om mig," sa han ynkelig.

"Har De tat hende til naade igjen?" spurte jeg.

"Nei, det har jeg dog for stor selvagtelse til at gjre," svarte han,
"og jeg er heller ikke blit fristet til det. Hun synes likefrem at
ha faat antipati mot mig, og jeg tror dog at ingen kunde vret mere
overbrende end jeg."

"Men De hrer endnu fra hende?" spurte jeg.

"Jeg overgir mig til Dem, herr Dodd," svarte han. "Verden er meget
haard, og jeg har selv fundet det bitterlig haardt at leve. Hvor
meget vrre da for en kvinde som, selv om det er hendes egen skyld,
er kommet i en saa uheldig stilling!"

"Med andre ord, De underholder hende."

"Jeg kan ikke negte det," indrmmet han. "Det har vret en mllesten
om min hals. Men jeg tror hun er taknemmelig. De kan se selv."

Han rakte mig et brev. En klodset, uvidende skrift, men fiolet blk
og fint rosa papir med monogram. Et taapelig, hjertelst og graadig
brev med bn og smiger.

"Hun er virkelig taknemmelig," sa han ivrig.

"Det er hun," sa jeg. "Har hun noget krav paa Dem?"

"Nei da, vi blev skilt," var svaret. "Jeg lot mig ieblikkelig skille
fra hende."

"Hvad slags liv frer hun nu?" spurte jeg.

"Det vet jeg ikke, herr Dodd, og jeg stter min re i ikke at vite
det."

Man vil se at jeg var glidd ut i en skjendig fortrolighet med den
mand som jeg var reist ut for at motarbeide. Min medynk for manden,
hans beundring for mig, og den fornielse han fandt i mit selskap,
var de baand som jeg blev lnket med; dertil kom min ukritiske
interesse for alle sider av livet og den menneskelige karakter. Visst
er det ihvertfald at vi daglig tilbragte flere timer sammen, og at
jeg var nsten likesaa meget paa fordkket som i salonen. Denne
fortrolighet frte mig til en saa taapelig handlemaate, at jeg blir
rd naar jeg tnker paa det.

Vi kom til Liverpool en formiddag i tt regn. Jeg hadde ingen planer,
bare ulyst til at la min skurk slippe bort; det endte med at vi tok
ind i samme hotel, spiste middag sammen, spaserte sammen gjennem de
vaate gater og gik i teater sammen. Jeg hadde den strste moro av
hans naive og hitidelige kritik. Av barmhjertighet mot mig selv
overdriver jeg kanske den fornielse hans selskap gav mig. Jeg
trnger alle mulige undskyldninger, naar jeg skal tilstaa at jeg gik
tilsengs uten at ha nvnt et ord om saken Carthew, men ikke uten
at ha avtalt en tur til Chester dagen efter. I Chester beskte min
skurk og jeg alle sevrdigheter. Mange dager i trk hadde vi nu
flge rundt til en rkke av Englands byer. Enhver som saa os, maatte
faa det indtryk at vi var to sedvanlige amerikanske turister. Hvem
skulde tnkt sig at den ene var en skurk som skalv for at nrme sig
handlingens sted, og den andre en hjlpels amatrdetektiv som ventet
paa at noget skulde hnde.

Der hndte ogsaa et par smaating, og de utfyldte min opfatning av
sakfreren, men til at beskytte Carthew kunde jeg ikke bruke dem.

I Gloucester tilbragte vi en sndag, og jeg foreslog at vi skulde gaa
til gudstjenesten i katedralen. Til min forundring hadde Bellairs
sin egen ~-isme~ som han var trofast mot, han lot mig gaa alene til
katedralen og stjal sig en de vei til et eller andet Bethel eller
Ebenezer. Da vi mttes til lunch, spkte jeg litt med ham, og han
blev nervs.

"De behver ikke at bruke omsvp overfor mig, herr Dodd," sa han med
ett. "Si bare at De betragter mig som en hykler."

Jeg blev litt forvirret. "De vet hvad jeg mener om Deres profession,"
svarte jeg tamt.

"Undskyld at jeg forflger sprsmaalet videre," sa han. "Hvis
De finder mit liv brdefuldt, vil De saa ha mig til at forsmme
naademidlerne? Fordi De synes at jeg feiler paa ett punkt, saa vil De
kanske at jeg skal gaa den onde vei i alle ting? Visselig, kirken er
for synderen."

"Bad De om velsignelse over Deres sidste foretagende?" snerret jeg.

Han fik et slemt anfald av St. Veitsdans, hans ansigt fortrak sig,
og inene glimtet. "Jeg skal si Dem hvad jeg gjorde!" skrek han. "Jeg
bad for en ulykkelig mand og for en elendig kvinde som han prver at
underholde."

Jeg kan ikke paastaa at jeg fandt noget svar.

Den andre lille hndelse var i Bristol. Jeg hadde mistet min
reiseflle av syne nogen timer. Fra denne utflugt kom han tilbake med
tykt mle, slingrende skridt og en hvitkalket ryg. Jeg hadde halvt
ventet dette, men da jeg saa det, kunde jeg gjerne graatt. Alle slags
skrpeligheter var stablet op paa den svake ryg -- huslig ulykke,
nervesygdom, et frasttende ydre, tomme lommer, en srgelig last.

Og fremdeles reiste vi sammen. Hver av os var rd for at forlate den
andre, hver av os var rd for at tale, eller visste ikke hvad han
skulde si. Vi drev som et skib uten ror, fra by til by drev vi, og
tilslut satte en liten lokalbane os av i Stallbridge-Minster, som var
den station som laa vort virkelige bestemmelsessted nrmest.

Mens vi som vanlig gjorde en runde i byen, tok regnet til at se
ned. Vi vadet hjem til hotellet og sat resten av den eftermiddag og
lyttet til den piskende og hujende musik. To timer snakket jeg om
likegyldige ting og holdt samtalen misommelig vedlike; to timer sat
jeg med en fast beslutning om straks at gjre min pligt -- og jeg
utsatte det fra det ene ieblik til det nste. For at stramme mit mod
op bestilte jeg ved middagen noget mousserende vin. Den viste sig
at vre gyselig, og jeg kunde ikke faa den ned; Bellairs, som hadde
omtrent saa meget smak som en kaalorm, tmte flasken. Vinen har
sikkert gjort ham het i hodet; sikkert har han ogsaa forstaat at vi
nu nrmet os en krise, og at jeg endnu samme kveld maatte ta aapent
standpunkt som hans fiende. Tilslut flygtet han. Middagen var forbi,
nu kom det ieblik da jeg hadde forpligtet mig selv til at bryte
tausheten. Ingen undskyldninger gjaldt nu lnger. Jeg gik op efter
tobak, som jeg flte var ret og slet ndvendig i den foreliggende
situation, og da jeg kom ned igjen, var manden borte. Opvarteren sa
mig at han var gaat ut.

Hvad jeg saa ellers er, hidsig er jeg ikke. Jeg forfulgte ikke
Bellairs. Jeg tnkte at han var kjrt til Stallbridge-le-Carthew,
men jeg kjrte ikke efter. Jeg hadde ikke lyst til saa lang en tur
paa det uvisse i sende regn. Efter at ha kjedet mig usigelig utover
kvelden og haanet mig selv for mit slette spil i hele denne taapelige
farce, fandt jeg ut at det var klokest at gaa tilsengs. Paa veien
op til mit vrelse saa jeg i et glimt hvad jeg burde og skulde ha
gjort for lnge siden -- nemlig skrevet til Carthew, fortalt hvad jeg
visste, git en skildring av Bellairs, og saa latt ham forsvare sig
eller flygte. Men nu var det for sent, og med den strste selvforagt
kastet jeg mig i min seng.

Jeg aner ikke hvad klokken var, da jeg blev vkket av Bellairs, som
kom ind med et lys i haanden. Han hadde vret fuld, for han var
tilslet fra top til taa, men nu var han dru. Han skalv av et heftig
sindsoprr, og flere ganger under den samtale som nu kom, brast han
pludselig ut i taarer.

"Jeg maa be Dem ikke harmes fordi jeg forstyrrer Dem paa denne
tid av natten," sa han. "Jeg forsvarer mig ikke, jeg har ingen
undskyldning, jeg har vanret mig selv, jeg er blit retfrdig
straffet; jeg viser mig for Dem for at bnfalde Dem om at staa mig
bi, eller, Gud hjlpe mig, saa tror jeg at jeg mister min forstand."

"Hvad i alverden er nu galt?" spurte jeg.

"Jeg er blit rvet," sa han. "Jeg har ingenting at si til mit
forsvar, det var min egen feil, jeg er blit retfrdig straffet."

"Bevare mig," sa jeg, "hvem kan finde paa at rve nogen et slikt sted
som her."

"Det har jeg ingen mening om," svarte han. "Jeg aner det ikke. Jeg
laa fra mig selv i en grft. Dette er nedvrdigende for mig at maatte
bekjende; i selvforsvar kan jeg bare si at De kanske selv av bare
venlighet har nogen skyld for min skam. Jeg er ikke vant til saadanne
fyldige vine."

"Hvad slags penger var det?" spurte jeg. "Kanske kan vi komme paa
spor efter dem."

"Det var engelske sovereigns. Jeg vekslet i New York. Gud i himmelen,
hvor jeg hadde slitt for de pengene!"

"Det lyder ikke opmuntrende," sa jeg. "De kan jo gaa til politiet,
men det ser noksaa haablst ut."

"Jeg haaber ingenting av politiet," sa Bellairs. "Mine haab, herr
Dodd, gjlder ene og alene Dem. Jeg kunde let overbevise Dem om at et
litet laan vilde vre en udmerket pengeanbringelse, men jeg stter
heller min lid til Deres gode hjerte. Vort bekjendtskap begyndte
paa en usedvanlig maate, men nu har De kjendt mig en tid, og vi har
vret -- jeg kan nsten si fortrolige. Jeg har aapnet mig overfor
Dem som jeg har gjort overfor faa, og De har hrt venlig paa mig.
Det er grunden til at jeg tr vkke Dem paa denne tid av natten. Men
tnk Dem i mit sted -- hvorledes kunde jeg sove -- hvorledes kunde
jeg faa drmme om at faa sove, i dette mrke av anger og fortvilelse!
Jeg hadde en ven i nrheten -- ja, det vovet jeg at tnke om Dem, og
jeg flygtet hit uvilkaarlig, likesom en druknende mand klynger sig
til et halmstraa. Disse uttryk er ikke overdrevne, de er matte mot
hvad jeg fler. Og husk hvor let De kan gi mig haab igjen, ja, min
fornuft igjen. Et litet laan som skal bli betalt tilbake efter Deres
nske. Fem hundrede dollars vilde vre rundelig." Han iagttok mig med
brndende ine. "Fire hundrede var nok. Jeg tror, herr Dodd, at jeg
med sparsomhet kunde greie mig med to."

"Og saa vil De betale mig tilbake av Carthews pung?" sa jeg. "De maa
ha mig undskyldt. Men jeg skal si Dem hvad jeg vil gjre, jeg skal
flge Dem ombord paa en dampbaat, betale Deres reise helt til San
Francisco, og gi forvalteren femti dollars, som han skal la Dem faa
i New York."

Han slukte mine ord, hans ansigt var en brand av listig eftertanke.
Jeg kunde lse der, saa klart som i en bok, at han bare tnkte paa at
narre mig.

"Og hvad skal jeg gjre i San Francisco?" spurte han. "Jeg har mistet
min bevilling, jeg har ikke arbeide, skal jeg tigge? Og De vet at jeg
ikke staar alene," tilfiet han; "andre er avhngige av mig."

"Jeg skal skrive til Pinkerton," svarte jeg. "Jeg er viss paa at han
kan hjlpe Dem til en post, og i mellemtiden, indtil tre maaneder
efter Deres ankomst, skal han hver frste og femtende utbetale til
Dem personlig femogtyve dollars."

"Herr Dodd, jeg kan neppe tro at De mener dette tilbud alvorlig,"
svarte han. "Har De glemt sakens omstndigheter? Vet De at disse
mennesker er de rikeste i denne del av landet? Jeg hrte nogen
snakke om dem i saloonen inat. Deres formue maa belpe sig til mange
millioner dollars bare i faste eiendomme, og De tilbyr mig nogen faa
hundrede dollars i stikpenger."

"Det er ikke stikpenger, det er en almisse, herr Bellairs," svarte
jeg. "Jeg gjr ingenting for at hjlpe Dem i Deres motbydelige plan,
men jeg nsker ikke at De skal sulte."

"Gi mig da bare et hundrede dollars, og la gaa med det," ropte han.

"Jeg skal gjre det jeg har sagt, hverken mere eller mindre."

"Vogt Dem!" skrek han. "De handler som en taape, De vinder en fiende
og ingenting andet, det advarer jeg Dem om." Og igjen slog han over.
"Sytti dollars, bare sytti dollars, i naade og barmhjertighet. De har
et godt hjerte. Tnk paa min stilling, husk min ulykkelige kone."

"De skulde tnkt paa hende fr," sa jeg. "Jeg har sagt mit sidste
ord, og jeg nsker at sove."

"Er det Deres sidste ord? Jeg ber Dem overveie begge sider, min
ulykke, Deres egen fare. Jeg advarer Dem, jeg bnfalder Dem, overvei
det grundig fr De svarer," slik halvt bad og halvt truet han med
foldede hnder.

"Mit sidste ord," sa jeg.

Da foregik der en skrkkelig forandring med ham. I den storm av sinne
som nu rystet ham, kom bundfaldet av hans rus igjen til overflaten;
hans ansigt blev forvridd, hans ord vanvittige av raseri, og et
anfald av St. Veitsdans vrngte hans bevgelser.

"De vil kanske tillate mig at si Dem min likefremme mening," begyndte
han, tilsynelatende rolig, i virkeligheten gldende av raseri. "Naar
jeg er en forklaret helgen, saa skal jeg se Dem hyle efter en draape
vand og juble over at se Dem. Deres sidste ord! Jeg slnger det i
ansigtet paa dig, din spion, din falske ven, fete hykler som du er!
Jeg avskyr dig, jeg avskyr dig, jeg spytter paa dig! Jeg er paa
sporet, hans spor, dit spor, jeg lugter blod, jeg skal krype efter
det, jeg skal sulte for at flge det! Jeg skal jage dig tildde, jage
dig, jage dig tildde! Hvis jeg var sterk, saa skulde jeg rive dine
indvolde ut, her i dette vrelse -- rive dem ut -- jeg skulde rive
dem ut! Fanden, fanden, fanden! Du tror jeg er svak! Jeg kan bite,
bite dig tilblods, bite dig, delgge dig -- -- -- --"

Slik raste han uten vet, da scenen blev avbrutt av verten og nogen
tjenere som kom ind i natlige kostymer. Til dem overgav jeg den
vanvittige.

"Faa ham ind paa sit vrelse," sa jeg, "han er bare fuld."

Det sa jeg, men jeg visste bedre. Efter hele mit studium av herr
Bellairs var der dog blit en opdagelse igjen til det sidste ieblik
-- hans latente og uhelbredelige galskap.




TRETTENDE KAPITEL.

Stallbridge-le-Carthew.


Lnge fr jeg vaaknet var sakfreren forsvundet, og hadde
efterlatt sig sin ubetalte regning. Jeg visste hvor han var gaat
hen, jeg maatte flge, og ved titiden kjrte jeg avsted til
Stallbridge-le-Carthew.

Mens jeg kjrte tnkte jeg paa den voldsomme scene om natten. Jeg
hadde faat en anden opfatning av den mand jeg forfulgte. Jeg tnkte
om ham som nu var ute i sit farlige erende, at han ikke vilde la sig
stanse, hverken av frygt eller fornuft. En sjakal hadde jeg kaldt
ham, men han var heller en gal hund. Formodentlig vilde han springe,
ikke gaa, og mens han sprang, saa kanske hylte og fraadet han; om den
store kinesiske mur reiste sig tvers over hans vei, saa gik han ls
paa den med neglene.

Veien hadde frt over en bakke, og gik nu steilt nedover til
bunden av dalen. Saa lp den mellem indgjrdede marker og hele
tiden i skygge av trr. Langt om lnge fik jeg det frste glimt av
herrestet inde i en tt park. Der var vand med mange svaner, der var
pragtfulde, gammeldagse blomsterhaver, hie parkmure, en fornem all
frem til huset. Dette laa paa en terrasse; faaden hadde over seksti
vinduer. Det var umulig ikke at se med forundring paa et sted som
var blit til gjennem saa mange generationer, hadde kostet saa mange
tons myntet guld, og blev holdt istand av saa stor en tjenerflok. Men
overalt var det stille, jeg saa forgjves efter nogen gartner, jeg
lyttet forgjves efter lyd av arbeide. Selv det lille vertshus som
klynget sig op til porten, holdt likesom pusten i refrygt for sin
store nabo.

"Carthews vaaben," det lille, meget hyggelige vertshus, var bare et
appendiks til den familie hvis navn det bar. Portrtter i kobberstik
av hedengangne Carthew'er prydet vggene, og saa vidt jeg husker,
var der ikke andre billeder i dette fornemme vertshus. Det forundret
mig ikke at hre at verten var en exkjeldermester, vertinden en
exkammerpike fra det store hus.

Jeg fandt ut at det var uhflig at komme til vertshuset og la vre
at se hallen. Det var ogsaa min pligt at fodre svanerne, hilse paa
paafuglene, og beundre de to verker av Rafael. Denne slegt som aldrig
hadde udmerket sig, og som efter portrtterne at dmme var slap og
slv, den eiet virkelig to malerier av Rafael. Jeg var ikke saa dum
at gjre motstand, for jeg kunde ha bruk for velvilje fr jeg var
frdig, og jeg fik straks min ln i to vigtige nyheter. Den frste
var at Norris Carthew var ute og reiste, den anden at der hadde
vret en fremmed fr mig den dag, og at han allerede hadde set de
forskjellige kuriositeter.

"Ja," sa undergartneren, som var min frer, "en amerikansk gentleman
var det. Det vil si, jeg vet ikke rigtig om det var netop en
gentleman, men meget hflig det var han."

Det lot til at han hadde vret saa hflig at vise sin beundring med
mange superlativer. "Men det var naturlig at han interesserte sig
for stedet," sa min frer, "for herr Carthew hadde vret venlig mot
ham over i Amerika. Han var svrt taknemmelig og ualmindelig glad i
blomster."

Dette hrte jeg med stor forundring. For nogen faa timer siden hadde
jeg set manden som en ren galehuskandidat; han var pengelns i et
fremmed land, sandsynligvis var han gaat uten frokost. Norris' fravr
hadde vret et knusende slag for ham; manden skulde altsaa ha vret
sort fortvilet. Og nu hrte jeg at han var i sit bedste humr, hadde
smigret og beundret, lugtet paa blomster og talt som en bok. Denne
karakterstyrke forblffet mig.

"Dette er underlig," sa jeg til undergartneren, "jeg har selv den
fornielse at kjende herr Carthew, og jeg tror ikke nogen av vore
venner der vestfra har vret i England. Hvem kan denne mand vre? Det
kunde ikke -- nei det er umulig at han har vovet. Han het vel ikke
Bellairs?"

"Jeg hrte ikke navnet hans. Vet De noget mot ham?" brt min frer ut.

"Ja," sa jeg, "Carthew vilde sikkert ikke ha sluppet ham ind."

"Gud trste mig," sa gartneren. "Han talte saa vakkert ogsaa, jeg
trodde det var enslags skolelrer. Kanske det var bedst om De gik
straks til herr Denman? Jeg viste ham til Denman da vi hadde set alt
hernede. Denman er vor kjeldermester," tilfiet han.

Dette forslag var velkomment. Vi avbrt rundturen og gik en benvei
til baksiden av huset.

Med ett stanset min frer mig.

"Den hivelbaarne lady Ann Carthew," hvisket han. Jeg saa over hans
skulder og fik ie paa en gammel dame som med en stok humpet bortover
havestien. Hun maatte ha vret overordentlig vakker i sin ungdom, og
trods sin haltende gang hadde hun en usedvanlig og nsten truende
vrdighet. Tungsind var prget i hvert trk, og hendes ine likesom
stirret ind i ulykke.

"Hun saa trist ut," sa jeg, da hun var humpet forbi.

"Det er heller ikke rart," sa gartneren. "Den gamle herr Carthew
dde for knapt et aar siden, lord Tillibody, hendes naades bror, to
maaneder efter; saa kom det srgelige ulykkestilflde med den unge
herr Carthew, han kom avdage paa jagten, og han var hendes naades
yndling. Herr Norris har aldrig staat hit i gunst hos hende."

"Det har jeg hrt," sa jeg deltagende. "Du store verden, saa trist!
Men er det ikke anderledes nu, efterat Carthew er kommet hjem?"

"Aa nei, det er heller vrre end nogensinde. Da herr Norris kom,
saa lot det til at hun blev glad ved at se ham, og vi var alle
forniet, for alle som kjender den unge herre, kan ikke andet end
like ham. Men det varte ikke lnge. Samme kveld hadde de en samtale,
og de blev vist uvenner. Hendes naade tok svrt paa vei, det var som
i gamle dager, men endda vrre. Og morgenen efter saa reiste herr
Norris igjen. 'Denman, jeg kommer aldrig igjen,' sa han og tok ham i
haanden. Men jeg skulde ikke sagt alt dette til en fremmed," sa han
med en pludselig frygt for at han var gaat for vidt.

Han hadde ogsaa fortalt mig meget, og meget som han ikke forstod
selv. Den kveld Carthew var kommet hjem, hadde han fortalt sin
historie; den gamle dame hadde noget mere end ddsfald at srge over:
blandt de billeder hun saa, naar hun gik slik stirrende bortover
stien, var et av Midway Island og ~Flying Scud~.

Denman blev litt forvirret da han hrte mine sprsmaal. Han
underrettet mig om at Bellairs allerede var gaat.

"Jeg skal si Dem at det ikke var for at se huset han kom," sa jeg.
"Og hvad det saa var, saa har han opnaadd det han vilde. Det var
uheldig at jeg ikke skulde finde herr Carthew hjemme. Hvad er hans
adresse for ieblikket?"

"Herr Carthew er paa reise," svarte Denman trt.

"Bravo!" ropte jeg. "Jeg la en flde for Dem der, herr Denman. Nu
behver jeg ikke at sprre; jeg vet at De ikke gav den fremmede
adressen."

"Nei, det gjorde jeg ikke," sa kjeldermesteren.

Men jeg flte mig viss paa at Bellairs hadde hat strre held med sig
end jeg; ellers vilde han endnu vret her og dyrket herr Denman.

Jeg slap ikke for at bli frt gjennem hele det vldige hus, og
mens jeg saa paa de pragtfulde vrelser, tnkte jeg hele tiden
paa Bellairs. Ved hvilket lykkelig tilflde hadde han opsnappet
adressen? At han ikke hadde kunnet sprre sig til den, var jeg
overbevist om. Jeg trngte et lignende held. Ellers -- ellers fik
han fat i sit bytte, og da maatte de store eker falde, malerierne av
Rafael bli spredt, huset leiet ut til en eller anden opkomling, og
det gamle navn, som hadde en saa sterk klang i fem-seks prestegjeld,
svinde bort til bare et minde. Alt dette avhang nu av mig. Hvad
Bellairs hadde gjort, maatte jeg ogsaa gjre. Tilflde eller list,
list eller tilflde -- jeg tnkte og tnkte.

Og med de samme tanker kom jeg tilbake til vertshuset. Iflge min
beslutning om at holde mig tilvens med alle mennesker glattet jeg
ieblikkelig ansigtet og sa tak til en indbydelse om at spise
middag med familien. Jeg satte mig altsaa tilbords med herr Higgs,
exkjeldermesteren, fru Higgs, exkammerpiken, og frken Agnes Higgs,
en syvaaring med viltert haar. Samtalen flt i det uendelige rundt
det store hus og den hie familie. Steken, puddingen og sheddarosten
kom og gik, og endnu flommet strmmen som fr. Fire generationer av
Carthew-slegten var blit drftet, og vi hadde latt herr Henry omkomme
paa jagten og begravet ham i midten av et helt srgende grevskap, fr
det lykkedes mig at bringe min fortrolige ven herr Norris paa bane.
Straks blev exkjeldermesteren diplomatisk og exkammerpiken flsom.
Norris lot til at ha vret den eneste i familien som overhodet hadde
vist nogen egenskaper, og hans maal, stakkars fyr, hadde nrmest
vret at gaa fanden i vold. Han var ikke stor gutten, fr hestefoten
stak frem. Han var ikke nogen rigtig Carthew, han viste smak for
slette fornielser og slet selskap, rvet fuglereder sammen med en
staldgut fr han var elleve aar, og da han var tyve og burde ha
tat litt hensyn til sin familie, saa drev han med en ransel paa
ryggen hele grevskapet rundt, tok skisser og slog sig ned paa simple
vertshuse. Han eiet ikke stolthet, hrte jeg, han blev venner med
hvemsomhelst, og jeg fik en litt saarende hentydning til at det
kanske var dette karaktertrk hos helten som jeg skyldte mit eget
bekjendtskap med ham. Desvrre var herr Norris ikke bare en underlig
skrue, han var desuten en ranglefant. Ved universitetet husket man
endnu hans gjld, og endda bedre husket man de hist humoristiske
omstndigheter da han blev relegeret. "Han var spkefuld av sig,"
forklarte fru Higgs.

Men frst da han kom ind i diplomatiet, begyndte kjedeligheterne for
alvor. "Det var saan en skrkkelig gjld," sa exkammerpiken. "Og
tnk, hele tiden var han den peneste og snildeste unge herre som De
kunde se for Deres ine."

"Da herr Carthew fik hre om gjlden, saa blev der et flt opstyr,"
fortalte Higgs. "Det ringte, og jeg gik ind selv, for jeg trodde det
var kaffen. Der stod herr Carthew. 'Higgs,' sier han og peker med
stokken, for han hadde en tur av gigten sin, 'gi besked om jagtvognen
ieblikkelig til denne min sn som har bragt vanre over sig.' Herr
Norris sa ingenting, han sat bare og lutet med hodet og rrte ikke
paa sig. De kunde puffet mig overende med et halmstraa," sa Higgs.

"Hadde han gjort noget rent galt?" spurte jeg.

"Nei da, herr Dodsley!" sa fruen -- hun hadde opfattet mit navn slik.
"Han har aldrig gjort noget rigtig galt i hele sit syndige liv. Det
var stor skam det hele. Ikke det mindste andet end partiskhet."

"Naa, naa!" sa kjeldermesteren advarende.

"Aa, jeg bryr mig ikke om dig," svarte fruen. "Du vet selv det er
sandt, Higgs, og det vet allesammen."

Mens jeg fik disse oplysninger og meninger, forsmte jeg ingenlunde
barnet. Hun var ikke meget tiltalende, men heldigvis hadde hun
naadd en bestikkelig alder. For en shilling i haanden, sixpence i
sparebssen, og en amerikansk gulddollar som jeg fandt i lommen,
kjpte jeg hende med hud og haar. Hun erklrte at hun vilde flge mig
til verdens ende, og saa snart middagen var forbi, klv hun op paa
mit fang for at vise mig sin store skat, et frimerkealbum som hun
hadde faat av onkel William.

Det er faa ting som jeg avskyr hjerteligere end gamle frimerker.
Men det lot til at jeg skulde tilbringe den dag med at se paa
kuriositeter, og jeg fandt mig ydmygt i min skjbne. Til min
forundring var boken ikke daarlig fyldt, saa onkel William maa
sagtens ha begyndt paa samlingen selv. Der var de forskjellige
engelske pennymerker, russiske med det farvede hjerte, ganske
ulselige Thurn-und-Taxis, de trekantede fra Kap, vestaustralske med
svanen, det seilende skib fra Guiana. Paa alle disse saa jeg med
dsige ine, somme tider sovnet jeg vist ogsaa, og formodentlig var
det i et saadant ieblik at jeg mistet albumet, og at der faldt ut en
mngde "dubletter", som de vist heter.

Og her var mot al sandsynlighet det lykkelige tilflde kommet, for da
jeg galant plukket dem op, saa studset jeg over det uforholdsmssig
store antal av franske 25 centimes merker. Der maatte vre nogen som
skrev hyppig fra Frankrike hit til Stallbridge-le-Carthew. Kunde det
vre Norris? Paa et merke fandt jeg bokstavet C, paa et andet kom jeg
til C H; men ellers var stemplet ikke til at lse paa noget merke. Og
da fjerdeparten av Frankrikes byer begynder med "chateau", saa var C
H en meget utilstrkkelig ledetraad.

Her kom fru Higgs mig uventet til hjlp. Hvis den fremmede var saa
interessert for frimerker, sa hun, og betragtet mig vist som en
monoman i dette stykke, saa burde han se herr Denmans album. Herr
Denman hadde samlet i firti aar, og hans samling var vrd mange
penger. "Agnes," sa hun, "spring over til herr Denman og si at her er
en fremmed som gjerne vilde se frimerkerne hans."

"Gjerne dubletterne ogsaa," ropte jeg, "saa kunde vi bytte."

En halv time efter kom herr Denman selv anstigende med et uhyre av et
album under armen.

"Ja, herr Dodsley," sa han, "da jeg hrte at De selv var samler, saa
gik jeg fra alt. For det sier jeg at alle frimerkesamlere er likesom
frimurere."

Om dette er sandt, vet jeg ikke; men der er ikke tvil om at man
stter sig selv i en vanskelig stilling naar man falskelig gir sig ut
for samler.

"Ah, her er den andre serien!" kunde jeg si efter at ha raadfrt mig
med teksten ved siden av. "Det rde -- nei det lilla mener jeg --
ja det er pragtstykket. Skjnt naturligvis, det er som De sier,"
skyndte jeg mig, "dette gule paa det tynde papir er det sjeldneste."

Jeg vilde snart blit avslret, hvis jeg ikke i selvforsvar hadde
traktert herr Denman med hans yndlingsdrik -- en saa fortrffelig
portvin at den aldrig kunde vre modnet i vertshusets kjelder, men
sikkert en mrk nat var bortfrt dit fra hvlvingerne i det store
hus. Hver gang herr Denman spurte mig om min mening, saa skyndte jeg
mig at fylde hans glas, og da vi kom til dubletterne, var han ikke
lnger farlig. Gud forbyde at jeg skulde si han var beruset; men hans
ine var stive, og han snakket uten stans.

Ogsaa blandt herr Denmans dubletter var der mange av de franske 25
centimes merker. Jeg stjal mig til at underske dem. Jeg fandt igjen
C og C H i stemplet; derefter fulgte et A, og i slutten av ordet et
Y. Navnet forekom mig kjendt, men jeg kunde ikke gjette mig til de
manglende bokstaver. Endelig kom jeg over et merke med et tydelig L
foran Y, og paa et ieblik hadde jeg hele ordet. Chailly, det var
navnet, Chailly-en-Bire, byen i selve Barbizon -- ah, det var det
rette sted at gjemme sig -- det var det rette sted for Norris, som
hadde trasket gjennem England for at ta skisser -- det rette sted for
Goddedaal som hadde efterlatt en paletkniv paa ~Flying Scud~. Bare
merkelig, at mens jeg drev England rundt sammen med Bellairs, saa
ventet Norris mig paa selve det sted som var mit egentlige maal.

Om herr Denman har vist sit album til Bellairs, og om Bellairs
likesom jeg fandt adressen ved hjlp av et frimerke, det faar jeg
aldrig vite, og det var ogsaa likegyldig. Vi stod likt nu; mit hverv
her var fuldbragt, min interesse for frimerker dde skamlst hurtig,
den forbausede Denman blev bukket ut, jeg bestilte min vogn og
fordypet mig i togtabellen.




FJORTENDE KAPITEL.

Ansigt til ansigt.


Jeg faldt ned i Barbizon ved totiden en dag i september. Det er den
dde tid paa dagen; alle de flittige er ute og maler, og de dovne
driver omkring i skogen eller paa sletten, den bugtede landevei er
tom og de og vertshuset forlatt. Des mere gldet det mig at finde en
av mine gamle kamerater i spisevrelset; hans byklr avmerket at han
skulde reise, og haandkufferten laa ved siden av ham paa gulvet.

"Hvad, Stennis," ropte jeg, "du er den sidste jeg ventet at finde
her."

"Du vil ikke finde mig her lnge. For slike antikviteter som os duer
ikke denne kroken lnger."

"Er her ingen gjenlevende?" spurte jeg.

"Fra vor geologiske periode? Ingen."

Saa faldt vi i snak om gamle dager. Vi var begge litt rrt over saa
uventet at mtes her, hvor vi fr hadde hatt saa mange lystige ture
-- og nu begge allerede saa forandret.

"Hvad slags beduiner er det som har leiret sig mellem ruinerne?"
spurte jeg.

"Ungdom, Dodd, bare fordmt, genert ungdom. For nogen krybdyr! At
tnke sig at vi har vret slik."

"Kanske var vi ikke saa gale," sa jeg.

"Bli ikke trist," sa han. "Vi var da ihvertfald angelsaksere begge
to, og det eneste undskyldende trk nu er det samme."

Tanken paa den mand jeg skte, vaaknet igjen. "Fortl mig om ham!"
ropte jeg.

"Hvem? det undskyldende trk? Aa, det er en meget tiltalende fyr,
litt slap i fisken og fin, men virkelig tiltalende. Han er britisk
helt gjennem, den naive britte. Kanske er han det altfor meget for
dine transatlantiske nerver. Men forresten burde du komme godt ut
av det med ham, for han beundrer det allerfleste av alt flt i den
store republik; han lser store dynger av amerikanske aviser. Jeg sa
han var naiv."

"Hvad er det for nogen aviser?" spurte jeg.

"San Francisco aviser," svarte han. "Han faar en haug av dem to
ganger om uken og studerer dem som bibelen. Det er en av hans
svakheter, men han har ogsaa n til, han er vldig rik. Han har
tat Massons gamle atelier -- husker du det? Og det har han mblert
uten tanke paa pengene. Der bor han omgit av dyre vine og kunst.
Naar denne Madden flger ungdommen paa utflugter, har han en kurv
champagne med. Han er meget snild og meget melankolsk og noksaa
hjlpels. Ja, og saa har han endda en svakhet. Han maler. Han har
aldrig lrt noget, og han er over tredive, og han maler."

"Hvorledes?" spurte jeg.

"Ikke daarlig," var svaret. "Det er det rareste. Her kan du forresten
se selv."

Jeg gik hen og saa paa billederne rundt vggen. Der var alle de gamle
og nogen nye som var kommet efter min tid. Jeg stanset ved et av dem,
et billede som var plumpt gjort, mest med paletkniven, farven nogen
steder udmerket, andre steder bare som lere. Men det var selve scenen
og ikke kunsten eller mangelen paa kunst som jeg saa paa. Forgrunden
var sand og krat og vrakstumper, mellemgrunden en lagune, lukket inde
av en mur av brndinger, bak den en blaa strime av havet. Himmelen
var skyfri, og jeg kunde hre braattenes torden. For stedet var
Midway Island.

"Ja," sa jeg, "der er noget godt ved det. Hvad er det?"

"Et fantasistykke," svarte han. "Derfor liker jeg det. I vor tid er
der faa som har saa pas fantasi som en havesnegl."

"Madden sa du jo han het."

"Madden," gjentok han.

"Har han reist meget?"

"Det aner jeg ikke. Han er yderst litet autobiografisk. Han sitter og
rker og smaaler, og somme tider spker han litt. Men mest tiltaler
han mig, fordi han ser ut som og er en gentleman."

"Har han store, blonde bakkenbarter likesom hugtnder?" spurte jeg og
tnkte paa fotografiet av Goddedaal.

"Slet ikke. Hvorfor da?"

"Skriver han mange breve?" fortsatte jeg.

"Gud vet. Men hvorfor tar du saa paa vei?"

"Jeg tror jeg kjender manden," sa jeg. "Jeg har lett og spurt efter
ham. Jeg tror det er min bror som er blit borte for lnge siden."

"Ikke tvillinger, i hvertfald," svarte Stennis.

Og saa kom en vogn kjrende frem utenfor vertshuset, og han sa farvel.

Helt til middag spaserte jeg om paa markerne, fyldt av uro og
utaalmodighet. Det mrknet da jeg gik tilbake, og da jeg kom ind, var
lamperne tndt, suppen blev servert, og vrelset summet av latter og
snak. Jeg tok plads og fandt at jeg sat tvers overfor Madden. Han
var over seks fot hi og velbygget, haaret var mrkt med slvstnk,
inene mrke og venlige, munden meget elskvrdig; tnderne skinnende,
linned og hnder udadlelige; engelske klr, engelsk stemme og engelsk
vsen -- manden skilte sig sterkt ut fra selskapet. Allikevel
flte han sig hjemme her, og det saa ut som han nd en viss rolig
popularitet blandt de stiende gutter. Han hadde en underlig fnisende
latter som ld nervs selv naar han virkelig moret sig, og som stemte
daarlig med hans hie skikkelse og mandig melankolske ansigt.

Jeg var rd for at se paa ham, jeg tnkte at mit blik vilde rbe
min ophidselse, og tilfldet var mig saa gunstig at vi snart blev
forestillet paa en naturlig maate. Mit frste nip av Chteau Siron,
en portvin som jeg lnge hadde staat i kjlig forhold til, drev mig
til et utrop.

"Nei den gaar ikke an!" ropte jeg paa engelsk.

"Noget grsselig sl, hvad?" sa Madden paa samme sprog. "Tr jeg be
Dem prve min. De kalder den chambertin, og det er det ikke, men den
smaker ganske godt, og her i huset findes ingenting som er til at
drikke."

Jeg takket; altsammen gik an, naar det bare banet vei til at lre
manden at kjende.

"Deres navn er Madden," sa jeg. "Min gamle ven Stennis fortalte mig
om Dem da jeg kom."

"Ja. Det var kjedelig han reiste. Jeg fler mig som en bedstefar
blandt disse guttene," svarte han.

"Mit navn er Dodd," fortsatte jeg.

"Det har jeg hrt av madame Siron," sa han.

"Dodd, fra San Francisco. Tidligere av Pinkerton og Dodd."

"Montana Block?" sa han.

"Netop," sa jeg.

Ingen av os saa paa hinanden.

"Det er et pent billede De har der," fortsatte jeg. "Forgrunden er
kanske lit leret, men lagunen er udmerket."

"De burde jo vite det," sa han, og der kom en ny pause.

"De kjender vist en mand som heter Bellairs?" begyndte han igjen.

"Aa!" brt jeg ut. "De har hrt fra doktor Urquart?"

"Netop idag," svarte han.

"Naa ja, det haster ikke med Bellairs," sa jeg. "Det er en lang og
noksaa taapelig historie. Men jeg tror vi har en god del at fortlle
hverandre, og kanske var det bedst at vente til vi blev mere for os
selv."

"Det mener jeg ogsaa," sa han. "Disse fyrene skjnner nok ikke
engelsk, men vi vil ha det hyggeligere hos mig."

"Bare et sprsmaal," sa jeg. "Kjender De min stemme igjen?"

"Deres stemme?" gjentok han. "Hvorledes da? Jeg har aldrig hrt den
fr."

"Vi har allikevel talt med hverandre en gang fr," sa jeg, "og jeg
gjorde Dem et sprsmaal som De ikke svarte paa, og som jeg siden med
tusen ganger strre grund har kunnet rette til mig selv."

Han bleknet pludselig. "Du store Gud!" sa han, "er De den mand i
telefonen?"

Jeg nikket.

"Ja ja," sa han, "det vil holde haardt at tilgi Dem det sprsmaal.
For nogen ntter jeg har hat! Den lille hvisken har plystret i ret
mit hver dag siden. Hvem kunde det vre? Hvad kunde det bety? Jeg
tror det har pint mig vrre end -- end det andre." Han tidde og drak
sit glas langsomt ut.

"Vi kunde gjerne drevet hverandre til galskap med disse gaaderne," sa
jeg. "Jeg har ofte tnkt at hodet mit maatte ryke."

Carthew lo sin fnisende latter. "Og endda var det hverken Dem eller
mig som fik den vrste gaaden," sa han.

"Hvem da?" spurte jeg.

"Assurandrerne," sa han. "De skjnte ingenting av det. At ikke de
mistet forstanden, det er den strste gaade for mig."

Middagen var ikke fr forbi, saa tok han mig med til sit atelier.
Han hadde nogen forblffende billeder -- en Rousseau, en Corot, en
Whistler og andre. Vrelset var hyggelig og vakkert mblert; slik
luksus var et srsyn i Barbizon.

"Her kan vi vre i fred," sa han. "St Dem og fortl mig hele Deres
historie."

Jeg gjorde det, begyndte med den dag da Jim viste mig notisen i
~Daily Occidental~, og sluttet med frimerkealbumet og Chaillymerket.
Det tok lang tid, for Carthew var umttelig efter enkeltheter, og den
gamle ottedagsklokken i hjrnet hadde slaat tolv slag, fr jeg var
frdig.

"Og nu er det min tur," sa han. "Jeg har en fl historie at fortlle.
De vil undre Dem over at jeg kan sove. Jeg har fortalt den en gang
fr, herr Dodd."

"Til lady Ann?" spurte jeg.

"Ja," sa han, "og sandt at si saa hadde jeg svoret aldrig at fortlle
den igjen. Men De har jo enslags ret, De har betalt dyrt for den, det
vet gud."

Med det begyndte han. En ny dag hadde dmret og hanerne gol i
landsbyen da han sluttet.




FEMTENDE KAPITEL.

Den forsttte sn.


~Singleton Carthew~, Norris' far, var svrt bygget og svakt utstyrt
med livskraft, mfindtlig som en musiker, trg som et faar og
samvittighetsfuld som en hund. Han opfattet sin stilling alvorlig,
ja hitidelig; de lange saler, de tause tjenere var i hans blaa ine
likesom ceremonier i en religion, hvor han var den menneskelige
gud. Han hadde den dumme mands utaalsomhet for dumhet hos andre,
den forfngelige mands skrk for at hans egen svakhet skulde bli
avslret. Og paa begge maater rgret og fornrmet Norris ham. Han
trodde at hans sn var en dumrian, og han mistnkte sin sn for at
gjengjlde denne kompliment med renter. Deres samvr hadde en meget
enkel historie; de mttes sjelden, de trttet ofte. For sin mor, en
heftig, haard, praktisk kvinde, som allerede flte sig skuffet av sin
mand og sin ldste sn, var Norris bare en ny skuffelse.

Guttens feil betydde dog ikke stort; han var bare forknyt,
fredsommelig, passiv, blottet for rgjerrighet og energi. Livet
hadde ikke megen tiltrkning for ham, han saa paa det som en underlig
og langtkkelig forestilling, den moret ham ikke, og han flte sig
ikke fristet til at overta nogen rolle. Det undret ham at se paa sine
forldre og sin bror, han syntes de gjorde sig overfldig mie for
saa mange ting; for ham var ikke en eneste ting ndvendig. Han var
fdt desillusionert, verdens lfter vkket ikke ekko i hans bryst,
arbeide og ry var for ham tomme ord. Han var glad i friluftsliv og
i kameratskap, men var like godt kamerat med den ene som med den
andre, de tjente bare som botemiddel mot ensomheten. Og han hadde
sans for billedkunst. En rad av vakre malerier saa paa hans barndom,
hans slegt hadde paa sin vis vret kunstelskere, Norris blev den
frste som selv holdt blyanten. Denne lyst hos ham blev sterkere og
sterkere, og dog lot han sig tvinge nsten uten kamp. Den tid kom da
han skulde reise til Oxford, og han gjorde bare svak motstand. Han
var dum, sa han, det nyttet ikke at presse ham gjennem trdemllen,
han nsket at bli maler. Disse ord rammet hans far som et lyn, og
Norris skyndte sig at gi efter.

Til Oxford gik han, lydig og haabls, og i Oxford blev han helten
i sin egen kreds. Han var rap og behndig, flink i mange slags
sport, naar han bare gad, og hans merkelige melankolske ensomhet gav
ham en plads for sig. Han bestemte moden i sin klik. Misundelige
venner prvde at parodiere hans uskrmtede mangel paa livslyst og
frygt; det var en slags ny-byronisme, men roligere og vrdigere.
"Ingenting betydde noget," det var hovedformelen. Skjnt han
altid mente at vre hflig, kunde han virke yderst utfordrende paa
college-autoriteterne. Hans likegladhet skar som uforskammethet, og i
et utbrud av sit letsind (motvegten til hans melankoli) blev han midt
i det andet aar relegeret.

Dette var noget nyt i Carthews annaler, og Singleton utnyttet
leiligheten. Han hadde lnge hat for skik at profetere vanre og
ruin for sin yngste sn. Kanske smertet det ham at det gik snnen
saa galt, men saa var det jo en trst at faa ret i sine spaadomme.
Gamle Carthew varierte "det var det jeg sa dig" paa mange nye maater,
han nvnte galgen sammen med sin sns navn, og talte om hans lille
studentergjld som om han maatte pantstte sit gods for at dkke den.

"Jeg synes ikke det er pent," sa Norris, "jeg levet paa colleget
akkurat som du sa jeg skulde. Jeg er lei for jeg blev relegeret, og
det har du ret til at skjende for, men du har ikke ret til at gaa ls
paa mig for den gjldens skyld."

Virkningen paa en dum mand som hadde grund til at vre sint, er det
overfldig at skildre. Singleton raste.

"Jeg skal si dig noget, far," sa Norris tilslut, "jeg tror ikke det
nytter. Du skulde heller la mig bli maler. Det er det eneste jeg har
et fnugg av interesse for."

"Naar du staar slik til halsen i skam," sa faren, "saa burde du
ihvertfald vise dig saa velopdragen at du ikke kom igjen med en slik
letsindighet."

Vinket blev fulgt, og Norris plaget aldrig mere sin far med den
letsindighet. Han blev sendt utenlands for at studere fremmede
sprog, hvad han lrte paa en meget dyr maate. Der kom en ny hst av
gjld, nye veklager, denne gang med fuld ret, uten at de gjorde noget
indtryk paa Norris. I Oxfordhistorien var han blit ubillig behandlet,
og med en ondskap og et stivsind som undret hos en saa fredsommelig
og svak fyr, negtet han fra den dag at ta det mindste hensyn til
penger. Han slste bort det han vilde, han lot sig bli utplyndret
av sine tjenere, han saadde insolvens, og da hsten var moden,
forkyndte han det for sin far med utaalelig ro. Han fik stillet sin
egen kapital til raadighet, og blev puttet ind i diplomatiet med den
besked at han nu maatte greie sig selv.

Det gjorde han til han var femogtyve aar. Da hadde han brukt op
sine penger, lagt sig til en pen ny gjld og -- som saa mange andre
melankolske og likeglade mennesker -- faat den kjedelige vane at
spille hasard. Gamle Singleton reddet endda engang sit navns re,
denne gang for en eventyrlig pris, og Norris blev igjen bragt flot,
men paa strenge betingelser. En sum av tre hundrede pund om aaret
skulde kvartalsvis bli ham utbetalt av en sakfrer i Sydney, Ny
Syd Wales. Han maatte ikke skrive. Hvis han nogen kvartalsdag ikke
indfandt sig hos sakfreren, vilde han bli betragtet som dd og
tilskuddet inddrat. Kom han hjem til Europa, vilde det i alle de
strre blade bli bekjendtgjort at hans slegt fornegtet ham.

Det var et meget tirrende trk hos ham som sn at han altid var
hflig, altid retfrdig, og i hver huslig storm altid rolig. Da disse
sidste lyn slog ned, opfrte han sig som om han bare var fjernt
interessert, han stak penger og skjend i lommen, lystret ordre, gik
ombord og kom til Sydney. Nogen mnd er med fyldte femogtyve aar
endnu gutter; slik var det med Norris. Atten dager efterat han var
steget iland, hadde han brukt sine penger for et kvartal. Han blev
bukket ut av alle de kontorer hvor han nu skte alle slags urimelige
poster. Tilslut blev han ogsaa bukket ut av sit logis, og fandt sig
henvist til i en meget elegant sommerdress at leire sig sammen med
byens utskud.

Han gik til sakfreren.

"Min tid er kostbar, herr Carthew," sa sakfreren. "De behver ikke
at tale om Deres sregne stilling. De er ikke den frste mand som er
blit sendt hitned av sin familie. I slike tilflder handler jeg efter
et system. Jeg forrer Dem en sovereign, vrsaagod. Hver dag vil min
kontorist utbetale Dem en shilling, hver lrdag to. Godmorgen."

"Jeg faar vel takke Dem," sa Carthew. "Jeg er saa ynkelig stillet at
jeg ikke engang kan avslaa et bidrag som bare er til at sulte ihjel
av."

"Sulte ihjel!" sa sakfreren og smilte. "Ingen sulter ihjel her med
en shilling om dagen. Jeg har engang hat gaaende en ung gentleman som
seks aar i trk gik i en evig rus paa det bidrag."

Siden glemte Carthew aldrig billedet av den smilende sakfrer. "De
tre minutters samtale var det eneste jeg hadde faat av ordentlig
opdragelse," sier han. "Det var hele livet i et ntteskal."

I to-tre uker kom nu Norris hver morgen paa slaget ti lurvet og
huliet til sakfrerens dr. Den lange dag og den endda lngere nat
tilbragte han i parken i selskap med kanske den laveste klasse paa
jorden, slusken i Sydney.

Den tid glemte han aldrig.

En morgen kom han i prat med en diskemand som hadde tilbragt natten
paa bnken nrmest hans. Det var en liten munter, rdhaaret fyr som
het Hemstead.

"Jeg er uten plads for tiden," fortalte Hemstead.

"Og jeg har aldrig hat nogen," sa Norris.

"Jeg kjender en gentleman naar jeg ser ham," klukket Hemstead.

"Jeg kan bruke penger," sa Norris, "og kjender litt til hester og til
sjen. Men det er ikke til at leve av her."

"End om De prvde det ridende politi!" foreslog hans nye kamerat.

"Har gjort det og blev sparket ut," var svaret. "Blev ikke tat for
god av lgerne."

"Hvad sier De da om jernbanerne?" spurte Hemstead.

"Hvad sier _De_?"

"Aa, jeg er ikke nogen kropsarbeider," sa den lille mand stolt. "Men
der kan De vre viss paa arbeide."

"Si mig hvor jeg skal gaa!" ropte Norris.

Det hadde sregnet i dager og uker, landet var mange steder
oversvmmet, jernbanerne krvde stadig flere folk, og daglig
averterte direktren, men de "arbeidslse" foretrak plyndring og
offentlig barmhjertighet, og selv en amatr av en jernbanearbeider
stod i hi pris. Om kvelden den dag han hadde truffet Hemstead,
fandt Norris sig -- efter en langvarig reise og et togskifte for at
passere et jordskred -- i en lerskjring bak Syd Clifton, og tok fat
paa de frste timers kropsarbeide i sit liv.

Uker i trk strmmet regnet ned. Hele fjeldets skraaning gled mot
sjen, skred av lere, sten og oprotet skog styrtet ned paa stranden
eller ut i brndingen. Huser blev baaret avsted og knust som ntter;
andre blev truet og forlatt, dren var laast, skorstenen kold,
folkene flygtet. Nat og dag flammet leirbaalet; nat og dag blev der
skjnket gloende kaffe for de slitne arbeidere; nat og dag gjorde
avdelingsingeniren sin runde og opmuntret sine mnd med de rette
grove og hjertelige ord. Nat og dag klikket telegrafen med srgelige
nyheter og angstfulde sprsmaal. Paa linjen kom bare faa tog, de krp
sig frem og signaliserte og stanset ved det truede hjrne, likesom
de var levende og lugtet faren. Kommandanten paa denne post trak saa
i hast sine arbeidere tilbake, gav (med tr strupe) signal til at
avancere, og hele laget stillet sig ved linjen i skjlvende taushet,
og saa brt de ut i et kort hurra naar toget klarte det farlige punkt
og fr videre, kanske gjennem det bleke solskin mellem to byger,
kanske med blinkende lamper i det ttte, regnfulde tusmrke.

Saaledes gik ntter og dager. Carthew var syk av svnlshet og kaffe,
hans hnder var bare saar i saar, og dog flte han en sjlelig
fred og et legemlig velvre som han aldrig fr hadde kjendt. Det
stadige legemlige arbeide i fri luft gav lgedom for hans indgrodde
skepticisme. At faa toget frem var det staaende problem, han fik
ikke tid til at sprre om det var ndvendig. Carthew, dovenkroppen,
delanden, den drivende dilettant, han blev rost og forfremmet.
Ingeniren udmerket ham fremfor de andre, og da blev Carthew likefrem
stolt av sin plebeiiske gjerning.

Nu nrmet kvartalsdagen sig. Norris tnkte paa de femogsytti pund
som snart ventet paa ham, og paa sin forpligtelse til at vre i
Sydney den dag. I et ledig ieblik gik han til vertshuset i Clifton
og bestilte et ark papir og en flaske l. Han hadde faat en god
stilling som han vilde tape hvis han kom til Sydney, skrev han, og
han bad sakfreren motta brevet som et bevis for at han opholdt sig
i kolonien, og gjemme pengene til nste kvartalsdag. Svaret kom med
omgaaende post og var ikke bare imtekommende, men venlig. "Endskjnt
det som De foreslaar, strider mot vilkaarene i mine instruktioner,
tar jeg dog gjerne ansvaret ved at indvilge i Deres anmodning. Jeg
maa tilstaa at Deres opfrsel har narret mig paa en gldelig maate.
Min erfaring har ikke lrt mig at stille store forventninger til
gentlemen i Deres stilling."

Regnet minket, men Norris fulgte nu som en av de faste formnd et
arbeidslag ind i den graa demark av fjeld og skog. Naar han om
kvelden sat med sine kamerater rundt baalet, saa var togene som gik
forbi paa linjen, deres nrmeste, ja deres eneste naboer foruten de
vilde dyr i skogene. Vakkert veir, let og ensformig arbeide, lange
timers dsig prat ved leirbaalet, lange, svnlse ntter, naar han
stod op og gik ind i den maanelyse skog og tnkte paa sin taapelig
forspildte ungdom, dette var gangen i et liv som han snart hadde
faat nok av. Han savnet trtheten, den rasende hast, uvissheten,
baalene, midnatskaffen, hele den plumpe, sle-flekkede poesi i de
frste slitsomme uker. I midten av oktober opgav han sin stilling og
sa farvel til teltleiren og til Bald Mountains skulder.

Kldt i sine grove klr, med en bylt over skulderen og sin
sammensparte ln i lommen, kom han for anden gang til Sydney, og gik
forniet og halvt forvildet rundt i de hyggelige gater. Han lot sig
drive med strmmen likesom en tmmerstok i elven. Tilslut kom han
til parken og drev omkring der, husket sin skam og sine lidelser og
saa nysgjerrig paa sine efterflgere. Hemstead, som ikke var meget
mere lurvet og slet ikke mindre munter end fr, fandt han der, og han
talte til ham som til en gammel familieven.

"De gjorde mig en god tjeneste dengang," sa han. "Jeg haaber De selv
har hat held med Dem."

"Nei saagu," svarte den lille mand. "Altsammen ligger nede, ser De.
Der er ingen stillinger at faa som jeg vil ha. Jeg vil ikke vre
nogen trl," tilfiet han fast.

Efter det princip, at den mand som er for stolt til at vre trl, som
regel ikke er for beskeden til at la sig understtte, gav Carthew ham
en halv sovereign. Og da nu sulten pludselig begyndte at gnage i ham,
tok han veien til Paris House. Med sin bylt over skulderen stanset
han utenfor og saa paa frdselen.

"Ja saa sandelig!" ropte en stemme. "Det er Carthew!"

Han vendte sig og fandt en vakker, solbrndt ung fyr, litt for
trivelig, kldt i det fineste av alle fine antrk, og med blomster
for tyve kroner utstillet i sit knaphul. Norris hadde under sin
frste glade tid i Sydney mtt ham ved en avskedssouper, hadde endog
fulgt ham ombord paa en skonnert fuld av kakerlakker, som Tom Hadden
skulde gjre en seks maaneders tur med mellem erne, og hadde siden
bevart ham i muntert minde. ~Tommy~, som Tom Hadden het i hele
Sydney, var arving til en betydelig formue, som hans fremsynte far
hadde sat saa srgelig godt fast. Indtgten lot herr Hadden leve i
al pragt omtrent tre maaneder av tolv; resten av aaret tilbragte han
i eksil mellem erne. Nu var han for omtrent en uke siden kommet
tilbake; han flakset i drosche Sydney rundt og luftet glansen av seks
nye dresser. Men denne likefremme fyr halte Carthew i arbeidstrien,
og det trods den umiskjendelige bylt over skulderen, paa samme maate
som han kunde sagt tak for sidst til en hertug.

"La os ta et glas!" ropte han muntert.

"Jeg er netop paa vei til Paris House for at spise lunch," svarte
Carthew. "Det er lang tid siden jeg sidst hadde et skikkelig maaltid."

"Storartet!" sa Hadden. "Jeg har spist frokost for bare en halv time
siden men vi skal faa et privat vrelse, og jeg vil se at faa noget
tillivs. Det vil stive mig op. Det blev en frygtelig rangel igaar
kveld, og det er ikke tal paa de fyrer jeg har mtt i dag." At mte
en bekjendt og drikke et glas med ham var for Tom et og det samme.

De sat snart i hjrnet i anden etage og spiste og pratet. Den
underlige likhet i deres stilling nrmet dem til hverandre, og
de begyndte snart at tale fortrolig. Carthew berettet om sine
oplevelser i parken og sit slit som jernbanearbeider. Hadden gav
sine iagttagelser som amatr-koprahandler i Sydhavet og malte et
humoristisk billede av livet paa en koral. Carthew skjnte at hans
forvisningstid hadde vret mest indbringende, men Haddens utrustning
hadde rigtignok vsentlig bestaat av porter og brun sherry til eget
bruk.

"De sier at hvis det var to til at bre utgiften, saa vilde
fortjenesten bli strre," sa Carthew. "Hvorledes da?"

"Jeg skal vise det! Jeg skal regne det ut!" svarte Hadden ivrig,
og med en blyant og baksiden av spiseseddelen gav han sig til at
utfre mirakler. Han var en mand eller la os heller si en gut med
usedvanlige evner til at lage projekter. Fik han det svakeste vink om
en spekulation, saa flommet tallene fra ham nedover papiret.

Litt efter litt tok planen form; den straalende bygning reiste sig,
om end uten grundmur, og haren sprang endnu om i fjeldet, men suppen
blev allerede servert i et slvfat. Om nogen faa dager kunde Carthew
raade over et hundrede og femti pund, Hadden kunde skyte fem hundrede
til. Hvorfor skulde de ikke faa et par andre med, leie et gammelt
skib og ta en tur med sin egen skonnert? Carthew var en gammel
yachtseiler, Hadden sa sig istand til at arbeide "ikke saa litet".
Penger maatte man utvilsomt kunne faa opdrevet. Hvorledes kunde
ellers saa mange skibe krydse rundt mellem erne? Og de som arbeidet
paa sit eget skib, var sikker paa endda strre fortjeneste.

"Men lg merke til, Carthew, altsammen maa gaa i Deres navn," sa
Tommy da han straalende reiste sig fra bordet. "Jeg har kapital, ser
De; men De er paa det trre, om det skulde gaa galt."

"Jeg trodde vi netop hadde bevist at det var ganske trygt," sa
Carthew.

"Ingenting er trygt i forretninger, kjre ven," svarte vismanden,
"ikke engang bokholderi."

De kjrte til Currency Lass, et vertshus med tehave, som eieren,
kaptein Bostock, hadde oprettet for den formue han hadde tjent sig
under en lang, eventyrlig og nu og da historisk virksomhet mellem
erne. Overalt fra Tonga til Admiralitetserne kjendte han knepene
og kunde han lyve paa hver dialekt. Han hadde set slutten paa
sandaltret, slutten paa oljen og begyndelsen av kopraen. Paa Fiji
var han i Sir Arthur Gordons tid blit sigtet paa livet, og hvis han
nogensinde bad, saa glemte han sikkert ikke Sir Arthurs navn. Han var
blit spiddet paa Ny Irland -- ved den leilighet blev hans styrmand
drpt -- den bermte "hevn" over briggen ~Jolly Roger~; men de
trolse indfdte tjente litet paa sin ondskap, og Bostock fik trods
deres vaaben fem og sytti frivillige arbeidere ombord, av hvem ikke
mere end et dusin dde av mishandling. Desuten hadde han en haand med
i den elskvrdige spk som kostet Patterson livet, og da den falske
biskop steg iland, bad og lyste velsignelsen over de indfdte, saa
stod Bostock, kldt i en brodert chemise fra varelageret, ved hans
hire side og dundret amen. Dette var hans yndlingshistorie naar
han sat trygt mellem gode venner. "To hundrede arbeidere for en
psfuld amener," pleide han at kalde historien, og fortsttelsen, den
virkelige biskops dd, var i hans ine en ualmindelig humoristisk
hndelse.

Mange av disse enkeltheter fik Carthew vite underveis.

"Hvorfor skal vi beske den gamle skurk?" sa han.

"Vent til De hrer ham," svarte Tommy. "Den mand vet alt."

Da de steg ut av droschen, opdaget Hadden at han kjendte kusken, en
svr, rdmusset, kortpustet mand paa omtrent firti.

"Har De kjrt mig fr?" spurte Tommy.

"Mange ganger, herr Hadden," svarte kusken. "Sidst da De kom hjem fra
erne."

"Saa stig ned og faa et glas," sa Tommy og gik foran ind i haven.

Kaptein Bostock kom selskapet imte. Det var en seig, sur, gammel
mand med fiskeine.

"En flaske l til kusken ved det bordet der," sa Tom. "Og ved dette
bord det bedste De har, og De maa gjre os selskap. Dette er min
ven, herr Carthew. Jeg kommer i forretninger, Billy, jeg nsker at
raadsprre Dem som ven, jeg vil handle paa erne for egen regning."

Utvilsomt var kapteinen en guldgrube av gode raad, men han fik ikke
anledning til at vise det. Han kunde ikke faa avsluttet en stning,
fr Hadden drev ham av marken med en salve av nei'er og rettelser.
Denne projektmaker, hvis ansigt blusset av inspiration, forela ham
et sprsmaal, og saa snart han prvde at svare, var Hadden straks
i strupen paa ham, drog hans kjendsgjerninger i tvil, haante hans
politik og dundret somme tider ls fra en vldig hide av moralsk
harme.

"De maa undskylde," sa han engang, "jeg er en gentleman, herr Carthew
er en gentleman, og vi agter ikke at gjre den slags forretninger.
Ser De ikke hvem De taler til? Kan De ikke tale fornuft?"

"Jeg kan vel ikke det," svarte gamle Bostock, "naar jeg ikke faar
hre min egen stemme to sekunder i trk. Det var bsser og brndevin
vi gjorde det med."

"Til Bloksbjerg med bsser og brndevin," sa Tommy. "Det gaar
anderledes for sig i vore dager." Saa drev Tommy paa igjen. Carthew
kunde ikke la vre at smile. Han begyndte at se mindre alvorlig paa
planen; Hadden var en altfor uansvarlig frer.

"Nu skal De hre paa mig!" sa Hadden til kaptein Bostock. "Penger har
vi, og jeg har erfaring. Det vi nsker, er en billig, god baat, en
flink kaptein og en anbefaling til et firma som vil gi os kredit paa
varerne."

"Jeg skal si Dem n ting," sa kaptein Bostock. "Jeg har set mnd som
Dem bli stekt og spist, og klaget over efterpaa. Nogen var seige, og
nogen smakte vondt," tilfiet han barskt.

"Hvad mener De med det?" ropte Tom.

"Jeg mener at jeg er likeglad," skrek Bostock. "Jeg har ikke
forsikret Deres liv. Men fanden skjre mig om det ikke gjr mig ondt
for kannibalerne som skal prve at spise hodet Deres."

Kanske var det ikke ndvendig at ta kaptein Bostocks sprog alvorlig.
Men utvilsomt var Hadden ikke tilfreds. Han reiste sig, mtet holdt
paa at bli avbrutt, da en ny stemme pludselig blandet sig ind.

"Undskyld, men hvis De vil kjpe til mig det skib jeg vil ha, saa
skal jeg skaffe Dem varerne paa kredit."

Det var kusken som snudde sig mot dem med disse forblffende ord.

"Hvad, hvad mener De?" gispet Tommy.

"Bedst at si dem hvem jeg er," sa kusken.

"Er det trygt, Joe?" spurte Bostock.

"Faar vaage det," svarte kusken.

"Mine herrer," sa Bostock og reiste sig pludselig, "maa jeg
forestille kaptein Wicks fra ~Grace Darling~."

"Ja, det er mig," sa kusken. "De vet jeg har vret i forlegenhet, og
jeg vil ikke negte at det var mig som slog, og hvor skulde jeg faa
bevis for at det var selvforsvar? Derfor trak jeg mig bort og tok en
drosche, og nu har jeg kjrt i tre aar og er ikke blit klokere for
det."

"Undskyld," sa Carthew. "Hvad gik anklagen ut paa?"

"Drap!" sa kaptein Wicks, "og jeg negter ikke at det var noget i det.
Jeg skal heller ikke prve at negte at jeg var rd for retten, for
ellers stod jeg ikke her. Men visst og sandt er det at det var aapent
mytteri. Spr Billy her. Han kjender sammenhngen."

Carthew pustet tungt. Han hadde en underlig, halvt frydefuld flelse
av at vade dypere i livets strm. "Hvad var det De vilde si?" spurte
han.

"Jeg hrte det herr Hadden talte om," sa kapteinen. "Og jeg er trt
av denne droschingen, og jeg vil gjerne i arbeide igjen. Nu skal De
faa mit tilbud. Jeg stter ind det jeg eier -- saan en hundrede pund.
Mit gamle firma vil gi mig kredit og ta chancen; de vet hvad jeg
duer til. Og tilslut saa trnger De en flink kaptein. Jeg har frt
skonnerter i ti aar. Spr Billy om jeg kan manvrere en skonnert."

"Jeg vet ingen som er bedre," sa Billy.

"Men hr her!" ropte Hadden. "De kan rende rundt i en drosche uten at
nogen gjr et sprsmaal. Men prv at komme paa skansen av et skib,
saa blir De fakket."

"Jeg faar holde mig vk til sidste ieblik og ta et andet navn,"
svarte Wicks.

"Men klareringen? Og hvad for et navn?" sa Tommy.

"Aa, der er gamle Kirkup, han er blit farmer ensteds, han faar laane
mig navnet sit."

"De talte som om De visste om et skib," sa Carthew.

"Det gjr jeg," sa Wicks. "Skonnertyachten ~Dream~ -- en velsignet
dvel til at gaa. Grant Sanderson var det som eiet den. Han var rik
og gal, og da han dde av feber, saa var der baade flere testamenter
og flere enker efter ham, og alle enkerne anla sak mot hverandre, det
var en evig historie, og imens laa ~Dream~ og raatnet. Tilslut var
det da en av enkerne som fik ret, og nu er ~Dream~ tilsalgs. Den blir
billig, den har hat god tid til at raatne."

"Hvor stor er den?"

"Aa, stor nok. Hundrede og nitti. Vi maa ha en mand til, skjnt det
er nsten synd, naar en kan faa indfdte for nsten ingenting. Og saa
maa vi ha en ordentlig kok. Jeg vet en vi kan bruke, Amalu heter han,
det er altid bedst at ha en indfdt, De kan snu ham som De vil, og
han vet ikke nok til at holde paa sin ret."

Fra det ieblik kaptein Wicks sluttet sig til samtalen, fik Carthew
sin interesse og tillid igjen. Hvad saa manden ellers hadde gjort,
saa var han iensynlig baade godslig og dygtig. Hvis han trodde paa
foretagendet, vilde skyte penger til, bragte erfaring med, saa var
Carthew mere end villig til at gaa paa. Og hvad Hadden angaar, saa
var hans glas fuldt, han og Bostock tilgav hverandre i champagne;
skaal fulgte paa skaal; det blev foreslaat og med begeistring
vedtat at forandre skonnertens navn -- naar den frst var kjpt --
til ~Currency Lass~, og "Currency Lass Island Trading Company" var
praktisk talt grundet fr kveld.

Tre dager efter stod Carthew for sakfreren, fik sine hundrede og
femti pund, og bad temmelig mykt om en ny velvilje.

"Jeg har en mulighet for at komme frem i verden," sa han. "Imorgen
aften venter jeg at bli medeier av et skib."

"Farlig eiendom, herr Carthew," sa sakfreren.

"Ikke hvis eierne gjr arbeidet selv," var svaret.

"Det er mulig," sa den anden. "Men er De sjmand? Jeg trodde De hadde
vret i diplomatiet."

"Jeg er en gammel yachtseiler," sa Norris, "og jeg faar gjre det saa
godt jeg kan. Men det er noget jeg maa si Dem. Det blir umulig for
mig at vre tilstede her nste kvartalsdag; vi tnker at ta en seks
maaneders tur mellem erne."

"Desvrre, herr Carthew, det kan jeg ikke gaa med paa."

"Jeg mener paa samme vilkaar som sidst."

"Denne gang er forholdene helt anderledes," sa sakfreren. "Sidst
hadde jeg grund til at tro at De var i kolonien, nu vil De efter
Deres egne ord bryte overenskomsten. Hvis De gjr det, og jeg faar
beviser for det -- jeg skal betragte denne samtale som fortrolig --
saa er min pligt klar. De maa komme her paa kvartalsdagen, eller De
mister Deres bidrag."

"Dette er baade haardt og meningslst," sa Carthew.

"Jeg har mine instruktioner," sa sakfreren.

"Lser De i Deres instruktioner at jeg ikke har lov til at skaffe mig
et rlig utkomme?"

"La os tale frit ut," sa sakfreren. "Jeg finder ingenting om et
rlig utkomme i disse instruktioner. Jeg har ingen grund til at tro
at mine klienter bryr sig om det. Jeg har al grund til at tro at
de bare vil ha Dem til at bo her i kolonien, herr Carthew, og ikke
andet."

"Hvad mener De med det?" spurte Norris.

"Jeg mener at Deres familie ikke nsker at se mere til Dem. Aa, det
kan vre urigtig av den; men jeg maa holde mig til mit opdrag."

"Det er sandt," sa Carthew og rdmet dypt, "min familie vil ikke se
mig mere. Men jeg reiser ikke til England, jeg reiser til erne."

"Jeg vet ikke om De reiser til erne," sa sakfreren og saa ned paa
sine papirer.

"Undskyld, jeg har den fornielse at underrette Dem om det."

"Jeg er rd for, herr Carthew, at jeg ikke kan betragte denne
meddelelse som officiel," var det langsomme svar.

"Jeg er ikke vant til at faa mit ord drat i tvil!" ropte Carthew.

"Hyss! Jeg tillater ingen at tale saa hit paa mit kontor," sa
sakfreren. "Og hvad den sak angaar -- De later til at vre en
forstandig ung mand -- saa tnk paa hvad jeg vet om Dem. De er en
forsttt sn, Deres familie betaler for at vre Dem kvit. Hvad har De
gjort? Det vet jeg ikke. Men det vilde vre meget taapelig av mig at
vove noget paa et resord fra den mand om hvem jeg vet saa meget og
ikke mere. Denne samtale er meget ubehagelig. Hvorfor fortstte den?
Skriv hjem, faa mine instruktioner ndret, saa skal jeg ndre min
optrden. Ellers ikke."

"Jeg er meget glad i tre hundrede om aaret," sa Norris, "men jeg kan
ikke betale saa hi pris for dem. Jeg faar ikke den fornielse at se
Dem igjen."

"Som De vil," sa sakfreren. "Men jeg advarer Dem, og det er venlig
ment. De kommer igjen og ber, og da har jeg ikke andet valg end at
vise Dem ut paa gaten."

"God aften," sa Norris.

"God aften," svarte sakfreren og ringte paa sin kontorist.

Saaledes gik det til at Norris ikke saa sin juridiske raadgivers
ansigt igjen i de sidste travle uker i Sydney. Han var allerede langt
ute paa sjen, da Hadden kom til ham med en Sydney-avis som han
hadde sittet og dset over i skyggen av kabyssen, og viste ham en
annonse.

"Herr Norris Carthew anmodes indstndig om uopholdelig at indfinde
sig paa herr -- --'s kontor, hvor der venter ham en vigtig
underretning."

"Den faar vente paa mig seks maaneder," sa Norris med let stemme, men
han kjendte dog en prikkende nysgjerrighet.




SEKSTENDE KAPITEL.

Spekulanterne paa "Currency Lass".


Om formiddagen den 26. november klarerte fra Sydneys havn skonnerten
~Currency Lass~. Eieren, Norris Carthew, var ombord i den noget
usedvanlige stilling som styrmand. Frerens navn var opgit at vre
William Kirkup. Kokken var en gut fra Hawaij, Joseph Amalu. Desuten
var der to mand forut, Thomas Hadden og Richard Hemstead, den sidste
valgt dels paa grund av sit lette sind, dels fordi han hadde en
altmuligmands hndighet med verkti. ~Currency Lass~ var bestemt til
sydhavserne, frst til Butaritari i Gilbert-gruppen; men i havnen
opfattet man reisen som mere end halvt en fornielsestur. En ven av
den avdde Grant Sanderson kunde i det himastede skib ha gjenkjendt
den forvandlede og omdbte ~Dream~, og hvis Lloyds inspektr var blit
tilkaldt for at yde sin tjeneste, hadde han fundet overfldig meget
stof til kritik.

De tre aars uvirksomhet hadde tt sig dypt ind i ~Dream~. Den var
flgelig blit solgt for en bagatel over sin opbrkningsvrdi, og de
tre eventyrere hadde knapt set sig istand til at gi den de mest
ndvendige reparationer. Riggen var dog tildels blit fornyet. Alle
Grant Sandersons gamle seil var blit lappet, og de gamle master stod
endnu og kunde ha undret sig over sig selv. "Jeg har ikke hjerte
til at rre dem," pleide kaptein Wicks at si naar han kek opover
deres skyhide, og "saa raatten som vor fokkemast" var en godkjendt
lignelse ombord. Kapteinen saa dog med klare ine og sa sin mening
frit ut, og skjnt han hadde et forbausende varmblodig mod og tok
livets farer i samme aand som en hund paa sporet, saa krvde han
bestemt en stor hvalbaat. "De kan vlge mellem nye master og ny rig
eller den baaten," sa han. "Jeg gaar ikke tilsjs uten en av delene."
Og hans medeiere var blit tvunget til at samtykke, og de saa seks og
tredive pund av sin lille kapital forsvinde som et blink.

Alle fire hadde strvet haardt nsten seks uker for at bli frdig, og
skjnt kaptein Wicks naturligvis hverken var at se eller hre, hadde
de dog en femte mand til hjlp, en kar med busket, rdt skjeg, som
han somme tider la vk naar han gik nedenunder. Og kaptein Kirkup lot
sig heller ikke se fr det sidste ieblik; da viste han sig at vre
en rdlig sjmand med skjeg som en arabisk profet. Hele veien ut over
havnen blste hans melkehvite bakkenbarter for vinden og kunde ines
fra land: men ikke fr hadde ~Currency Lass~ vendt agterspeilet til
fyrtaarnet, saa gik han ned en fem sekunders tid og kom glatbarbert
tilbake. Saa mange forkldninger og listigheter var ndvendige for at
komme tilsjs med et usjdygtig skib og en kaptein som var "savnet".
Og alt dette kunde endda vist sig utilstrkkelig, hvis ikke Hadden
hadde vret saa godt kjendt av alle; nu saa man med overbrende
ine paa hele turen som et pudsig indfald av Tom. Saa kom det til
at skibet hadde vret en yacht; det var noksaa naturlig at la det
beholde nogen av sine gamle, farlige friheter.

Et underlig skib hadde de gjort det til. Den hie rig blev skjmmet
av de lappede seil, og den elegante kahyt var forvandlet til et
varelager med grove hylder. Og det liv de levet i denne uregelrette
skonnert, var likesaa merkelig som skibet selv. Bare Amalu sov forut,
de andre holdt til i pragtrum, de hvilte paa silkesofaer, og i Grant
Sandersons parketterte rkesalon satte de sig til en middag av salt
kjt og poteter -- daarlige og ofte knappe maaltider. Hemstead
knurret, og Tommy gjorde undertiden oprr og ket spiseseddelen med
noget hermetik eller med en flaske av sin egen brune sherry. Men
Hemstead knurret av vane, og Tommys oprr varte bare det ene ieblik;
ellers var altsammen fielighet. De hadde ikke saa smaa savn at bre.
~Currency Lass~ hadde omtrent ikke andet end lk og poteter i sit
spisekammer. Desuten hadde den et utvalg av varer for to tusen pund,
tat paa kredit, og det var hele deres haab og formue. Av det levet
de -- som mus i sit eget kornmagasin. De spiste av sin fremtidige
fortjeneste; jo knappere maaltidet var, des mer i sparebanken.

Skjnt de hadde en republikansk regjeringsform, var der ikke nogen
farlig mangel paa disciplin. Wicks var den eneste sjmand ombord,
saa der blev ikke kritik, og desuten var han saa godlynt og munter
at ingen fandt paa at motsi ham. Carthew gjorde sit bedste, baade
fordi han likte arbeidet og likte kapteinen, Amalu kokte saa godt
han kunde, og selv Hemstead og Hadden viste god vilje. Tommys
avdeling var varelageret, han arbeidet i rummet og i kahytten,
til Sydney-lapsen var ugjenkjendelig. Hemsteads provins var
reparationerne, og han hadde hnderne fulde. Alle ting ombord var
like medtat. Lamperne lkket: det samme gjorde dkkene. Drvriderne
blev sittende igjen i haanden, pumperne negtet at suge, og baderummet
holdt paa at fylde hele skibet. Wicks paastod at alle naglerne for
lnge siden var vk, og at det bare var rusten som bandt skibet
sammen. "De skulde ikke faa mig til at le slik, Tommy," sa han, "jeg
er rd for at nyse agterspeilet ut av hende." Og til Hemstead kunde
han si: "At lappe paa ting som ikke har noget indvortes, det er det
dummeste jeg har set." Disse stadige pudsigheter hjalp utvilsomt til
at gjre landkrabberne trygge; de spiste og lo under forhold som
kunde ha kuet Nelson.

Veiret var hele tiden pragtfuldt, vinden fast og st. Skibet seilet
som en heks.

Efter otte og tyve dages reise fra Sydney kom de juleaftens kveld
frem til en. Hele natten krydset de utenfor indlpet til lagunen,
de holdt sig paa pladsen ved hjlp av fiskernes lys paa revet og
palmernes omrids mot den skyede himmet. Ved daggry la de bi og
signaliserte efter lods. Men de indfdte fiskere maatte ha set deres
lys om natten og sendt bud til nybygget, for en baat var allerede
underveis. Den kom utover lagunen under et svrt pres av seil, og
nu og da la den sig i et vindkast saa farlig over at de trodde den
skulde gaa rundt; men den tilbakela veien paa en elegant maate,
luffet behndig op langs siden og sendte ombord en hvit mand kldt i
pyjamas og med et vildt ydre.

"Godmorgen, kaptein! Gldelig jul, allesammen, og godt nytaar!" sa
han og tok en overhaling henimot en bardun.

"De er da ikke lodsen?" utbrt Wicks og studerte ham med dyp
mistillid. "De har aldrig tat et skib ind -- si ikke det til mig."

"Jeg skulde tro det," svarte lodsen. "Jeg er kaptein Dobbs, det er
jeg, og naar jeg tar kommandoen, saa kan kapteinen gaa ned og barbere
sig."

"De er jo fuld, mand!" ropte kapteinen.

"Fuld!" gjentok Dobbs. "De kan ikke ha set meget av livet, hvis De
kalder det fuld. Jeg har just begyndt. Til kvelden kanske, saa er jeg
vel passe fuld. Men nu er jeg saa dru som nogen."

"Dette gaar ikke," svarte Wicks. "Jeg kan ikke la Dem seile
skonnerten min i land."

"Vrsaagod," sa Dobbs, "De kan ligge og raatne der De er, eller prve
paa at seile den i land likesom kapteinen paa ~Leslie~. Det var ogsaa
en forretning; han misundte mig de tyve dollars lodspenger og tapte
tyve tusen i varer og en flunkende ny skonnert; han flekket kjlen
bent av, og den sank paa mindre end fem og tyve minutter og ligger
paa tyve favner med varer og alting."

"Hvad er det De sier?" ropte Wicks. "Varer? Hvad var ~Leslie~ for et
skib?"

"Adressert til Cohen & Co., fra Frisco," svarte lodsen, "og de
trngte haardt til det. Der ligger en bark indenfor og laster for
Hamburg -- De kan se rrne derborte, og to skibe til er ventende fra
Tyskland, et om to maaneder og et om tre. Cohen & Co.s agent, han
heter Topelius, har lagt sig tilsengs med gulsot, saan har det tat
paa ham. Det vilde vel de fleste gjort, hvis de var i hans sko. Ingen
varer, ingen kopra,[2] og to tusen ton tonnage ventende. Hvis De har
noget kopra ombord, kaptein, saa er her chancen for Dem. Topelius vil
betale med guld og gi tre cents. Hvad han saa skal betale, saa er det
slumpeheld for ham. Og slik gaar det, naar en snyter lodsen."

 [2] Kokoskjerner.

"Undskyld mig et ieblik, kaptein Dobbs. Jeg maa tale med min
styrmand," sa kapteinen, hvis ansigt var begyndte at skinne.

"Vrsaagod," svarte lodsen. "De har vel ikke tnkt paa at by mig en
slurk, bare til at stive mig op paa? Dette her tar sig saa forbandet
lurvet ut, det gir en skonnert et daarlig ry."

"Det skal vi tale om naar ankeret er i bunden," svarte Wicks, og han
drog Carthew tilside. "Hr," hvisket han, "her er en formue."

"Hvor meget tror De?" spurte Carthew.

"Jeg kan ikke si nogen sum -- jeg tr ikke," sa kapteinen. "Vi kunde
seile tyve aar og ikke faa en saan chance igjen. Og tnk om der
skulde komme et skib til idag? Det er mulig. Og vanskeligheten er
denne Dobbs. Han er saa fuld som en orlogsgast. Hvorledes kan vi
stole paa ham? Vi er ikke assurert, desvrre!"

"End om De tok ham tilveirs og fik ham til at peke hvor kanalen
gaar?" foreslog Carthew. "Hvis det stemte med kartet, og han ikke
faldt ned, saa kunde vi kanske vaage det."

"Alt er farlig her," svarte kapteinen. "Ta De rattet. Husk, at hvis
der kommer to ordrer, saa flg min, ikke hans. Stil kokken forut med
forseilet og de to andre ved storskjtet, men pas paa at de ikke
stter sig paa det." Saa ropte han paa lodsen; de klv tilveirs i
fokkeriggen, og litt efter blev der brlt ned den kjrkomne ordre at
fire av paa skjterne og brase fuldt.

Et kvarter paa ni juledags morgen lot de ankeret falde.

Den frste tur med ~Currency Lass~ endte altsaa med et held som de
ikke kunde drmt om. I ret linje som en brevdue hadde den bragt varer
for to tusen pund til det sted hvor der var strst bruk for dem. Og
kaptein Wicks -- eller rettere kaptein Kirkup -- viste at han var
mand for at utnytte denne fordel. To hele dager gik han op og ned
verandaen sammen med Topelius, to hele dager sat hans kamerater i
vertshuset nr ved og iagttok slaget, og lamperne var endnu ikke
tndt om kvelden den anden dag, da fienden overgav sig. Wicks kom til
Sans Souci, som saloonen het, nsten sort i ansigtet, og med et par
ine som var blodsprngte og dog klare som brndende fyrstikker.

"Kom ut, gutter," sa han, og da de var kommet et stykke bort mellem
palmerne, fortsatte han med en stemme som ikke var til at kjende
igjen, "jeg har gjort ham bet."

"Hvad mener De?" spurte Tommy.

"Jeg har solgt varerne," svarte Wicks, "eller rettere, jeg har bare
solgt endel av dem, for jeg holdt igjen alt kjtet og halvparten
av melet og kjeksen, og ved gud, vi har endnu proviant for fire
maaneder! Ved gud, det er likefrem tyveri."

"Men hvad har De solgt det for?" gispet Carthew, hvis nerver blev
skaket av kapteinens voldsomme ophidselse.

"Jeg maa fortlle det litt efter litt," skrek Wicks og lste paa sit
halstrkl, "ellers eksploderer jeg. Jeg har ikke bare solgt det,
gutter, jeg har presset ut en fragt til Frisco og tilbake, og det paa
mine egne betingelser. Frst narret jeg ham til at tro at jeg vilde
ha kopra, og det kunde han naturligvis ikke gaa med paa, og hvergang
han viste klrne sine, saa kom jeg med kopraen, og tilslut gav han
sig! Jeg vilde ikke ta andet end kopra, ser De, og jeg fik alle de
velsignede pengene kontant. Og summen? Naa, hele dette eventyr,
medregnet to tusen pund kredit, koster os to tusen syv hundrede og
litt til. Det er alsammen betalt tilbake, med en tredive dages tur
har vi betalt for skonnerten og varerne. Hvem har hrt maken! Og det
er ikke alt. For desuten," sa kapteinen og hamret ordene frem, "har
vi tretten hundrede velsignede pund fortjeneste at dele. Jeg presset
ham til fire tusen!" skrek han, og hans stemme brast som en skoleguts.

Et ieblik stirret de som lammet paa hverandre. Tommy var den frste
som tnkte videre.

"Kom," sa han, "vi maa tilbake til saloonen. Idag maa jeg drikke mig
fuld!"

"Dere maa undskylde mig, gutter," sa kapteinen alvorlig. "Jeg tr
ikke smake noget. Hvis jeg drak et eneste glas l, saa tror jeg jeg
fik slag. De sidste timerne har nsten gjort det av med mig."

"Saa et kraftig hurra for kapteinen," foreslog Tommy.

Men Wicks holdt op en skjlvende haand. "Ikke det heller, gutter,"
bad han. "Tnk paa den andre fysakken. Naar jeg er slik, hvordan er
det da med Topelius! Hvis han hrte os rope hurra, saa dat han bent
overende."

I virkeligheten bar Topelius sit nederlag med vrdig ro, men
mandskapet paa den forliste ~Leslie~, som var i samme firmas
tjeneste, tok i sin trofasthet saken mere bittert. Grove ord og
hadske blik blev almindelige. En gang hujet de efter kaptein Wicks
fra saloonverandaen; gutterne fra ~Currency Lass~ drog ut paa
den andre siden, nogen minutter holdt der paa at bli stor kamp i
Butaritari, og skjnt leiligheten gik forbi uten slag, hadde den hos
begge partier ket misstemningen.

Men slike smaatterier gjorde ikke noget skaar i de heldige
spekulanters lykke. Fem dager til laa skibet i lagunen, og bare for
Tommy og kapteinen var der litt arbeide; for Topelius' indfdte
losset ladningen og fyldte ballast. Tiden gik som en behagelig drm,
og nytaarsdags morgen lettet ~Currency Lass~ anker for anden gang og
satte seil for Frisco, fremdeles fulgt av vakkert veir og god lykke.
Den kom gjennem det stille belte uten at bli meget forsinket; i
bidevind og med ballast av koral overgik den sig selv, og selskapet
ombord kunde hygge og dovne sig endda mere end fr, fordi de nu hadde
en mand til ombord. Det var baatsmanden paa ~Leslie~. Han hadde
raket uklar med sin egen kaptein, hadde allerede brukt op sin hyre
i Butaritaris salooner, var blit lei av stedet, og mens alle hans
skibskamerater koldt negtet at stte sin fot ombord paa ~Currency
Lass~, saa hadde han tilbudt at arbeide sig over til kysten. Han var
fra det nordlige Irland, midt mellem skotsk og irsk, grovskaaren,
hirstet, humrfyldt, voldsom av sind, paa mange maater en prgtig
kar og en erfaren og paapasselig sjmand. Han var i en helt anden
stemning end sine nye skibskamerater. Istedenfor at vinde en uventet
formue hadde han mistet alle sine ting, desuten var han yderst
misforniet med maten ombord og virkelig forfrdet over skonnertens
tilstand. Den frste dag tilsjs vilde en av de fine drene ikke la
sig aapne, og Mac -- som de kaldte ham -- brukte sin styrke paa den
og rev den fra hngslerne.

"Dvelen!" sa han. "Dette skib er raattent!"

"Jeg tror Dem, gutten min," sa kaptein Wicks.

Dagen efter stod sjmanden med nsen tilveirs.

"De skulde ikke se paa de masterne," sa kapteinen, "De kunde faa et
anfald og falde overbord."

Mac snudde sig mot ham med hvasse ine. "Jeg ser en trraatten flek
deroppe som jeg kunde stikke nven min ind i," sa han.

"Gad vite om en ikke kunde stikke hodet ind?" svarte Wicks. "Men det
hjlper ikke at snuse efter ting som en ikke kan rette paa. Ta og
hiv loddet, det vil muntre Dem op."

"De er en hul bror, kaptein," sa Mac.

Bare n gang gav han dem en prve paa sin ustyrlighet. Han talte ofte
om den. "Jeg er hidsig av mig," kunde han si, ikke uten stolthet;
men han viste det bare denne ene gang. Han vendte sig med ett mot
Hemstead i kulen, kastet ham mot fokkebommen, kastet ham saa under
den og hadde lftet ham op og slaat ham overende en gang til, fr
nogen fik suk for sig.

"Stop med det!" brlte Wicks og sprang op. "Det der vil jeg ikke vite
av."

Mac vendte sig straks hflig mot kapteinen. "Jeg vilde bare lre ham
at opfre sig skikkelig," sa han. "Han kaldte mig irlnder."

"Gjorde han det!" sa Wicks. "Det er en anden sak. Hvorledes fandt du
paa det, din tosk? Du er ikke stor nok til at kalde nogen mand for
det."

"Men er De ikke irsk?" spurte Carthew litt efter.

"Kanske," svarte Mac, "men jeg lar ikke nogen Sydneykylling si det
til mig. Nei," tilfiet han og blev med ett het i ansigtet, "ikke
nogen britte i verden. Hr, De er en ung spradebasse, ikke sandt? St
at jeg kaldte Dem det. Det skal jeg vise Dem, vilde De si, og saa
vilde De puste det ut av mig paa flekken."

Den 28. januar, paa 27 20' n. b., 177 v. l., sprang vinden pludselig
over til vest; den var ikke sterk, men smaabyget og med regnskurer.
Kapteinen som var utaalmodig efter at komme stover, drog nytte
av vinden og skvret bommen plat for gat. Det var Tommys trn ved
rattet, og da der bare manglet en halv time til vaktskiftet (kl. 7,30
om morgenen) fandt kapteinen det ikke umaken vrd at avlse ham.

Kastene var haarde, men korte. Der var ingenting som en kunde kalde
byge, ikke nogen fare for skibet, knapt nok mere end sedvanlig for
de tvilsomme rundholter. Alle mand var paa dk i sine oljeklr og
ventet paa frokost. Kabyssen rk, skibet lugtet av kaffe, alle var
oprmt, fordi det bar stover med gode ni mils fart. Pludselig revner
den raatne fok. Det var likesom en erkeengel med et uhyre sverd
hadde skaaret et kors i den. Alle mand sprang til for at bjerge
det slngende seil, og i dette opstyr hndte det at Tommy Hadden
mistet fatningen. Megen tid har han siden brukt til at forklare
hvorledes det hele gik til, og om disse forklaringer er det nok at
si at alle var forskjellige og ingen av dem fyldestgjrende. Den
store kjendsgjerning blir igjen at storbommen gibbet, rev med sig
taljen, brkket stormasten omtrent tre fot over dkket og vippet den
overbord. Nsten et helt minut stred den mistnkte fokkemast kjkt
imot, saa fulgte den efter, og da vraket var klaret, stod der av hele
den vakre bygning som fik skibet til at skumme frem over havet, to
takkede stumper igjen.

At bli avmastet er i disse umaadelige og de havstrkninger kanske
den vrste ulykke som kan ramme en. La skibet gaa rundt og tilbunds,
saa er da pinen over. Mnd som er lnket til et skrog, kan i maaned
efter maaned speide ut mot den tomme horisont og tlle de usynlige
skridt av dden som nrmer sig. Der er ikke anden hjlp end baatene,
og hvad slags hjlp er det! Der laa nu ~Currency Lass~ vingels paa
havet, og den eneste menneskelige kyst -- Kauai i Sandwichserne --
var omtrent et tusen engelske mil borte i sydst. At reise dit i
aapen baat? Over den vei ruget al slags ulykker, frygt for galskap og
frygt for dden.

Det var et alvorlig selskap som satte sig til frokost, men kapteinen
hjalp sine kamerater med et smil.

"Naa gutter," sa han og tok en slurk av den varme kaffe, "nu er vi
da frdig med ~Currency Lass~. Men den holdt da sammen saa lnge at
den gjorde os rike. Og nu har vi en god, stiv, rummelig baat. Her er
seks liv og en slump penger at redde. Saa gjlder det bare hvor skal
vi gaa?"

"Det er to tusen mil til Sandwichserne, tror jeg," sa Mac.

"Aanei, saa galt er det ikke," svarte kapteinen. "Men det er galt
nok, godt og vel tusen."

"Jeg kjender en mand som engang reiste tolv hundrede mil i aapen
baat," saa Mac, "og han hadde alt han trngte. Han kom iland paa
Marquesas-erne, og fra den dag og saa lnge han levet, satte han
aldrig sin fot paa noget som kunde flyte. Han sa han vilde heller
stte en pistol til hodet og puste hjernen ut."

"Ja ja, san," sa Wicks. "Jeg husker godt et baatsmandskap som kom
netop til Kauai omtrent fra det sted hvor vi nu ligger. Da de naadde
op under land, var de rivende gale. Der var en jernkyst og en fl
brnding. De indfdte praiet dem fra fiskerbaater og skrek at de
ikke maatte prve at gaa ind. Hvad brydde de sig om det! Der var
landet, det var alt som de visste, og de drev baaten mot land hvor
det brt som vrst, og de druknet alle uten en. Nei, baatreiser er
ikke efter min smak," sluttet kapteinen mrkt.

Tonen overrasket hos en mand med hans utmmelige sind. "Naa,
kaptein," sa Carthew, "De har noget andet i lommen. Frem med det."

"Det er sandt," indrmmet Wicks. "Der ligger nogen rev her omkring,
det er likesom vandkopper paa kartet. Jeg har set paa dem, og der er
et -- Midway eller Brooks heter det -- bare firti mil herfra, som jeg
har fundet noget om. Det viser sig at Pacific Mail har en kulstation
der," sa han enkelt.

"Jeg vet at der er ikke noget slikt," sa Mac. "Jeg har selv vret
kvartermester paa den linjen."

"Vel," sa Wicks, "der er boken. Ls hvad Hoyt sier -- ls lit og la
de andre hre."

Hoyts falske oplysning (som lserne kjender) var ikke til at komme
forbi. Tvil var umulig, og nyheten i sig selv frydefuld. Hver
for sig begyndte at drmme om en velstelt  med brygge, kulskur,
haver, stjernebanneret og bestyrerens hvite villa. De saa sig selv
dovne bort nogen uker i et hyggelig logis, derefter gaa ombord paa
Kinabaaten som romantiske skibbrudne og dog med lommerne fulde av
penger, saa de bestilte champagne og blev opvartet av en rkke
tjenere. Frokosten som var begyndt saa mat, sluttet i fryd og glde,
og alle mand gik straks igang med baaten.

Nu da alle rundholter var borte, var det ikke nogen let sak at faa
baaten paa vandet. Endel av den ndvendige last blev frst stuvet
ombord. Mynten blev pakket i en sterk kiste og surret til agtertoften
for at vre bjerget i tilflde av en kantring. Saa blev et stykke av
skansekldningen skaaret vk helt ned til dkket, baaten blev svinget
tverskibs, med en slak line fastgjort til begge mastestumperne og
heldig vippet ut. De hadde bare firti engelske mil at reise og
ventet gjestfrihet der de kom, men de tok allikevel med sig vand og
mat i overflod. Amalu og Mac, begge indbarkede sjfolk, hadde med
sine kister, som var hovedkvarteret i deres liv. To andre kister
blev fyldt med haandkufferter, oljeklr, uldtepper. Hadden glemte
ikke den sidste kasse av sin brune sherry, kapteinen tok journalen,
instrumenter, kronometret, og Hemstead tok sin banjo, som han pleide
at spille sentimentalt paa om kveldene.

Klokken var omtrent tre om eftermiddagen, da de satte avsted. Vinden
var endnu vestlig, saa de maatte ta til aarerne. "Naa, vi har da
faat noget ut av dig!" nikket kapteinen som farvel til ~Currency
Lass~, som blev mindre og mindre og snart ikke var at se. Litt efter
blev det stille med meget regn. De spiste sit frste maaltid, og de
som hadde frivakt, la sig til at sove i bunden under en brlende
regnskur. Den ni og tyvende dmret frem av forrevne skyer; der er
ikke et ieblik da en baat paa sjen tar sig mere elendig liten ut.
De saa rundt paa himmel og hav med et gys av ensomhet og angst. Ved
solopgang blste passaten kraftig op fra den rette kant. De satte
seil, baaten fli, og ved firetiden om eftermiddagen var de kommet
nr frem til den lukkede del av revet. Kapteinen stod op paa toften,
holdt sig i masten og studerte en gjennem sin kikkert.

"Naa, hvor er stationen Deres?" ropte Mac.

"Jeg finder den ikke," svarte kapteinen.

"Og det vil De aldrig gjre heller!" sa Mac med en klang av
fortvilelse og triumf i stemmen.

Sandheten blev snart klar for alle. Ingen bier, ingen sjmerker,
ingen lys, ingen kul, ingen station. De skibbrudne rodde gjennem
en lagune og gik iland paa en , hvor der ikke var andre tegn til
mennesker end vrakstumper, og ikke anden lyd end av havet. For
sjfuglene som holdt til der under mit besk, var dengang spredt til
de fjerneste dele av stillehavet, og hadde bare efterlatt nogen fjr
og eggeskal som minder.

For at naa til dette sted hadde de hele natten slitt med aarerne,
og for hver time fjernet sig lnger fra det trygge skib. Saa liten
baaten var, talte den dog om menneskers liv, den var en ensom liten
tingest paa det store hav, men i sig selv menneskelig. en som de
hadde byttet den med, var vild og de, et sted for nd, ensomhet og
sult. Kvelden hadde sterkt lys og skygge. De sat eller laa uten at
tale, tnkte ikke engang paa at spise, disse mnd som av en lgnagtig
bok var bedraget for liv og rigdom. Saa godmodig hadde hele selskapet
vret at ingen hadde sagt et ondt ord til Hadden, som bar skylden for
disse ulykker. Men det nye slag var for meget for dem, og det var
harmfulde ine som saa paa kapteinen.

Men netop ham var det som vkket dem av deres slve fortvilelse.
Knurrende adld de, trak baaten ovenfor tidevandsmerket og fulgte
ham til toppen av den srgelige . Derfra saa de ut over hele
horisontens ring; en del av den mrknet under den kommende nat, en
del var farvet av solnedgangens gld og oversvmmet av solnedgangens
skyer. Her slog de leir og laget sig et telt av aarerne, masten og
seilene. Og her var det at Amalu, uten at nogen sa det til ham,
av bare vane og instinkt tndte et baal og kokte mat. Natten var
kommet, og stjernerne og nymaanens slvsigd lyste over deres hoder,
fr maaltidet var frdig. Den kolde sj skinnet rundt dem, og ilden
gldet mot deres ansigter mens de spiste. Tommy hadde aapnet sin
kasse, og den brune sherry gik rundt, men det varte lnge fr der
blev nogen samtale.

"Saa faar det bli Kauai, allikevel?" spurte Mac med ett.

"Her er det flt nok for mig," sa Tommy. "La os ta det tilbunds her
hvor vi er."

"Jeg kan fortlle n ting," sa Mac, "hvis nogen bryr sig om at hre.
Da jeg var paa en av Kinabaatene, stak vi engang indom denne en. Den
ligger i kursen fra Honolulu."

"Saa fanden!" skrek Carthew. "Det avgjr det. La os bli. Vi maa ha et
stort baal flammende; der er nok av vrak."

"Fuldt op av vrak!" sa irlnderen. "Ingenting andet end vrak og
kistebord."

"Men det maa vre et ordentlig blus," indskjt Hemstead. "Et baal som
dette kan en vel ikke se langt vk."

"Ikke det?" sa Carthew. "Se rundt."

De gjorde det, og de saa nattens uendelighet, havets nkne, blanke
ansigt og stjernernes blik, og deres stemmer dde i brystet paa dem
ved dette syn. I denne forfrdelige ensomhet var det likesom man
maatte se dem fra Kina paa den ene kant, fra Kalifornien paa den
anden.

"Aa, min gud, det er flt!" hvisket Hemstead.

"Frygtelig," sa Mac og blev taus igjen.

"Bedre end en baat, allikevel," sa Hadden. "Jeg har faat nok av
baater."

"Det som plager mig, er pengene," brt kapteinen ut. "Fire tusen pund
i guld og slv -- og saa ingen ting at bruke dem til."

"Jeg liker ikke at ha dem i baaten," sa Tommy.

"Hvem skal stjle dem her?" sa Mac med en ond latter.

Men hans kamerater reiste sig, klatret ned til baaten og bar den
uvurderlige skatkiste paa to aarer op i lyset fra baalet.

"Se paa den herligheten der!" ropte Wicks. "Veksler for to tusen
pund, det er ingenting at vise frem, det kan en stappe i vestelommen.
Men resten! Over firti pund avoirdupois i myntet guld og to centner
chilislv! Hvad, er ikke det nok til at hente en flaate? Vil De si at
det ikke virker paa et skibskompas? Vil nogen si at utkikken ikke vil
snu sig hit og _lugte_ det?" skrek han.

Mac, som ikke hadde del i vekslerne, de firti pund guld og de to
centner slv, hrte paa dette med barsk utaalmodighet og utsttte en
hs latter. "De skal faa se!" sa han, "De skal komme til at nske at
vekslerne var brndt, fr De er frdig med dette." Og han snudde sig,
gik ut av baalets lysning og stod og stirret ut over sjen.

Hans ord fik de smaa gnister av godt humr til at slukne. Selskapet
faldt hen i bitter taushet, og Hemstead tok banjoen frem og begyndte
at spille, og litt efter sentimentalt at synge "Home, sweet home".
Men han var ikke kommet langt paa vei, saa blev instrumentet snappet
fra ham og slngt i baalet, og han vendte sig med et utrop og saa ind
i Macs rasende ansigt.

"Fanden ta mig om jeg taaler dette!" skrek kapteinen og sprang op.

"Jeg har sagt jeg var hidsig av mig," sa Mac i en nedslaat tone som
overrasket meget hos en mand med hans karakter. "Er det ikke nok
at holde ut allikevel, om han ikke skal ta fat slik." Og til alles
forundring og skrk stod han med ett og skalv i en hs hulken. "Jeg
skammer mig over mig selv," sa han litt efter. "De maa undskylde mig
allesammen for min hidsighet, isr den vesle manden som der ikke er
noget ondt i, og her er min haand ogsaa, hvis han vil ta imot dem."

Det barbariske og sentimentale optrin gled hurtig over, men det
efterlot sterke og forskjellige indtryk. Kanske var alle glade da
taushet fulgte den altfor velvalgte musik; Macs undskyldning og hans
opfrsel bakefter gav hans ulykkesfller en hiere mening om ham.
Men den disharmoniske tone hadde lydt, og en efterklang sat igjen.
De menneskelige lidenskaper hadde brutt frem, om end bare for et
ieblik, her paa denne vilde, nkne , og alle tnkte skjlvende paa
hvilke rdsler der kunde komme.

Det blev besluttet at ta vakt om vakt for at holde stadig utkik efter
skibe, og Tommy krvde at ta den frste. De andre krop ind i teltet,
og det varte ikke lnge fr deres snorken blandet sig med brndingens
brl. Da stjal Tommy sig ned til bredden med sin sherry-kasse og
snket den paa en favn vand. Men den stormende ustadighet i Macs sind
hadde intet at gjre med vin; hos denne bastardkelter var der strre
muligheder til godt og ondt end hans kamerater ante.

Der kom tre regndager. Det ste uten naade ned fra himmelen. Baalet
blev snart slukket, og da de forgjves hadde brukt op et par sker
fyrstikker, besluttet de at vente paa bedre veir. De levet saa i
elendighet paa raa hermetik og kjeks.

Om morgenen den 2. februar var alle skyer blst bort. Solen steg i
al sin pragt, paany kunde de skibbrudne stte sig ved et livgivende
baal og drikke varm kaffe. Senere holdt de baalet vedlike, dette
arbeide sysselsatte en mand hele dagen og de andre en times tid.
To ganger om dagen badet de i lagunen, deres strste, nsten deres
eneste fornielse. Ofte fisket de med godt utbytte i lagunen.
Resten av dagen tilbragte de med at dovne sig, streife omkring,
fortlle skrner og diskutere. Kinabaatenes rute blev beregnet med
strst mulig niagtighet; siden lot de dette emme ligge som altfor
pinefuldt. Da baatreisen engang var opgit og den fortvilede flok
hadde valgt at vente her paa hjlp eller paa sult, saa var det ingen
som lnger hadde mod til at se stillingen i inene, langt mindre
til at tale om den med sine kamerater. Men den fortiede rdsel jaget
dem; i hver doven time, i hvert taust ieblik kom den igjen og pustet
sit gys gjennem dem og drog deres blik ut mot horisonten. I et slags
panisk selvforsvar gav de sig saa til at prate om et eller andet
emne. Og hvad hadde de paa dette de sted at tale om uten sin skat?

Skatten var jo det eneste merkelige som de saa. Disse veksler
og kontanter hersket over deres sind som en katedral, og de gav
problemer at lse som kunde binde tankerne og faa mange timer til at
gaa. To tusen pund skyldte de til Sydney-firmaet, to tusen pund var
ren fortjeneste og skulde deles mellem seks. De hadde truffet avtale
om forholdet mellem deltagerne. Hvert pund kapital som var indskutt,
og hvert pund hyre blev regnet for en "lot". Av dem kunde Tommy
krve fem hundrede og ti, Carthew et hundrede og sytti, Wicks et
hundrede og firti, Hemstead og Amalu ti hver, otte hundrede og firti
"lotter" ialt. Hvad var vrdien av en lot? Dette blev frst diskutert
i luften, og hovedsagelig med Tommys sterke lunger. Derefter fulgte
en rkke uniagtige beregninger, tilslut blev de enige om at lotten
skulde gjlde for 2 7s. 7d. Dette var jo galt, summen av andelene
blev ikke 2.000, men bare 1.996 6s., og der var altsaa en rest paa
3 14s. Men det var det bedste tal de fandt, og utbyttet var saa
storartet at deltagerne ikke fandt grund til at vre kritiske. Wicks
hadde sat ind 100 og hadde tilgode sin kapteinsln for to maaneder;
hans del blev 333 4s. 6d. Carthew hadde sat ind 150; han fik 401
18s. 6d. Tommys 500 var vokset til 1.213 12s. 9d., og Amalu og
Hemstead, som bare hadde bidraget med sin hyre, fik 22 16s. 10d.
hver.

Da de en stund hadde grublet over disse tal, var der bare et kort
skridt til at aapne kisten, og da kisten frst stod aapen, saa var
glansen av pengene uimotstaaelig. Enhver flte at han maatte se sin
skat adskilt fra de andres, eie og veie den i tung mynt. Og her
kom en uoverstigelig mur i veien. Der var omtrent sytten shilling
i engelsk slv; resten var chilislv, og chilidollaren, som var
tat efter en kurs av seks paa et pund sterling, var praktisk talt
deres mindste mynt. Det blev derfor avgjort at de skulde dele bare
pundene og kaste shillings og pence i et flles fond. Dette utgjorde,
iberegnet de tre pund fjorten shillings som var igjen fra fr, ialt
syv pund en shilling.

"Jeg skal si hvad vi skal gjre," sa Wicks. "La Carthew og Tommy
og jeg ta et pund hver, og Hemstead og Amalu dele de andre fire og
spille mynt og krone om shillingen."

"Sludder!" sa Carthew. "Tommy og jeg er allerede sprkkefrdige. Vi
kan ta en halv sovereign hver og la de andre tre ha firti shillings."

"Det er fan ikke vrdt at dele," indskjt Mac. "Jeg har kort i kisten
min. Hvorfor kan dere ikke spille om de fillepengene?"

Forslaget bd dem en uventet fornielse i kjedsomheten. Mac fik
en part som eier av kortene. De spilte fem partier cribbage, og
da Amalu, den overlevende i turneringen, var blit slaaet av Mac,
fandt de at middagstimen var forbi. Efter et hastig maaltid kastet
de sig igjen over kortene, denne gang efter Carthews forslag til
"van John".[3] Dette var omtrent klokken to om eftermiddagen den
9. februar, og de spilte med vekslende held tolv timer i trk, sov
tungt, og stod sent op om morgenen for at fortstte spillet. Hele
den dag spilte de og stanset bare for at sluke litt mat i sig. Tommy
var borte en lang stund, og kom dryppende tilbake med sherrykassen.
Natten faldt paa; de trak sig nrmere til baalet. Det var ved
totiden om morgenen at Carthew et ieblik saa op fra spillet. Han
saa maaneskinnet i havet, pengene som var stablet op, spillernes
ophidsede ansigter. Det var likesom der i hans re klang musik,
og maanen lyste vel endnu paa en sj, men en anden sj, og Kasino
taarnet sig op mellem lampeglitrende haver, og pengene klirret paa
det grnne bord. "Du store gud!" tnkte han, "sitter jeg nu og
spiller igjen!" Han saa nysgjerrig paa gruppen rundt sandbordet. Han
og Mac hadde vaaget og vundet som gamle spillere; foran dem laa guld
og slv i en svr dynge. Amalu og Hemstead hadde sin kapital i behold
og vel saa det, men Tommy var gruelig langt nede i l, og kapteinen
var reducert til omtrent femti pund.

 [3] Noget lignende som vort "halvtolv".

"La os slutte med dette her," sa Carthew.

"Gi ham et glas, og be ham holde kjft," var det en som sa; en ny
flaske blev trukket op, og spillet gik sin gang.

Carthew hadde selv vundet for meget til at trkke sig tilbake eller
si mere, og hele natten igjennem maatte han ta del i daarskapen. Han
gjorde delmodige forsk paa at tape, men vandt bare des mer, saa
han tilslut blev fortvilet. Det dmret av dag, den 11. februar. Han
var da kortgiver og vandt fremdeles. Han hadde netop git rundt, og
allesammen hadde gjort svre indsatser. Kapteinen hadde sat ind alt
det han hadde igjen -- tolv pund i guld og nogen dollars -- og da
Carthew saa hemmelig paa sine kort fr han la dem op, fandt han at de
var uindtagelige.

"Nei, nei," brt han ut, "dette er en motbydelig historie, og det
skal vre slut." Med det samme viste han frem sine kort, rev dem
istykker og reiste sig.

Selskapet stirret og mumlet av bare forbauselse, men Mac kom ham
delmodig til hjlp.

"Vi har hat nok av det, tnker jeg," sa han. "Men naturligvis var det
bare spk, og her er mine jetons tilbake. -- Hit med alle jetons,
gutter!" og han ste sin gevinst op i kisten, som heldigvis stod nr
ham.

Carthew kom hen og nsten vred haanden av ham. "Dette skal jeg aldrig
glemme," sa han.

"Men hvad skal vi gjre med den kanakagutten og den andre knerten?"
spurte Mac lavt. "De har begge vundet, ser De."

"Det er sandt," sa Carthew hit, "Amalu og Hemstead, tl gevinsten
deres; Tommy og jeg betaler det!"

Det blev gjort uten snak. De to var bare glade ved at faa sin
gevinst, fra hvilken kant den saa kom, og Tommy, som hadde tapt
omtrent fem hundrede pund, var vel forniet med denne ordning.

"Men Mac?" spurte Hemstead. "Skal han miste alt?"

"Du faar undskylde mig," svarte irlnderen, "men du gjr bedst i at
passe fjset dit, for jeg er ikke av den slags. Hvis jeg mente jeg
hadde vundet pengene rlig og redelig, saa skulde ikke en sjl faat
dem fra mig. Men jeg trodde det var spk; der tok kanske jeg feil,
men der er ikke den mand her paa en som er stor nok til at forre
penger til min mors sn."

"Ja, Mac, De er en gentleman," sa Carthew og hjalp ham med at skovle
hans gevinst op i skatkisten.

"Nei, dvelen, en fordrukken sjmand," sa Mac.

Kapteinen hadde en stund sittet med ansigtet i hnderne. Nu reiste
han sig mekanisk, han skalv og vaklet som en drukkenbolt efter en
rangel. Men i nste ieblik forvandlet hans ansigt sig, og hans
stemme runget over en: "Seil, hei!"

Alle snudde sig ved ropet, og derute i morgenens vilde lys stevnet
ret mot Midway briggen ~Flying Scud~ av Hull.




SYTTENDE KAPITEL.

En dyr handel.


Det skib som saaledes viste sig for dem, hadde lnge flakket om paa
havene, eftersom fragterne tilbd sig. For to aar siden var det
seilet fra London til Kap det gode haab, derfra til Indien, til
Arkipelagus, og nu var det bestemt til San Francisco i det haab at
arbeide sig hjem rundt Kap Horn. Dets kaptein var en Jacob Trent.
Han hadde for omtrent fem aar siden trukket sig tilbake til en liten
forstadsvilla, et kaalstykke, en gig og ledelsen av noget som han
kaldte en bank. Navnet syntes at ha vret vildledende. Laantagere
pleide at vlge sig ting til pryd og nytte i frontbutikken,
sukkerbrd og ruller av dobbeltbredt klde blev betrodd mot pant,
og en av chefens pligter var at daske i sin gig hver lrdags kveld
fra den ene kunde til den anden og indkrve strsteparten av deres
ukeln. Han levet altsaa et virksomt liv, som for en mand av
rottetypen var fuldt av lnlige glder. Et uventet tap, en retssak og
dommerens forstaaelseslse optrden gav ham avsmak for forretningen.
"De kalder det en bank," sa dommeren, "men mig forekommer det at
vre et pantelaanekontor uten bevilling." Og han sluttet med denne
skrmmende tale: "Herr Trent, jeg maa advare _Dem_, _De maa ta Dem_
i agt, ellers faar vi snart se Dem igjen." Paa mindre end en uke
hadde kapteinen skilt sig av med banken, huset, giggen og hesten
og var gaat tilsjs med ~Flying Scud~, som han frte til eiernes
strste tilfredshet. Men glorien slap ham ikke; han var en almindelig
sjmand, sa han, men han lot en aldrig faa lov at glemme at han hadde
vret bankchef.

Hans styrmand, Elias Goddedaal, var en vldig viking at se til, seks
fot og tre tommer hi og av tilsvarende bredde, sterk, druelig,
arbeidsom, musikalsk og sentimental. Han gled stadig over i svenske
melodier, isr i moll. Han hadde betalt ni dollars for at hre Patti;
for at hre Nilsson hadde han rmt fra et skib og to maaneders
hyre, og til enhver tid gik han gjerne ti engelske mil for en god
koncerts skyld. Ombord hadde han tre skatte: en kanarifugl, et utskt
trkspil og Shakespeares verker. Han hadde den evne som er sregen
for skandinaverne, at vinde folk for sig ved frste blik; der var
noget saa naivt og uskyldig over ham. Han var uten frygt, uten dadel,
haablst fattig og forniet.

Holdorsen var andenstyrmand, han sov agter, men spiste oftest sammen
med folkene.

En av mandskapet maa jeg nvne. Det var en skotte som het Brown. En
liten, mrk, tykfalden en med hundeine, utrolig mild og harmls. Han
tumlet om mellem have og byer som et stilfrdig offer for en enkelt
last. "Det er drikken som er det gale med mig, ser De," sa han sky
til Carthew, "og det er en stor skam for mig, som kommer av saa god
slegt."

Slik var det farti som bragte glde til de skibbrudnes hjerter.
Efter trtheten og de dyriske sindsbevgelser i den gjennemspillede
nat var de nu, da de saa frelsen saa nr, ute av stand til at styre
sig. Deres hnder skalv, deres ine skinte, de lo og skrek som barn,
mens de pakket sammen. Men Wicks hadde for sterkt hode til at la sig
rive med.

"Rolig, gutter!" sa han. "Vi gaar ombord paa et skib som vi ikke vet
nogen ting om. Vi har en kiste fuld av penger, det ser de, og vi kan
ikke negte det. Naa, st at det er noget rakkerpak! Jeg mener at vi
skal ha pistolerne frdige."

De hadde nogen revolvere som de nu ladet og stak i lommen; derefter
pakket de sine ting sammen hastig og muntert. Solen stod endnu ikke
ti grader over havet i st; men briggen var allerede nr land, den
la bi fr de hadde faat baaten paa vand og under hie rop rodde mot
indlpet.

Det blste friskt, og skummet spritet i ansigtet paa dem. De saa
union jack flagre op paa ~Flying Scud~, mndene som flokket sig ved
rlingen, kokken i kabysdren, kapteinen paa skansen med marvhjelm og
kikkert. Og hele det kjendte billede, hyggen, selskapet og trygheten
i dette skib som de nrmet sig med korte aaretak, gjorde dem gale av
glde.

Wicks var den frste som grep linen og klv ombord; hjlpende hnder
tok ham da han kom, og halte ham over rlingen.

"Kapteinen, antar jeg?" sa han og vendte sig mot den stive gamle mand
med marvhjelmen.

"Kaptein Trent," svarte den gamle mand.

"Ja, jeg er kaptein Kirkup, og dette er mandskapet paa
Sydney-skonnerten ~Currency Lass~, som blev avmastet den 28. januar."

"Vel, vel," sa Trent. "Heldig for Dem at jeg saa signalet Deres. Jeg
visste ikke jeg var saa nr denne fordmte en, her maa gaa strm mot
syd; da jeg kom paa dk imorges ved otte slag, trodde jeg det var et
skib som brndte."

Der var blit truffet den avtale at de andre skulde vente i hvalbaaten
og passe paa skatten, mens Wicks gik ombord og forrettet hfligheten.
En talje blev sendt ned til dem; til den gjorde de sin uvurderlige
kiste fast og gav ordre til at heise. Men den uventede vegt var for
meget for manden ved taljen, to andre sprang til for at hjlpe ham,
og Trent blev opmerksom.

"Et svrt lft!" ropte han hvast, og til Wicks: "Hvad er det for
noget? Jeg kan ikke huske at jeg har set saa tung en kiste fr."

"Det er penger," sa Wicks.

"Hvad for noget!" ropte Trent.

"Mynt," sa Wicks, "bjerget fra vraket."

Trent saa hvast paa ham. "La den kisten gaa ned igjen, Goddedaal,"
kommanderte han, "skyv baaten fra og hal den agterut med en line."

"Vel, vel!" fra Goddedaal.

"Hvad dvelen er galt?" spurte Wicks.

"Ingenting," svarte Trent. "Men De maa tilstaa at det tar sig
underlig ut naar en baat dukker op midt paa havet med en halv ton
mynt og alle mand bevbnet," tilfiet han og pekte paa Wicks' lomme.
"Baaten Deres ligger godt og trygt agterut, mens De flger mig ned og
gjr rede for Dem."

"Er det alt!" sa Wicks. "Journalen og papirerne mine er saa rigtige
som postskibene, ingenting lummert med os." Og han praiet sine venner
i baaten, bad dem ha taalmodighet og snudde sig for at flge kaptein
Trent.

"Denne vei, kaptein Kirkup," sa Trent. "Ta mig ikke ilde op at jeg er
forsigtig, jeg mener ikke at fornrme Dem, men de Kina-elvene sliter
paa nerverne. Jeg vil bare bli viss paa at alting er som De sier; det
er min pligt, og De vilde gjort det samme. Jeg har ikke altid vret
skibskaptein, jeg har vret bankchef, og da lrer en forsigtighet.
Da faar en holde iet aapent om lrdagskveldene." Og med tr,
forretningsmssig gemytlighet fandt han frem en flaske brndevin.

Kapteinerne skaalte, papirerne blev gjennemgaat, historien om
Topelius og den store handel blev fortalt og paaskjnnet. Trents
mistnksomhed var snart overvundet, men i stedet fik han et anfald av
dyp eftertanke og sat lnge stiv og stum og trommet paa bordet.

"Er det saa mere?" spurte Wicks.

"Hvordan ser det ut indenfor?" spurte Trent saa pludselig som om
Wicks hadde rrt ved en fjr.

"Lagunen er bra, -- ikke noget plunder at snakke om."

"Jeg har god lyst til at gaa ind," sa Trent. "Jeg skulde set efter
riggen. Det kan vre gjort paa en dag. Folkene Deres gir os vel en
haandsrkning?"

"Det kan De gaa ut fra," sa Wicks.

"Saa gjr vi det," sa Trent. "Et sting i tide sparer ti siden."

De gik op paa dk. Wicks ropte nyheterne ned til sine kamerater.
Foremersseilet blev fyldt igjen; briggen lp ind i lagunen med
hvalbaaten dansende i sit kjlvand og blev lagt for anker utenfor
Middle Brooks Island litt fr otte. De skibbrudne gik ombord,
frokosten blev servert, bagagen heist ombord og stablet op i kulen,
og alle mand tok fat paa riggen. Hele dagen varte arbeidet; de to
mandskaper kappedes. Middagen blev servert paa dkket, officererne
spiste agter, folkene hygget sig forut. Trent var i glimrende
humr, han delte ut grog til alle mand, aapnet en flaske kapvin til
officerernes bord og underholdt sine gjester med mange historier fra
sit liv som bankchef i Cardiff.

Eftermiddagen slet frygtelig paa mndene fra ~Currency Lass~.
Utmattet som de allerede var av svnlshet og mange sindsbevgelser,
arbeidet de tilslut bare paa nerverne, og da Trent tilslut var
tilfreds med riggens tilstand, ventet de ivrig paa ordren om at
seile. Men det var som kapteinen ikke hadde hast. Han drev langsomt
frem og tilbake i dyp eftertanke. Om en stund ropte han paa Wicks.

"De er jo i kompani allesammen, kaptein Kirkup?" spurte han.

"Ja vi arbeidet paa deling," var svaret.

"Da har De kanske ikke noget imot at jeg ber alle drikke te nede i
kahytten?" spurte Trent.

Wicks var forbauset, men gjorde selvflgelig ikke nogen indvending,
og litt efter satte de seks fra ~Currency Lass~ sig sammen med
Trent og Goddedaal til et maaltid av marmelade, smr, ristet brd,
sardiner, hermetisk tunge og rykende te. Maten var ikke videre god,
men den smakte de skibbrudne som manna. Goddedaal opvartet dem
med nsten kvindelig elskvrdighet. Siden husket de at Trent tok
liten del i disse opmerksomheter, men mest sat og grublet, saa han
tilsynelatende snart husket og snart glemte sine gjesters nrvr.

Med ett talte han til kineseren.

"Ut med dig," sa han og ventet til manden var forsvundet i trappen.
"Naa, mine herrer," fortsatte han, "jeg skjnner at dere danner
etslags aktieselskap, og derfor har jeg bedt dere alle herned; for
der er noget som vi maa komme til klarhet over. Dere ser hvordan
dette skibet er, et godt skib, tr jeg si, og dere ser hvordan maten
er, god nok for sjfolk."

De mumlet hastig sit samtykke og ventet nysgjerrig.

"Naa," fortsatte Trent, som sat og rullet brdkuler og saa stivt paa
midten av bordet, "jeg er naturligvis glad for at jeg kan ta dere med
til Frisco. Den ene sjmand skal hjlpe den anden, det er mit motto.
Men naar en nsker noget her i verden, saa maa en betale for det,
slik er det." Han lo en kort, gldels latter. "Det er ikke nogen
mening i at jeg skal tape paa min venlighet."

"Det har vi heller ikke tnkt, kaptein," sa Wicks.

"Vi er villige til at betale en rimelig sum," tilfiet Carthew.

Goddedaal, som sat ved siden av ham, rrte ham med albuen, og de to
styrmnd vekslet et betydningsfuldt blik. Kaptein Trents karakter
blev fortalt og forstaat i det tause sekund.

"Rimelig," gjentok kapteinen. "Jeg ventet paa det. Men her er det mig
som bestemmer hvad som er rimelig. Her er jeg dommer. Hvis De nsker
et laan, saa har De at betale for det" -- han skyndte sig at rette --
"hvis De nsker at reise med mit skib, saa har De at betale min pris.
Det er et rigtig forretningsprincip, skulde jeg tro. Jeg trnger ikke
dere; dere trnger mig."

"Godt," sa Carthew, "hvad _er_ saa Deres pris."

Kapteinen rullet brdkuler. "Hvis jeg gjorde som dere," sa han,
"dengang dere fik klem paa den kjbmanden fra Gilberterne, saa kunde
jeg nok overraske dere. Dengang hadde dere overtaket; nu er det min
tur. Den ene gang dere, den anden gang mig, det er rlig spil. Hadde
dere naade med den Gilbertkjbmanden!" skrek han hvinende. "Ikke
saa at jeg sier noget om det. I kjrlighet og forretninger er alt
tillatt." Og han lo igjen en liten frossen fnis.

"Naa?" sa Carthew alvorlig.

"Dette skib er mit, tnker jeg?" spurte han skarpt.

"Det er det ingen som har negtet," sa Mac.

"Jeg sier det er mit!" gjentok Trent hvast, likesom han prvde at
gjre sig sint. "Og jeg sier dere allesammen, at hvis jeg presset paa
som dere, saa tok jeg rub og stub. Men der er to tusen pund som ikke
tilhrer dere, og jeg er en rlig mand. Gi mig de to tusen pund som
dere eier, saa skal jeg la dere reise med mit skib, og stte hver
mand i land i Frisco med femten pund i lommen og kapteinen her med
femogtyve."

Goddedaal la sit ansigt mot bordet, som om han skammet sig.

"De spker bare," sa Wicks, purpurrd i ansigtet.

"Gjr jeg?" sa Trent. "De har frit valg. Det er ingen som tnker paa
at tvinge Dem. Dette skib er mit, men den der Brooks Island tilhrer
ikke mig, og dere kan ligge der og d, om dere har lyst, for mig."

"Det er mere end den velsignede briggen Deres er vrd!" ropte Wicks.

"Det er ihvertfald min pris," svarte Trent.

"Og mener De at si at De vil stte os iland der og la os sulte
ihjel?" ropte Tommy.

Kaptein Trent lo for tredje gang. "Sulte ihjel? Det behver dere
ikke. Jeg skal slge dere al den proviant dere vil ha, med passende
fortjeneste."

"Undskyld," sa Mac, "men med mig er det anderledes. Jeg skulde
arbeide mig over, jeg har ikke nogen part i de tusen pund og
ingenting i lommen heller, og jeg vil gjerne faa vite hvad De har at
si til mig."

"Jeg er ikke nogen haard mand," sa Trent, "og det gjr ingen
forskjel. De kan bli med som de andre, men naturligvis faar De ikke
nogen femten pund."

Det var en saa forblffende og umaadelig frkhet at alle trak pusten
dypt, og Goddedaal lftet ansigtet og saa sin overordnede strengt ind
i inene.

Men Mac gjorde mere. "Og De skal vre en britisk sjmand! Gid De
maatte raatne indvendig!" skrek han.

"Et ord til, og jeg lgger Dem i jern!" sa Trent.

"Og hvor skulde jeg vre mens De holdt paa med det?" spurte Mac. "Og
det efter strvet med riggen Deres ogsaa! Gamle blodsuger som De er,
De har ikke engang saapas hflighet som en vggelus, men nu skal De
faa lre."

Han lftet ikke engang stemmen da han uttalte denne trusel, og ingen
av de tilstedevrende, Trent mindst av alle, ventet det som nu
skedde. Irlnderens haand kom pludselig frem bak bordet, en aapen
foldekniv balanserte paa haandflaten; der kom et lynsnart kast; Trent
sprang halvt op, snudde sig litt likesom for at flygte fra bordet, og
kastet blev hans bane. Projektilet traf ham i halsaaren, han faldt
fremover, og hans blod flt mellem fatene paa bordduken.

Pludseligheten i angrepet og katastrofen, den ieblikkelige
forandring fra fred til krig og fra liv til dd, holdt alle mand
fjetret. Et ieblik blev de sittende rundt bordet og stirret med
aapen mund paa den drpte kaptein og det flommende blod. I nste
sekund var Goddedaal sprunget op, hadde revet sin stol til sig og
svang den hit i luften med et brl som gjorde dem dve. Der var
ikke tanke paa kamp hos ~Currency Lass~ folkene, ingen av dem trak
sit vaaben frem, alle stimlet hjlpelst bort fra den skandinaviske
berserk. Hans frste slag sendte Mac i gulvet med en brukken arm.
Hans nste knuste hodet paa Hemstead. Han vendte sig fra den ene
til den anden, truet og trompetet som en saaret elefant og hylte i
seiersrske. Men der var ikke overlg, ikke et glimt av fornuft i
denne kampvildskap; han forfulgte ikke sin seier, men dnget nye slag
paa Hemstead, saa stolen blev splintret, og kahytten runget. Denne
grusomhet mot den dde mand vkket livsinstinktet hos Carthew, han
hadde sin revolver i haanden og hadde sigtet og fyrt fr han visste
av det. Den redvende larm av skuddet blev fulgt av et skjrende
skrik; kjmpen stanset, svaiet, vaklet og faldt hovedkuls over sit
offer.

I den dumpe stilhet som nu fulgte, hrte de fottrin paa dkket
og straks efter i trappen, og der viste sig et ansigt, det var
andenstyrmand Holdorsen, i kahytsdren. Carthew splintret det med et
nyt skud, for han var en blinkskytter.

"Pistolerne!" skrek han og sprang mot trappen med Wicks i hlene,
Tommy og Amalu efter. De trampet over Holdorsens lik, fli op trappen
og frem i det skumrende lys av en blodrd solnedgang. Endnu var
styrken like, men ~Flying Scud~ folkene drmte ikke om forsvar, de
flygtet vildt mot luken til ruffen. Brown var forrest, han kom sig
ned usaaret, kineseren stupte efter med en kule i siden, og de andre
entret op i riggen.

Der kom en vild ro over Wicks og Carthew, kampen gav dem deres kraft
igjen. De satte Tommy paa vakt ved fokke- og Amalu ved stormasten,
mens de selv gik ned i kulen, ste en ske patroner ut paa dkket og
fyldte kamrene. De stakkars djvler tilveirs jamret hit om naade.
Men tiden til at vise naade var omme, glasset var brygget, og de
maatte tmme det tilbunds; siden saa mange var faldt, maatte alle
falde. Lyset var svakt, de billige revolvere skjt usikkert, de
hylende stakkarer gjorde sig flate mot master og rr eller fandt et
iebliks ly i de hngende seil. Myrderiet tok lang tid, men tilslut
var det gjort. Londoneren Hardy blev skutt paa fokkeraaen og blev
hngende -- forfrdelig at se -- i givtaugene. Wallen, den andre, fik
kjven knkket paa storemerstversalingerne og blottet sig og skrek,
skrek, til et nyt skud sendte ham ned paa dk.

Dette hadde vret flt nok, men endda vrre var det som stod igjen.
Det var Brown i folkelugaren. Tommy tigget for ham med hs hulken.
"Den ene manden kan ikke skade os. Vi kan ikke gjre mere av dette.
Jeg talte med ham da vi spiste middag. Det er saan en godslig liten
en. Vi kan ikke gjre det. Ingen kan gaa derned og myrde ham. Det er
altfor grsselig."

"En igjen, saa blir vi alle hngt," sa Wicks. "Brown maa gaa samme
vei." Den svre mand var likblek og skalv som aspelv, og han hadde
ikke fr sluttet at tale, saa gik han til rlingen og kastet op.

"Vi faar aldrig gjort det hvis vi venter," sa Carthew. "Nu eller
aldrig," og han marsjerte mot luken.

"Nei, nei, nei!" hylte Tommy og klynget sig fast i hans trie.

Men Carthew slngte ham vk og gik ned trappen, hjertesyk av avsky
og skam. Kineseren laa paa gulvet, han jamret sig endnu; rummet var
bekmrkt.

"Brown!" ropte Carthew. "Brown, hvor er du?"

Han hadet sig selv, fordi han prvde at lokke sit offer med saadan
lumskhet; men der kom ikke svar.

Han grov i kierne, de var alle tomme. Saa famlet han videre mot det
forreste rum, hvor der var et rot av taugkveiler og proviant.

"Brown!" sa han igjen.

"Her," svarte en skjlvende stemme, og det stakkars usynlige offer
kaldte ham ved navn og utgd i mrket en uendelig, hakkende bn om
naade. Det var bare en flelse av fare, en dristighet, som hadde git
Carthew kraft til at gaa ind i ruffen, og her gjemte fienden sig og
graat og tigget som et skrmt barn. De skrkkelige ydmyge bnner
gjorde mordet ti ganger mere oprrende. Carthew lftet revolveren
og lot den synke, han lftet den igjen og trykket ogsaa av -- eller
trodde at han gjorde det -- med al sin magt, men der fulgte ingen
eksplosion, og da randt resten av hans mod helt ut, og han snudde sig
og flygtet fra sit offer.

Wicks sat paa storluken, han lftet ansigtet -- det var som en
oldings -- og spurte med sit blik. Carthew rystet paa hodet. Med
en saadan fatning som en mand kan opbyde naar han gaar til galgen,
reiste Wicks sig, gik til luken og ned. Brown trodde det var Carthew
som kom igjen, og med en stammende bn krp han halvt ut av sit
gjemsel. Wicks tmte revolveren mot stemmen, den brast over i klynk
og jammer likesom en mus. Saa blev der stilt, og morderen sprang op
paa dk som en besat.

De andre tre hadde nu samlet sig paa forluken, og Wicks satte sig
mellem dem. Der blev ikke gjort noget sprsmaal. De sat tt sammen
likesom barn i mrke, og hver av dem flte hvorledes de andre dirret.
Tusmrket tyknet, og der var ikke anden lyd end brndingens brl og
nu og da en hikstende hulken fra Tommy Hadden.

"Gud, om der kom et skib!" ropte Carthew med ett.

Wicks fr op og saa tilveirs, og han rystet da han saa liket som hang
i fokkeraaen.

"Hvis jeg gaar tilveirs, saa falder jeg," sa han stille. "Jeg orker
ikke mer."

Det var Amalu som frivillig entret helt op til knappen, stirret rundt
den mrknende horisont og meldte at der var ingenting i sigte.

"Det er det samme," sa Wicks. "Vi kan ikke sove --"

"Sove!" kom som et ekko fra Carthew, og han syntes at hele
Shakespeares ~Macbeth~ dundret i galop gjennem hans hode.

"Vi kan ikke sitte her og hakke tnder," sa Wicks, "fr vi har ryddet
skibet, og jeg kan ikke gaa igang med det fr jeg har faat brndevin,
og brndevinen er i kahytten, og hvem vil gaa ned efter den?"

"Det skal jeg," sa Carthew, "hvis nogen har fyrstikker."

Amalu rakte ham en ske, og han gik agter og ned trappen og ind i
kahytten, snublende over lik. Saa tndte han en fyrstik, og hans blik
faldt paa to levende ine.

"Naa?" spurte Mac, for ham var det som endnu levet i denne slagterbod
av en kahyt.

"Det er gjort, de er alle dde," svarte Carthew.

"Kristus," sa irlnderen og daanet.

Brndevinet blev fundet i den dde kapteins lugar, det blev baaret op
paa dk, alle mand tok en dram og begyndte saa paa arbeidet. Natten
var kommet, og frst om nogen timer steg maanen op. En lygt blev sat
paa storluken for at gi Amalu lys mens han vasket dkkene, og de
andre tok kabyslanternen for at kunne utfre begravelsen. Holdorsen,
Hemstead, Trent og Goddedaal blev frst sendt ut; den sidste aandet
endnu da han gled over rlingen. Wallen fulgte efter, og saa gik
Wicks, som var styrket av brndevinet, tilveirs med en baatshake og
fik Hardy ls. Kineseren var den sidste, han var fra sig, talte hit
paa sit ukjendte maal mens de bar ham op, og frst med plasket av det
synkende legeme sluttet hans pluddervlsk. Brown blev de i taushet
enige om at la ligge. Kjt og blod orket ikke mer.

Hele denne tid hadde de drukket ublandet brndevin som vand, tre
flasker stod paa forskjellige steder, og ingen gik forbi uten at ta
en slurk. Tommy stupte mot stormasten, Wicks faldt med ansigtet mot
hyttetrappen og rrte sig ikke mere, Amalu var forsvundet. Carthew
var den sidste, han stod og svaiet ved fremspringet av hytten, og
lanternen som han endnu bar paa, svaiet med. Det summet i hodet paa
ham, det yret av brutte tanker, mindet om dagens forfrdeligheter
flammet op og dalte igjen i ham, likesom skinnet av en lampe i sterk
trk. Og saa fik han en drukkenbolts inspiration.

"Der maa ikke bli mere av dette," tnkte han, og tumlet igjen ned i
kahytten.

Holdorsens lik var borte. Det skjnte han frst ikke, han stod og
stirret paa det tomme gulv, husket saa og smilte. Fra kapteinens
lugar tok han den aapne kasse med et dusin og tre flasker brndevin,
satte lanternen ind i den og gik forsigtig videre. Mac var nu igjen
ved bevissthet, hans ine var vilde, hans ansigt fortrukket av smerte
og blussende rdt av feber, og Carthew husket at han hadde ligget
der hele tiden alene og hjlpels og skulde ligge slik hele natten,
saaret, kanske dende. Men nu var det for sent, al fornuft var
flygtet fra det tause skib. Hvis Carthew kunde naa paa dk igjen, saa
var det alt han kunde haabe. Han saa med ynk bort paa den ulykkelige
som laa der, saa skubbet han sig i sin tragiske fuldskap op trappen,
veltet kassen overbord og faldt hjlpels omkuld i spygattene.




ATTENDE KAPITEL.

En farlig auktion.


I det frste rde gry vaaknet Carthew. Han blev sittende der han
hadde ligget, og han stirret paa den blgende morgenbanke og paa
briggens rr og hngende seil, likesom en mand som vaakner i en
fremmed seng. Han saa sig rundt med et barns naive forundring, men
mest av alt undret han sig over hvad der feilte ham, hvad det var han
hadde tapt, hvad ondt der var gjort mot ham, noget som han visste
var srgelig, men allikevel hadde glemt. Og saa, med ett, rullet
sandheten over ham i hele sin vlde, likesom en elv bryter dmningen.
Hans minde uttmte sig med ord og billeder som han aldrig mere skulde
glemme, og han sprang op, stod et ieblik med haanden for panden og
begyndte at gaa som rasende frem og tilbake ved hytten. Mens han gik,
vred han sine hnder. "Aa gud -- aa gud -- aa gud," sa han omigjen og
omigjen, uten tanke paa at be, bare som et smertesrop.

En stund efter blev han var at nogen iagttok ham; det var kapteinen
som sat og saa paa ham over fremspringet av hytten; hans ine var
underlig blinde likesom av feber, og hans pande blget med dype
rynker. Carthew saa sig selv i et speil. De sendte hverandre et
blink, og saa igjen bort, og Carthew flygtet fra sin medskyldiges
ine og stod og lnte sig mot hakkebrettet.

En time gik, lyset blev sterkere og sterkere, solen steg og drak op
skyerne; en time med taushet paa skibet, en time med usigelig kval
for de lidende. Browns plaprende bnner, skrikene fra de to i riggen,
stumper av den dde Hemsteads sange, alt dette flt sammen og gjentok
sig skjrende i Carthews hode. Han hverken frikjendte eller fordmte
sig selv; han tnkte ikke, han led. I det klare vand som han stirret
paa, forandret og gjentok billederne sig, Goddedaal som en rasende
berserk, det blodrde lys av solnedgangen som de var sprunget ut mot,
ansigtet paa den pludrende kineser da de kylte ham over rlingen,
ansigtet paa kapteinen da han vaaknet fra fuldskapen til anger. Og
tiden gik, og solen svmte hiere, og hans pine blev ikke mindre.

Den svakeste av de ulykkelige mnd gav hjlp og lindring til de
andre. Amalu vaaknet som de andre syk og forpint, men lydighetens
vane hersket i hans enkle sjl, og forfrdet over at vre saa sent
oppe gik han bent ind i kahytten, tndte ild og begyndte at stelle
til frokost. Klirringen av fater, suset av ilden, den tynde rk
som steg ret tilveirs, sprngte trolddommen. De fordmte flte
paany vanens gode trre land under sine ftter, de rrte igjen ved
sundhetens kjendte ledebaand, de fik en flelse av den velsignede
fornyelse og atterkomst av alle jordiske ting. Kapteinen drog op en
ps vand og begyndte at bade sig. Tommy satte sig overende, saa en
stund paa og fulgte saa langsomt hans eksempel, og Carthew husket
sine sidste tanker fra natten og skyndte sig til kahytten.

Mac var vaaken, hadde kanske ikke sovet. Over hans hode kvidret
Goddedaals kanarifugl skingert i sit bur.

"Hvorledes er det med Dem?" spurte Carthew.

"Armen er brukket," svarte Mac, "men det kan jeg taale. Det er dette
sted jeg ikke kan holde ut. Jeg vilde ha krket mig paa dk nu."

"Bli her allikevel," sa Carthew. "Det er ddsens varmt deroppe og
ingen vind. Jeg skal vaske bort dette --" og han stanset, han fandt
ikke ord for det uhyggelige smuds i kahytten.

"Tak for det," svarte irlnderen. Han talte mildt og mykt, likesom
et sykt barn med sin mor. Nu var der ingen hidsighet i ham, og mens
Carthew hentet en ps og svaber og stuertens svamp og begyndte at
rense slagmarken, saa laa han snart med aapne ine og saa paa, og
snart lukket han dem igjen, og sukket som om han holdt paa at daane.
"Jeg maa be dere alle tilgi mig," begyndte han igjen litt efter,
"det er des strre skam for mig som fik dere op i ulykken, at jeg
ingenting kunde gjre da det gjaldt. De frelste mit liv, De er en fin
skytter."

"For guds skyld, tal ikke om det!" ropte Carthew. "Det er ikke til at
tale om; De vet ikke hvordan det var. Det var ingenting hernede, her
slos vi. Men paa dk -- aa min gud!" Og Carthew presset den blodige
svamp mot ansigtet og stred et ieblik med et anfald av hysteri.

"Rolig, rolig, Carthew. Det er gjort nu," sa Mac. "De kan takke gud
for at De ikke ligger hjlpels og med smerter paa kjpet."

Mere blev ikke sagt, og kahytten var godt renset, da et slag med
skibsklokken kaldte Carthew til frokost. Tommy hadde i mellemtiden
vret flittig, han hadde halt hvalbaaten helt forut og allerede
heiset ned i den en liten dunk med kjt, som han hadde fundet aapen
ved siden av kabysdren. Det var tydelig at han bare tnkte paa ett:
at slippe bort.

"Vi har et helt skib fuldt av proviant at forsyne os av," sa han.
"Hvad blir vi her for? La os komme avsted straks til Hawaij. Jeg har
allerede begyndt at gjre os istand."

"Mac har faat en arm brukket," sa Carthew. "Hvorledes skal han klare
reisen?"

"Brukket armen?" gjentok kapteinen. "Er det alt? Den skal jeg se paa
efter frokosten. Jeg trodde han var dd som alle de andre. Den gale
manden slog som en --" og her, idet han nvnte slaget, brast stemmen
for ham, og hele samtalen sluttet.

Efter frokosten gik de tre hvite mnd ned i kahytten.

"Jeg kommer for at stelle med armen Deres," sa kapteinen.

"Undskyld, kaptein," sa Mac, "men det frste De har at gjre, er at
faa skibet tilsjs. Vi kan tale om armen siden."

"Aa, det har ikke saan velsignet hast," svarte Wicks.

"Naar det nste skib seiler ind, vil De si noget andet," sa Mac.

"Det er aldeles usandsynlig," indskjt Carthew.

"Indbild Dem bare ikke det," sa Mac. "Hvis De trnger et skib, saa
kommer fanden ikke et eneste i nrheten paa seks aar; men hvis De
ikke gjr det, saa kan De bande paa at De faar se en hel flaate."

"Det er akkurat hvad jeg sier!" ropte Tommy. "Det er da fornuft! La
os bare skynde os vk med hvalbaaten!"

"Og hvad sier kaptein Wicks om hvalbaaten?" spurte Mac.

"Jeg foretrkker briggen," sa Wicks.

"Vet De hvad!" ropte Tommy. "Det er taapelig snak. Hvad kan De bruke
briggen til? De tr ikke gaa ind noget sted med den. Hvilken havn vil
De seile til?"

"Til havsens bund, gutten min," svarte Wicks. "Briggen skal forlise.
Jeg skal si Dem hvor, det er omtrent firti engelske mil til luvart av
Kauai. Vi maa holde os nr til den er sunket, og naar frst masterne
er under vand, saa er den ikke lnger ~Flying Scud~, og vi har
aldrig hrt tale om den briggen, og det er mandskapet fra skonnerten
~Currency Lass~ som tar den frste baat til Sydney."

"Kaptein, det er de frste kristne ord jeg har hrt!" ropte Mac. "La
saa bare min arm vre, og se at faa briggen ut."

"Jeg er likesaa ivrig som Dem, Mac," svarte Wicks, "men der findes
ikke et pust av vind. La mig bare se paa armen, og ikke mere snak."

Armen blev saa spjelket, Browns lik blev hentet fra ruffen, hvor det
laa stivt og koldt, og overgit til lagunens vand, og kahytten blev
frdigvasket. Alt dette var gjort fr middag, og klokken var over tre
da de frste smaa krusninger riflet lagunen; vinden kom i en tr byge
som snart fstnet til en st bris.

Alle hadde ventet med febrilsk utaalmodighet, n desuten med
hemmelig og angstfuld eftertanke. Kaptein Wicks var manden for en
sneiseiler, han kunde fre en skonnert i en skotsk reel, han flte
den paa munden og styrte dens luner likesom en rytter sin hest, og
den paa sin side kjendte sin herre og adld ham som en hund. Men ved
et ikke usedvanlig tilflde hadde hans erfaring og dygtighet meget
snevre grnser. Paa dkket av en skonnert var han en stor mester;
ombord paa en brig var han en dilettant. Omigjen og omigjen hele
formiddagen utover hadde han gjennemtnkt sine manvrer og indstudert
sine ordrer, hele tiden med den samme nedslaathet og trthet. Det
var gjetverk, det var tilfldighet; skibet kunde bre sig ad som han
ventet, men kanske ikke. St at det svigtet ham, saa stod han der
hjlpels, uten erfaring. Hadde ikke alle mand vret saa trtte,
hadde han ikke frygtet for at smitte dem med sin egen mistillid, saa
kunde han ha bugsert den ut. Men disse grunde var avgjrende, og han
maatte nie sig med at ta alle mulige forholdsregler. Flgelig drog
han Carthew tilside, forklarte med ngstelig taalmodighet hvad de
hadde at gjre, og gjennemgik med ham de forskjellige seil og braser.

"Jeg haaber jeg kan huske det," sa Carthew. "Det ser grsselig rotet
ut."

"Det er en motbydelig rig," indrmmet kapteinen, "bare fordmte
lommetrklr altsammen. Og saa ikke en eneste sjmand paa dk. Aa,
hadde det nu bare vret en brigantine! Men det er et held at indlpet
er saa klart, der er ingen manvrering at snakke om. Frst lnser
vi til vi kommer op under en, saa braser vi op og ligger saa meget
sydost som vi kan, til vi er paa den linjen der, og der baut skib og
ret ut for bakbords halser. Har De det?"

"Ja, jeg skjnner det," svarte Carthew noksaa ulykkelig, og de to
usakkyndige studerte en lang stund i taushet den indviklede rig over
hoderne paa dem.

Men tiden kom til at omstte disse fantasivelser i virkelighet.
Seilene blev firt ned, og alle mand hev ind paa ankerkjettingen.
Hvalbaaten blev kastet los, mesan- og topseil blev sat, rrne braset
op, og mesanskjtet blev halet hardt styrbord.

"Hiv an paa ankeret, Carthew."

"Ankeret klart, kaptein!"

"St klyverne."

Det blev gjort, og briggen laa endnu som forhekset. Wicks, som
hadde hodet fuldt av storseilet paa en skonnert, skte tilflugt hos
mesanen. Frst halte han i skjtet, saa slakket han av paa det, men
uten resultat.

"Bras op den fordmte tingesten der!" brlte han tilslut glord i
ansigtet. "Det er ikke mening skapt i den."

Det var det sidste forvirrende stt for den stakkars kaptein, at ikke
fr hadde han braset op mesanen, saa fik briggen vind i seilene.
Naturens love syntes ham at vre ophvet; han fandt ikke sammenhngen
mellem aarsak og virkning. Des mere omhyggelig var han for ikke at
gjre sine amatrmatroser nervse. Han stod der med et ansigt som en
fakkel, men han gav sine ordrer med fynd og klem, og nu da skibet var
i fart, trodde han virkelig at hans vanskeligheter var over.

De andre seil blev nu sat, og briggen begyndte at glide paa vandet
som en levende ting, der klang musik om baugen, og fuglene fli og
skrek over mastene. Stykke for stykke begyndte indlpet at aapne sig
og den blaa sj at komme tilsyne mellem braattene mot revet paa begge
sider. Stykke for stykke begyndte ens lave land at lfte sig forut.
Rrne blev braset op, mesanskjtet halet an igjen, briggen blev holdt
klos op til vinden, den tok saken med alvor, og var snart naadd nr
til det punkt hvor den kunde gaa over stag og ligge ut av lagunen i
en eneste baut.

Wicks tok selv roret og svulmet av seiersglde. Han gav briggen fulde
seil for at faa fart paa den og begyndte at brle sine ordrer: "Klar
til at vende. Ror i l. Skjter og halser. Strk storseilet." Og saa
de ulykkelige ord: "Det er nok med storseilet. Rend forut og bras
rundt fokken."

At faa en skvrrigger til at stagvende er en sak som krver erfaring
og behndighet, og en mand som er vant til en skonnerts snappe
bevgelser, vil let vre for snar med en brig. Det gik saa nu. Ordren
kom for tidlig, topseilene bakket; skibet var som lnket. Selv nu
kunde de ha bjerget det, hadde de bare lagt roret om. Men overhodet
at tnke paa at drive agterover, langt mer da at tnke paa at dra sig
nytte av det, var en fremmed tanke for en slettopper-mand. Istedet
skyndte Wicks sig med at kovende, en manvre som der ikke var plads
til, og ~Flying Scud~ tok grund paa en banke av sand og koral omtrent
tyve minutter paa fem.

Wicks var ikke mand for at greie en skvrrigger, det hadde han vist.
Men han var sjmand og fdt kaptein i alle slike tilflder hvor
intelligens ikke er ndvendig, og hvor ine i hodet og et hjerte
under trien strkker til. Fr de andre hadde faat tid til at forstaa
uheldet, brlte han nye ordrer, han fik seilene git op og tok lodskud
rundt skibet.

"Hun ligger godt," sa han og gav ordre til at stte en baat ut med
styrbords anker.

"Stop!" ropte Tommy. "De vil ikke stte os til at varpe den av?"

"Det vil jeg," svarte Wicks.

"Jeg gir ikke en haand til saanne narrestreker," svarte Tommy. "Jeg
er ddstrt." Han gik bort og satte sig opgit paa storluken. "De
satte os paa; De faar faa os av igjen!" fiet han til.

Carthew og Wicks snudde sig mot hverandre.

"Kanske De ikke vet hvor trtte vi er," sa Carthew.

"Tidevandet stiger!" ropte kapteinen. "De vil da ikke vi skal gaa
glip av hivandet!"

"Aa sludder, det er tidevand imorgen ogsaa!" sa Tommy.

"Og jeg skal si Dem noget," tilfiet Carthew, "brisen lier mer
og mer av, og solen er snart nede. Vi kan komme op i de vrste
vanskeligheter i mrket, og det uten andet end smaa blaf."

"Jeg negter ikke det," svarte Wicks og stod en stund likesom i dyp
eftertanke. "Men det som jeg ikke forstaar," brt han ut, "det er
hvad dere er gjort av! At bli paa dette stedet er mere end jeg orker.
Der gaar solen ned som bare blod -- og at bli her er mere end jeg
orker!"

De andre saa forfrdet paa ham. At han faldt, deres hovedsttte, at
han gav efter for rdselen, det nsten lammet dem. Men det gav en
anden, uset tilhrer den leilighet han hadde ventet paa. Da briggen
sttte, hadde Mac krpet op kahytstrappen, han viste sig nu.

"Kaptein Wicks," sa han, "det er mig som har bragt disse ulykker over
dere allesammen. Jeg er lei for det, jeg ber allesammen tilgi mig, og
hvis der er nogen som kan si 'jeg tilgir dig', saa vil det gjre mig
lettere tilsinds."

Wicks stirret forfjamset paa manden; saa fik han igjen magt over sig
selv. "Vi bor i glashus allesammen her," sa han, "vi har ikke noget
med at kaste sten paa hverandre. Jeg tilgir dig saa gjerne, og gid
det bare maa gjre dig godt."

De andre talte paa samme maate.

"Jeg takker dere for det; dere har vret gentlemen mot mig," sa Mac.
"Men der er noget andet som jeg har paa hjerte. Jeg haaber vi er
allesammen protestanter."

Det viste sig at de var det. Man skulde ellers tro at det ikke var en
gldelig historie for den protestantiske religion at bli blandet op
i.

"Det er som det skal vre," fortsatte Mac. "Og hvorfor skal vi ikke
be fadervor? Det kan ikke vre noget ondt i det."

Han snakket paa samme rolige, bnfaldende, barnlige maate som om
morgenen, og de andre samtykket i hans forslag og knlte uten et ord.

"Knl om De vil!" sa han. "Jeg vil staa." Og han lukket inene.

Saa blev bnnen sagt til akkompagnement av brndinger og
sjfuglskrik, og alle reiste sig friskere og lettere tilsinds. Helt
til nu hadde enhver for sig dvlet ved de brdefulde minder eller
bare hentydet til dem i et iebliks hete som straks var blit fulgt
av taushet. Nu hadde de i flok set sin samvittighet i inene, og
det vrste var over. Og dette var ikke alt. Men bnnen "forlat os
vor skyld", som faldt ind saa passende efterat de selv hadde tilgit
ophavsmanden til deres ulykker, den ld som en syndsforladelse.

Ved solnedgang spiste de aftens paa dk, og ikke lnge efter la de
fem skibbrudne -- skibbrudne endda en gang -- sig til at sove.

Dagen dmret het og stille. De hadde sovet for tungt til at fle sig
forfrisket, de vaaknet trtte, reiste sig overende og stirret rundt
med slve ine. Bare Wicks, som forutsaa en dags haardt arbeide, var
livligere av sig. Han gik frst til pumpen, peilet den en gang og
saa en gang til, og blev staaende der med et barskt uttryk, saa alle
kunde se at han var misforniet. Saa rystet han sig, kldte sig av
til skindet, klv op paa rlingen og lftet armene til et jump. Den
dukkert fik han ikke. Han blev staaende som en sttte, med inene
mot horisonten.

"Rk hit den kikkerten," sa han.

I en-to-tre var de alle paa vei tilveirs, den nkne kaptein forrest
med kikkerten.

Paa den nordlige horisont var der en stripe graa rk.

"Hvad faar De det til?" spurte de Wicks.

"Kan ikke si det, mastene er ikke oppe endnu. Men efter den vei rken
lgger sig, saa maa den stevne bent hit."

"Hvad kan det vre for en?"

"Kanske en postdamper til Kina," svarte Wicks, "og det kan ogsaa vre
en velsignet orlogsmand som kommer for at se efter skibbrudne. Her!
Vi har ikke tid til at staa og glo. Paa dk, gutter!"

Han var den frste paa dk, som han hadde vret den frste tilveirs,
halte ned flagget, bandt det igjen til signalfaldet og heiste det op
med unionen ned.[4]

 [4] Nemlig som tegn paa at skibet er i nd.

"Hr nu paa mig," sa han og drog bukserne paa sig, "og alt som jeg
sier, maa dere bite dere fast i. Hvis det er en orlogsmand, saa
render den som den hadde noget vondt efter sig, det gjr alle de
skibene som ikke har noget at bestille og faar sine utgifter betalt.
Det er vor chance, for vi vil flge med den, og de gir sig ikke tid
til at se paa noget to ganger eller sprre om noget. Jeg er kaptein
Trent; Carthew, De er Goddedaal; Tommy, De er Hardy; Mac er Brown;
Amalu -- stop! vi kan ikke gjre ham til kineser! Aa, Wing maa ha
rmt, Amalu hadde lurt sig ombord, saa gjorde jeg ham til kok og
brydde mig aldrig med at paamnstre ham. Har De det? Si Deres navn."

Og den bleke flok gjentok alvorlig sin lekse.

"Hvad het de andre to?" spurte han. "Han som Carthew skjt i
kahytstrappen, og han som jeg traf i kjven paa fokketversalingerne?"

"Holdorsen og Wallen," var det en som sa.

"Vel, de er druknet," fortsatte Wicks, "druknet ved siden mens de
prvde at stte en baat ut. Vi fik en byge over os inat, derfor
var det vi drev iland." Han sprang bort til kompasset. "Byge av
nord-nordvest-halvt-vest; blste haardt, alle sammen hulter til
bulter, taljelperne i beknep, og Holdorsen og Wallen skyllet
overbord. Naa? Har dere faat det ind i hodet?" Han hadde faat trien
paa sig nu, og talte med en febrilsk utaalmodighet og kraft som
runget som sinne.

"Men er det trygt?" spurte Tommy.

"Trygt?" brlte kapteinen. "Det er den vrste hasard, din maanekalv.
Hvis det skibet er bestemt til Kina -- det ser det forresten ikke ut
til -- saa er det ute med os den dag vi kommer dit. Og er det bestemt
den andre veien, saa kommer det fra Kina, hvad? Naa, hvis der er en
mand ombord som nogen gang har sat sine ine paa Trent eller en av de
andre her fra briggen, saa ligger vi allesammen i jern om to timer.
Trygt? Nei, det er ikke trygt, det er en elendig liten chance til at
slippe fra galgen."

Da de hrte dette, slog angsten tak i alle.

"Var det da ikke hundrede ganger bedre at bli paa briggen?" ropte
Carthew. "De vilde hjlpe os til at faa den flot."

"Dere faar mig til at kaste hele dagen bort med prat!" ropte Wicks.
"Hr her, da jeg peilet pumpen imorges, var der to fot vand mot bare
otte tommer igaaraftes. Hvad er galt? Jeg vet ikke, det kan vre
ingenting, det kan ogsaa vre en styg skade. Og da har vi ikke andet
igjen end en reise paa tusen mil i aapen baat, hvis dere foretrkker
det."

"Men det kan jo vre ingenting, og ihvertfald er tmmermndene deres
ndt til at hjlpe os," indvendte Carthew.

"Du store kineser!" ropte kapteinen. "Hvordan sttte den? Med baugen.
Og den ligger dypest med baugen nu. Hvis nogen tmmermand gir sig til
at grave der, hvor gaar han saa frst hen? Ned i ruffen, tnker jeg.
Og hvad skal vi saa si om alt det blodet dernede? Saa er vi straks en
morderbande, og veien er klar. Er der nogen anden som skal sle tiden
vk? Nei? Naa, gudskelov for det! Nu, alle mand. Jeg gaar ned, og jeg
lar dere bli igjen paa dk. Dere tar dkket av den baaten der, og
saa aapner dere pengekisten. Vi er fem ialt. Ta op fem kister og del
pengene likt mellem dem -- lg dem paa bunden -- og skynd dere som
tigere. Pak dem ind i uldtepper eller seil eller klr, saa de ikke
klirrer. Det blir dygtig tunge kister, men det faar ikke hjlpe. De,
Carthew -- nei pokkern -- De, Goddedaal, bli med ned. Vi har et godt
stykke arbeide for os."

Og han kastet et blik til paa rken og skyndte sig ned med Carthew i
hlene.

Journalerne blev fundet i kahytten, bak kanarifuglens bur. Der var
to, en frt av Trent, en av Goddedaal. Wicks saa frst paa den ene,
saa paa den anden, og rynket panden.

"Kan De efterligne andres skrift?" spurte han.

"Nei," sa Carthew.

"Ikke jeg heller!" sa kapteinen. "Hallo! dette er endda vrre. Her
er Goddedaals  jour, han maa ha frt ind i den fr aftens. Se selv:
Iagttat rk. -- Kaptein Kirkup med fem mand fra skonnerten ~Currency
Lass~. -- Ah, dette er bedre," tilfiet han og vendte sig til den
anden journal. "Gamlen har ikke skrevet noget paa hele fjorten dager.
Vi faar gi avkald paa Deres journal, herr Goddedaal, og holde os til
gamlens -- til min, mener jeg; men jeg vil ikke skrive, jeg har mine
grunde til at la vre. De skal skrive. St Dem ned og fr ind det jeg
sier."

"Hvorledes skal vi forklare at min er vk?" spurte Carthew.

"De har aldrig holdt nogen," svarte kapteinen. "Utilgivelig slurv."

"Og den nye haandskrift?" sa Carthew. "De begyndte. Hvorfor stanser
De og lar mig fortstte? Og De maa jo ihvertfald underskrive."

"Aa, jeg har hat et uheld, saa jeg ikke kan skrive."

"Et uheld?" gjentok Carthew. "Det lyder utrolig. Hvad slags uheld?"

Wicks la sin haand mot bordet, med indsiden op, og drev en kniv
gjennem den.

"Denslags uheld," sa han. "Der er en maate at komme til luvart av de
fleste vanskeligheter, hvis en bare har et hode paa skuldrene sine."
Han begyndte at forbinde sin haand med et lommetrkl, og saa imens
paa Goddedaals journal. "Hallo!" sa han. "Dette gaar aldrig an for os
-- det er en umulig skrne. Se her, frst prver denne kaptein Trent
en vanvittig kurs, eller rettere sagt han er tusen engelske mil for
langt syd. Og her viser det sig at han var nr denne en den sjette,
at han saa seiler alle disse dagene og er tt opunder den igjen ved
daggry den ellevte."

"Goddedaal sa de hadde vret fordmt uheldige," sa Carthew.

"Ja, det ser ikke ut som det virkelige liv -- det er alt jeg kan si,"
svarte Wicks. "Aa se her, prv at binde denne bandagen fast; jeg
blder som en gris."

Mens Carthew stelte med lommetrkldet, sank hans patient hen i dyp
eftertanke; hans ine blev taakede, hans mund stod halvaapen.

"Jeg har det," brt han ut og sprang op paa dk. "Her, gutter!"
ropte han. "Vi kom ikke hit den ellevte, vi kom hit om kvelden den
sjette, og har siden ligget her i stille. Saa snart dere er frdige
med de kistene," tilfiet han, "saa kan dere rulle ut nogen kjt- og
vandtnder; det vil ta sig bedre ut -- likesom vi utrustet os til
baatreisen."

Og han var tilbake om et ieblik og laget istand den nye journal.
Goddedaals blev omhyggelig delagt, og de begyndte paa jagten efter
skibets papirer. Av alle kvaler i denne aandelse morgen var kanske
dette den vrste. Hit og dit fr de to mnd og lette; de bandte,
de sttte hverandre overende, de blev gjennemvaate av sved, de
frs av rdsel. Det blev ropt ned til dem at skibet virkelig var en
orlogsmand, at den var tt inde, at den firte en baat ut, og endnu
lette de forgjves. Ved hvilket uheld de gik forbi jernkassen med
pengene og kvitteringerne, er det vanskelig at forestille sig; men de
saa den ikke. Tilslut blev de vigtige dokumenter fundet i lommen paa
Trents stastrie, hvor han hadde latt dem ligge siden han sidst var
iland.

Wicks smilte for frste gang den formiddag. "Ikke et ieblik for
tidlig," sa han. "Ta saa De disse andre; jeg er rd jeg kunde blande
dem sammen hvis jeg bar begge dele."

"Hvad er dette for nogen?" spurte Carthew.

"Det er ~Currency Lass~ papirerne," svarte han. "Be til gud at vi maa
faa bruk for dem igjen."

"Baaten er i lagunen," ropte Mac ned; han hadde sittet paa skylightet
og holdt utkik mens de andre arbeidet.

"Tid til at gaa paa dk, Goddedaal," sa Wicks.

Da de snudde sig for at gaa ut av kahytten, gav kanarifuglen sig til
at synge.

"Min gud!" ropte Carthew med et gulp. "Vi kan ikke la den fuglen
sulte ihjel. Den tilhrte Goddedaal."

"Ta den med!" ropte kapteinen, og de gik op paa dk.

Et flt best av en moderne orlogsmand laa tt utenfor revet. Over
lagunen kom en stor, hvit baat skummende for mange aarer. Flagget
vaiet agter.

"Et ord til," sa Wicks. "Mac, De har jo vret i kinesiske havne? Vel,
saa kan De tale for Dem selv. Dere andre holdt jeg ombord hele tiden
i Hongkong; jeg haabet dere vilde rmme, men dere narret mig og blev
paa briggen. Det vil gjre det lettere at lyve."

Baaten var nu tt ved, en gut paa agtertoften var den eneste officer,
og en stakkar var det nok, for folkene pratet mens de rodde.

"Gudskelov, de har bare sendt en liten kadet!" sttte Wicks frem.
"Hardy, forut med dig! Jeg vil ikke ha nogen dksfolk paa skansen,"
ropte han, og disse skjend strammet hele mandskapet op likesom en
kold dusch.

Baaten kom elegant langs siden, og kadetten steg ombord, hvor han
blev hflig mottat av Wicks.

"De er frer av dette skib?" spurte han.

"Ja," sa Wicks. "Trent er mit navn, og dette er ~Flying Scud~ av
Hull."

"De er nok kommet i forlegenhet," sa kadetten.

"Hvis De vil flge mig agter, saa skal jeg fortlle Dem det hele," sa
Wicks.

"De ryster jo, mand!" brt kadetten ut.

"Det vilde kanske De ogsaa gjre i mit sted," svarte Wicks, og han
fortalte hele historien om det raatne vand, den lange stille, bygen,
de to matroser som var druknet; han fortalte den fort og hett,
likesom en forbryder som ber for sig i retten. I saloonen i San
Francisco hrte jeg den samme mand fortlle den samme historie, og
selv da fyldte hans opfrsel mig med mistanke. Men kadetten var ikke
nogen iagttager.

"Naa, kapteinen har vldig hastverk," sa han, "men jeg fik ordre om
at gi Dem al den hjlp jeg kunde, og signalisere efter en baat til
hvis jeg trngte flere folk. Hvad kan jeg gjre for Dem?"

"Aa, vi skal ikke opholde Dem," svarte Wicks. "Vi er aldeles frdige,
gud velsigne Dem -- folkenes kister, kronometret, papirerne,
altsammen."

"Mener De at forlate den?" ropte kadetten. "Jeg synes den ligger
pent. Kan vi ikke faa skibet av?"

"Det kunde vi let nok, men hvorledes vi skulde holde hende flytende,
er et andet sprsmaal. Baugen er slaat ind," svarte Wicks.

Kadetten blev rd op til inene. Han var ukyndig, og han visste at
han var det, trodde at han allerede var avslret, og frygtet for
at rbe sig igjen. Ingenting var fjernere fra hans tanke end at
kapteinen skulde narre ham. Hvis kapteinen var tilfreds, godt, saa
var han det ogsaa. "Vel," sa han. "Be folkene faa sine kister ombord."

"Goddedaal, st folkene til at faa kisterne ombord," sa Wicks.

De fire ~Currency Lass~ gutter hadde ventet i skjlvende spnding.
Den kjrkomne nyhet kom over dem som solskin ved midnat, og Hadden
brast i en storm av taarer, han hulket hit mens han halte paa
taljen. Men arbeidet gik ikke senere for det; kister, mnd og bylter
kom i en-to-tre over siden, baaten blev sttt fra, den gled ut av
~Flying Scuds~ lange skygge, og dens baug blev rettet mot indlpet.

Saa langt var de altsaa kommet. Det foregivne vrak hadde passert
mnstringen, de var kvit det, de var kommet trygt bort, og vandet
videt sig ut mellem dem og dets fldende vidnesbyrd. Paa den anden
kant nrmet de sig mer og mer orlogsskibet, som godt kunde bli deres
fngsel og bddelkjrre. Endnu visste de hverken hvor det kom fra
eller hvor det var bestemt, og angsten laa som et fjeld paa deres
hjerte.

Det var Wicks som paatok sig at tale. Lyden var svak i Carthews rer,
likesom uendelig langt borte, men hvert ords mening ramte ham som en
kule. "Hvad sa De skibet het?" spurte Wicks.

"~Tempest~, vet De vel," svarte kadetten.

"Vet De vel." Hvad kunde det bety? Kanske ingenting, kanske at
skibene hadde truffet hverandre fr. Wicks samlet sit mod igjen.
"Hvor er den bestemt?" spurte han.

"Aa, vi skulde bare se indom de fle erne her," sa kadetten. "Saa
gaar vi til San Francisco."

"De kommer fra Kina likesom vi?" fortsatte Wicks.

"Hongkong," sa kadetten og spyttet over siden.

Hongkong. Saa var spillet tapt. Med det samme de gik ombord, blev de
grepet. Vraket vilde bli underskt, blodet fundet, kanske blev der
soknet i lagunen, og de ddes legemer kom til syne for at vidne. En
nsten ustyrlig impuls bd Carthew at reise sig fra toften, skrike
hit og hoppe overbord; det saa altfor taapelig ut at lyve lnger,
at spke med det uundgaaelige, at trkke den pinefulde spnding ut
endda nogen hundrede sekunder, naar skammen og dden synlig nrmet
sig. Men den utmmelige Wicks holdt stand. Hans ansigt var som et
kranium, hans stemme ikke til at kjende igjen; selv den slveste
matros eller kadet -- skulde man tro -- maatte lgge merke til dette
altfor talende ansigt og denne brutte stemme. Dog holdt han endnu
stand; han vilde ha visshet.

"Hyggelig plads, Hongkong?" sa han.

"Sandelig om jeg vet," sa kadetten. "Vi laa der bare halvanden dag;
vi anlp for ordre og kom like hertil. Vrste tur De kan tnke
Dem." Og han fortsatte med at skildre og klage over ~Tempests~
kjedsommelige reise.

Men Wicks og Carthew gav ikke lnger agt paa ham. De la sig bakover
mot rlingen og pustet dypt, kroppen var likesom lammet, men tankerne
gik hurtige og glade; saa stor fare var de nu forbi, saa frydefuldt
nr var hvilen, saa sandsynlig var redningen tilslut. For reisen
med orlogsmanden var nu tryg; siden nogen faa dages fare, arbeide,
aandsnrvrelse i San Francisco, saa var hele den gruelige historie
slettet ut, saa blev Wicks til Kirkup igjen, og Goddedaal blev
Carthew -- mnd som stod utenfor al mistanke, mnd som aldrig hadde
hrt tale om ~Flying Scud~ og aldrig hadde set Midway Reef for sine
ine.

Saa kom de langs siden, under de mange matroshoder og kanonmundinger,
de klv ombord som svngjngere og stirret i blinde paa den hie rig,
de hvite dk, det yrende skibsmandskap, de hrte folk tale likesom
langt borte, og visste ikke hvad de svarte.

Og saa faldt en haand bltt ned paa Carthews skuldre.

"Hvad, Norrie, hvor dtter du ned fra? Hele verden venter paa dig.
Vet du ikke at du har arvet dit kongerike?"

Han snudde sig, saa ansigtet paa sin gamle skolekamerat Sebright og
faldt sansels om.

Doktoren var hos ham, da han en stund efter kom til sig selv i
litnant Sebrights lugar. Han aapnet inene, saa haardt ind i det
fremmede ansigt og talte med underlig, hitidelig kraft:

"Brown maa gaa samme vei," sa han, "nu eller aldrig." Her stanset
han, og da han var blit litt klarere, saa talte han igjen: "Hvad var
det jeg sa? Hvor er jeg? Hvem er De?"

"Jeg er lgen paa ~Tempest~," var svaret. "De er i litnant Sebrights
lugar, og De skal kaste al uro fra Dem. Deres gjenvordigheter er
forbi nu, herr Carthew."

"Hvorfor kalder De mig det?" spurte han. "Aa, nu husker jeg --
Sebright kjendte mig! Aa!" Og han stnnet og skalv. "Send Wicks
ned til mig, jeg maa tale med Wicks straks!" skrek han og grep om
doktorens haandled med ubevisst voldsomhet.

"Godt," sa doktoren. "La os slutte en avtale. De skal drikke ut dette
glas, og jeg skal hente Wicks."

Og han gav den ulykkelige mand et opiat som fik ham til at sove inden
ti minutter og sandsynligvis frelste hans forstand.

Doktorens nste forretning var at se til Mac, og mens han stelte med
armen, fik han manden til at si navnene paa det reddede mandskap. Nu
kom turen til kapteinen, og der er ikke tvil om at han ikke lnger
var den mand som vi har set; flelsen av fuldstndig tryghet, et
solid maaltid og et godt glas grog hadde forenet sig om at slappe
hans aarvaakenhet og nedstte hans energi.

"Naar hndte dette?" spurte doktoren og saa paa saaret.

"For over en uke siden," svarte Wicks, som bare tnkte paa sin
journal.

"Hvad!" ropte doktoren, og han lftet hodet og saa kapteinen ind i
inene.

"Jeg husker det ikke saa nie," stammet Wicks.

Denne aabenbare lgn firedoblet doktorens mistanke.

"Det er sandt, hvem er det som heter Wicks?" spurte han let.

"Hvem sa De?" gispet kapteinen og blev hvit som papir.

"Wicks," gjentok doktoren. "Hvem av dere er det? Men det er da et
liketil sprsmaal."

Wicks bare stirret paa ham i taushet.

"Hvem er Brown da?" drev doktoren paa.

"Hvad taler De om? Hvad mener De med dette?" ropte Wicks og rev sin
halvt forbundne haand bort, saa blodet spritet i ansigtet paa lgen.

Han trket det ikke av, han saa stivt paa sit offer og spurte videre.
"Hvorfor maa Brown gaa samme vei?" spurte han.

Wicks faldt skjlvende ned paa en bnk. "Carthew har fortalt Dem
det," skrek han.

"Nei," svarte doktoren, "det har han ikke. Men De og han har faat mig
til at tnke, og jeg tror der er noget galt."

"Gi mig litt grog," sa Wicks. "Jeg vil heller fortlle det selv end
ha Dem til at grave og gjette. Fanden om det er halvparten saa flt
som De ellers kunde tro."

Og ved hjlp av et par glas sterk grog blev tragedien paa ~Flying
Scud~ fortalt for frste gang.

Det var en lykkelig rkke av tilfldigheter som bragte historien til
doktoren. Han forstod og ynket de ulykkelige mnds stilling og kom
dem storsindet til hjlp. Han og Wicks og Carthew -- saasnart denne
var blit frisk igjen -- holdt hundrede raadslagninger. Det var ham
som attesterte at "Goddedaal" var for syk til at flyttes, og som
smuglet Carthew iland om natten, det var ham som holdt Wicks' saar
aapent, saa han kunde underskrive med sin venstre haand, ham som
tok alt deres chilislv og den frste dag i San Francisco fik det
vekslet i guld. Han brukte sin indflydelse i messen til at binde
munden paa de unge officerer, saa Carthews navn ikke kom i aviserne.
Og han gjorde dem en endda vigtigere tjeneste. Han hadde en ven i San
Francisco, en millionr; for denne mand forestillet han Carthew, en
ung gentleman, sa han, som nylig hadde arvet et umaadelig gods, men
var plaget av jdiske kreditorer som han prvde at ordne sig med i al
stilhet. Millionren kom villig til hjlp, og det var med hans penger
de gik til kamp mot vrak-kompaniet.

Saa sandt ~Currency Lass~ folkene kunde forsvinde under nye navn,
betydde det ikke stort om briggen skulde bli kjpt, eller om der
blev opdaget nogen merkeligheter paa vraket. Nu var en av dem blit
gjenkjendt, og alt var anderledes. Den mindste skandale var nu
farlig. Man vilde sprre Norris hvorledes han, som var seilet med
en skonnert fra Sydney, saa kort tid efter dukket op i en brig
fra Hongkong. Og fra det ene sprsmaal til det andre vilde hans
skibskamerater bli drat med. De kom paa den tanke at forebygge al
fare ved at dra nytte av Carthews rigdom og kjpe briggen under et
alias, og dette blev sat i verk likesaa energisk som forsigtig.
Carthew leiet logis alene og under et falskt navn, fik fat i den
frste den bedste sakfrer -- det var Bellairs -- og gav ham i opdrag
at kjpe vraket.

"Hvilken pris?" spurte Bellairs.

"Jeg vil ha det," svarte Carthew. "Prisen er likegyldig."

"Det er det samme som ingen pris," sa Bellairs. "Si en sum."

"La os si ti tusen pund da!" svarte Carthew.

Imens maatte kapteinen gaa op og ned gaterne, vise sig i konsulatet,
bli krydseksaminert av Lloyds agent og plaget for de tapte papirers
skyld, underskrive med venstre haand og gjenta sin lgn for hver
skipper i San Francisco. Hvert ieblik kunde han lpe ind i armene
paa en gammel ven som praiet ham med navnet Wicks, eller mte en ny
fiende som frakjendte ham navnet Trent. Og det sidste hndte ham
virkelig, men med sin rappe klgt slap han ut av flden. Det hndte i
konsulatet -- det vrste av alle steder -- at han pludselig hrte en
grov stemme sprre efter kaptein Trent. Hjertet sat i halsen paa ham
da han snudde sig.

"De er ikke kaptein Trent!" sa den fremmede og trak sig unda. "Hvad
er dette for noget? Jeg hrer at De gaar for kaptein Trent -- kaptein
Jacob Trent -- en mand jeg har kjendt siden jeg var saa stor."

"Aa, De tnker paa min onkel, han som hadde banken i Cardiff," svarte
Wicks med fortvilet frkhet.

"Jeg har aldrig hrt at han hadde nogen nev!" sa den fremmede.

"Her ser De ham!" sier Wicks.

"Og hvorledes har gamlen det?" spurte den anden.

"Frisk som en fisk," svarte Wicks, og blev her til alt held kaldt ind
av kontoristen.

Siden gik det glat til selve auktionsdagen, da samtalen med Jim
igjen skrmte ham fra vettet. Han var rd da han kom til auktionen;
han visste bare at Carthew hadde en mand der, han visste ikke hvem
manden var, eller hvilke instruktioner han hadde faat. Man skulde
tro at kaptein Wicks er et "godt liv". Det maa vre umulig for ham
at faa slag, ellers vilde det hndt ham der, da han var vidne til
det sindssyke kaplp, og saa den gamle brig og dens ikke synderlig
vrdifulde ladning bli tilslaat en fuldstndig fremmed mand for femti
tusen pund.

Der var truffet den avtale at han skulde undgaa Carthew og fremforalt
Carthews logis, forat det ikke skulde vre mulig at spore nogen
forbindelse mellem mandskapet og den pseudonyme kjper. Men tiden til
at vise forsigtighet var nu omme, og han hastet ut til Mission Street.

Carthew mtte ham i dren.

"Bare vk herfra," sa Carthew, og de tok fart nedover gaten. "Alt er
forbi!" sa nu Carthew.

"Aa, De har hrt om salget?" sa Wicks.

"Salget!" ropte Carthew. "Det hadde jeg glemt." Og han fortalte om
stemmen i telefonen og det forfrdelige sprsmaal: "Hvorfor nsket
De at kjpe ~Flying Scud~?"

Dette sprsmaal, som kom efter det vanvittige salg, kunde rystet
forstanden ut av en stor filosof. De syntes at alverden hadde
sammensvoret sig mot dem, at stenene og guttene paa gaten kjendte
deres brdefulde hemmelighet. Flugt var det eneste de tnkte paa.
Sin skat pakket de i belter om livet, sine kister sendte de til en
opdigtet adresse i British Columbia, og samme eftermiddag forlot de
San Francisco.

Deres vei gik om Los Angelos og videre med Syd-Pacific-banen. Carthew
reiste hjem til England, de tre andre tok av til Mexico.




NITTENDE KAPITEL.

Slutning.


"Men hvad vil De gjre med Bellairs?" spurte jeg Carthew.

Han tok saken meget let.

"Aa, han er fattig, og jeg er rik," svarte han. "Jeg kan tillate mig
at smile av ham. Jeg reiser bare langt bort, en dyr reise, forstaar
De. Det er alt. Tror De ikke Persien kunde passe? Der er ikke maken
til Persien. Hvad sier De om at slaa flge?"

Saaledes gik det til at jeg ikke den gang blev boende i Barbizon.
Dagen efter tok vi toget til Konstantinopel, og fortsatte derfra til
Teheran.

Og Bellairs?

Jeg vet bare at han paa en eller anden maate kom sig tilbake til San
Francisco. Lnge efter sendte Pinkerton mig et utklip av en avis. Der
stod at Bellairs var dd paa et sykehus.

Da Carthew sa farvel til sine kamerater fra ~Currency Lass~, reiste
de til Mexico. Der levet de hit en tid. Saa tok Hadden og irlnderen
en tur til guldmarkerne i Venezuela, mens Wicks drog alene til
Valparaiso. Den dag idag er der en Kirkup i den chilensiske flaate;
jeg saa navnet i aviserne forleden. Hadden blev snart trt av
gruberne, og for en tid siden mtte jeg ham i Sydney. Han fortalte
mig da at Mac var blit slaat ihjel under et overfald paa guldtoget.

Nu er der altsaa bare tre igjen av folkene fra ~Currency Lass~, for
Amalu kan man jo neppe regne. Han bor paa sit eget stykke land i
Moui, han har endnu Goddedaals kanarifugl og er en gnier med sine
penger. Han hadde ikke litet at begynde med; for baade Hemsteads og
Carthews parter blev delt likt mellem de andre fire -- Mac medregnet.

Og hvorledes jeg kunde mte Hadden i Sydney -- ja, det er ogsaa en
historie.

Stakkars Jim Pinkerton gjorde en vldig fallit en gang til, og denne
gang var der virkelig kompaniskap mellem os -- han hadde jo negtet
at ta imot mine penger paa anden maate -- saa jeg blev ribbet nsten
nken.

Det fik Carthew hre.

"Vi er jo venner, Dodd," sa han, "og jeg har jo mange flere penger
end jeg burde ha."

Vi talte frem og tilbake, og tilslut fandt vi paa en ordning som ikke
gik min forfngelighet altfor nr.

Carthew kjpte en skonnert og ansatte mig som superkargo. Han er ofte
med en tur mellem Sydhavets er, og om han ikke blir rikere av denne
spekulation, saa er skonnerten stor og komfortabel. Carthew maler, og
jeg modellerer, og et liv under disse himmelstrk gaar bare altfor
hurtig.

Jim Pinkerton har det ogsaa godt. Han har en fin forretning ute i
Vesten, og hans kompagnon holder ham i rene hver gang han vil gjre
altfor store sprl. Hans kompagnon? Det er kaptein Nares, saa Jim er
sikkert paa det trre nu. Han lever lykkelig med sin Mamie, som han
stadig beundrer like hit. Han har faat sig sin egen avis ogsaa, og
er godt paa vei til at bli senator. Sidst han skrev til mig, vilde
han ha mig til at opgi skonnerten og bli redaktr i hans blad.

Siden vort opgjr i San Francisco har han aldrig spurt mig om vrakets
hemmelighet.




INDHOLD


                                                      Side
 Kap. 1. Forhistorie                                     3
  "   2. Oplevelser med Pinkerton i San Francisco       26
  "   3. Auktionen over "Flying Scud"                   43
  "   4. Mandskapet forsvinder                          58
  "   5. Veiene skilles                                 77
  "   6. "Norah Creina"                                 88
  "   7. en og vraket                                 100
  "   8. Kahytten paa "Flying Scud"                    111
  "   9. "Flying Scuds" ladning                        124
  "  10. Honolulu                                      136
  "  11. Krydsforhr og vrange svar                    154
  "  12. Paa reise med rakkerfanten                    167
  "  13. Stallbridge-le-Carthew                        184
  "  14. Ansigt til ansigt                             195
  "  15. Den forsttte sn                             202
  "  16. Spekulanterne paa "Currency Lass"             222
  "  17. En dyr handel                                 247
  "  18. En farlig auktion                             263
  "  19. Slutning                                      290




ASCHEHOUGS KRONEBIBLIOTEK SERIE 1911

       *       *       *       *       *

#Vilhelm Krag: Major von Knarren#

Frst i rkken er kommet Vilhelm Krags "Major von Knarren", som nu
forekommer mig langt rikere og mere stemningsfuld end da jeg frste
gang lste den. Boken har en munter, indsmigrende menneskelighet og
megen humor og forfatteren evner at lgge et romantisk skjr over
personerne ved at stte dem i lys av en enkelt stor flelse i deres
liv.

(Fernanda Nissen i "Sociald.")

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#A. Conan Doyle: Hunden fra Baskerville#

Der er liv og fart over skildringen, en rent dmonisk kraft i
handlingen, saa man iler fra side til side, indtil man under aandels
spnding har fulgt den verdensbermte Sherlock Holmes fra begyndelse
til slut gjennem en av de sindrigst uttnkte og mest gaadefulde
detektivhistorier, man kan tnke sig. "Hunden fra Baskerville" er en
av de bker man sluker, og som kun har den feil at de aldrig blir
lange nok.

~Overs. av Elisabeth Brochmann.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#George Ohnet: Jernverkseieren#

Den franske originalutgave av denne bog (Le Maitre de Forges) er
solgt i en kvart million eksemplarer, likesom bogen er dramatisert
og opfrt tusener av ganger hele verden over. Forfatteren er ogsaa
alment erkjendt som en ualmindelig underholdende fortller, og det er
sagt, at det er umulig at aapne en av hans bker uten at fortstte
til sidste side.

~Overs. av Hans Brekke.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#Rudyard Kipling: I dronningens klr#

Med et uuttmmelig fond av straalende humr, med psykologisk
genialitet og en rigdom av spnding og eventyr fortller Kipling
om sine tre musketerer, hvis bermmelse forlngst har overstraalet
Dumas'. Kiplings soldaterhistorier var det som skapte forfatterens
verdensry og gjorde hans navn kjendt og kjrt over det hele britiske
rike.

~Overs. av C. J. Hambro.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#Fredrik Viller: Gamle Friks diamant#

Som bekjendt skjuler sig under dette pseudonym en av vore
fremtrdende sjofficerer. Fortllingen, som er overmaade
underholdende og sammenspundet med likefrem forbausende dygtighed,
griper straks lserens interesse og holder denne fangen gjennem hele
bogen. Interessen forkes yderligere derved at handlingen foregaar
paa hjemlig grund.

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#Hermann Sudermann: Den graa dame#

"Den graa dame" er en oversttelse av "Frau Sorge", som overalt
ansees for at vre forfatterens bedste og inderligste bog. Den
alvorlige men samtidig yndefulde handling interesserer straks. En
vakker bog, som det er en glde at lse.

~Overs. av Helene Lassen.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

Hele serien (6 bind) slges samlet for kr. 5.40




ASCHEHOUGS KRONEBIBLIOTEK SERIE 1912

       *       *       *       *       *

#Robert Barr: En livlig dame#

Med vid og lune skildrer forf. en forvnt amerikansk dollarprinsesses
ekstravaganser. "En livlig dame" er en yderst fornielig bog, som paa
den behageligste maate vil faa en ledig time til at forsvinde. Til
reiselekture egner den sig fortrffelig.

~Overs. av Signe Graff.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#Olaf Benneche: Marie Louise Reventlow#

Et av den nyere norske literaturs smukkeste verker. Det er
forfatterens debutbog, som med en gang satte ham i rkke med vore
fremragende forfattere. Den fngslende handling, som foregaar ved
midten av forrige aarhundrede, er friskt og malende irettelagt for
lseren. Bogen frer med sig et pust fra de gode gamle dage.

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#Guy Boothby: Doktor Nikola#

Denne bog er blit verdensbermt. Og det er ikke saa forunderlig, for
det er en av de mest spndende bker som er skrevet, -- den formelig
dirrer av spnding. Sikkert er det, at faar man "Doktor Nikola" i
haanden, har man ondt for at slippe den. Den har fngslet sine lsere
hittil, og vil gjre det endnu lnge fremover.

~Overs. av A. H.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#Alexandre Dumas: Den sorte tulipan#

Dumas' navn borger for at bogen er baade spndende og god. "Den sorte
tulipan" er en av de mest lste av hans mange romaner. Den lses paa
alle sprog, og unge som gamle blir like revet med av den spndende
handling, som fanger ens interesse fra frste til sidste optrin. Den
historiske ramme, som er lagt om skildringerne, gir det hele et skjr
av eventyrlig glans, som forhier nydelsen av bogen.

~Overs. av C. W. N.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#Rudyard Kipling: Paa blgen den blaa#

For den store almenhed staar Kipling specielt som Indiens forfatter.
Mange aner ikke at han har skrevet likesaa beundringsvrdige
fortllinger fra sjen. Disse sjfortllinger, som nu forelgges, er
baade friske og morsomme, samtidig som de gir glimrende beviser for
digterens skapeevne.

~Overs. av C. J. Hambro.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

#R. L. Stevenson: Snappet op#

Med stor sanddruhed og glimrende fantasi har den bekjendte skotske
forfatter tilrettelagt en spndende handling fra den tid, Stuarterne
gjorde forsk paa at erobre Skotland tilbake. Med den dypeste
interesse flger man bogens unge helt fra den ene eventyrlige
situation til den anden.

~Overs. av Alf Harbitz.~

Pris indb. i shirtingsbind kr. 1.00.

       *       *       *       *       *

Hele serien (6 bind) slges samlet for kr. 5.40




ASCHEHOUGS KRONEBIBLIOTEK SERIE 1913

       *       *       *       *       *

#A. Assollant: Den rde baron#

Dette er en roman av den gamle, underholdende art, noget i genre med
Dumas: "De tre musketerer". Den foregaar dels i Frankrige, dels i
Canada paa Ludvig XIV's tid. Hele denne eventyrperiodes betagende
glans hviler over den. Den historiske bakgrund er for strstedelen
henlagt til krigene mellem englnderne og franskmndene, hvor begge
parter tok de indfdte i deres amerikanske besiddelser til hjlp. Og
alt dette er skrevet med en gallisk esprit som gjr bogen usedvanlig
fngslende.

       *       *       *       *       *

#Elinor Glyn: Hvad var grunden?#

Av nulevende engelske forfattere er Elinor Glyn en av de mest
kjendte. Den fortlling som her indfres paa norsk, hrer til
forfatterindens nyeste og bedste. De spndende begivenheder, den
udmerkede dialog og de livlige scener fra den moderne engelske
societet vil sikre denne bog en meget stor lsekreds.

       *       *       *       *       *

#H. Rider Haggard: Dronningen av Sabas ring#

Sir Henry har tilbragt et snes aar i Afrika, og det kjendskab han har
erhvervet sig til landet i forbindelse med hans glimrende fantasi
har sat ham istand til derfra at skrive en rkke bker, blandt
hvilke denne er en av de mest spndende. Dronningen av Sabas folk er
trngt tilbake til et utilgjngelig fjeldland, hvor fire englndere
tilfldigvis kommer hen og oplever de vidunderligste eventyr blandt
resterne av dette folk, som endnu regjeres av en direkte descendent
av kong Salomo og den fra bibelen kjendte dronning av Saba.

       *       *       *       *       *

#A. W. Marchmont: Da jeg var tsar#

Der er om denne bog sagt at det er den mest spndende "politiske"
roman som er utkommet efter "Fangen paa Zenda". Og det er sandt, at
har man begyndt at lse den, saa maa man flge den unge amerikaners
hndelser paa hans vei fra tsarens nrmeste omgivelser til det
underjordiske nihilistiske Rusland, gjennem situationer saa fortttet
av spnding at de nsten tar pusten fra en.

       *       *       *       *       *

#George Ohnet: Dd over Bonaparte!#

Dette er en av den kjendte og yndede romanforfatters bedste bker;
den utkom for et par aar siden og gir i en livlig fremstilling,
hvor historiske fakta og digterens fantasi er sammenarbeidet til
et kunstnerisk hele, en skildring fra frstekonsulens tid, hvor de
mest fremragende royalister sammensverger sig mot Napoleon for at
gjenindfre kongedmmet i Frankrig. Spndende politiske begivenheder
og kjrlighedskonflikter veksler paa en maate, som er den bermte
romanforfatter vrdig.

       *       *       *       *       *

#Mark Twain: Spionen fra Louisiana og andre fortllinger, satirer og
humoresker#

Mark Twain er betegnet som verdens strste humorist. Det er mulig at
dette er sterkt sagt, men i den foreliggende bog formaar han ialfald
at holde lserens lattermuskler i stadig virksomhed. Den frste
fortlling "Spionen fra Louisiana" er desuten umaadelig spndende og
saa glimrende fortalt, at den er aldeles betagende. Men det bedste
av det hele er kanske denne fortllings forblffende avslutning, som
bevirker at latteren ogsaa her faar overhaand.

       *       *       *       *       *

Hele serien (6 bind) slges samlet for kr. 5.40





End of the Project Gutenberg EBook of Vrakets hemmelighet, by 
R. L. Stevenson and Lloyd Osbourne

*** END OF THIS PROJECT GUTENBERG EBOOK VRAKETS HEMMELIGHET ***

***** This file should be named 43788-8.txt or 43788-8.zip *****
This and all associated files of various formats will be found in:
        http://www.gutenberg.org/4/3/7/8/43788/

Produced by Tor Martin Kristiansen and the Online
Distributed Proofreading Team at http://www.pgdp.net


Updated editions will replace the previous one--the old editions
will be renamed.

Creating the works from public domain print editions means that no
one owns a United States copyright in these works, so the Foundation
(and you!) can copy and distribute it in the United States without
permission and without paying copyright royalties.  Special rules,
set forth in the General Terms of Use part of this license, apply to
copying and distributing Project Gutenberg-tm electronic works to
protect the PROJECT GUTENBERG-tm concept and trademark.  Project
Gutenberg is a registered trademark, and may not be used if you
charge for the eBooks, unless you receive specific permission.  If you
do not charge anything for copies of this eBook, complying with the
rules is very easy.  You may use this eBook for nearly any purpose
such as creation of derivative works, reports, performances and
research.  They may be modified and printed and given away--you may do
practically ANYTHING with public domain eBooks.  Redistribution is
subject to the trademark license, especially commercial
redistribution.



*** START: FULL LICENSE ***

THE FULL PROJECT GUTENBERG LICENSE
PLEASE READ THIS BEFORE YOU DISTRIBUTE OR USE THIS WORK

To protect the Project Gutenberg-tm mission of promoting the free
distribution of electronic works, by using or distributing this work
(or any other work associated in any way with the phrase "Project
Gutenberg"), you agree to comply with all the terms of the Full Project
Gutenberg-tm License available with this file or online at
  www.gutenberg.org/license.


Section 1.  General Terms of Use and Redistributing Project Gutenberg-tm
electronic works

1.A.  By reading or using any part of this Project Gutenberg-tm
electronic work, you indicate that you have read, understand, agree to
and accept all the terms of this license and intellectual property
(trademark/copyright) agreement.  If you do not agree to abide by all
the terms of this agreement, you must cease using and return or destroy
all copies of Project Gutenberg-tm electronic works in your possession.
If you paid a fee for obtaining a copy of or access to a Project
Gutenberg-tm electronic work and you do not agree to be bound by the
terms of this agreement, you may obtain a refund from the person or
entity to whom you paid the fee as set forth in paragraph 1.E.8.

1.B.  "Project Gutenberg" is a registered trademark.  It may only be
used on or associated in any way with an electronic work by people who
agree to be bound by the terms of this agreement.  There are a few
things that you can do with most Project Gutenberg-tm electronic works
even without complying with the full terms of this agreement.  See
paragraph 1.C below.  There are a lot of things you can do with Project
Gutenberg-tm electronic works if you follow the terms of this agreement
and help preserve free future access to Project Gutenberg-tm electronic
works.  See paragraph 1.E below.

1.C.  The Project Gutenberg Literary Archive Foundation ("the Foundation"
or PGLAF), owns a compilation copyright in the collection of Project
Gutenberg-tm electronic works.  Nearly all the individual works in the
collection are in the public domain in the United States.  If an
individual work is in the public domain in the United States and you are
located in the United States, we do not claim a right to prevent you from
copying, distributing, performing, displaying or creating derivative
works based on the work as long as all references to Project Gutenberg
are removed.  Of course, we hope that you will support the Project
Gutenberg-tm mission of promoting free access to electronic works by
freely sharing Project Gutenberg-tm works in compliance with the terms of
this agreement for keeping the Project Gutenberg-tm name associated with
the work.  You can easily comply with the terms of this agreement by
keeping this work in the same format with its attached full Project
Gutenberg-tm License when you share it without charge with others.

1.D.  The copyright laws of the place where you are located also govern
what you can do with this work.  Copyright laws in most countries are in
a constant state of change.  If you are outside the United States, check
the laws of your country in addition to the terms of this agreement
before downloading, copying, displaying, performing, distributing or
creating derivative works based on this work or any other Project
Gutenberg-tm work.  The Foundation makes no representations concerning
the copyright status of any work in any country outside the United
States.

1.E.  Unless you have removed all references to Project Gutenberg:

1.E.1.  The following sentence, with active links to, or other immediate
access to, the full Project Gutenberg-tm License must appear prominently
whenever any copy of a Project Gutenberg-tm work (any work on which the
phrase "Project Gutenberg" appears, or with which the phrase "Project
Gutenberg" is associated) is accessed, displayed, performed, viewed,
copied or distributed:

This eBook is for the use of anyone anywhere at no cost and with
almost no restrictions whatsoever.  You may copy it, give it away or
re-use it under the terms of the Project Gutenberg License included
with this eBook or online at www.gutenberg.org

1.E.2.  If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is derived
from the public domain (does not contain a notice indicating that it is
posted with permission of the copyright holder), the work can be copied
and distributed to anyone in the United States without paying any fees
or charges.  If you are redistributing or providing access to a work
with the phrase "Project Gutenberg" associated with or appearing on the
work, you must comply either with the requirements of paragraphs 1.E.1
through 1.E.7 or obtain permission for the use of the work and the
Project Gutenberg-tm trademark as set forth in paragraphs 1.E.8 or
1.E.9.

1.E.3.  If an individual Project Gutenberg-tm electronic work is posted
with the permission of the copyright holder, your use and distribution
must comply with both paragraphs 1.E.1 through 1.E.7 and any additional
terms imposed by the copyright holder.  Additional terms will be linked
to the Project Gutenberg-tm License for all works posted with the
permission of the copyright holder found at the beginning of this work.

1.E.4.  Do not unlink or detach or remove the full Project Gutenberg-tm
License terms from this work, or any files containing a part of this
work or any other work associated with Project Gutenberg-tm.

1.E.5.  Do not copy, display, perform, distribute or redistribute this
electronic work, or any part of this electronic work, without
prominently displaying the sentence set forth in paragraph 1.E.1 with
active links or immediate access to the full terms of the Project
Gutenberg-tm License.

1.E.6.  You may convert to and distribute this work in any binary,
compressed, marked up, nonproprietary or proprietary form, including any
word processing or hypertext form.  However, if you provide access to or
distribute copies of a Project Gutenberg-tm work in a format other than
"Plain Vanilla ASCII" or other format used in the official version
posted on the official Project Gutenberg-tm web site (www.gutenberg.org),
you must, at no additional cost, fee or expense to the user, provide a
copy, a means of exporting a copy, or a means of obtaining a copy upon
request, of the work in its original "Plain Vanilla ASCII" or other
form.  Any alternate format must include the full Project Gutenberg-tm
License as specified in paragraph 1.E.1.

1.E.7.  Do not charge a fee for access to, viewing, displaying,
performing, copying or distributing any Project Gutenberg-tm works
unless you comply with paragraph 1.E.8 or 1.E.9.

1.E.8.  You may charge a reasonable fee for copies of or providing
access to or distributing Project Gutenberg-tm electronic works provided
that

- You pay a royalty fee of 20% of the gross profits you derive from
     the use of Project Gutenberg-tm works calculated using the method
     you already use to calculate your applicable taxes.  The fee is
     owed to the owner of the Project Gutenberg-tm trademark, but he
     has agreed to donate royalties under this paragraph to the
     Project Gutenberg Literary Archive Foundation.  Royalty payments
     must be paid within 60 days following each date on which you
     prepare (or are legally required to prepare) your periodic tax
     returns.  Royalty payments should be clearly marked as such and
     sent to the Project Gutenberg Literary Archive Foundation at the
     address specified in Section 4, "Information about donations to
     the Project Gutenberg Literary Archive Foundation."

- You provide a full refund of any money paid by a user who notifies
     you in writing (or by e-mail) within 30 days of receipt that s/he
     does not agree to the terms of the full Project Gutenberg-tm
     License.  You must require such a user to return or
     destroy all copies of the works possessed in a physical medium
     and discontinue all use of and all access to other copies of
     Project Gutenberg-tm works.

- You provide, in accordance with paragraph 1.F.3, a full refund of any
     money paid for a work or a replacement copy, if a defect in the
     electronic work is discovered and reported to you within 90 days
     of receipt of the work.

- You comply with all other terms of this agreement for free
     distribution of Project Gutenberg-tm works.

1.E.9.  If you wish to charge a fee or distribute a Project Gutenberg-tm
electronic work or group of works on different terms than are set
forth in this agreement, you must obtain permission in writing from
both the Project Gutenberg Literary Archive Foundation and Michael
Hart, the owner of the Project Gutenberg-tm trademark.  Contact the
Foundation as set forth in Section 3 below.

1.F.

1.F.1.  Project Gutenberg volunteers and employees expend considerable
effort to identify, do copyright research on, transcribe and proofread
public domain works in creating the Project Gutenberg-tm
collection.  Despite these efforts, Project Gutenberg-tm electronic
works, and the medium on which they may be stored, may contain
"Defects," such as, but not limited to, incomplete, inaccurate or
corrupt data, transcription errors, a copyright or other intellectual
property infringement, a defective or damaged disk or other medium, a
computer virus, or computer codes that damage or cannot be read by
your equipment.

1.F.2.  LIMITED WARRANTY, DISCLAIMER OF DAMAGES - Except for the "Right
of Replacement or Refund" described in paragraph 1.F.3, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation, the owner of the Project
Gutenberg-tm trademark, and any other party distributing a Project
Gutenberg-tm electronic work under this agreement, disclaim all
liability to you for damages, costs and expenses, including legal
fees.  YOU AGREE THAT YOU HAVE NO REMEDIES FOR NEGLIGENCE, STRICT
LIABILITY, BREACH OF WARRANTY OR BREACH OF CONTRACT EXCEPT THOSE
PROVIDED IN PARAGRAPH 1.F.3.  YOU AGREE THAT THE FOUNDATION, THE
TRADEMARK OWNER, AND ANY DISTRIBUTOR UNDER THIS AGREEMENT WILL NOT BE
LIABLE TO YOU FOR ACTUAL, DIRECT, INDIRECT, CONSEQUENTIAL, PUNITIVE OR
INCIDENTAL DAMAGES EVEN IF YOU GIVE NOTICE OF THE POSSIBILITY OF SUCH
DAMAGE.

1.F.3.  LIMITED RIGHT OF REPLACEMENT OR REFUND - If you discover a
defect in this electronic work within 90 days of receiving it, you can
receive a refund of the money (if any) you paid for it by sending a
written explanation to the person you received the work from.  If you
received the work on a physical medium, you must return the medium with
your written explanation.  The person or entity that provided you with
the defective work may elect to provide a replacement copy in lieu of a
refund.  If you received the work electronically, the person or entity
providing it to you may choose to give you a second opportunity to
receive the work electronically in lieu of a refund.  If the second copy
is also defective, you may demand a refund in writing without further
opportunities to fix the problem.

1.F.4.  Except for the limited right of replacement or refund set forth
in paragraph 1.F.3, this work is provided to you 'AS-IS', WITH NO OTHER
WARRANTIES OF ANY KIND, EXPRESS OR IMPLIED, INCLUDING BUT NOT LIMITED TO
WARRANTIES OF MERCHANTABILITY OR FITNESS FOR ANY PURPOSE.

1.F.5.  Some states do not allow disclaimers of certain implied
warranties or the exclusion or limitation of certain types of damages.
If any disclaimer or limitation set forth in this agreement violates the
law of the state applicable to this agreement, the agreement shall be
interpreted to make the maximum disclaimer or limitation permitted by
the applicable state law.  The invalidity or unenforceability of any
provision of this agreement shall not void the remaining provisions.

1.F.6.  INDEMNITY - You agree to indemnify and hold the Foundation, the
trademark owner, any agent or employee of the Foundation, anyone
providing copies of Project Gutenberg-tm electronic works in accordance
with this agreement, and any volunteers associated with the production,
promotion and distribution of Project Gutenberg-tm electronic works,
harmless from all liability, costs and expenses, including legal fees,
that arise directly or indirectly from any of the following which you do
or cause to occur: (a) distribution of this or any Project Gutenberg-tm
work, (b) alteration, modification, or additions or deletions to any
Project Gutenberg-tm work, and (c) any Defect you cause.


Section  2.  Information about the Mission of Project Gutenberg-tm

Project Gutenberg-tm is synonymous with the free distribution of
electronic works in formats readable by the widest variety of computers
including obsolete, old, middle-aged and new computers.  It exists
because of the efforts of hundreds of volunteers and donations from
people in all walks of life.

Volunteers and financial support to provide volunteers with the
assistance they need are critical to reaching Project Gutenberg-tm's
goals and ensuring that the Project Gutenberg-tm collection will
remain freely available for generations to come.  In 2001, the Project
Gutenberg Literary Archive Foundation was created to provide a secure
and permanent future for Project Gutenberg-tm and future generations.
To learn more about the Project Gutenberg Literary Archive Foundation
and how your efforts and donations can help, see Sections 3 and 4
and the Foundation information page at www.gutenberg.org


Section 3.  Information about the Project Gutenberg Literary Archive
Foundation

The Project Gutenberg Literary Archive Foundation is a non profit
501(c)(3) educational corporation organized under the laws of the
state of Mississippi and granted tax exempt status by the Internal
Revenue Service.  The Foundation's EIN or federal tax identification
number is 64-6221541.  Contributions to the Project Gutenberg
Literary Archive Foundation are tax deductible to the full extent
permitted by U.S. federal laws and your state's laws.

The Foundation's principal office is located at 4557 Melan Dr. S.
Fairbanks, AK, 99712., but its volunteers and employees are scattered
throughout numerous locations.  Its business office is located at 809
North 1500 West, Salt Lake City, UT 84116, (801) 596-1887.  Email
contact links and up to date contact information can be found at the
Foundation's web site and official page at www.gutenberg.org/contact

For additional contact information:
     Dr. Gregory B. Newby
     Chief Executive and Director
     gbnewby@pglaf.org

Section 4.  Information about Donations to the Project Gutenberg
Literary Archive Foundation

Project Gutenberg-tm depends upon and cannot survive without wide
spread public support and donations to carry out its mission of
increasing the number of public domain and licensed works that can be
freely distributed in machine readable form accessible by the widest
array of equipment including outdated equipment.  Many small donations
($1 to $5,000) are particularly important to maintaining tax exempt
status with the IRS.

The Foundation is committed to complying with the laws regulating
charities and charitable donations in all 50 states of the United
States.  Compliance requirements are not uniform and it takes a
considerable effort, much paperwork and many fees to meet and keep up
with these requirements.  We do not solicit donations in locations
where we have not received written confirmation of compliance.  To
SEND DONATIONS or determine the status of compliance for any
particular state visit www.gutenberg.org/donate

While we cannot and do not solicit contributions from states where we
have not met the solicitation requirements, we know of no prohibition
against accepting unsolicited donations from donors in such states who
approach us with offers to donate.

International donations are gratefully accepted, but we cannot make
any statements concerning tax treatment of donations received from
outside the United States.  U.S. laws alone swamp our small staff.

Please check the Project Gutenberg Web pages for current donation
methods and addresses.  Donations are accepted in a number of other
ways including checks, online payments and credit card donations.
To donate, please visit:  www.gutenberg.org/donate


Section 5.  General Information About Project Gutenberg-tm electronic
works.

Professor Michael S. Hart was the originator of the Project Gutenberg-tm
concept of a library of electronic works that could be freely shared
with anyone.  For forty years, he produced and distributed Project
Gutenberg-tm eBooks with only a loose network of volunteer support.

Project Gutenberg-tm eBooks are often created from several printed
editions, all of which are confirmed as Public Domain in the U.S.
unless a copyright notice is included.  Thus, we do not necessarily
keep eBooks in compliance with any particular paper edition.

Most people start at our Web site which has the main PG search facility:

     www.gutenberg.org

This Web site includes information about Project Gutenberg-tm,
including how to make donations to the Project Gutenberg Literary
Archive Foundation, how to help produce our new eBooks, and how to
subscribe to our email newsletter to hear about new eBooks.
